Gå til innhold

savner barna med 50/50 samvær. det gjør vondt...


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Til dere som har opplevd et samlivsbrudd...(i mitt tilfelle ufrivilling) og nå har endt opp med å se barna mindre. Barnefar forelsket seg i en annen og har flyttet sammen med ny dame. De har barna 50%

Jeg merker jeg er nedslått og deprimert hver gang jeg leverer de. Viser det ikke for barna , men tårene kommer hver gang jeg har levert de. Føler jeg går glipp av så mye og at alle drømmer om en familie har gått i grus. Barnefar har gjort det klart at han er helt over meg og ønsker ikke annet at vi er venner.

Blir det bedre med tiden? noen som har opplevd det samme som kan dele litt erfaringer ?



Anonymous poster hash: ac6f8...cac
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg kan dessverre ikke love at det blir noe bedre. Men man lærer seg å takle tomheten og savnet annerledes etterhvert :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om jeg savner dem noe mindre, og syns fortsatt det er trist med alt jeg går glipp av, men jeg har endret fokuset litt. Jeg velger å bruke denne uken på alt annet slik at jeg kan ha 100% fokus på barna når de er der: rydde og vaske, ukeshandle, lage store middager og fryse ned, jobbe overtid så jeg kan jobbe mindre uka de er hos meg o.l. Også har jeg fokus på meg selv og egentid; det man savner fra før man fikk barn, men ikke har samvittighet til: som å ta noen vinglass med venninner på en onsdag eller dra rett fra jobb for å shoppe og bare spise en enkel middag der...

Anonymous poster hash: eb228...2a2

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil ikke barna da gå glipp av hverdagsliv hvis de aldri opplever at foreldrene handler mat, lager middag, vasker litt osv. Jeg tar med barna i dette så de lærer at det er en del av livet.

Jeg skjønner veldig godt hvorfor da, og at det føles veldig sårt.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Si meg, flyttet far rett inn til ny dame og har barna 50/50?



Anonymous poster hash: 8bbc9...36e
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Til dere som har opplevd et samlivsbrudd...(i mitt tilfelle ufrivilling) og nå har endt opp med å se barna mindre. Barnefar forelsket seg i en annen og har flyttet sammen med ny dame. De har barna 50%

Jeg merker jeg er nedslått og deprimert hver gang jeg leverer de. Viser det ikke for barna , men tårene kommer hver gang jeg har levert de. Føler jeg går glipp av så mye og at alle drømmer om en familie har gått i grus. Barnefar har gjort det klart at han er helt over meg og ønsker ikke annet at vi er venner.

Blir det bedre med tiden? noen som har opplevd det samme som kan dele litt erfaringer ?

Anonymous poster hash: ac6f8...cac

Dere er en familie. Du og barna. Inntil de flytter ut, finner seg en mann/dame og får sin egen familie. Så du må bare forsøke å fylle tomheten med noe. Å få barn gjør vondt. Å fysisk føde dem er langt fra den verste biten. Så det blir nok ikke bedre. Det er bare som å leve med andre sorger: en tilpasser seg, blir sterkere og takler det.

Lure ideer er:

Bygg en karriære. Du har nå plutselig muligheten til å studere ekstra (en hel uke med kvelder uten noe å gjøre), jobbe masse overtid annenhver uke, dra på kurs ++

Finn en hobby. Matlaging, hagearbeid, maling, strikking ++ Start i kor? Frivillig arbeid?

Bygg et sosialt nettverk. Plukk opp igjen kontakten med fjerne slektninger, gamle venner og kollegaer du kunne tenkt deg å bli kjent med. Finn nye venner i nabolaget og på treningssenteret.

Anonymous poster hash: bfdf8...64d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk frivillig ut av mitt siste forhold, men hadde vel ikke sett for meg at far kom til å ønske 50/50, etter som en av grunnene til at jeg gikk fra han, var at han aldri var hjemme..

