Til deg eller noen du kjenner som har vokst opp med forelder som er hissig og verbalt utagerende

[AnonymBruker]

Min far har et voldsomt temperament. En dag delte han en krakk i to da han slo ned med hånda på midten fordi han var så sint på meg og min bror. Ellers kan han hisse seg opp ut av det blå for så å bli rolig like etter igjen. Jeg har som en konsekvens fått div. psykiske problemer.

Anonymous poster hash: dbd2f...15b

[AnonymBruker]

Det var meg du spurte om jeg tror datteren min hadde hatt det bedre om jeg fortsatt var sammen med faren...

Svaret må bli nei... Hun hadde sluppet å dra til han på samvær, men hadde samtidig aldri opplevd å ha "fri" fra den uhyggelige stemningen, fordi det var begrenset hva jeg fikk gjort i forhold til hans oppførsel... Da er det bedre at hun bor her hos meg (der vi aldri hever stemmen) og drar på besøk dit.. Tror jeg.

Anonymous poster hash: cdd95...09b

[AnonymBruker]

Jeg er vokst opp med en far med et voldsomt temperament og en mor som var psykisk syk. Det siste gjorde nok ikke temperamentet til min far noe bedre, siden han levde med min mors dårlige fungering i mange år.

Han slo meg riktignok et par ganger også, men det er ikke dette som sitter igjen. Dette skjedde jo svært få ganger sammenlignet med alle gangene han var rasende. Da kunne han gjerne slå hardt i bordet, kaste ting i veggen, gå fort mot oss med lynende øyne. Jeg var mer redd for hva som kunne skje enn hva som faktisk skjedde.

Nå skal det sies at han ofte ba om unnskyldning etterpå, og jeg vet at han i ettertid syns han var alt for streng og voldsom. Vi har et godt forhold i dag, og temperamentet hans roet seg veldig da han skilte seg fra moren min. Men jeg set jo at det har preget meg. Jeg har alltid vært veldig var for andres signaler, og setter gjerne andres behov foran egne. Jeg har tidligere tenkt at dette har handlet om at moren min har vært syk, men ser jo nå at det handler like mye om pappas temperament.

Og så blir jeg veldig redd fordi jeg vet jeg er hissig selv. Jeg blir veldig redd for å miste besinnelsen på samme måte overfor egne barn. Og jeg er redd for å krangle foran barna, fordi jeg selv bevitnet så mange voldsomme krangler mellom mine egne foreldre (ikke med vold, men roping, kasting og gråting). Dette syns mannen min er vanskelig, fordi jeg blir veldig avvisende til krangling når barna er våkne, så han kan gå etter meg for å krangle mer når jeg prøver å trekke meg unna. En dag ble jeg så fortvilet at jeg kastet en pute på ham mens det ene barnet vårt så på. Og så kjeftet jo mannen min enda mer på meg av det, selvsagt. Nei, dette er vanskelig. Det er utfordrende med disse tingene når man selv er vokst opp som man har, og partneren er vokst opp med helt normale foreldre. Jeg ser jo at jeg kanskje har en rar tankegang når det gjelder en del ting.

Men jeg vil likevel nevne at jeg aldri har slitt psykisk pga dette. Jeg har tatt lang utdannelse, har fast jobb og mange venner. Så jeg er preget, men ikke ødelagt.

Anonymous poster hash: b2f6f...812

[Mrs Smith]

Jeg har blitt forholdsvis god til å lese kroppsspråk og takler stormer bedre enn de fleste jeg kjenner. Det kom av at jeg har en bror som reagerer på samme måte som pappa, og at jeg til tider var redd for at det kunne ende voldelig mellom de. Jeg ¨så på min rolle som en slags mekler mellom de to, da jeg etter hvert greide å finne en måte som jeg kunne roe ned pappa, enten det var via humor, eller en klar beskjed om at nå snapper du(og alt mulig annet, poenget er at jeg leste situasjonen fort og visste hva som skulle til). I tenårene var jeg ganske hard mot alle unntatt pappa egentlig, og hadde nok fortsatt vært det om det ikke hadde vært for eksen min som lærte meg at det ikke er normalt å ha opptil flere krangler hver dag, og at det ikke er vanlig å kalle andre i nære relasjoner stygge ting.

