Er det bra eller dårlig for en ettåring å gå i barnehage?

[Gjest Iben]

"De facto barnehjemsbarn", faktisk.

La oss si jeg hadde vært enig i premisset ditt (noe jeg ikke er), at barnehage er forferdelig for små barn og skaper enorme personlige og samfunnsmessige problemer på sikt.

Hva gjør vi med det?

Som samfunn tror jeg det blir vanskelig å reversere feminismens skadevirkninger, ettersom det generelle prisnivået nå er tilpasset familier med to inntekter og det er barna som betaler prisen for det. Men på det personlige plan er det fortsatt ting man kan gjøre for å få mer tid til ungene. Dersom man fortsatt har mulighet for jobb, så kan man f.eks. bosette seg i ytre strøk, hvor boligprisene er vesentlig lavere. Folk som jobber skift/vakter har også en mulighet til å koordinere tid med ungene, fremfor å forvente at "hjemmetid" også skal være "fri fra barna - tid". Dersom han f.eks. jobber dagtid, mens hun jobber ettermiddagstid, har man en viss mulighet til å overlappe med tanke på ungene.

[Ciara]

Som samfunn tror jeg det blir vanskelig å reversere feminismens skadevirkninger, ettersom det generelle prisnivået nå er tilpasset familier med to inntekter og det er barna som betaler prisen for det. Men på det personlige plan er det fortsatt ting man kan gjøre for å få mer tid til ungene. Dersom man fortsatt har mulighet for jobb, så kan man f.eks. bosette seg i ytre strøk, hvor boligprisene er vesentlig lavere. Folk som jobber skift/vakter har også en mulighet til å koordinere tid med ungene, fremfor å forvente at "hjemmetid" også skal være "fri fra barna - tid". Dersom han f.eks. jobber dagtid, mens hun jobber ettermiddagstid, har man en viss mulighet til å overlappe med tanke på ungene.

Du mistet meg ved "feminismens skadevirkninger"

Og hvis man ikke har mulighet til å bosette seg langt utenfor allfarvei? For eksempel har vi hele familien vår her i byen, og langt unna for oss ville bety at barna ikke kunne bli hentet tidligere av besteforeldre eller ha en fridag i ny og ne med dem. Heller ingen jobb muligheter.

Turnus/skift - nja. Det er ikke alltid lett å få satt opp vaktene som man vil. Dessuten ville dett medføre at foreldrene fikk veldig lite tid sammen. Er det gunstig?

[kvinneguide]

Jeg har en venninne som er ekstremt hønemor og som har en litt vanskelig økonomi fordi hun nekter å sende barna i barnehage som ettåringer. Hvordan er egentlig ståa på dette nå?

Jeg mener at barna bare har godt av det og at de trives i barnehagen med sosialisering osv, men hun sier at når barna bare er ett år så sosialiseres de ikke uansett fordi de er så små at de ikke kan samhandle med hverandre. De leker gjerne ved siden av hverandre, men ikke sammen med hverandre. Og at de har behov for den kjærligheten som foreldrene gir og den kan ikke de ansatte erstatte. Og det er ikke så lenge siden det ble vanlig å sende så små barn i barnehage så man vet egentlig ikke følgene av dette for barna som voksne enda.

Hva er deres meninger?

Anonymous poster hash: 71169...e6d

Det er ikke ettåringene som har behov for å gå i barnehage. Personalet i barnehagen kan ikke stille opp med samme omsorg og trygghet som ettåringen kan få hjemme. Barnehagen har mye gjennomtrekk, pedagogmangel og høyt sykefravær. Barna må forholde seg til mange nye ansikt, en hverdag med mye stress, høyt tempo og støynivå. Hvis barnet ikke har det så greit hjemme, så er barnehage kjempebra. Har barnet foreldre som har god kommunikasjon med barnet og er omsorgsfulle så har barnet det best hjemme til det er to år.

