Hvorfor opplever noen så mye grusomt?

[AnonymBruker]

Jeg har selv hatt en jævlig barndom. Seksuelt misbruk, vold og psykisk terror, startet fra jeg var baby. Følte meg aldri elsket som barn, bare hatet.

Så senere i livet så har jeg hatt dårlig økonomi omtrent hele livet, flere diagnoser, fysisk sykdom, og jeg er alene og ikke elsket som voksen heller.

 

Jeg har opplevd ekte kjærlighet en gang i mitt liv, jeg fikk ha det i litt over 1 år, så ble det tatt fra meg.

 

Men hvorfor må noen mennesker gå gjennom motgang hele livet, og ikke få oppleve kjærlighet?

 

Og det finnes jo mange verre historier der ute og. Barn som blir torturert og drept.

 

Og hvorfor skjer dette? Hvorfor må små barn gå gjennom grusomme ting?

 

Jeg vil gjerne høre svaret fra så mange som mulig, og det spiller ingen rolle hvilken religion du har, eller om du tror, eller hva du tror på.

Anonymous poster hash: 08a21...180

[AnonymBruker]

Tilfeldigheter.

 

I noen tilfeller blir man såpass ødelagt i barndommen at man ødelegger for seg selv langt inn i voksenalder. Kanskje har man lav selvtillit og tørr ikke si fra om ting, kanskje prøver man å flykte fra smertene ved selvskading, kanskje lar man en annen person kontrollere en fordi man er redd for å ta ansvar osv.

Anonymous poster hash: add9d...275

[AnonymBruker]

Uflaks og tilfeldigheter, livet er urettferdig

Anonymous poster hash: 0f779...441

[urenluren]

Vondt å lese at du har hatt det så tøft, TS... Jeg føler med deg, og frykter at oppveksten vil påvirke fremtiden min. Jeg er enda ung, men ser allerede hvor jeg er på vei.

 

Dette er utrolig vanskelig å svare på, men jeg tenker at dersom man starter med et vanskelig utgangspunkt, blir det også vanskelig å bygge seg opp. De som kommer fra velstående hjem med mange resurser og mye støtte trenger ikke kjempe så mye for å klare seg. En tøff oppvekst preger også psyken, som igjen kan påvirke livskvaliteten og gjøre hverdagen tøffere og komme seg gjennom.

[AnonymBruker]

Personlig tror jeg at vi er sjeler som kommer hit til jorden for å utvikle oss.

Vi har flere liv på jorden, og hva vi velger å gjøre i det ene livet, påvirker hva som skjer med oss i det neste.

 

Det er slik vi lærer, gjennom å erfare det vi selv har gjort galt /riktig tidligere (karma).

 

Ikke spør meg hvordan/ hvorfor, dette er noe intuisjonen forteller meg etter jeg har opplevd en del ting andre ville kalt "overnaturlig".

 

Selv føler jeg at jeg vet hvorfor jeg har opplevd de tingene jeg har opplevd.

Alt man gjør, kommer tilbake til en selv en eller annen gang. Enten i dette livet, eller neste.

 

Så man får utdelt de kortene man har pga tidligere karma, sjelen har en utviklingsprosess, og så er det ens eget ansvar å utvikle seg til sitt eget høyeste potensiale i dette livet.

 

Dette hjelper hvertfall meg å forstå ting, og det hjelper også å ha en "grunn" til at ting skjer, og at man selv er ansvarlig for hva man gjør ut av livet sitt på tross av fortiden.

 

NB. Jeg bryr meg ikke om noen syns dette er sprøyt.

Det er helt ok for meg, jeg tror dette er det riktige uansett

Anonymous poster hash: b28a3...e38

[AnonymBruker]

 

Personlig tror jeg at vi er sjeler som kommer hit til jorden for å utvikle oss.

Vi har flere liv på jorden, og hva vi velger å gjøre i det ene livet, påvirker hva som skjer med oss i det neste.

 

Det er slik vi lærer, gjennom å erfare det vi selv har gjort galt /riktig tidligere (karma).

 

Ikke spør meg hvordan/ hvorfor, dette er noe intuisjonen forteller meg etter jeg har opplevd en del ting andre ville kalt "overnaturlig".

 

Selv føler jeg at jeg vet hvorfor jeg har opplevd de tingene jeg har opplevd.

Alt man gjør, kommer tilbake til en selv en eller annen gang. Enten i dette livet, eller neste.

 

Så man får utdelt de kortene man har pga tidligere karma, sjelen har en utviklingsprosess, og så er det ens eget ansvar å utvikle seg til sitt eget høyeste potensiale i dette livet.

 

Dette hjelper hvertfall meg å forstå ting, og det hjelper også å ha en "grunn" til at ting skjer, og at man selv er ansvarlig for hva man gjør ut av livet sitt på tross av fortiden.

 

NB. Jeg bryr meg ikke om noen syns dette er sprøyt.

Det er helt ok for meg, jeg tror dette er det riktige uansett

Anonymous poster hash: b28a3...e38

 

 

TS her. Tusen takk for svar.

