Gå til innhold

Rollemodeller i barnebøker


Kara W

Anbefalte innlegg

Gutten min på snart 3 år er veldig glad i bøker, og vi er stadig på biblioteket. Det har slått meg at veldig mange barnebøker handler om barn med dårlig oppførsel, og jeg har tenkt at "Dette er da ikke noe jeg har lyst til å lære barna mine". Det verste eksempelet kom igår da vi lånte boken "Lillesøster hos Tannlegen" av Kari Grossmann. Det handler om en jente som ikke vil til tannlegen, så både moren og tannlegen lar henne få viljen sin gang å gang. Moren sier "nei", og så lar barnet få viljen sin allikevel, fordi hun hyler eller sutrer. Den boken blir ikke lest flere ganger her i huset, ihvertfall! (Han sa de hadde den i barnehagen også dessverre).

Så da lurer jeg litt på hva andre foreldre synes om sånne bøker. Er det noen god grunn som jeg ikke ser til å lese slike bøker? Jeg føler at bøkene blir mer for foreldrene, som kjenner seg igjen i situasjonen, enn for barna som faktisk skal lære ting gjennom bøkene også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Fikk ikke Lillesøster hull i tennene, veldig vondt, og lærte at det lønner seg å høre på mor, da? Og at det ikke var noe farlig hos tannlegen?

Da lærer nemlig barnet at det finnes andre som også er redde og ikke vil høre, men at da får man bare mer vondt.

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pass på å ikke lese Pippi eller Emil, da! :redd:

:eeeh:

Skal ikke barn få kose seg og koble av med bøker de også, akkurat som voksne? Jeg synes tankene dine høres litt 50-talls ut.

Gjennom litteraturopplevelser skal man kunne leve ut alle slags følelser, synes jeg, og føres inn i både gjenkjennelige og helt usannsynlige situasjoner. Det er ikke sånn at det er et 1:1-forhold mellom innhold i bøker og læring/atferd, selv ikke for barn - det er heldigvis en stund siden "Ikke storme inn i stua før du har tatt av deg lua". Eller?

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes Lillesøster-bøkene er kjempefine, nettopp fordi de beskriver en realistisk og gjenkjennelig hverdag i en barnefamilie, i stede for en glattpolert pedagogisk korrekt foregangsfamilie. Jeg vil heller lese skjønnlitteratur jeg kan kjenne meg igjen i og relatere meg til, enn noe som liksom skal lære meg hvordan jeg burde ha vært som menneske. Og sånn tror jeg det er med barn også.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da kanskje vi har en ganske annen oppfatning av barneoppdragelse enn folk flest, noe jeg har misstenkt før. Selvfølgelig skal barn få kose seg med bøker uten at alt må være helt pedagogisk hele tiden, men vi må ikke glemme at barn lærer av alt de ser, hører og gjør.

I boken om Lillesøster så var den eneste konsekvensen av sutringen hennes at hun fikk med seg 5 leker hjem, istedenfor bare en. Hun var hverken kreativ, rampete eller morsom, bare sutrete, og mor lot seg overkjøre gang på gang (slik jeg leste boken). Emil f.eks er alle tre, samt at handlingene hans får negative konsekvenser.

Jeg synes det er flott med både bøker fra hverdagen og fra fantasiland. Men noe av det fine med bøker (bortsett fra selve lesestunden) er å kunne prate om dem etterpå. Vi prater om morsomme ting figurene gjorde, og kloke ting de gjorde. Vi kan bruke det som en del av oppdragelsen, eller bare for å lære om verden rundt seg. I boken om Lillesøster var det ingenting jeg har lyst til å fortelle videre til sønnen min, og ikke kjente jeg det igjen fra vår egen hverdag heller (det er mulig de andre bøkene er annerledes, men jeg fikk ikke akkurat lyst til å finne ut).