Jeg måtte sende mitt barn i barnehage som ettåring men skulle gjerne vært hjemme med han om jeg kunne.

[mammamy]

Kommer helt an på hvor lange barnehagedagene blir, og om det er et stabilt bhg-personale som trives i jobben sin. 40 t lange uker blir grusomt lenge for en ett-åring, men 20 timer i uka tror jeg kan være ganske så perfekt. Da får man det beste av alt i mine øyne Men en på 12 mnd har ingenting i bhg å gjøre, når de nærmer seg halvannet år derimot så mener jeg det kan være en fordel å få utforske litt mer av verden enn mors skjørtekanter. Men en stor fordel at de kan gå, at de kan spise litt selv og at de har begynt å prate litt. Min gutt på 16 mnd er regelrett vrien å få med hjem ved henting og levering av storbror i bhg, så jeg ser at han lengter masse etter andre barn og leker. I sandkassa på lekeplassen også så setter han seg helt inntil eller prøver til og med å sette seg oppå de andre barna (da griper jeg inn altså)... Han starter i bhg om et par uker Blir 30 t lange uker (8 t lange dager og så har han og broren fri hjemme med meg hver onsdag) og jeg skulle så gjerne ha kortet det ned, men mannen og jeg har allerede strukket oss langt for å få til så lite bhg som mulig (begge har lagt karrieren på hylla for en stund, for å ha mer familievennlige jobber). Anonymous poster hash: 0f77e...336

[Gjest Iben]

Du mistet meg ved "feminismens skadevirkninger"

Hmmm...da spør det om jeg egentlig kan opplyse deg om noe særlig

[Gjest Kaffelattn]

Vi er i institusjon hele livet: barnehage, SFO, skole, høyere utdannelse, arbeidsliv, helsevesen for de som dropper innom der og alders- eller syke/friskeinstitusjoner.

Vi er sosiale vesener og...det finnes et ordtak som sier "It takes a village to raise a child".

Mine barn startet fulltid i barnehage ved 13 måneders alder og heldigvis gikk det bra fra 1.dag med alle, så langt.

[Gjest Badebuksa]

Det er ikke noe vits i å diskutere det, nyere forskning viser at det er ett fett om ungen er veldig liten eller litt eldre når den begynner i barnehagen..

http://ipad.dagbladet.no/2014/08/05/tema/mammanett/barnehage/barn/oppvekst/34638856/

SEDERJA

[Gjest Iddy]

Familien er viktigst. Mange snakker om å institusjonalisering av barndommen, og sannheten er at barna bruker mer tid i barnehagen, skole og andre fritidsaktiviteter enn noen gang. Men, det er slettes ikke slik at denne tiden ble tidligere brukt på familien, ja som en arena, men ikke som et sted hvor man nøt goder av uendelig med oppmerksomhet. Før hadde man grønne områder, trygge nabolag og barnevennlig arenaer, men ikke minst barna var der. Ja, barna var hjemme med mor, men mor hadde mange oppgaver hun skulle gjøre i løpet av dagen. Hun var ikke en tilgjengelig supermamma, tvert i mot hun hadde mange plikter.

Ser man på litt mer primitive samfunn ser man ofte, 1) Mor har mye kroppskontakt med barnet (0-2 år), men hun gir barnet veldig lite stimuli (oppmerksomhet, sensivitet). Dette skjer fordi mor har likså mange plikter som far, om ikke mer, men hun må også ta hånd om sitt barn. Studier viser at denne nærkontakten kompenserer i stor grad for den manglende oppmerksomheten. 2) Barn som er eldre danner ofte grupper. Der eldre barn ofte er ansvarlig for de yngre barna. Tross alt, lek er viktig i alle kulturer, og det er bare gjennom lek med barn som er litt eldre man lærer lekens betydning, og derav blant annet sosial kompetanse. Mor er lite delaktig i dette.