 

Dette er faktisk noe av det jeg tror på. Jeg har prøvd reinkarnasjon, og i mitt tidligere liv så var jeg gift med min far, men nektet han sex og kjærlighet. Så drepte jeg han. Min mor, var min fars søster i det livet. Men jeg ble halshugget. Og føler det er litt ille straff jeg må gå igjennom for å drepe en mann. Jeg ble jo drept selv i det livet, og dette livet ble ødelagt fra starten.

 

I dette livet har jeg bare vært snill, og fortsetter med det og. For jeg vil i hvert fall ha det bedre i neste liv. Men lurer jo og på om jeg ikke snart skal få det bedre i dette livet og. Hvor mye skit skal man liksom tåle i ett liv.

 

Håper andre svarer også. Og gjerne dere som er religiøse. Har diskutert sånn før med kristne, og enten så bare vet de ikke, har ikke noe å si, ellers fått høre at Gud sitter og gråter sammen med meg. Ja, hva pokker hjelper det meg.

Anonymous poster hash: 08a21...180

[AnonymBruker]

 

TS her. Tusen takk for svar.

 

Dette er faktisk noe av det jeg tror på. Jeg har prøvd reinkarnasjon, og i mitt tidligere liv så var jeg gift med min far, men nektet han sex og kjærlighet. Så drepte jeg han. Min mor, var min fars søster i det livet. Men jeg ble halshugget. Og føler det er litt ille straff jeg må gå igjennom for å drepe en mann. Jeg ble jo drept selv i det livet, og dette livet ble ødelagt fra starten.

Anonymous poster hash: 08a21...180

 

 

Du har blitt straffet for å forsvare deg i det forrige liv? Det er jo ganske urettferdig. Hva skulle du ellers gjort, latt deg bli voldtatt? Hadde du hatt et fint liv nå, da?

Anonymous poster hash: add9d...275

[AnonymBruker]

??? 

 

Jeg har hatt en likedan barndom. 

Har hatt en tøff ungdom og oppvekst. 

Har fortsatt et tøft voksenliv, med mange voldelige forhold, dårlig økonomi pga en ødelagt helse, hver eneste dag er en kamp.

Man blir formet av dette, og i dette lille landet, er det ingen som bryr seg om andre enn seg selv. Det blir som en ond sirkel. Jeg liker å tro på karma, men tror faktisk ikke på at alt dette er fortjent, eller at det er en måte å "vokse" på. Noen ting er det faktisk ingen god mening med. 

Anonymous poster hash: 665bf...6b2

[AnonymBruker]

Jeg velger å tro at dette er tilfeldigheter, og at verden er et veldig urettferdig sted. Før pleide jeg å tro litt på Gud, men for å være helt ærlig så skjønner jeg ikke hvordan en Gud kan være så urettferdig... Altså, hvorfor er jeg født i Norge og har det fint, mens andre er født i Afrika og lider hele sitt 10 år lange liv som ender i for eksempel et brutalt mord? Sånne tanker får meg utrolig deppa, og derfor velger jeg å drite i å finne svar på hvorfor, og bare leve og være en noenlunde god person. Være en god venn og være min egen lykkes smed.

 

Det er trist å lese at du måtte gå gjennom så mye dumt   Jeg har selv vært utsatt for vold i familien, og jeg blir veldig deppa av å tenke på alle de som har et trygt og godt familieliv og får full støtte av sine foreldre. Bestemte meg ganske tidlig (jeg var 18 år) at jeg skulle slutte å tenke slik, og rett og slett fokusere på å bli en bedre person og sette pris på det jeg har, og ikke hva andre har. Det hjelper veldig, og jeg har sluttet å se på meg selv som et offer for vold og mangel på kjærlighet i barndommen.

 

Hvis det finnes noe mellom himmel og jord som passer på oss, så håper jeg at de passer på de som har det vondt selv om det ikke alltids virker sånn 

Anonymous poster hash: b4206...bfa

[AnonymBruker]

Fordi verden er ganske grusom?

Anonymous poster hash: 480df...10c

[AnonymBruker]

 

TS her. Tusen takk for svar.

 

Dette er faktisk noe av det jeg tror på. Jeg har prøvd reinkarnasjon, og i mitt tidligere liv så var jeg gift med min far, men nektet han sex og kjærlighet. Så drepte jeg han. Min mor, var min fars søster i det livet. Men jeg ble halshugget. Og føler det er litt ille straff jeg må gå igjennom for å drepe en mann. Jeg ble jo drept selv i det livet, og dette livet ble ødelagt fra starten.

Anonymous poster hash: 08a21...180

 

 

Skal jeg fortelle deg en ting? Karma er bullshit, og du tråkker deg selv ned om du tror på dette her. Du er ikke født med noen "arvesynd", ingen er det. Vi er bare mennesker, med ett eneste liv, og mange ganger er det ingen grunn til at fæle ting skjer.

 

Prøv å se fremover. Den eneste sannheten er at alt forandrer seg, og det er en GOD ting.

