Gå til innhold

Kaotisk og impulsiv far, hva skal jeg gjøre?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg skrev ett innlegg her igår om at far "holder barnet hjemme fra barnehagen pga. lang reisevei".
Vi har altså 50/50, og far har bosatt seg i en annen kommune som ligger nesten èn time unna. (Beklager langt innlegg, må få ut frustrasjon!)

Vi snakket akkurat på telefon, og jeg prøvde atter en gang å lufte min frustrasjon om hva jeg synes om flyttingen, at han roter det til med økonomien sin osv. og at dette til slutt ikke bare går utover han.

Saken er at han er arbeidsledig (pga. av en skade) og får en type stønad fra Nav. Pengene han får, dekker ikke alle utgiftene hans, og han sitter igjen med veldig lite penger å leve for.
Han er av typen som sier opp en leilighet før han har fått seg en ny, og bare håper at det løser seg. Det gjør det jo da ikke, ettersom han ikke stiller så veldig høyt på leiemarkedet uten verken jobb eller leiegaranti..

Han hadde til å starte med en flott leilighet i min og barnehagens kommune. Men så var visst huseieren "en alkoholisert idiot som det ikke gikk an å forholde seg til", og han forlot leiligheten og hadde ikke annet valg enn å ta det første han fikk av nytt bosted.
Da flyttet han èn time unna, bodde der noen måneder, før "maset mitt" om å flytte tilbake hit ble uutholdelig og han sa opp leiligheten. Uten å få ny her.. Det er altså "min feil", at han har havnet i denne situasjonen..
Så da endte han opp i en annen kommune, i en kamerat's leilighet, som ligger èn time den andre veien, fra oss..

Hvor nok en gang; husleien er alt for høy til at han klarer å dekke det.
Alle leilighetene han har hatt, har ligger på mellom 9-10.000,-/mnd, og for en "Naver" med en inntekt på 13-14.000,-/mnd, er det alt for mye og ikke trenger han 2-3 soverom heller. Men han tenker han jo ikke på, skal bare ha ett sted å bo der og da..
Problemet med begge disse kommunene, er at ingen av de ønsker å dekke hans del av barnehageregningen, fordi barnet ikke går i den kommunen. Dermed henger han bakpå med det.

Han har også flere ganger hengt bakpå med husleie, men på magisk vis klarer han alltid å fikse det. Men det går trolig på bekostning av noe annet viktig.

Han er på let etter leilighet her, men dette er liten kommune og det er ikke flust av leiligheter å oppdrive her. Noe han burde ha tenkt på for lenge siden!

På tlf i stad sa jeg akkurat hva jeg mente, men ting må legges frem på en rolig og ikke-kritiserende måte, ellers er helvete løs. Han sa at "alt er så vanskelig" og "jeg hater dette livet" "jeg får det ikke til".
Så da spør jeg "Hva forventet du at skal skje, når du sier opp leiligheten din uten å ha noe sted å gå? Tror du alt er så enkelt? Og tror du Nav bare kaster penger etter deg? De har behandlingstider som skal taes hensyn til ol. og ting tar tid. Du havner bakpå med leie, og nå barnehagen, og datteren din risikerer å miste plassen sin. Hva gjør du da? Da sitter ikke bare du i helvete, men også datteren din og jeg. Du må begynne å planlegge, slutte å være impulsiv osv. osv.."
Da svarer han bare nedlatende ting som at "du forstår ingenting" "gå å legg deg" "hør her" "dette har jeg forklart deg tusen ganger" også begynner han med unnskyldninger om hvor vanskelig han har hatt det i fortiden og alt som har gått galt, og hvordan det er grunnlaget for hvordan han har det nå.
Javel, I don't give a shit, finn en løsning på situasjonen du er i NÅ og slutt å skyld på alle andre.

I tillegg pleier han å "true" med å gi meg hovedomsorgen, så han kan flytte tilbake til hjemlandet sitt og slippe dette "vanskelige livet", og det er jo egentlig ingenting som hadde gledet meg mer, for dette er alt for mye stress for meg, og ikke minst for barnet. Men jeg vil jo helst at det skal skje av hans fri vilje og fordi han forstår at det er det beste for barnet. (Han har truet meg på livet før, og det ikke er bare-bare for meg å skulle ta det skrittet.)

Hva skal jeg gjøre? Jeg når ikke frem til han, uansett hvor taktisk og smidig jeg prøver å nå frem. Alt er "min feil" og han tar ikke ansvar for en dritt.. Han er i tillegg femten år eldre enn meg, og burde egentlig vite bedre.



Anonymous poster hash: 15f03...e0f
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Du mener nok vel, men å oppdra far og å være mor for far tror jeh blir en håpløs oppgave..... Jeg skjønner ar du vil at far skal ha det bra så barnet får det bra hos far, men det virker som du snakker for døve ører og at far ikke et interessert i en endring. Da er det dessverre lite du kan gjøre, annet en å gå for hovedomsorgen om du mener at fars ustabilie liv ikke er forenelig med å være deltidspappa.

Anonymous poster hash: 688e9...68b

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skrev ett innlegg her igår om at far "holder barnet hjemme fra barnehagen pga. lang reisevei".