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du leser boka om lillesøster i butikken, så får du lære om lillesøster som stjeler smågodt i smågodthyllene, og spytter det tilbake for å ikke bli oppdaget. Det finnes mange bøker som er mye bedre, uten å være overdrevent pedagogiske...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Eg likar ikkje Lillesøster-bøkene noko særleg. Eg har og den "Lillesøster i butikken", der ho spytta tilbake smågodtet friskt i minnet :fnise: Pluss at eg tykkjer den er ganske så politisk korrekt den og, med ein mørkhuda syster i familien, verkar berre krampaktig.

Mange andre fine bøker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Pluss at eg tykkjer den er ganske så politisk korrekt den og, med ein mørkhuda syster i familien, verkar berre krampaktig.

Menne … Storesøster har vel en annen pappa, en mørk en? Hun er i hvert fall kliss lik mamma, og eldst i familien. Jeg kjenner jeg blir litt hissig av at du synes det er "krampaktig politisk korrekt" at Kari Grossmann har gjengitt noe som er hverdagen for temmelig mange norske barn! Mange har jo bare én forelder felles med søsknene, og hudfargen kan også variere i en og samme familie.

Ang. tannlegehistorien: Lurer på om dere glemmer at Lillesøster er bare tre år i den boka? Hun skal altså til treårskontroll hos tannlegen, og alle som har fulgt en treåring til tannlegen, vet at det kan trengs både list og lempe. Mammaen sier aldri "nei" til Lillesøsters påfunn, hun sier (flau, innbiller jeg meg) "Neimen, Lillesøster!" Du må da se at det er noe annet, Kara W? Og tannlegen er bare tålmodig. Mye av vitsen med treårskontrollen er jo at ungen skal venne seg til tannkontroll, og skal du lete etter pedagogisk verdi i bøkene, er den der i denne også: Det er da vel stas for en treåring å få føle seg "større" og "flinkere" enn ei jente i ei bok? Det samme gjelder butikk-boka, vil jeg si.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Det viktigste med handlingen i ei barnebok (hvis man vil at barna skal lære noe av den), er ikke hva som skjer i boka, men hvordan det skjer. Dere som "ikke liker Lillesøster-bøkene", hva synes dere om "Lillesøster går til barnehagen", hvor bestemora lærer Lillesøster noe viktig (hva som skjer hvis vi går med sko i regnet) med humor og uten kjefting eller krangling? Hva synes dere om "Lillesøster spiser frokost", hvor det stakkars B-mennesket får en fin morgen til slutt selv om den begynte litt dårlig?

Jeg blir forresten skeptisk av at flere gjengir innholdet i bøkene helt feil. For eksempel: I butikken stjeler hun ikke smågodt! Hun plukker noe smågodt i en pose, men ved kassa sier pappaen at hun skal legge det tilbake ("Du får ikke godteri på onsdager!"). Det gjør hun, også den sjokolademusa som hun hadde puttet i munnen (og som pappaen ikke vet om). Kjempeekkelt, ja – men det fremstilles ikke som noe forbilde for andre barn, bare som at hun er liten og ikke helt skjønner hvordan handling fungerer. Jeg tipper at dere leser bøkene litt sånn halvveis og får fnatt hvis det skjer noe dere ikke ville tillatt.

(Og litt språklig pedanteri: "rollemodell" er ikke noe norsk ord, det er et engelsk begrep stavet på "norsk". Det betyr "forbilde", og det bør man da kunne kalle det, synes jeg.)

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eg tykkjer framleis at bøkene verkar litt krampeaktige. Men, men. Me har alle ulik smak. Noko dårleg forbilde tykkjer eg imidlertidig ikkje at ungane er, men akkurat det med å spytte tilbake godteriet kunne vel forfattaren spart seg. Kan jo setje ungane på idear...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har lest noen lillesøster-bøker og jeg liker de, akkurat nå er Lillesøster spiser frokost favoritten til 2-åringen. Tror hun rett og slett synes det er godt å høre at også andre har dager hvor man er litt "nei" og ikke har lyst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...