Når det gjelder kortisol, jeg nevnte noe om dette tidligere. Selv om det foreligger korrelasjon betyr ikke det at det nødvendigvis er en årssaksammenheng, og dette kan være vanskelig for enkelte. I det hele tatt er dette ganske komplisert. De færreste vil være enig i at angst kan skyldes at man har lekt mye med andre barn, eller har vokst opp med søsken. Man kan derfor spørre seg om det er naturlig at barn i barnehagen har litt forhøyet kortisol, og at derfor ikke er forhøyet?

Kortisol er heller ikke farlig i seg selv, tvert i mot, det er blant annet en forsvarsmekanisme, og det gjør blant annet at vi presterer bedree på prøver. Studenter en måneds tid før eksamen har skyhøye kortsiol nivåer, men det regulerer seg ned til normalen en stund etter at eksamen er over. Problemet er de som ikke klarer å regulere seg ned etter store stressreaksjoner, og det er som oftest de som kommer fra et lite heldig hjemmemiljø. Noe som bare forsterker responsen, og særlig når man har ikke innlært metoder for å regulere seg ned. Når knappen er konstant på vil to ting skje (rent overfladisk beskrivelse), 1) man får lett sterke reaksjoner, man kan si man blir hyperaktivert, ofte hos barn lignende symptomer som ADHD, 2) Etterhvert skjer det, eller kan skje en prosess, som jeg ikke kommer inn på her, og dette leder til at barnet blir numment. Barnet gråter ikke når det burde gråte osv. Dette er det groveste.

Det berømte Matteus prinsippet gjelder også i barnehagen, og ofte medfører dette en ekstra tilleggsbyrde for disse barna. Det her kompetansen hos barnehagen ofte svikter, og i skoleverket. Uansett, barn med en trygg tilknytning vil som oftest klare seg utmerket i en barnehage som er kompetent, og tilpasset barnas behov. Det at man er skeptisk til barn under tre år skal gå i barnehager har noe med barnets utvikling, og behov. Blant annet tilknytning er særdeles viktig her, men stadig nyere forskning vektlegger at denne dannes tidligere enn det man først har antatt. Eller, prosessen starter før. For å komplisere dette bildet ytterligere, man har også genetiske forhold, men dette går jeg ikke nærmere inn på her.

Det kan også nevnes at mye av den forskningen man baserer seg på er fra ekstremt depriverte forhold, og så har man mye dyrestudier. Man kan si det slik at man vet ganske mye om konskevensene av å leve under slike forhold, men det er ingenting som tilsier at om miljøet er som tatt ut fra en psykologisk drøm at man vil få noen positive effekter utover det man kan forvente fra et adekvat miljø. For å si det slik, du får ingen ekstra gevinster om du tar mer C-vitaminer utvover den anbefalte grensen.

[AnonymBruker]

Nå begynner vi å nærme oss det interessante, synes jeg.

Klart foreldre er hårsåre. Vi må nesten ha som utgangspunkt at de fleste foreldre faktisk ønsker det beste for barna sine.

Ja, hva med lånet og jobben, synes du?

La oss si mor har 250 000 netto i årsinntekt, for å ta et eksempel. Trekker man fra 72 000 i kontantstøtte sitter man da igjen med knappe 180 000 som man da bør spare per barn. 360 000 skal altså være oppspart hvis man skal ha to barn. Er det realistisk?

For øvrig må jeg påpeke at du er ganske typisk for debatten ved at du bruker ordet "institusjon" og ved at du sier direkte at foreldre uten oppsparte midler er uansvarlige.

Jeg hadde ingen oppsparte midler, men mannen jobbet, jeg fikk kontantøtte å vi lever så vi klarer oss selvom- Han er i arbeiderklassen å student. Hun sa det kunne være lurt med oppsparte midler, det er ingen unnskyldling uansett her. Å ja barnahage er en institusjon, siden jeg bodde på det som barn i barnevern kan jeg vel faktisk sammenligne. Kan du det? Barna våre blir institusjonerte mens vi ser på. Koselig med barnehagen ja... For å være med mamma å pappa i 2,5 timer på ett døgn. Er ikke det institusjonering da? De sover hjemme å er med mamma å pappa max 2 timer, legger seg, står opp å går i barnehagen igjen?