Vi har altså 50/50, og far har bosatt seg i en annen kommune som ligger nesten èn time unna. (Beklager langt innlegg, må få ut frustrasjon!)

Vi snakket akkurat på telefon, og jeg prøvde atter en gang å lufte min frustrasjon om hva jeg synes om flyttingen, at han roter det til med økonomien sin osv. og at dette til slutt ikke bare går utover han.

Saken er at han er arbeidsledig (pga. av en skade) og får en type stønad fra Nav. Pengene han får, dekker ikke alle utgiftene hans, og han sitter igjen med veldig lite penger å leve for.

Han er av typen som sier opp en leilighet før han har fått seg en ny, og bare håper at det løser seg. Det gjør det jo da ikke, ettersom han ikke stiller så veldig høyt på leiemarkedet uten verken jobb eller leiegaranti..

Han hadde til å starte med en flott leilighet i min og barnehagens kommune. Men så var visst huseieren "en alkoholisert idiot som det ikke gikk an å forholde seg til", og han forlot leiligheten og hadde ikke annet valg enn å ta det første han fikk av nytt bosted.

Da flyttet han èn time unna, bodde der noen måneder, før "maset mitt" om å flytte tilbake hit ble uutholdelig og han sa opp leiligheten. Uten å få ny her.. Det er altså "min feil", at han har havnet i denne situasjonen..

Så da endte han opp i en annen kommune, i en kamerat's leilighet, som ligger èn time den andre veien, fra oss..

Hvor nok en gang; husleien er alt for høy til at han klarer å dekke det.

Alle leilighetene han har hatt, har ligger på mellom 9-10.000,-/mnd, og for en "Naver" med en inntekt på 13-14.000,-/mnd, er det alt for mye og ikke trenger han 2-3 soverom heller. Men han tenker han jo ikke på, skal bare ha ett sted å bo der og da..

Problemet med begge disse kommunene, er at ingen av de ønsker å dekke hans del av barnehageregningen, fordi barnet ikke går i den kommunen. Dermed henger han bakpå med det.

Han har også flere ganger hengt bakpå med husleie, men på magisk vis klarer han alltid å fikse det. Men det går trolig på bekostning av noe annet viktig.

Han er på let etter leilighet her, men dette er liten kommune og det er ikke flust av leiligheter å oppdrive her. Noe han burde ha tenkt på for lenge siden!

På tlf i stad sa jeg akkurat hva jeg mente, men ting må legges frem på en rolig og ikke-kritiserende måte, ellers er helvete løs. Han sa at "alt er så vanskelig" og "jeg hater dette livet" "jeg får det ikke til".

Så da spør jeg "Hva forventet du at skal skje, når du sier opp leiligheten din uten å ha noe sted å gå? Tror du alt er så enkelt? Og tror du Nav bare kaster penger etter deg? De har behandlingstider som skal taes hensyn til ol. og ting tar tid. Du havner bakpå med leie, og nå barnehagen, og datteren din risikerer å miste plassen sin. Hva gjør du da? Da sitter ikke bare du i helvete, men også datteren din og jeg. Du må begynne å planlegge, slutte å være impulsiv osv. osv.."

Da svarer han bare nedlatende ting som at "du forstår ingenting" "gå å legg deg" "hør her" "dette har jeg forklart deg tusen ganger" også begynner han med unnskyldninger om hvor vanskelig han har hatt det i fortiden og alt som har gått galt, og hvordan det er grunnlaget for hvordan han har det nå.

Javel, I don't give a shit, finn en løsning på situasjonen du er i NÅ og slutt å skyld på alle andre.

I tillegg pleier han å "true" med å gi meg hovedomsorgen, så han kan flytte tilbake til hjemlandet sitt og slippe dette "vanskelige livet", og det er jo egentlig ingenting som hadde gledet meg mer, for dette er alt for mye stress for meg, og ikke minst for barnet. Men jeg vil jo helst at det skal skje av hans fri vilje og fordi han forstår at det er det beste for barnet. (Han har truet meg på livet før, og det ikke er bare-bare for meg å skulle ta det skrittet.)

Hva skal jeg gjøre? Jeg når ikke frem til han, uansett hvor taktisk og smidig jeg prøver å nå frem. Alt er "min feil" og han tar ikke ansvar for en dritt.. Han er i tillegg femten år eldre enn meg, og burde egentlig vite bedre.

Anonymous poster hash: 15f03...e0f

Hvorfor lar du en som truer deg på livet ha noe som helst ansvar for ditt barn? Trusselen burde anmeldes først og fremst.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror du rett og slett må lufte dette på familievernkontoret. Du vil det beste for barnet ditt, men er det beste for barnet at du kritiserer og dikterer far?

Jeg skjønner at du er frustrert, men det skjønner jeg at han blir også. Du har faktisk ingenting med å styre livet hans. Du vet hvordan han er og du vet at han ikke kommer til å endre seg stort. I mellomtiden har ikke barnet ditt trygge rammer som barnet fortjener. Det kan og burde du gjøre noe med.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Få hovedomsorgen for barnet ditt, la det vokse opp i et stabilt hjem. Det er det viktigste. La far seile sin egen sjø.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...