Foreldre med voksne barn: hvordan er det at barna flytter hjemmefra?

[AnonymBruker]

Jeg lurer på hvordan det føles at barna flytter hjemmefra?

Er det deilig å ha huset for seg selv, bedre økonomi og kunne gjøre akkurat som man vil?

Eller er det litt trist, stille i huset osv?

Anonymous poster hash: b745c...89b

[AnonymBruker]

Det gikk helt fint, men stille ble det. Da sistemann flyttet hjemmefra så forsvant jo alle vennene til tenåringen også. Nå trives jeg med stillhet og jeg trives i eget selskap. Av ulike årsaker så har ikke økonomien blitt så særlig bedre, men nå disponerer jeg pengene fritt iallfall. Ingen som plutselig må ha ..... Jeg slipper å kjøre hit og hente der og annen oppfølging. Jeg kan legge meg når jeg vil for jeg slipper å sitte oppe og vente på barn. Jeg kan endelig bli litt kreativ på kjøkkenet og å lage mat jeg har lyst på.
Nå vurderer jeg å flytte på meg. Kjøpe noe for bare meg. Det jeg bor i dag er kjøpt med tanke på barn. Nå ser jeg at det er lite hensiktsmessig når det bare er meg. Ikke størrelsen, men beliggenheten.

Anonymous poster hash: 75165...7e3

[AnonymBruker]

Jeg er også en som begynner å lure litt på dette. Kjenner jeg både gleder og gruer meg. Andre som kan fortelle litt om hvordan de opplever det?

Anonymous poster hash: 08847...164

[AnonymBruker]

I helgen flyttet sistemann. Akkurat nå kjennes det utrolig stille, og jeg savner allerede bråk og krangel. Jeg har mentalt prøvd å forberede meg på denne dagen, men det er rart det her. Ser jo frem til at de fortsatt kommer hjem når de får ferie som studenter, til jul, påske osv. Planlegger å besøke begge en helg hver i løpet av høsten.

Har selv startet opp med en trening som var lagt på is lenge, og jeg har funnet frem håndarbeide igjen. Og bestilt tre reiser (langhelger + en uke ferie spart). Deilig å spandere litt bare på oss voksne, uten hensyn til ungdommene. Men med et snev av dårlig samvittighet: burde vi ikke gjøre noe sammen med ungdommene? Kan jeg bruke pengene bare på meg selv? Tenk om de trenger meg?

Rare følelser akkurat nå.....

Anonymous poster hash: 3cd70...5d0

[AnonymBruker]

Har omtrent samme erfaring som andre her. Det er både litt vemodig og litt deilig.

# Bruke penger på seg selv, og ikke på nye vintersko/klær til ungene. Slippe overraskelser som at "jeg trenger to hundre til imorgen".

# Reise steder jeg har lyst til og ikke fordi det er barnevennlig osv.

# Lage mat som bare jeg liker er helt toppers.

# Slippe kjøre barn rundtomkring om ettermiddagen fordi det ikke går buss dit de skal. Mens man selv kommer fra jobb og er trøtt og vil helst ta en lur. DET kan jeg gjøre nå, så mye jeg vil.

# Ikke noe rot som jeg selv ikke har laget.

# Samtidig så savner jeg den daglige kontakten

# Jeg lurer alltid på hvordan de har det, hvordan det går med dem, men holder meg fra å ringe i tide og utide

# Noen ganger så griper jeg meg selv i å tenke at jeg savner pinadø rotet deres

Anonymous poster hash: 9670c...237

[AnonymBruker]

Interessant å høre! Høres ut som om det blir om lag slik jeg forestiller meg; både vemodig og deilig. Husker selv at mamma sto og gråt på trappa da jeg reiste langt unna for å studere. Jeg trøster meg selv med at det det verste hadde vært om de fortsatte å trø i skjørtene mine resten av livet. Målet er jo å få dem ut av reiret og klare seg selv!

Anonymous poster hash: 08847...164

[sjøhest]

Trenger vel ikke reise på barnevennlige steder med barn på rundt 18 år da..?