Når han ikke vil ha barn

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne på 30år som er samboer med en mann som er 2 år yngre enn meg. Vi har vært sammen i 3 år og samboere i 2år.

Vi har det veldig fint sammen, problemet er bare at jeg ønsker barn nå men det gjør ikke han. Vi har hatt flere samtaler rundt temaet, men han sier at han er klar på at han ønsker å tenke på karriere og økonomi før han tenker barn. Vi er i full jobb begge to, eier leilighet og klarer oss fint økonomisk.

Jeg startet å snakke om barn for kanskje 1 år siden, og nå er det blitt et tema som bare blir liggende. Han sier at han vil vente i 2-3 år. Problemet er at jeg ønsker barn nå, jeg tenker på det hver eneste dag, og jeg synes at 2-3 år er for lenge å vente. Jeg er redd for at om jeg skal ta opp tema igjen og igjen skal gjøre at han blir skremt og at dette vil skape avstand mellom oss. Jeg ønsker ikke å være masete, jeg ønsker heller ikke å presse han til noe han ikke er klar for. Jeg synes bare det er dårlig at han ikke tar hensyn til mine ønsker, og min alder.

Hva bør jeg gjøre? Burde jeg snakke med han igjen, eller bør jeg bare smøre meg med tålmodighet? Jeg tar gjerne i mot råd

Anonymous poster hash: 736c9...dd0

Anonymous poster hash: 736c9...dd0

[Gjest Wei Wei]

Hva med å møtes på midten? Spør om har kan vurdere å starte prøving om 1 år. Da kan du slutte med prevensjon om 6 mnd (hvis dette er aktuelt), starte med folat og vitaminer. Du blir fornøyd med at du har starten forberedelsene, mens han får fortsatt utsettelsen han trenger. Om et år kan dere starte prøving. Det kan da ta noen måneder å bli gravid og 9 mnd å gå gravid. Da blir det plutselig de to årene han ønsker seg.

[AnonymBruker]

Hva med å møtes på midten? Spør om har kan vurdere å starte prøving om 1 år. Da kan du slutte med prevensjon om 6 mnd (hvis dette er aktuelt), starte med folat og vitaminer. Du blir fornøyd med at du har starten forberedelsene, mens han får fortsatt utsettelsen han trenger. Om et år kan dere starte prøving. Det kan da ta noen måneder å bli gravid og 9 mnd å gå gravid. Da blir det plutselig de to årene han ønsker seg.

Anonymous poster hash: 736c9...dd0

[Chickenwings85]

Fin tanke! Altså, å møtes på midten 😊 Jeg er bare så redd for å nevne ordet barn igjen. Jeg må nok kvinne meg opp og ta en prat på nytt. Liker bare ikke å føle meg masete og desperat (det er nemlig litt sånn jeg føler meg om dagen).

Forresten så må jeg si at jeg liker kvinneguiden- første gangen jeg skriver her inne. Genialt å få litt tilbakemeldinger "utenifra". Takk for svar 😊

[Chickenwings85]

Til info så går ikke jeg på p-pillen, vi har hele tiden "hoppet av i svingen". Provoserende vil nok mange tenke, i og med han sier at han ikke klar. Han sier at han har selvkontroll da, heheh. Mens jeg håper på et "uhell" snart 😉

[AnonymBruker]

Hei TS!

Du er i ganske lik situasjon som meg ( og alder!), jeg vet godt åssen du har det, det er ikke noe særlig

Min samboer og jeg ble enige om en tidsramme, den var på to år. De to årene er gått, men fremdeles har det ikke skjedd noe ifht å begynne å prøve. Jeg tror min samboer er redd, kan hende det er samme med din?

Jeg har også følt veldig på at jeg har vært "masekvinne", og har blitt mye litt småkjip stemning pga det. Men likevel: vi er faktisk 30, vi kan forvente å få svar på når/om det blir barn. Jeg tenker at jeg maks har 6 år igjen som mulig gravid, og det er ikke veldig lenge om det viser seg å ta tid å få det til...

