Gå til innhold

Til deg eller noen du kjenner som har vokst opp med forelder som er hissig og verbalt utagerende


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg sikter ikke til de foreldrene som slår, men de som har en far eller mor med et enormt temparement. Enten verbalt (brøling og banning) eller fysisk hvor det blir kastet ting i luften, slått i veggen e.l.

Hvordan var det å vokse opp med en slik forelder? Og selv om forelderen kanskje var grei mesteparten av tiden, påvirket det deg at vedkommende kanskje kunne bli sint for små bagateller?

Og hva gjorde den andre forelderen som ikke var sint, fant den i seg det som skjedde, ble de skilt eller gikk det seg til?



Anonymous poster hash: 754fd...c0d
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg har vokst opp med psykisk vold/terror og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt truet, dratt i, rist, kjeftet på, skreket til og fått umenneskelige straffer. Jeg har blitt kalt "bortskjemt drittunge", "utakknemlige drittunge", "dum", "enkel" og fått høre et høyt antall ganger at jeg må sikte lavt hvis ikke når jeg aldri noe sted. Jeg har vokst opp med en far som brukte størrelse og stemme for å få "respekt" som han kalte det. Jeg var vettskremt mesteparten av oppveksten og ble livredd hver gang pappa henvendte seg til meg eller ropte på meg. Jeg fikk sjelden eller aldri klemmer, fikk aldri høre "jeg er glad i deg" eller "jeg bryr meg". Ble jaget/låst inne, fikk husarrest/stolarrest og ble ignorert hvis jeg hadde det tungt. Min mor gikk fra stedet, sa sjelden noe og deltok ellers med nedlatende kommentarer eller lignende. Jeg var alltid redd for å gjøre noe galt og jeg endte opp med å rømme til andre, bli syk når det ble litt for mye inntrykk og få ekstremt dårlig selvtillit. Da jeg fylte 10 begynte jeg å rase fra meg og var gal i noen år ;) Roet meg etterhvert. Mine foreldre skilte seg og mamma har virkelig vokst og blitt en helt annen person. Pappa har også forandret seg, men ikke til det bedre. Han fortsetter i samme sporet og har blitt påtatt/falsk "glad i meg" samtidig som han fortsatt eksploderer for den minste lille ting. Jeg kan trygt si at jeg hater pappa og ikke ønsker dette for mine barn.

Gidder ikke være anonym i tilfelle min far vet jeg skriver her og leser dette. Kanskje han får en oppvekker.

  • Liker 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde det akkurat sånn, og flere av mine søsken har fortsatt ikke tilgitt min far, selv om han forandret seg drastisk etter mamma skilte seg fra han for titalls år siden. Han har gode sider og er en veldig snill far og bestefar, men måten han var under oppveksten vår henger igjen. Det har gjort at jeg ikke tåler at folk krangler, og at jeg unngår konfrontasjoner. Og for sin egen del er ikke det alltid best, man bør kunne stå opp for seg selv. Jeg har blitt bedre nå, men det har krevd mye. Ønsker ikke en slik oppvekst for noen.

Anonymous poster hash: c1e49...9e5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, vet godt hva du snakker om. Min far (som er død nå) var på feil side under krigen, og dette fikk han aldri bearbeidet, men lot alt sitt indre kaos gå utover vår mor og oss barn.

Hele barndommen gikk vi på tå hev og var redde for å gjøre en liten feil, for da var helvete løs. Han slo vilt rundt seg og kunne gå i taket over den minste bagatell. Og dette skjedde som regel hver dag.

Eldste søskenet mitt, rømte hjemmefra i mange år, for han ble banket gul og blå. Min mor døde utslitt for noen år siden. Hun fant seg i det og gjorde aldri opprør. Han var som en ildsprutende drage når han satte igang. Hvem tør gjøre opprør da?

Som voksen har jeg prøvd å komme over dette, men merker at jeg tåler ikke høye stemmer, kjefting og bannord. Det knyter seg i meg.

Unner ikke min verste fiende å oppleve en slik barndom.



Anonymous poster hash: 6e69f...fa8
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min var hadde plutselige raserianfall. For meg var det iallfall plutselige, jeg visste aldri når han kunne bli sint. Hadde sterk angst en stund som har blitt bedre med medisiner. Men jeg er alltid anspent og takler ikke konfrontasjoner.