Det første året var tøft. Barnet var fortsatt lite og JEG hadde jo vært hjemme med barnet i to år. Hver gang han kom å hentet henne, tok jeg en laaaang klem før han kom og gjorde det raskt overstått når han kom, så jeg kunne forte meg inn, låse døra og grine som om jeg ikke ville få se henne før til neste år.. En uke føltes jo som en evighet.

Nå har hun jo startet i barnehagen for to år siden, så det tyngste nå er gjerne i feriene/høytidene. I sommer har vi hatt litt sånn " to uker her og tre uker der" og etter to lange uker med bare oss to, er det ekstra sårt å gi henne fra seg igjen.

"Trikset" for å komme seg litt over det, er å holde seg opptatt. Planlegg noe du skal når barnet har reist, om det er jobb eller venninne-treff. Målet er å etterhvert se de små fordelene ved 50/50 og ikke bare ulempene, selv om ulempene alltid vil veie mest. Mulig barnet ditt er litt større, og da blir det jo enklere, når barnet tar initiativ til kontakt selv om de er hos far og kan komme innom deg selv om de er hos far.

Anonymous poster hash: c3af7...eab

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere er en familie. Du og barna.

Anonymous poster hash: bfdf8...64d

Kunne ikke vært mer enig!

Det verste jeg hører er utsagn som at familien er borte, man er ikke en familie lenger... hvor morsomt for barna er det hvis det er det som er innstillingen? Dere ER en familie, selv om det ikke er to foreldre sammen lenger. Samlivsbrudd er kjempetøft, og det er klart du er knust når det ikke var du som ønsket bruddet heller og barnefar bare har gått videre. Men prøv å tenke at dere er en familie likevel, du og barna. Ting har ikke blitt som du ønsket, og det er sårt, men å si at hele familiedrømmen har gått i grus er å undervurdere det du og barna har sammen. Selv om det er uten mann, og "bare" 50% av tiden.

Men nå når det er vondt og sårt for deg, så støtter jeg alle forslag om å holde seg travel og opptatt. DU vil nok bli mer vant til det etter hvert, men nå i starten anbefaler jeg også at du finner deg noe å holde på med på fritiden, avtaler å møte en venninne når barna drar osv. Slik at du ikke bare blir sittende og savne dem. Med tid og stunder setter du kanskje større pris på alenetiden, men hvis det er vanskelig å takle akkurat nå må du fylle den opp etter beste evne slik at det ikke blir altfor stor plass til mørke tanker. Lykke til, håper det ordner seg for deg!

Anonymous poster hash: 80010...756

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo, det blir bedre, men det kommer ikke av seg selv. Min historie er lik din, min x flytter mer eller mindre rett inn til elskerinna og samvær var i deres nye hjem. Nå hadde vi 70/30 i starten så det var ikke så mange dagene det var snakk om, men det var forferdelig vondt.

Det første halve året var jeg helt knust hver gang ungene var hos faren. Jeg gikk på jobb, dro hjem, gråt, sov, dro på jobb etc. All tid hjemme ble tilbrakt i sofaen hvor jeg stirret i veggen og lurte på hva faen meningen med det meste var.

Etterhvert innså jeg at jeg måtte gjøre noe med det og jeg begynte å planlegge dagene uten ungene. Jeg sørget for å holde meg opptatt med praktiske ting i huset, trening, møte venner etc. Jeg var åpne overfor de nærmeste om at jeg slet og opplevde å bli invitert både hit og dit.

I dag er det greit når ungene drar til faren. Fremdeles synes jeg det er trist å ikke få være tilstede i livet deres hver eneste dag, men sånn er det. Heldigvis ser det ut til at ungene har det bra, forholdet mellom faren deres og meg er greit og fordi vi nå bort ganske nært har jeg mulighet til å se ungene også de dagene de er hos faren.

Jeg håper det går bedre med deg etterhvert. Men husk at det kommer ikke av seg selv, du må jobbe med saken.