Er det kun karriere/økonomi som er mannen din sine argumenter, eller er det mer at han ikke helt vil? Min vil egentlig ikke helt - eller han er av og på. Redd, som sagt tror jeg. Venter på å bli 100% klar. For min del kommer jeg ikke til å vente mye lengre. Jeg har jo ventet de to årene vi satt som et kompromiss, og per nå er vi ikke mye nærmere. Så vil anbefale deg å prate skikkelig med han - at han ikke kan komme å forlenge fristen etter ett eller to år, slik min gjør.

Lykke til til oss Det ordner seg nok til slutt, men det er ganske jævli og ønske seg barn med en mann som ikke er klar. Spes når man er i en alder der de fleste har/er gravide. Ikke så gøy å svare til alle som spør hvorfor dere ikke har barn at "mannen ikke er klar"...

Anonymous poster hash: 0863b...158

[Chickenwings85]

Hei TS!

Du er i ganske lik situasjon som meg ( og alder!), jeg vet godt åssen du har det, det er ikke noe særlig

Min samboer og jeg ble enige om en tidsramme, den var på to år. De to årene er gått, men fremdeles har det ikke skjedd noe ifht å begynne å prøve. Jeg tror min samboer er redd, kan hende det er samme med din?

Jeg har også følt veldig på at jeg har vært "masekvinne", og har blitt mye litt småkjip stemning pga det. Men likevel: vi er faktisk 30, vi kan forvente å få svar på når/om det blir barn. Jeg tenker at jeg maks har 6 år igjen som mulig gravid, og det er ikke veldig lenge om det viser seg å ta tid å få det til...

Er det kun karriere/økonomi som er mannen din sine argumenter, eller er det mer at han ikke helt vil? Min vil egentlig ikke helt - eller han er av og på. Redd, som sagt tror jeg. Venter på å bli 100% klar. For min del kommer jeg ikke til å vente mye lengre. Jeg har jo ventet de to årene vi satt som et kompromiss, og per nå er vi ikke mye nærmere. Så vil anbefale deg å prate skikkelig med han - at han ikke kan komme å forlenge fristen etter ett eller to år, slik min gjør.

Lykke til til oss Det ordner seg nok til slutt, men det er ganske jævli og ønske seg barn med en mann som ikke er klar. Spes når man er i en alder der de fleste har/er gravide. Ikke så gøy å svare til alle som spør hvorfor dere ikke har barn at "mannen ikke er klar"...

Anonymous poster hash: 0863b...158

Det er så godt å høre at noen er i samme situasjon, altså, misforstå meg rett. Jeg unner jo alle å få det de ønsker seg, det er bare det at man kan føle seg veldig alene i situasjonen. Å det er som du skriver, ikke så kult når alle spør hvorfor vi ikke har begynt å tenke på barn enda. Jeg føler folk spør meg overalt- å det er ikke så kult å svare med at samboeren ikke er klar.

Du sier at samboeren din er redd- jeg tror at min også er redd. Han synes det er skummelt, og tidlig. Som sagt er jeg to år eldre enn han, og det er vel kjent at kvinner i tillegg modnes litt raskere enn menn?!

Jeg har ikke maset veldig mye jeg heller altså, men for han kan vel kanskje virke sånn. Jeg føler det vrir seg i magen hans når jeg bare nevner ordet barn. I tillegg så ser jeg, og opplever at han blir stresset i forhold til at flere av mine veninner både er godt gift og har 1-2 barn.

Det er en skikkelig kjip situasjon-skal jeg gjøre det slutt, finne ny leilighet og ny mann? Det e jo ikke akkurat gjort på 1-2-3 det heller.

Tenker du å gå fra samboeren din?

[AnonymBruker]

Hei igjen!

Ja, jeg er enig - det er ikke bra at andre er i samme situasjon som meg, men jeg er litt glad jeg ikke er alene... Noen ganger føles det som jeg har funnet den eneste mannen som IKKE vil snakke om barn etc, og som helst vil drøye det lengst mulig.