Anonymous poster hash: 41fd2...a72

[AnonymBruker]

Dårlige barndommer er dårlige. Jeg tror ikke på karma og ikke reinkarnasjon. Jeg tror på Gud som kraft, men ikke på Gud som mann/fysisk person.

Jeg tenker at min dårlige barndom har gitt meg mye andre ikke har. Jeg er tøff, flink til å lese mennesker, rask til å reagere i krisesituasjon, kan forsvare meg, lar meg ikke sjokkere over andres negative handlinger.

Jeg vil anbefale deg å slutte å se deg selv som offer og bli et subjekt i ditt eget liv.

http://www.quotesvalley.com/images/50/god-grant-me-the-serenity-to-accept-the-things-i-cannot-change-the-courage-to-change-the-things-i-can-and-the-wisdom-to-know-the-difference17.jpg

Anonymous poster hash: 8d6ba...9f2

[AnonymBruker]

TS her. Takk for svar.

 

Jeg prøver å ikke se meg som offer. Og jeg både studerer og jobber, er enslig mor til 2 barn, trener. Og prøver å gjøre det beste ut av livet mitt. Gjør ganske mye for å prøve å få det bedre.

Men min fysiske helse og økonomi stikker kjepper i hjulene hele tiden, og man har da dårlige dager man er frustrert.

 

Og uansett om man tror på karma eller ikke. Så er det vel ikke noe galt i å være snill, og gjøre gode ting. Og det betyr ikke at jeg lar meg bli tråkket på.

 

Jeg ble selv oppdratt i den kristne tro, både med kirke, barnebibel osv. Men jeg var ikke så gammel da jeg sluttet å tro. For jeg ba jo til Gud så ofte om at jeg skulle få nye foreldre. Men fikk jo aldri det.

Anonymous poster hash: 08a21...180

[AnonymBruker]

Jeg har også hatt det ekstremt vanskelig, og den dag idag merkes det godt, mer en noen gang. Tenker også ofte hvorfor jeg må gå igjennom så mye vanskelig, hvorfor meg liksom? 

 

Men det er vel bare sånn det er. Dårlige ting i familie som rus og vold f.eks er vel noe som henger etter og påvirker neste generasjon, så gikk det dårlig med din mor/far så tror jeg kansje sjangsen er større for at det går dårlig med deg også.. Er moren din en rusmisbruker er det større sjangs for at du havner i en farlig situasjon der du f.eks blir voldtatt. Når du blir voksen så sliter du kansje med depresjon som følge av dette, og går økonomien din litt ned føler du at det bare går til helvete igjen, faller du å brekker beinet vil du tenke "jaja, ikke noe nytt at noe dårlig skjer med meg igjen" and so on. Ett problem som i utgangspungtet er lite virker mye større en det er, og derfor føler du at alt går imot deg. 

 

Men nå går jeg utifra at du i utgangspungtet har gått igjennom mer en det som er normalt, MEN at senere i livet går det egentlig normalt, men pga den du er blitt formet til og måten du er og oppfattes, så havner du lettere i "trøbbel" og små normale problemer virker mye større en hva de egentlig er. 

 

Er sikkert helt på bærtur nå, men det er sånn jeg tenker om det. Bortsett fra det, så er det nokk bare tilfeldigheter. 

 

Du gjør noen ting bedre en andre, andre gjør noen ting bedre en deg, livet er ikke likt for alle, så rart er det vel kansje ikke? 

Anonymous poster hash: 1a4ad...931

[AnonymBruker]

TS her.

 

Veldig stor forskjell på hvordan jeg takler problemer. Men jeg er ikke en som legger meg ned, jeg kjemper. Og selv om mine foreldre var rusmisbrukere er ikke jeg det, kommer ikke til å bli det. Alt det mine foreldre gjorde mot meg, er aldri noe jeg vil gjøre mot mine barn. De skal vokse opp med kjærlighet og trygghet.

 

Var i en ulykke, og måtte opereres for ikke lenge siden. Fikk beskjed om at det kom til å ta 6 mnd før jeg ble bra, mye fysioterapi ville jeg trenge, krykker i minst 3 mnd. Etter 5 uker, gikk jeg uten krykker, jeg trengte ikke noe fysioterapi og er 100% bra i dag. Dette fordi jeg kjemper, og gjør alt jeg kan for å bli raskt bra.

 

Tror det jeg takler dårligst er hvis barna mine ikke har det bra, og konstant stress over dårlig økonomi. Og de periodene i livet jeg føler meg utrolig alene.

 

Og i mitt voksne liv så har jeg fått mer dritt enn vanlig, og da ting jeg ikke føler jeg kan noe for.

Anonymous poster hash: 08a21...180

[Gjest Fotballen]

Fordi verden er grusom. 

 

Når jeg var liten så sa faren min til meg (han var voldelig og alkoholiker) at jeg ikke var ønsket til denne verden. Jeg var bare et uhell og mora mi nektet abort, så derfor måtte jeg oppleve mye dritt og kom til å få oppleve mye dritt i livet mitt. Han hadde faen meg rett! 

Endret 12. juni 2015 av Fotballen