Anonymous poster hash: 54413...8bb

[Lou Salome]

Synes det er idiotisk at barna må i barnehagen alt fra 1 års alderen. I fra 3 års alderen er det fint å sende barna i barnehage så de får være sosiale med andre barn. Men fra de er født og til de er 3 år så burde de få være hjemme med ene av foreldrene. Ene må vel jobbe. Men begge foreldrene trenger ikke gå fra barnet sitt når det er så lite. Herregud. De trenger foreldrene mest mulig de første åra!! Ikke kaste de i en barnehage. Barna kan være sosial med andre barn for det om de ikke går i barnehage de 3 første åra. Ikke skyld på dårlig råd når ene av foreldrene jobber. Er vel mest for at mødrene ikke gidder å sitte hjemme med ungene sine. Blir for kjedelig det.

Så jeg synes IKKE det er bra for 1 åringer å gå i barnehager. Alt for tidlig.

Så hvis du får to barn (regner med du ikke har det), gidder du å være hjemme i en seks-års tid (3 år pr barn). Og leve på konas lønn, uansett størrelse.

Dette handler ikke om å gidde, og faktisk "gidder" veldig mange kvinner å være hjemme mer enn ti måneder. Menn derimot, de er virkelig de mest giddasløse når det kommer til dette....

I vår barnehage tar de ikke inn barn under 15-16 måneder, de fleste er nærmere to år når de begynner. Det er jo normalt det også.

[Gjest Hummels]

Så hvis du får to barn (regner med du ikke har det), gidder du å være hjemme i en seks-års tid (3 år pr barn). Og leve på konas lønn, uansett størrelse.

Dette handler ikke om å gidde, og faktisk "gidder" veldig mange kvinner å være hjemme mer enn ti måneder. Menn derimot, de er virkelig de mest giddasløse når det kommer til dette....

I vår barnehage tar de ikke inn barn under 15-16 måneder, de fleste er nærmere to år når de begynner. Det er jo normalt det også.

Det er vel mora som først og fremst skal være hjemme. Det er mora de trenger mest de første åra. Det er det kvinner med barn som har sagt til meg vertfall. Altså de trenger henne mest hjemme de første åra.

[AnonymBruker]

Det er vel mora som først og fremst skal være hjemme. Det er mora de trenger mest de første åra. Det er det kvinner med barn som har sagt til meg vertfall. Altså de trenger henne mest hjemme de første åra.

Jeg er to tobarnsmor og jeg kan love deg at far er like bra som mor etter de første 5-6 månedene.

Anonymous poster hash: 0f77e...336

[Gjest Vinglepetra]

Personlig synes jeg at det er veldig tidlig å begynne i barnehagen som 1 åring. Det er noen 1 åringer som ikke greier å gå, de fleste kan ikke kommunisere skikkelig med fremmede voksne. Klarer ikke å innbille meg at det å bli plassert i en avdeling med 10-15 andre 1 åringer, med kun 2-3 voksne som skal holde tilsyn kan være bedre enn å være hjemme med foreldre eller dagmamma ( som kun har 1 unge å forholde seg til). Har jobbet i småbarns avdeling på barnehage selv, opplevde at ungene stort sett var overlatt til seg selv, de voksne var passive og "holdt øye med dem". Det var sjeldent at ungene fikk sitte på fange til en voksen, en til en kontakt var også ytterst sjeldent. På denne barnehagen var det 3 voksne på 18 barn ( 1-2 åringer). En av de voksne hadde ansvar for matlaging og diverse, så i realiteten var det 2 voksne fordelt på 18 barn.