Jeg tror vi modnes noe veldig mye før - i allefall i forhold til barn - for min er over 35, og han føler seg ikke helt klar. Jeg har vært klar siden jeg var 26 liksom.... Kan jo også ha med hvilken type mann vi har funnet oss? Min er en som ikke er veldig glad i å TA ansar. Dvs han tar masse ansvar, mer enn meg egentlig, men han liker ikke å planlegge å ta det. Han liker ikke å bli presset opp i et hjørne ( hvem gjør vel det... men han er ekstrem), han liker å se på seg selv som litt "tøffing" og han er nokså sær egentlig, haha. Samtidig er han latterlig analytisk. Jeg tror det er mye med hans personlighet iallefall, som gjør at han ikke "klarer" å si : ok, kjør på, vi lager baby. Selv om han kanskje er like klar, og ønsker det på samme måte, som "vanlige" menn. ( Og jeg er utrolig glad for at han ikke er sånn vanlig, men akkurta på barnefronten ønsker jeg meg sterkt en "a4-mann.....)

Når vi kom til denne 2års fristen, så hadde meg og han er prat. Da sa han at han trengte litt mer tid, han var i prosess, men ikke heeeelt der. jeg ga han noen mnd, og det var det han ba om. Nå nærmer det seg, men det virker som om han ikke har "gjort" noe for at vi skal være på prvestadiet. Jeg greier ikke se for meg at vi kommer til å starte opp med prøving om så kort tid, jeg trodde han skulle ha gitt noen indikasjoner på at han var klar rett før det nærmet seg. Så jeg mistenker han kommer til å forlenge, å si han trenger mer tid.. til å bli enda mer klar. Han HAR lovet meg barn ( vi har kjøpt bolig sammen, disse to årene var et ultimatum før vi kjøpte - jeg ville ikke kjøpe med en som ikke ville ha barn), men det hjelper lite om han bare utsetter og utsetter...

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre egentlig. Jeg føler jeg MÅ dra om dette uthlingen fortsetter. Dette er liksom min store drøm, og jeg synes ikke et liv med barn kan ofres for noen. Han er den jeg elsker mest av alt, men dersom han fortsetter å hale ut tiden og ikke ta et standpunkt må jeg nesten bryte opp.

Jeg har enda ikke helt mentalt greid å se for meg åssen det skal foregå, men vet jo med meg selv at jeg ikke kan leve uten barn. Så får jeg heller få de på egenhånd, ser ikke fpr meg å treffe noen ny med det første - ingen som kan måle seg med han jeg har...

Hva tenker du selv? Dersom han ikke kan gi deg noe konkret, et løfte? Vil du potensielt ofre barn for han?

Anonymous poster hash: 0863b...158

[Chickenwings85]

Tok praten i kveld. Han kan ikke love meg noen ting, ikke om 1 år, ikke om 2 år, ikke om 3 år. Jeg er knust.

[AnonymBruker]

Tok praten i kveld. Han kan ikke love meg noen ting, ikke om 1 år, ikke om 2 år, ikke om 3 år. Jeg er knust.

Klem til deg Håper dette ordner seg ❤️

Anonymous poster hash: cfadd...abc

[AnonymBruker]

Hei!

Meg som skrev at jeg var i samme situasjon.

Huff, skjønner godt at du er knust! Hva var argumentene hans til ikke å kunne love noe? Ser han ikke for seg at han vil ha barn? Og tenker han ikke på din alder osv? Forstod han at du evt kunne komme til å gå fra han dersom han ikke kan forplikte seg på det?