Klem

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er grunnen til at jeg holder ut i mitt forhold, kunne ikke overlevd med å bare se barna mine 50 %!

Stoor :klem: til deg!



Anonymous poster hash: 16cce...476
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er grunnen til at jeg holder ut i mitt forhold, kunne ikke overlevd med å bare se barna mine 50 %!

Stoor :klem: til deg!

Anonymous poster hash: 16cce...476 [/acrony

Samme her.

Anonymous poster hash: 3f1c0...fbf

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er grunnen til at jeg holder ut i mitt forhold, kunne ikke overlevd med å bare se barna mine 50 %!

Stoor :klem: til deg!

Anonymous poster hash: 16cce...476

Det var jo en fin kommentar til ts som er blitt ufrivillig alene…..

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det var jo en fin kommentar til ts som er blitt ufrivillig alene…..

Det var sant, unskyld. Det var ikke meningen å virke frekk, jeg har stoor sympati for deg og din situasjon TS! :blomst:

Anonymous poster hash: 16cce...476

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er grunnen til at jeg holder ut i mitt forhold, kunne ikke overlevd med å bare se barna mine 50 %!

Stoor :klem: til deg!

Anonymous poster hash: 16cce...476

Fint for deg. Men ikke alle kan bare "holde ut" sitt forhold, alle har ulike ting å stri med. Man kan ikke miste all respekt for seg selv og finne seg i å bli dårlig behandlet verken fysisk eller psykisk, bare for å "holde sammen" for barnas skyld. Det er verdens dårligste unnskyldning og setter hvertfall ikke noe godt eksempel for barna.

Anonymous poster hash: c3af7...eab

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er grunnen til at jeg holder ut i mitt forhold, kunne ikke overlevd med å bare se barna mine 50 %!

Stoor :klem: til deg!

Anonymous poster hash: 16cce...476

Da syns jeg synd på barna som må leve med foreldre som ikke er lykkelige ... så lenge dere kan være venner og barna ikke vet, så er det jo greit.

Men det er ille om dere er fientlig innstilt mot hverandre så det går utover barna...

Anonymous poster hash: 7e3b2...887

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg holder sammen med barnefar fordi jeg ikke har tenkt å utsette barnet mitt for samværsordning.. kjærligheten med en mann kan jeg evt finne senere.

Anonymous poster hash: 21bd8...310

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da syns jeg synd på barna som må leve med foreldre som ikke er lykkelige ... så lenge dere kan være venner og barna ikke vet, så er det jo greit.

Men det er ille om dere er fientlig innstilt mot hverandre så det går utover barna...

Anonymous poster hash: 7e3b2...887

Vi er selvfølgelig ikke fiendtlig innstilt ovenfor hverandre! Vi har bare ikke så mange følelser for hverandre, vi fungerer som et arbeidsfellesskap og som familie...

Anonymous poster hash: 16cce...476

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi er selvfølgelig ikke fiendtlig innstilt ovenfor hverandre! Vi har bare ikke så mange følelser for hverandre, vi fungerer som et arbeidsfellesskap og som familie...

Anonymous poster hash: 16cce...476

Men hva gjør du den dagen mannen din ikke lenger er interessert i et arbeidsfellesskap og finner seg en annen? Da hjelper det ikke hvor mye du enn "holder ut" i samlivet. Da har du ikke så veldig mye valg i forhold til hvor mye du ser ungene dine.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva gjør du den dagen mannen din ikke lenger er interessert i et arbeidsfellesskap og finner seg en annen? Da hjelper det ikke hvor mye du enn "holder ut" i samlivet. Da har du ikke så veldig mye valg i forhold til hvor mye du ser ungene dine.

Det kommer han ikke til å gjøre. Han er mer ihuga enn meg på at vi må holde ut noen år nå, og fokusere på å lage en god oppvekst for våre barn.

Anonymous poster hash: 16cce...476

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...