Grunnen til at de ansatte hadde så lite kontakt med ungene var ikke fordi de var fæle voksne som ikke brydde seg, men at de ikke hadde tid til å faktisk gi ungene den omsorgen de trengte. Tiden gikk med til å kle på og av ungene, matlaging og måltider, og ikke minst bleieskift. Disse oppgavene måtte bli prioritert fremfor å faktisk være med ungene.

Fikk faktisk litt vondt av de 1 åringene som kunne sitte og gråte halve dagen, uten at de fikk trøst. Det var en grunn til at jeg ikke holdt ut mer enn 2 uker på den arbeidsplassen.

Det er ikke sikkert det er sånn på alle barnehager, men slik var det der jeg jobbet. Det var en mellomstor barnehage i Oslo. Jeg ble hvert fall overbevist om at min fremtidige unge ikke skulle begynne i barnehage før 2-3 års alderen. Velger heller dagmamma, som kun har 1-2 ungerå forholde seg til.

Og t

Endret 7. november 2014 av Vinglepetra

[Ciara]

Det er vel mora som først og fremst skal være hjemme. Det er mora de trenger mest de første åra. Det er det kvinner med barn som har sagt til meg vertfall. Altså de trenger henne mest hjemme de første åra.

Nå er vi i 2014...

[Ciara]

Jeg hadde ingen oppsparte midler, men mannen jobbet, jeg fikk kontantøtte å vi lever så vi klarer oss selvom- Han er i arbeiderklassen å student. Hun sa det kunne være lurt med oppsparte midler, det er ingen unnskyldling uansett her. Å ja barnahage er en institusjon, siden jeg bodde på det som barn i barnevern kan jeg vel faktisk sammenligne. Kan du det? Barna våre blir institusjonerte mens vi ser på. Koselig med barnehagen ja... For å være med mamma å pappa i 2,5 timer på ett døgn. Er ikke det institusjonering da? De sover hjemme å er med mamma å pappa max 2 timer, legger seg, står opp å går i barnehagen igjen?

Anonymous poster hash: 54413...8bb

Dersom du ikke hadde noen oppsparte midler, dere klarte dere på mannens inntekt og kontantstøtte, så antar jeg også at du ikke bor i by og har boliglån? At dere klarte det, betyr ikke at alle andre kan klare det. Alles økonomiske forutsetninger er ikke like. Noen bor i by, noen på landet, noen leier, noen eier, noen fikk leilighet av bestemor. Å ta utgangspunkt i ens egen situasjon for så å konkludere med at dette går an for alle andre er temmelig korttenkt.

Jeg regner med at du også mener barna blir institusjonaliserte når de begynner på skolen. Er det også ille? Eller er det noe annet?

2,5 med foreldrene er ekstremt. Hvis et barn sover 12 timer i døgnet betyr det da at det er 9,5 time i barnehagen hver dag, og det er ikke vanlig. Gjennomsnittet er at barn er 35 timer i barnehagen i uka, altså 7 timer.

[SmallTalk]

Det er vel mora som først og fremst skal være hjemme. Det er mora de trenger mest de første åra. Det er det kvinner med barn som har sagt til meg vertfall. Altså de trenger henne mest hjemme de første åra.

Nåja... I de tilfellene så dreier det seg nok like mye (eller mer) om at mor trenger barna sine, og bruker dette som unnskyldning for ikke å slippe til mannen på hjemmebane. Mødre som er av denne oppfatningen har en tendens til å definere seg som Mamma (med stor M), lever primært ut identiteten sin ved å være Mamma og mener at mødre som ikke er slik er dårligere mødre enn Mammaene.

Og til trådens hovedtema: Jeg tror ikke det er skadelig for barn å begynne i barnehagen i en alder av 1 år.

