vurderer å rydde opp i livet mitt. Tips og erfaringer?

[AnonymBruker]

Jeg er 29. Jeg er i begynnelsen av karrieren etter endt mastergrad. Jeg merker selv at jeg har en del venner jeg trives med nå, men slipper aldri noen for nært. Jeg har tatt avstand fra de dømmende bertene son en gang var å regne som venner. Jeg tar avstand fra de som er for krasse, jeg tåler ikke så direkte mennesker. Jeg tenker på helsa og trener mer. Jeg ønsker en god jobb og sikker inbtekt. Jeg vil lære meg et til språk. Jeg er ikke lenger den snille gode kjæresten som ofret alt for en mann. Jeg vet ikke en gang om typen bedrar meg, og jeg bryr meg ikke så mye. Gjør han det, ja, da går jeg videre. Han har ikke vært den beste kjæresten uansett, så jeg har for første gang satt meg selv først. Jeg lar aldri han stå i veien for meg igjen. Jeg har også øynene åpne for andre menn, og snakker mye med flere på chatten. Jeg flørter ikke ig de vet at jeg har type. Jeg vil egentlig bli kjent med de på en vennskapslig måte.

Er dette noe flere gjennomgår når de snart er 30? Føles som rene frigjøringsprossessen. Er dette lurt?

Anonymous poster hash: dad1d...0fc

[Mrs Smith]

Ja, kjenner meg igjen i en del av tankene dine. Jeg gidder ikke lenger bruke mye tid og energi på negative mennesker, jeg føler jeg er blitt så gammel nå og tryggere på meg selv at jeg ikke trenger å gå på akkord med meg selv i forhold til å beholde vennskap som er giftige f.eks, selv om personene er snille og greie ellers.

Man skal i flesteparten av gangene etter man har vært med en venn føle seg bra og ha det godt med seg selv, ellers føler jeg det er bedre å finne på noe alene.

Hvis folk vil være rasshull eller komme med stadige stikk er de velkomne til det, men da gidder ikke jeg omgås dem.

Det er jo viktig å ta vare på seg selv og egne interesser først og fremst. Så ja, det er lurt TS. Men husk at ingen mennesker er perfekte og det kan også være greit å være tilgivende ovenfor visse egenskaper andre mennesker kan ha, ellers ender man opp mutters alene til slutt.

Endret 31. juli 2014 av Mrs Smith

[Wiola]

Virker som at du bør ta en opprydning med kjæresten din også. Fikk litt inntrykk av at det ikke er så mye lidenskap igjen, og at dere ikke bruker så mye tid sammen lengre ( ref markert område).. Så kanskje du bør prøve å piffe det opp litt ved å bruke mer tid sammen med ham? Eller evt. finne ut av om det er noe poeng i å fortsette?

Jeg er 29. Jeg er i begynnelsen av karrieren etter endt mastergrad. Jeg merker selv at jeg har en del venner jeg trives med nå, men slipper aldri noen for nært. Jeg har tatt avstand fra de dømmende bertene son en gang var å regne som venner. Jeg tar avstand fra de som er for krasse, jeg tåler ikke så direkte mennesker. Jeg tenker på helsa og trener mer. Jeg ønsker en god jobb og sikker inbtekt. Jeg vil lære meg et til språk. Jeg er ikke lenger den snille gode kjæresten som ofret alt for en mann. Jeg vet ikke en gang om typen bedrar meg, og jeg bryr meg ikke så mye. Gjør han det, ja, da går jeg videre. Han har ikke vært den beste kjæresten uansett, så jeg har for første gang satt meg selv først. Jeg lar aldri han stå i veien for meg igjen. Jeg har også øynene åpne for andre menn, og snakker mye med flere på chatten. Jeg flørter ikke ig de vet at jeg har type. Jeg vil egentlig bli kjent med de på en vennskapslig måte.
Er dette noe flere gjennomgår når de snart er 30? Føles som rene frigjøringsprossessen. Er dette lurt?

Anonymous poster hash: dad1d...0fc

[Gjest brutal_mann]

Dump typen. Resten er ikke spesielt for alderen, men handler om å aldri stagnere som menneske. Og ja, det er lurt.