Viktig å påpeke at pappa aldri har blitt helt blind av sinne, bare ganske nære. Han er en god far og en god mann, men som alle andre har han sider som ikke er for allmenhetens øyer.

Noe som dette føler jeg at jeg har hatt det også. Bare at det var jeg og pappa som kranglet verbalt svært ofte fra jeg var barn og langt opp i tyveårene, muligens fordi vi var/er litt like. Var utrolig kranglete, sta, sint inne i meg og muligens vrang da jeg var yngre i tenårene og nåde den som turde pelle meg på nesen, da kunne jeg bli utrolig hissig og sint selv om jeg var svært rolig til vanlig. Jeg var den som beskyttet mamma fra pappas kommentarer.

Nå er jeg blitt mye mer tålmodig og gidder ikke krangle om bagateller lenger, men har selvsagt temperamentet intakt, lunten har bare blitt mye lengre. Viktig å få med at det var pappa som alltid sa han var glad i meg, og jeg tvilte aldri på det.

Endret 20. august 2014 av Mrs Smith

[Marteh]

Jeg hadde en mor (min far døde da jeg var fire) med et enormt temperamang. Det var ofte roping, kjefting, kasting av ting mellom veggene og jeg ble kalt utrolig mye stygt gjennom oppveksten. Hvis min mor vasket kopper og mistet den så den knuste, så var det min feil fordi jeg hadde gjort et eller annet. Hun sa ofte at hun var glad i meg, men jeg trodde aldri på henne, ettersom alt det andre overveide det. Min mor fortalte meg også ofte at hun ønsket å ta livet sitt, og at det var min feil fordi jeg hadde vært umulig. Når jeg leser i dagboken min fra den tiden, ser jeg at mine første selvmordstanker kom i en alder av 12 år. Jeg begynte etter hvert å selvskade, fordi jeg trodde jeg fortjente det. Men jeg fortalte det aldri til noen, mine venner og familie så de gamle arrene først da jeg var blitt 20.

I dag takler jeg generet krangler dårlig, og hvis noen roper eller skriker til meg presser tårene på. Det gjør de også hvis jeg selv blir sint. Jeg klarer ikke å vise sinne, og når jeg blir skikkelig forbanna kommer det tårer, uten at jeg sier et ord. Vennegjengen min sier også at de aldri har møtt en person, som aldri blir sint og aldri deltar i konflikter, jeg bare overser de. (de vet ikke om oppveksten min). I dag har vi et helt ok forhold. Vi har aldri pratet om det, men hun ringer meg nesten hver dag for å spørre hvordan det går. Jeg svarer kort og høflig, men orker aldri å besøke henne uten grunn, selv om hun bor 5 minutter unna leiligheten min.

Endret 20. august 2014 av Marteh

[Mango]

Pappa var en tikkende bombe gjennom hele oppveksten. Et så ustabilt menneske har jeg ikke opplevd. Han kan ikke hatt det godt med seg selv. Mamma var verdens beste, som godtok langt mer enn hun fortjener. På meg kunne han eksplodere for jeg hadde glemt å sette på potetene, eller spurte om å få låne en 50 lapp. De gikk fra hverandre da jeg var 15, og jeg syntes det var fantastisk, for mamma sin del. Jeg gikk gjennom et ekstremt tøft år for 2 år siden, og siden det har han vært den pappaen jeg alltid har ønsket meg. Nå har vi et kjempegodt forhold, og han støtter meg i alt, og er veldig stolt av meg for at jeg reiste meg opp av situasjonen og gikk videre med livet.

Jeg og søsknene mine var vel aldri redd han, det er vi nok for stae til. Vi har vel alle utviklet et nokså tykt skall, står opp for oss selv og lar oss ikke herse med, både på godt og vondt.

[AnonymBruker]

Jeg har en mor med splittet personlighet. Vokste opp i mange år uten å snakke med henne, for hun likte ikke å bli snakka til. Så når hun vil oss noe så fikk vi lapper med beskjeder.

Så jeg på henne for lenge, fikk jeg juling. Det skjedde dessverre altfor ofte at hun fant grunn til å gi meg juling. Men foran alle andre var hun verdens mest sjarmerende. Jeg fikk ofte høre hvor heldig jeg er som har henne som mor.