[AnonymBruker]

Personlig synes jeg at det er veldig tidlig å begynne i barnehagen som 1 åring. Det er noen 1 åringer som ikke greier å gå, de fleste kan ikke kommunisere skikkelig med fremmede voksne. Klarer ikke å innbille meg at det å bli plassert i en avdeling med 10-15 andre 1 åringer, med kun 2-3 voksne som skal holde tilsyn kan være bedre enn å være hjemme med foreldre eller dagmamma ( som kun har 1 unge å forholde seg til). Har jobbet i småbarns avdeling på barnehage selv, opplevde at ungene stort sett var overlatt til seg selv, de voksne var passive og "holdt øye med dem". Det var sjeldent at ungene fikk sitte på fange til en voksen, en til en kontakt var også ytterst sjeldent. På denne barnehagen var det 3 voksne på 18 barn ( 1-2 åringer). En av de voksne hadde ansvar for matlaging og diverse, så i realiteten var det 2 voksne fordelt på 18 barn.

Grunnen til at de ansatte hadde så lite kontakt med ungene var ikke fordi de var fæle voksne som ikke brydde seg, men at de ikke hadde tid til å faktisk gi ungene den omsorgen de trengte. Tiden gikk med til å kle på og av ungene, matlaging og måltider, og ikke minst bleieskift. Disse oppgavene måtte bli prioritert fremfor å faktisk være med ungene.

Fikk faktisk litt vondt av de 1 åringene som kunne sitte og gråte halve dagen, uten at de fikk trøst. Det var en grunn til at jeg ikke holdt ut mer enn 2 uker på den arbeidsplassen.

Og t

Minimumsbemanning er 4 voksne hvis det er 10 barn (tre på 9), og 5 voksne på 15 (6 hvis det er 16-18). Så der du jobbet skulle det være 1 voksen per 3 barn under 3 år = 6 voksne. Det er ikke forsvarlig, og det er ikke vanlig med slik forhold du beskriver. Ei heller barn som "gråter halve dagen uten å få trøst". Og hvordan var det praktisk mulig at de voksne forholdt seg passive, de må jo ha jobbet ræva av seg? Og du varslet ikke styrer, samarbeidsutvalg/styret/bydelen? Og ingen foreldre gjorde det????

Mitt barn begynte ikke før det var to, men det er masse fang, trøst og omsorg, både til ettåringer og femåringer. De har alltid (fast) vikar, det er fire voksne på småbarnavdelingen (12 barn på det meste), og tre på storebarnsavdelingen. Pluss styrer som er mye tilstede og en assistent til ett barn som trenger det. Både små og store barn blir aktivisert etter en nøye planlagt ukeplan. Det ser ut til at ettåringene trives godt, og jeg har ALDRI sett eller hørt et barn som gråter som ikke sitter på et fang og blir trøsta (i løpet av 2,5 år med barn der).

Anonymous poster hash: e0479...9f2

[Ultiva]

Det er vel mora som først og fremst skal være hjemme. Det er mora de trenger mest de første åra. Det er det kvinner med barn som har sagt til meg vertfall. Altså de trenger henne mest hjemme de første åra.

Nåja... I de tilfellene så dreier det seg nok like mye (eller mer) om at mor trenger barna sine, og bruker dette som unnskyldning for ikke å slippe til mannen på hjemmebane. Mødre som er av denne oppfatningen har en tendens til å definere seg som Mamma (med stor M), lever primært ut identiteten sin ved å være Mamma og mener at mødre som ikke er slik er dårligere mødre enn Mammaene.

Og til trådens hovedtema: Jeg tror ikke det er skadelig for barn å begynne i barnehagen i en alder av 1 år.

Jeg er 100 % enig med SmallTalk her, kvinner som er hjemme i årevis med hvert barn lever ut livet gjennom barna og klarer ikke å skjønne at barnas far har like stor rett til å være sammen med og bli kjent med barna. Og det fører vel som regel både til mammadalter og en fremtid som minstepensjonist for mor.