Jeg var i samme situasjon med min mann. Dette var før det toårs ultimatumet. Da sa han det samme som din mann. Da sa jeg at da kunne vi ikke fortsette, og at jeg ønsket ikke kikke på bolig etc. Etter en dag lovet han meg barn om en toårsperiode. Ikke at dettte er så gladhistorie, for jeg venter fremdeles på å begynne å prøve. Men etter den praten er det iallefall en avtale at vi skal prøve, og innen kort tid. Selv om jeg er litt i tvil nå, så prøver jeg å stole på det. POenget er at når jeg satt "hardt mot hardt" så kunne han gi meg et løfte. Og det skal sies at han er mye mer positiv til barn NÅ enn han var før den praten for de årene siden. Tror du kanskje at han ikke helt forstår hvor viktig det er for deg, i tillegg til hvor viktig den klarheten er?

Kanskje du kan reise bort i helga, si til han at du trenger tid å tenke, så synker det kanskje inn hos han og ( ikke alltid min iallefall, forstår hvor alvorlig jeg mener noe)

Jeg tenker dette fint kan ordne seg, ikke få panikk enda. Men snakk med han igjen? Hvis han overhode ikke kan si noe konkret - så kommer du uansett ikke til å ha det så bra i det forholdet i lengda. Men som sagt, jeg tror nok at om forholdet er bra, så kommer han til å gi deg en tid. Så er det opp til deg om du tror han forholder seg til den tida ( jmf min mann.... Her lever man enn så lenge i håpet...)

Stor klem til deg!!!!!

Anonymous poster hash: 0863b...158

[Gjest Wei Wei]

Har en venninne som ventet og ventet på at samboeren skal være klar. Til slutt gikk hun fra ham, han flyttet ut og der var hun, 28 år gammel jente som måtte starte alt på nytt. Og hun som trodde hun hadde funnet den rette...

I dag, 2 år senere er hun fortsatt singel, dater, men er fornøyd med valget sitt uansett. Hun føler allikevel at hun er nærmere til å bli mamma nå enn hun var i det forholdet.

[Chickenwings85]

Okei, nå vet jeg ikke om jeg svarer som Anonymbruker eller chickenwings. Jeg er hvertfall samme jente.

Åh, hvor skal jeg starte. Jeg tok opp det store barnespørsmålet med han i går. Til tross for mye gråting så er vi hvertfall nærmere ett eller annet- nærmere hva vet jeg ikke.

Det samboer sier når vi snakker om barn er at han ikke ønsker barn helt ennå. Han sier at han er sikker på at han kommer til å bli en veldig fin far, men at lysten ikke er der. Hadde det vært opp til han kunne han tenke seg barn når han blir 35. Han har full forståelse for at dette ikke går for min sin del. Han sier videre at han er livredd for å holde på meg, og ikke kunne love noe. Han sier at han synes at jeg fortjener å ha det bra. Men han spør meg også- er det ikke feil at jeg skal få barn når jeg ikke har lyst? Han sier at han kan gi etter og gi meg det, men da gjør han det kun for min skyld- er det riktig? Han vile slappe av mer, feste mer, gjøre akkurat det han vil. Han tenker kun på det negative- våkne netter, skriking, hyling, penger og stress. Jeg har forsøkt å snakke litt om de positive tingene med barn å.

Vi gråt MASSE! Jeg er fortvilet- han er fortvilet. Vi har blitt enige om at samboer skal tenke seg om. Dersom han ikke vil møte meg på midten så vet jo jeg hva jeg burde gjøre. Jeg synes det bare er så dramatisk og stort steg å ta. Vi skal snakke mer om det senere i dag.

[Gjest Gjest_Idja]

Uff, dette var leit. Det er dessverre umulig å vite hva han vil/ikke vil om 5 år, så du kan uansett hva du gjør ikke vite.

[AnonymBruker]

Kjære TS!

Huff, føler med deg!

Han virker jo som en bra fyr, og det virker jo som om dere kan snakke mye mer åpent enn meg og min mann kunne om dette her. For det virker som om han i fremtiden vil ha barn, men han kjenner han trenger "ungdomstiden" sin først? Og så virker det jo som om han skjønner hvor mye det betyr for deg, og han vil ikke holde deg tilbake. Hvis han er 35 når dere begynner å prøve, så er jo du 37... Og det skjønner han kanskje er en litt høy alder å begynne og prøve for en som har barneønske allerede nå? Det er jo - om ikke mange - noen som får sitt første barn når de er i den alderen. Men jeg tenker at det er sent når du allerede nå vet du vil ha barn.