Jeg er idag lykkelig gift, etter mange timers samtale med en psykolog. Vil ikke si at jeg sliter psykisk, men er extra var på stemninger. Har ett godt liv nå.

Anonymous poster hash: ea309...144

[AnonymBruker]

TS her.

Dette viser bare alvoret rundt det å beskytte barna mot uønsket atferd. Blir rett og slett lei meg av historiene. Takk for at dere deler.

Anonymous poster hash: 754fd...c0d

[AnonymBruker]

Jeg har en mor som har vært mye sint og irritert i oppveksten. Hun har ekstremt kort lunte, og det skal lite til før hun eksploderer. Hun er også svært nærtagen, og evener ikke å se egne feil. Hun har iallefall aldri innrømmet noe mer enn at "vi hadde kanskje litt feil begge to", på tross av at hun helt soleklart har vært helt urimlig og tråkket langt over streken. Jeg har fått så mye kjeft, og blitt kalt ubrukelig drittunge, dum i hodet, egoistisk etc, og blitt truet med å måtte flytte til faren min ca hver andre uke. Hun har nesten alltid vært irritert på meg, og kritisert alt jeg gjør. Eks. om jeg flytter på meg for mye i sofaen, puster for høyt, hoster for mye osv.

Hun har også vært mye snill og god, og fortalt meg hvor glad hun er i meg, så jeg har aldri tvilt på det, men alt det negative har likevel overskygget det gode. For det hjelper ikke å fortelle datteren din hvor glad du er i henne to timer etter du har kalt henne de styggeste ting og hånet henne mens hun gråter.

Hele barndommen har jeg listet meg rundt mamma og prøvd å være minst mulig synlig og hørbar, i håp om å ikke irritere henne eller gjøre henne sint.

For meg har alt dette reslurtert i at jeg er ekstremt konfliktsky, perfeksjonistisk, selvkritisk, og har dårlig selvfølelse. Jeg har spilt mye på utseende gjennom oppveksten, fordi jeg ikke trodde jeg hadde særlig mye annet å by på.

Den dag i dag blir jeg fysisk uvel av å krange med samboeren min, selv om det bare er snakk om bagateller. Jeg får med en gang dommedagsfølelsen jeg hadde store deler av oppveksten.

Jeg takler kritikk ekstremt dårlig, er usikker og higer etter bekreftelse.

Jeg har gått til psykolog for å prøve å "fikse meg sjæl", men jeg vet ikke om skaden er mulig å rette opp. Jeg er i det minste klar over hvorfor psyken min er som den er, og foreløpig har jeg valgt å prøve å leve med skavankene.

Jeg har i dag et ganske greit forhold til mamma, men det kom først etter at jeg konfronterte henne for noen år siden. Det ble et stygt oppgjør, men jeg fikk nå satt henne på plass. I dag respekterer hun grensene mine, men det er kanskje fordi hun vet at hun risikerer å ikke treffe barnebarnet hvis hun ikke oppfører seg.

Mamma er, selv om vi kommer godt over ens nå, til tider fortsatt en utfordring å ha med å gjøre, jeg ville feks. ikke i min villeste fantasi dratt på ferie med henne. Hun prøver da, det skal hun ha for. Men jeg mistenker at hun har en eller annen form for personlighetsforstyrrelse, og at hun derfor ikke klarer å være anderledes.

Anonymous poster hash: 83ca0...f11

[Gjest Heartbeat]

Jeg ble skreket til, lugget og klasket til i barndommen. Mamma stod i bakgrunnen og turde ikke gripe inn.

Det var allikevel ikke av verste sort. Kun lugging, klapsing med flat hånd, nedsettende roping og skjellsord.

De er enda sammen, men pappa er blitt mye mer ydmyk på sine "gamle" dager. Jeg har tilgitt han fordi jeg vet hvor mye unger krever og kan drive deg til vanvidd. Jeg har alltid sagt hva jeg mener og ikke vært redd for å bli slått .En sterk psyke, som sikkert ikke gjorde det lettere for pappa som ikke klarte å takle sinnet sitt, dessverre.