Jeg syns at 12-13 mnd er litt vel tidlig å starte i barnehagen fordi mange hverken kan gå, snakke eller spise selv, men rundt 18 mnd alder tror jeg det bare er sunt å få være i en bra barnehage f eks 6 timer 4 dager i uka (drømmescenario for mange ja, men det er nå hva jeg personlig syns hadde vært perfekt).

[Gjest Hummels]

Da kan mor og far dele på å være i jobb hvis det er så viktig, og dele på å være hjemme hos barnet/barna. Det er ikke kjekt for små barn og bli plassert hos fremmede når de kun er 1 år og trenger foreldra sine mest av alt. 3 år er en fin barnehagealder. Før den tid kan vel foreldrene gidde å være hjemme hos de. Eller blir det for kjedelig? Eller blir man så fattig av å være hjemme med barna og den andre er i jobb? Klarer noen det så må andre klare det når man er TO! Blir det for vanskelig..hvorfor få unger da? Jeg hadde IKKE hatt noe problem å være hjemme med en unge hvis mora absolutt måtte i jobb. Det beste er vel å dele på det?

Jeg var med ei venninne og leverte ungen hennes i barnehagen en gang. Vi skulle noe etterpå, men først levere ungen. Det var en liten der på ca 1 år som ble levert. Han hadde gått der i noen uker. Han skrek og ba om å få være med mora. Han ville ikke til de andre. Han ville bare være med mammaen sin. Men hun gikk hun. Det var hjerteskjærende og høre på han. Hun som jobbet der sa også at han var sånn lenge etter mora gikk også, og at han var utrøstelig. Han roet seg litt om ettermiddagene. Venninna mi bare ristet på hodet med tanken på mora hans. Venninna mi er uføre og mannen er i jobb. De har 3 unger. De klarer seg supert. Men de kan ikke kjøpe på alt mulig tull og det dyreste som finnes.

Endret 7. november 2014 av Hummels

[Ultiva]

Da kan mor og far dele på å være i jobb hvis det er så viktig, og dele på å være hjemme hos barnet/barna. Det er ikke kjekt for små barn og bli plassert hos fremmede når de kun er 1 år og trenger foreldra sine mest av alt. 3 år er en fin barnehagealder. Før den tid kan vel foreldrene gidde å være hjemme hos de. Eller blir det for kjedelig? Eller blir man så fattig av å være hjemme med barna og den andre er i jobb? Klarer noen det så må andre klare det når man er TO! Blir det for vanskelig..hvorfor få unger da? Jeg hadde IKKE hatt noe problem å være hjemme med en unge hvis mora absolutt måtte i jobb. Det beste er vel å dele på det?

Jeg har to venninner som begge ønsket å gå hjemme med barna til de var hvert fall tre år gamle, men begge barna begynte i barnehage når de var litt over to år. Det er noe med å klare å stimulere barna nok både sosialt, fysisk og psykisk. Begge disse barna begynte å trasse veldig mye og sove ganske lite etter hvert som de fylte to år, rett og slett på grunn av manko på stimuli. Lett for 30-40 år siden når absolutt alle barna var hjemme med hjemmeværende mor, men ikke så lett når alle barna i gata er i barnehagen, slik som det er nå. En ting er å ha barnet hjemme til det fyller to år, men det er langt mer frustrerende og utfordrende å ha dem hjemme til de er over tre år. Det vil du nok merke selv når du får egne barn. Når de ikke har noen andre barn å leke med i løpet av ei hel uke så er ikke det særlig moro. Mannen min hadde både store- og lillebror med seg i åpen barnehage innimellom når han var i permisjon, og storebror på 3 år var 1-2 år eldre enn alle de andre barna (storebror var ellers i bhg 4 dager i uka).

Edit: flott at du er åpen for tanken om å dele permisjonstid og hjemmetid 50/50. Da får du glade, hengivne barn som du kjenner godt og det er mye enklere å gi moren litt fritid og egentid allerede fra barna er veldig små.

Endret 7. november 2014 av Ultiva