Kanskje dere får snakket dere frem til en mellomting? Om du feks er 33 når dere begynner, så er jo ikke det så ille. Da rekker dere gjerne flere barn og, og det er vel ikke en veldig "kritisk" alder å få barn i heller. Ikke at jeg er noen ekspert, men i Oslo så er jo de fleste på den alderen når de får sitt første barn.

Du har kanskje ikke snakket med han igjen enda, men hva tenker han selv dere gjør? Han sier at han KAN gå med på å få barn nå, men at det blir kun for deg? Mener han det tror du, eller er det noe han sier? Jeg tenker litt at dere er to - og om dere skal fortsette å være sammen så må han nesten få barn før han tenkte. Kanskje ikke nå, men hva med n¨år han er 30? Da har han to år til å "rase" fra seg.

Også tenker jeg, at dersom dere kommer frem til en frist - da må du fortelle han ettertrykkelig at han forplikter seg. Han kan ikke komme etter to år og trenge tre nye. Men med en to årsfrist nå, så tenker jeg at dersom det verste skulle skje (han er ikke klar/vil ikke likevel), så har du nok tid til å "områ" deg.

Men så er det jo om DU føler det er ok å være i forholdet om du tenker mye på barn? De to årene jeg har venta, så har jeg tenkt masse på barn. Men vi har hatt så mye annet som har skjedd - flytting, boligkjøp, nye jobber etc - så det har på en måte gjort det mer meningsfullt å vente. men dersom alt er på stell på den fronten hos dere nå, så kan det jo hende ventetiden blilr en veldig påkjenning for deg også...

Huff, jeg føler veldig med deg! Som sagt, så kan det veldig godt hende jeg også havner i den " bli eller gå"- situasjonen. Det vet jeg snart. Og jeg har tenkt mye på det, men jeg er fremdeles ikke nærmere en forsoning ifht å evt måtte gjøre det. Jeg tenker man bare må da et valg, og forsøke å tenke langsiktig. Ikke lett i det hele tatt.

Hold oss gjerne oppdatert!

Gode klemmer til deg!

Anonymous poster hash: 0863b...158

[Chickenwings85]

Samtalen om barn er fortsatt gående, vi har ikke funnet en løsning enda da samboer må få litt tid til å tenke. Det som er fint er at vi nå kan snakke ordentlig om det, samt være ærlige på hva vi faktisk tenker om å få barn. Han har begynt å google på nettet- om hvordan det er å bli far. Hehe, stakkars. Han er nok litt stresset nå. Men som han sier, han er veldig redd for å love meg noe før han har tenkt ordentlig gjennom det. Han sier hvertfall at han forstår at vi ikke bør vente til han er 35 og jeg 37, men at vi må forsøke å møtes på halvveien. Han vet at jeg er klar for det i dag, men jeg er jo selvfølgelig villig til å vente i feks 2/3år dersom jeg får et ordentlig svar fra han. Samboer har nevnt at det går ann å prøve på å bli gravid høsten 2016. Når han sa det kjente jo jeg at jeg holdt på å renne over av glede. Men som han sier- han er redd for å love meg noe før han er sikker på at han kan stå for det. Jeg er usikker på hva vi kommer frem til- det eneste jeg vet er at han må få noen dager å tenke seg på/la det synke inn litt. Skrekken min er jo selvfølgelig om han kommer frem til at han ikke kan love meg noe som helst.

Jeg er hvertfall veldig glad for at jeg kvinnet meg opp og valgte å ta det opp. Han sier at dersom jeg plutselig hadde blitt gravid, så hadde han ville gjort alt han kunne for å bli en god pappa for barnet, det som skremmer han er å planlegge det. Vi får se hva som skjer. Jeg er veldig spent. Jeg tenker ikke på annet, men det viktigste nå i disse dager er at jeg gir han tid. Kanskje det hadde vært en ide å ta kontakt med et familievernkontor for å få en tredje stemme inn i bildet. Jeg vet ikke...