Jeg mener jeg er blitt sterkere på dette, da jeg gikk i fella og ble sammen med en slik en også.Ble nesten drept i det forholdet.Men nå er jeg veldig sterk, tåler det meste og vet hva jeg vil ha.

Jeg finner meg ikke i mer tull nå

Har aldri hatt depresjoner , uro eller angst i ettertid.

[AnonymBruker]

TS her. Dette ble jeg bare trist av. Så mye leit som skjer i de tusen hjem uten at noen vet.

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg har en mann som kan være litt sånn innimellom. Ikke så ekstrem som de fleste tilfellene som er beskrevet her, men han kjefter mye, klager på barna at de bare roter, griner og er ulydige mens de hører på, litt voldsom rett og slett. I perioder har det vært kasting av ting og ungene har blitt redde. Men jeg satte foten ned med det og han vet han har få sjanser igjen før han må bo alene.

Mitt forhold til han er tvilende, men jeg holder sammen pga barna og fordi det stort sett går greit med oss. Men så lurer jeg da på når man egentlig tenker det beste for barna, det beste for han eller det beste for meg.

Anonymous poster hash: 754fd...c0d

Husk på at barn og tenåringer opplever ting mye mer skummelt enn voksne.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg ønsket at moren min skulle skille seg fra faren min, men jeg tror moren min ble fordi det ville vært mye værre om de skilte seg - da måtte jo vi barna være alene med faren min ... med mindre moren min fikk 100% alenerett på oss.

Jeg hatet faren min og ønsket at han skulle forsvinne. Han førte ingenting positivt til hjemmet, bortsett fra da han var i godt humør og var hyggelig innimellom, men vi visste aldri når han ble sur eller sint eller rasende for en filleting..

Mamma satte han aldri på plass og hun satt alltid og gråt og klarte ikke ta opp kampen med han...

Det toppet seg for meg da jeg som 16-åring fikk kjeftet huden full i bilen fordi jeg hadde glemt å kjøpe et brød ... jeg fikk helt panikk og kunne ikke slippe ut av bilen, og mamma bare satt der og gråt.

Jeg fikk en ut-av-kroppen opplevelse, og svarte han, og jeg gråt mens jeg svarte med høy stemme at "Det er jo bare et brød!" og jeg møtte dødsangsten og hjertet slo fort og jeg mistet følelsen i kroppen, fordi jeg ante ikke hva faren min ville gjøre når jeg svarte han...

Da ble faren min helt stille og mamma bare gråt hele veien hjem. Da vi kom hjem, gikk faren min på stua og jeg løp gråtende inn på rommet mitt. Mamma ba meg låse døra til rommet mitt, også dro mamma til butikken for å kjøpe et brød...

Da husker jeg at jeg var så fortvilet over alle årene med kjefting, psykisk terror og brøling for små bagateller. Alle årene der jeg måtte gå på tå hev... Alle årene der vi måtte stå å ta imot, og mamma som bare satt der tafatt og gråt ...

Jeg holdt på å bryte sammen og ba til GUD (jeg er ikke religiøs) om at Gud måtte ta meg eller pappa.

Like etterpå døde faren min, og det var den lykkeligste dagen i mitt liv!

Dessverre fant mamma seg en ny type akkurat omtrent lik bare et par mnd etterpå, så da var det påan igjen...og han var like ille på en helt annen måte, så jeg ble jo helt koko i hodet.

Jeg flyttet så fort jeg var ferdig på vgs!

Jeg sliter idag med traumer som er ubearbeidede, og sikkert posttraumatisk stressyndrom, personlighetsforstyrrelse.

Jeg hater menn og er livredd dem. Sliter med stamming. Usikkerhet. Føler meg lite verdt.

Har aldri hatt kjæreste fordi jeg er så redd for menn...

Anonymous poster hash: 1e51a...508

[AnonymBruker]

Jeg ble hovedsakelig psykisk mishandlet av faren min mesteparten av livet mitt. Jeg ble fortalt at jeg var tom i hodet, ubrukelig osv. Han truet om å ta fra meg ting som betydde mye for meg, og å ta livet av kjæledyrene mine. Konstant kjefting og generell omsorgssvikt. Han manipulerte meg også til å hate resten av familien min. Nå stoler jeg ikke på noen, er alltid redd for at andre jeg møter skal være som han, og jeg lider av generell angst, sosial angst og depresjoner som følger av hva som skjedde. Livredd for telefoner og lignende i tilfelle han kontakter meg. Jeg går stille i dørene og gjør så lite ut av meg selv som mulig. Ute av stand til å si nei eller stå opp for meg selv. Han behandlet moren min på samme måte før de flyttet fra hverandre.