Anonymous poster hash: dd081...160
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest _LilleMy

Det var forfedelig. Jeg var alltid redd om jeg havnet i situasjoner hvor jeg måtte være alene med min far, feks alene hjemme i huset. Min mor gjorde aldri noe da hun ikke turte å si han imot. Visste aldri når han kunne bli sint heller. Nå har vi et veldig anspent forhold, og jeg takler ikke å bli kjeftet på i det hele tatt. Klarer ikke sure mennesker, og sliter mye med det enda.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mor kan ta helt av i konflikter. Skrike og rope. Jeg syntes dette var så pinlig som ung.

Som voksen ser jeg at jeg har samme reaksjonsmønster og det skremmer meg.



Anonymous poster hash: 262d2...f67
  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde også en sint far. Gikk ikke godt sammen med min følsomhet og sårbarhet. Nå har jeg fått tykkere hud og tåler endel, men da var jeg jo et barn og hadde ikke lært meg hvordan jeg skulle takle det.

Husker at jeg gruet meg til han kom hjem, hvis jeg hadde gjort noe mine foreldre ikke likte, for da fikk jeg kjeft. Var desperat etter at de skulle være fornøyd med meg, men det var veldig uforutsigbart hva jeg kunne få kjeft for. Kunne være irrasjonelle ting som at jeg hadde tegnet noe feil. Da var det ikke måte på hvor udugelig jeg var.

Ble jeg redd for noe, så var det også en god grunn for å kjefte. Noe som bare resulterte i at jeg begynte å gråte og ble enda mer redd.

Ofte støttet min mor han, men noen ganger sa hun han i mot.

Jeg har i ettertid slitt ganske mye. Ikke bare på grunn av det, men det er en del av det.

Jeg er veldig perfeksjonist og vil ikke gjøre feil, slet lenge med det å få kritikk og kunne begynne å gråte hvis noen kjeftet på meg.

Har også sosial angst og depresjon.

Anonymous poster hash: add8e...339

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner meg veldig igjen i det andre skriver her. Hadde en far med eksplosivt sinne. Visste aldri hvor jeg hadde han, eller hvordan han ville reagere på ting. Selvom vi flyttet fra han når jeg var ca 5, så påvirker det meg enda. Han kunne holde meg hardt, å rope hvor udugelig og dårlig menneske jeg var fra jeg var ca 2 år.

Dette har gjort at jeg er veldig redd for konfrontasjon. Er også veldig redd for å si til folk hvis jeg har gjort feil, for jeg vet ikke hvordan de kommer til å reagere, og jeg forventer det verste.

Blir også veldig nervøs å engstelig hvis noen krangler rundt meg.

Har slitt med sosial angst hele livet, sliter med konfrontasjoner, så prøver å unngå det så godt jeg kan.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjenner en som har en sånn foreldre - vedkommende er helt grusom, også når andre er til stede. Han kan bli like sint selv, og er generelt veldig "frekk og tøff" utenpå, og støter mange folk fra seg - og han har nok tatt skade på flere plan enn det også. Helt jævlig at sånne personer får barn.

Endret av Ferny
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjerne sånn de fleste ender opp med tilknytningsforstyrrelser og psykiske lidelser...



Anonymous poster hash: 38451...45e
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har blitt forholdsvis god til å lese kroppsspråk og takler stormer bedre enn de fleste jeg kjenner. Det kom av at jeg har en bror som reagerer på samme måte som pappa, og at jeg til tider var redd for at det kunne ende voldelig mellom de. Jeg ¨så på min rolle som en slags mekler mellom de to, da jeg etter hvert greide å finne en måte som jeg kunne roe ned pappa, enten det var via humor, eller en klar beskjed om at nå snapper du(og alt mulig annet, poenget er at jeg leste situasjonen fort og visste hva som skulle til). I tenårene var jeg ganske hard mot alle unntatt pappa egentlig, og hadde nok fortsatt vært det om det ikke hadde vært for eksen min som lærte meg at det ikke er normalt å ha opptil flere krangler hver dag, og at det ikke er vanlig å kalle andre i nære relasjoner stygge ting.