Jeg håper det ordner seg, samtidig som jeg ikke tørr å håpe for mye...

[AnonymBruker]

uff, nå er jeg kanskje usympatisk, men jeg kjenner jeg blir irritert på disse godt voksne mennene som aldri blir klare.. Når man er 30 så er ungdomstida over, og man burde kunne gi sin partner et klart svar på om man vil ha barn eller ikke. Vi damer har en best før dato, og hvis mennene skal utsette avgjørelsen gang på gang, så kan det faktisk bli for seint.

Tror nok også at en del av disse "vet ikke-mennene" egentlig ikke vil ha barn, men ikke tør si det rett ut, og det er dårlig gjort, det!

Min egen samboer visste heller ikke om han ville ha barn, og dette var kjempevanskelig for meg og egentlig en deal-breaker. Så jeg bestemte meg for å slutte med p-piller og fortalte samboer at hvis han ikke ville ha barn, så fikk han ordne med prevensjon. Så fikk det briste eller bære. Han ordnet aldri med prevensjon, og i dag, 1,5 år senere, er vi prøvere, og min samboer har nesten mer lyst på barn enn meg. Det viser seg uheldigvis at vi er av de som sliter med å få barn, og derfor er jeg glad for at vi fikk begynt prøvingen såpass tidlig som vi gjorde (jeg er 30 nå og han er 33).

Håper dere pusher på litt for å få noen litt mer klare svar fra typene deres, for det syns jeg dere fortjener! "Vet ikke" er jo også et slags svar (selv om jeg syns det er et dårlig svar fra en voksen mann!), men da må dere være forberedt på at de kanskje aldri vil ha barn, og ta stilling til forholdet deretter.

Beklager hvis jeg virker krass, men dette er en problemstilling jeg selv sleit med i mange år, så jeg kjenner jeg blir veldig engasjert når andre har samme problem.

Håper det løser seg for dere!

Anonymous poster hash: 47deb...53f

[AnonymBruker]

Jeg synes du kan prate med ham om det, men jeg synes du skal vise litt forsiktighet ift. hvordan du legger det frem. Jeg synes også det er galt av deg å tenke at han ikke viser hensyn.

Menn og kvinner opererer med ulike tidsperspektiv - både på grunn av fertilitet, samt at menn ofte prioriterer karriere noe mer. Dette er jo en grunn til at mannen ofte er litt eldre enn kvinnen i de fleste forhold. T.o.m. når begge er jevngamle kan det bli konflikt ang. planlegging. Nå har du faktisk valgt en mann som er yngre enn deg, og da er dette en ganske forutsigbar problemstilling.

Ellers er jeg enig med Wei Wei at et kompromiss er et forslag. Det du kanskje også er på jakt etter er en slags bekreftelse fra hans side om at han virkelig vil dette. Det siste du vil er å kaste bort to år for så å oppleve et brudd (ekteskap er jo også noe som viser forpliktelse, men det prioriterer visst ikke folk lenger...). Dersom ting blir mer konkret så får du også sett hvordan det ligger an med ham - skulle han frike ut ved tanken på at du forbereder deg på graviditet, så vet du det i det minste nå.

Anonymous poster hash: 8351e...625

[Chickenwings85]

Ikke krast, jeg synes det er fint det du skriver. "Vet ikke" holder ikke for meg heller, det er jo nettopp derfor jeg har tatt det opp på en ordentlig måte denne gangen (tidligere har jeg nok vært med diffus).

Av og til ønsker jeg at han var eldre og ikke yngre enn meg.

Lykke til med prøvingen!!

[AnonymBruker]

Du kan gjerne få min mann, for her er situasjonen omvendt. Jeg (kvinne) er usikker, han derimot, kunne gjerne hatt barn i går. Sånne situasjoner er aldri lette

Anonymous poster hash: b6c6c...488