Anonymous poster hash: d7758...e3b

[AnonymBruker]

TS her.

Er det noen som fortalte andre at de ble utsatt for dette? Et lite sidespor kanskje fra svaret jeg egentlig var ute etter, men det er jo helt forferdelig. Min familie vet hva som har foregått i mitt hjem og de liker det ikke, men ingen ber meg om å holde barna unna mannen min fordi han er helt normal ellers. Sukk. Jeg får vondt inni meg av alle historiene.

Anonymous poster hash: 754fd...c0d

[Gjest Sobril]

Moren min er også slik, og jeg har slått helt kontra.

Hun er (trass mange gode sider også!) ekstremt selvsentrert, selvrettferdig og enormt hissig og humørsyk. Hun slet ganske kraftig gjennom deler av oppveksten min, og tok det ut på meg. Ikke med vilje, sikkert, men det var nå sånn det ble. Det var bare vi to, mor og datter, og hennes skriking, roping, dramatiske adferd og humørsyke var utrolig vanskelig å takle.

Nå nærmer jeg meg 40, krangler aldri med mannen min (aldri noen sinne gjort, faktisk) og hever nesten aldri stemmen når barna er til stede. Jeg blir uvel av opphetede diskusjoner på jobben, er konfliktsky og forsiktig. og har vært på grensen til selvutslettende i veldig mange år. Men blir stadig bedre

Jeg synes du gjør rett i være betenkt angående mannen din, TS. Tror ikke at ett og annet følelseutbrudd er skadelig, slett ikke, men hvis mannen din har for vane å hakke, kritisere, bli veldig sint og voldsom, så hadde jeg vært litt bekymret for barna. Særlig hvis de er sarte av natur.

Anonymous poster hash: b17d7...4db

Slik er min søster også; mot meg, mamma andre søsken - og jeg har sett henne hyle og gå i fistel foran mine og hennes barn flere ganger.

Man må alltid veie sine ord for å ikke si noe feil hun kan bli forbanna for.

Har allikevel blitt godt gift og har mange venner, så det er nok bare mot de nærmeste hun er slik.

Med verdigrunnlag på forskjellige planeter og hennes raserianfall har jeg valgt å kutte all kontakt. Hun ser heller ikke egne feil og mangler og tenker stort sett bare på seg selv.

Jeg tør ikke tenke på hvordan psyken min hadde vært i dag dersom en av mine foreldre var som henne.

[AnonymBruker]

Jeg sikter ikke til de foreldrene som slår, men de som har en far eller mor med et enormt temparement. Enten verbalt (brøling og banning) eller fysisk hvor det blir kastet ting i luften, slått i veggen e.l.

Hvordan var det å vokse opp med en slik forelder? Og selv om forelderen kanskje var grei mesteparten av tiden, påvirket det deg at vedkommende kanskje kunne bli sint for små bagateller?

Og hva gjorde den andre forelderen som ikke var sint, fant den i seg det som skjedde, ble de skilt eller gikk det seg til?

Anonymous poster hash: 754fd...c0d

Jeg har en mor som er slik du beskriver.

Husker det som fryktelig ubehagelig, fordi jeg fikk følelsen av at hun ikke hadde kontroll. Jeg har egentlig ikke tenkt så mye over det før jeg selv nå er 25år og jobber i barnehage og er tante til flere barn. For meg er det helt utenkelig å bli så sint på et barn (eller voksne for den saks skyld) som hun ble.

Hun kan av og til enda bli så sint, men nå ber jeg henne roe seg ned eller så bare går jeg. Allikevel får jeg hjertebank og en klump i magen når det skjer (kanskje en lett angst?!).

Mamma og pappa er fortsatt gift, og han er av den rolige typen som ALDRI ble sint på oss, også når han strengt tatt burde det.