Viktig å påpeke at pappa aldri har blitt helt blind av sinne, bare ganske nære. Han er en god far og en god mann, men som alle andre har han sider som ikke er for allmenhetens øyer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en far som er veldig dominerende og arrogant. Han har i tillegg et eksplosivt sinne. Han har aldri vært voldelig, bare slått hardt i bordet, men jeg har nok tatt stor skade av det. Han er sjef på jobb og forventer å bli behandlet som sjef hjemme også. Man kan aldri si ham imot, han har alltid rett uansett. Viser veldig lite empati.

Han bruker aldri ordene "takk", "unnskyld" eller "vær så snill". Det er bare "gi meg den der, lag meg en brødskive, skru av tven, flytt (deg)". Jeg har begynt å innse at dette er en form for herskerteknikk. Jeg har sluttet å prøve å si ham imot, det er umulig å snakke med ham om dette.

Det aller skumleste er at jeg tar meg selv i å oppføre meg på samme måte, og synes det er vanskelig å snu...



Anonymous poster hash: 18193...81c
Lenke til kommentar
Del på andre sider

TS her. Dette ble jeg bare trist av. Så mye leit som skjer i de tusen hjem uten at noen vet.

Grunnen til at jeg spør er fordi jeg har en mann som kan være litt sånn innimellom. Ikke så ekstrem som de fleste tilfellene som er beskrevet her, men han kjefter mye, klager på barna at de bare roter, griner og er ulydige mens de hører på, litt voldsom rett og slett. I perioder har det vært kasting av ting og ungene har blitt redde. Men jeg satte foten ned med det og han vet han har få sjanser igjen før han må bo alene.

Mitt forhold til han er tvilende, men jeg holder sammen pga barna og fordi det stort sett går greit med oss. Men så lurer jeg da på når man egentlig tenker det beste for barna, det beste for han eller det beste for meg.



Anonymous poster hash: 754fd...c0d
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Min mor er og var slik. Jeg misliker henne så sterkt jeg knapt kan dra på besøk til de.

Hun har gjort mye skade. Og det at faren min ikke skilte seg fra henne er et svik i seg selv.

Anonymous poster hash: 23dcf...7bc

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Pink.Pearls

Jeg har også hatt en sint far som ung. Han var aldri voldelig mot noen, men kunne kaste ting vegg-i-mellom og gape. Han kunne eksplodere, men så angret han seg alltid fort igjen.

Jeg har aldri likt hissige personer, men må innrømme at jeg har fått mye av sinne mitt fra han. Jeg kan også smelle og kjefte for ting, men angrer ganske fort igjen.. akkurat som han.

Endret av Pink.Pearls
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en mor som er veldig frittalende og dominerende, gjerne høyrøstet og aggressiv. Har vokst opp med det og reagerer ikke så mye på det lenger. For meg har det vært levelig fordi faren min er stikk motsatt. Det var aldri fysisk vold. Et impulsivt klaps på fingrene eller jeg ble tatt i armen og halt med om jeg ikke fulgte ordre. Slike ting ser jeg ikke på som mishandling. Var relativt vanlig da jeg var barn. Men det var kritikk som burde vært ballansert bedre og kanskje vært litt mer konstruktiv.

For meg har dette resultert i at jeg har blitt ganske god på å lese andres signaler for å unngå at de skal bli sinte, noe som er både positivt og negativt (unngår konflikter, men setter gjerne dette før min eget ve og vel). En annen ting som er verd å merke seg er at jeg sjelden hørte (eller hører) på min mor fordi hun alltid er sint, mens min far knapt trengte (eller trenger) å heve stemmen før jeg skjønte at det var alvor.

Det var veldig tøft i perioder, særlig da jeg var i tenårene, å stadig bli hakket og kjeftet på mens jeg selv var usikker og hormonell. I voksen alder har jeg sagt i fra flere ganger og hun har også blitt litt rundere i kantene de siste årene.

Vil absolutt si at det har preget meg og gjort meg til den jeg er i dag. Både på godt og vondt.



Anonymous poster hash: fe491...29c
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en liten ball av angst, depresjoner, personlighetsforstyrrelse, tilknytningsproblemer, og what not.

Har opplevd det meste de andre beskriver, bare signerer dem.



Anonymous poster hash: 7f40d...153
  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...