Jeg hatet når han ba mamma roe seg ned for da ble hun bare endra sintere.

Aggresjonen kom vel somregel med stress eller frustrasjon, hver gang vi skulle ha mange folk på besøk eller pakke til ferietur ble det baluba. Min bror er blitt veldig konfliksky som resultat av det, jeg er nok mer tempramangsfull selv, men har slitt en del i forhold til følelseslivet mitt.

Må jo legge til at mamma betyr utrolig mye for meg og støtter meg uansett.

Vi kan snakke om alt utenom dette, det er et sårt og vanskelig tema for meg, jeg vet ikke om det er det for henne også eller om hun ikke tenker noe på det..

Jeg vil ikke si at jeg hadde en vond barndom i det hele tatt, men skulle gjerne vært for uten dette. Følelsen av å føle seg så liten, og helst vil gjøre seg usynlig kommer fort i meg hvis jeg hører noen heve stemmen veldig og bli sint, og jeg er nok blitt en sart sjel pga dette..

Anonymous poster hash: 6e17b...b11

[Gjest Selfie]

Jeg har blitt svært konfliktsky og begynner lett å gråte av den minste kritikk. Jeg overreagerer når feks mannen min blir sint og slår i veggen, jeg blir livredd og gråter. Selv om jeg vet at han aldri ville slått.

Er vokst opp med en far som var ustabil og oppfarende, mye verbal mishandling men ble slått bare én gang.

Endret 23. august 2014 av Selfie

[Gjest Sobril]

Jeg har blitt svært konfliktsky og begynner lett å gråte av den minste kritikk. Jeg overreagerer når feks mannen min blir sint og slår i veggen, jeg blir livredd og gråter. Selv om jeg vet at han aldri ville slått.

Er vokst opp med en far som var ustabil og oppfarende, mye verbal mishandling men ble slått bare én gang.

Ikke at jeg vet så mye, men er det vanlig å slå i veggen når man blir sint? Jeg har hatt mine forhold, men har aldri vært sammen med en som slår i veggen uansett hvor sint han måtte være.

Med tanke på din erfaring også, så er vel det strengt tatt noe han burde legge fra seg.

[AnonymBruker]

Ja, mannen min gjorde det.

Når vi ble sammen ble han så fryktelig irritert over at jeg var "høylytt" ed kasseroller/dører osv, og jeg gadd aldri rette meg. Etterhvert forklarte han hvorfor, og det var fordi faren hadde den type atferd og dermed ble han fortsatt i voksen alder automatisk stresset og engstelig av alt som faren pleide reagere på. Selv om ingen jo ble sinte eller utagerende.

De fleste jeg kjenner til som har hatt slike foreldre har tatt skade av det ja, det er ustabilt og skremmende. Man går alltid på tå, og kan aldri slappe av.

Anonymous poster hash: f8111...7a8

[Gjest Selfie]

Ikke at jeg vet så mye, men er det vanlig å slå i veggen når man blir sint? Jeg har hatt mine forhold, men har aldri vært sammen med en som slår i veggen uansett hvor sint han måtte være.

Med tanke på din erfaring også, så er vel det strengt tatt noe han burde legge fra seg.

Absolutt enig i det, og vi har tatt en alvorsprat om det. Det er helt uakseptabelt.

Lenge siden sist nå, og det er heldigvis ikke ofte han har gjort det heller.

[AnonymBruker]

Har fortalt andre, men min mor var en meget sjarmerende dame utad, og hjemmet vårt var perfekt i alles øyne. Hun sørget alltid for at blåmerkene aldri var synlige. Da jeg flyttet hjemmefra som 18-åring og kuttet ut kontakten med min mor, var det jeg som var den utakknemlige drittungen i mange år.

TS her.

Er det noen som fortalte andre at de ble utsatt for dette? Et lite sidespor kanskje fra svaret jeg egentlig var ute etter, men det er jo helt forferdelig. Min familie vet hva som har foregått i mitt hjem og de liker det ikke, men ingen ber meg om å holde barna unna mannen min fordi han er helt normal ellers. Sukk. Jeg får vondt inni meg av alle historiene.

Anonymous poster hash: 754fd...c0d

Anonymous poster hash: ea309...144