Er det moro å ha barn?

[AnonymBruker]

Det er ikke spesielt moro

1. Først skal du (som regel) revne opp til navnlen og bak.Maltaktert underliv blir skjelden normalt igjen.

2. Deretter skal du bli vekket hver natt og stå opp grytidlig.

3. Du skal ha ansvar for å lære dette mennesket folkeskikk og ivareta dets behov

4. Konstant bekymring for fremtiden og at noe skal skje med barnet.

5. Konstant sliten av tidsklemma

Anonymous poster hash: 0cfa7...f31

[AnonymBruker]

Hvordan livet med barn er, henger definitivt sammen med hva slags personlighet foreldrene og ungene har. Det har også mye å si hvordan den økonomiske situasjonen er (dårlig økonomi eller ulike verdier og syn på prioriteringer er kilde til mange krangler og bekymringer), hvor stort behov foreldrene har for tid til seg selv og hvor godt foreldrene klarer å samarbeide. Jeg tenker at det har mye å si hvordan en klarer å fordele arbeidsoppgaver og hvor en legger lista for forskjellige ting.

Å ha barn er morsomt, slitsomt og det mest givende en kan bruke livet sitt på.

Ja, det stemmer godt! Det kommer veldig an på personlighet

Anonymous poster hash: 1b90c...a8c

[AnonymBruker]

Det er jo fantastisk morsomt å være mamma (eller pappa)!

Selvfølgelig har jeg også hatt enkelte dager hvor jeg føler meg ekstra sliten, men det er ikke pga barnet. Da lengter man litt til den tiden hvor man kunne slenge seg nedpå sofaen på ettermiddagen. Men så er det bare å ta en titt på gutten min så glemmer jeg sånt!

Jeg kan ikke huske en dag hvor jeg har gleder meg til å få ham i seng eller sende ham vekk. Jeg elsker å tilbringe tid med barnet mitt og prøver å absorbere de positive og gode tingene i øyeblikket.

Men jeg tror ikke noen uten barn kan helt skjønne det.. Skjønne gleden ved å se barnet ditt klare noe for første gang, gleden ved å høre barnet hyle av fryd, gleden i å bare være sammen, følelsen av å se at barnet sovner med et smil om kvelden, se barnet utvikle seg.. Det kan ikke beskrives.

Det er fantastisk, men også morro! Jeg ler mye med barnet mitt, han er i en fantastisk alder med mye tull og ablegøyer!

Jeg tror også de som kun klager på hvor slitsomt det er fokuserer mye på det negative. Men nå har nå jeg hatt det veldig lett med min gutt, selv om vi aldri har hatt barnevakt har jeg aldri følt meg sliten pga han.

Anonymous poster hash: a9d81...baa

[Tøytigern]

Hei

Lurer på om dere synes det er moro med barn? Eller er det så me stress og slit som småbarnsforeldre skal ha det til?

Ville du fått barn hvis du kunne velge på nytt? Ville di valgt et annet tidspunkt?

Hører stadig at foreldre klager over hvor mye slit det er og at de ikke har sovet mer enn 5 timer i strekk de siste 4 årene osv.

Mine foreldre har 6 barn og alle var med på minst 3 fritidsaktiviteter hver. Men aldri hørt dem klage (nå er alle barna blitt voksne). de var veldig rolige foreldre og lot seg ikke stresse opp hele tiden.

Å ta med alle 6 barna i bassenget f.eks var ikke noe problem.

Men det er vel litt hva man gjør det til og hvordan man er som person?

Er bare nysgjerrige på hva andre synes.

Anonymous poster hash: 93014...75e

Barn er ikke leketøy man får fordi det er moro.

[Lammelåret]

Det er ikke spesielt moro

1. Først skal du (som regel) revne opp til navnlen og bak.Maltaktert underliv blir skjelden normalt igjen.

2. Deretter skal du bli vekket hver natt og stå opp grytidlig.

3. Du skal ha ansvar for å lære dette mennesket folkeskikk og ivareta dets behov

4. Konstant bekymring for fremtiden og at noe skal skje med barnet.

5. Konstant sliten av tidsklemma

Anonymous poster hash: 0cfa7...f31

Jeg synes det er slemt å dra frem det første punktet for det er langt ifra sannheten i de aller fleste tilfellene. Det er overhode ikke normalt. Forøvrig høres det ut som om du trenger litt hjelp med å takle morsrollen. Høres ikke ut som om du har det bra.

[Majott]

Mange her har beskrevet hvordan det er å ha barn veldig bra. Men de beskriver kun småbarnsperioden, og det er faktisk mye som kommer etter det, og som er like verdifullt. De som har beskrevet så langt har antagelig småbarn, og kan ikke beskrive alle aldre.

Jeg har voksne barn, og kan beskrive hele oppveksten, samt tenåringsfase og barnas voksenliv. Og jeg må si at jeg ville ikke vært uten barn, for de har betydd så mye for meg at jeg får egentlig ikke sagt det i løpet av noen små setninger her.

Småbarnstiden er kort, hektisk og krevende. Men også veldig givende og morsom. Det er da du ler av hele ditt hjerte, og ikke kan få nok av smårollingen, selv om h*n holder deg i aktivitet om dagen (og i noen tilfeller om natta de første to årene).

Og det er liksom den tiden som er avgjørende for mange om de vil ha barn eller ikke. De glemmer alle gleder en har av barna gjennom et helt liv, og ser kun småbarnsperiodens krav som mål på om en vil ha barn eller ikke. Den består av kun 5 år av livet ditt, og den er krevende, men den er også så givende som ingenting annet overgår. Husker jeg syntes det var veldig trist da småbarnsfasen var over for min del. Men samtidig var det godt å gå over til en mer rolig fase.

Så kommer skoletiden og fritidsaktiviteter. Jeg blir helt svett av alt som liksom kreves nå for å være en god forelder, og skulle jeg hatt flere barn, så hadde jeg begrenset fritidsaktiviteter til det jeg hadde mulighet til å følge opp. Jeg ser at mange foreldre bruker alle ukedager på kjøring til og fra fritidsaktiviteter, og cuper/kamper i helgene. Begrens dette. Du må følge opp med lekser, og om du ikke bor sånn til at barnet kan gå til sine greier på fritiden, så må du være sjåfør på ettermiddagen. Om barnet ikke har problemer på skolen, kan du bare nyte nå, bortsett fra sjåførgreia og at du må være med på leksene.

Utover alt dette, så har du et barn som klarer mye selv, og som blir mindre og mindre avhengig av deg praktisk sett. Men som også kommer til deg for å høre din mening om ting, og som kommer til deg med evt problemer. Barn fra 7-12 år er enkle å ha med å gjøre, og du kjenner deg mer og mer igjen i den de er som person. Du blir kjent med dem på en annen måte enn de var som smårollinger, for nå utvikler de sin egen identitet, og det er både spennende og givende. Du blir mer på samme lag, fordi du kjenner deg igjen fra din egen barndom, og gir råd deretter. Dette er veldig komprimert, og det er mye mer i denne alderen som er spennende og givende. Jeg kunne fortsatt le mye, og vi koste oss veldig mye. Mer enn i småbarnstiden, tror jeg, ettersom vi mer kunne ha felles gleder når de ble større. Jeg opplevde som mor denne tiden som rolig, en tid der de hørte på meg, barna var ukompliserte og greie. Jeg kunne slappe av i disse årene, og virkelig kose meg med ungene.

Så ble de tenåringer og utprøvende. Så til de grader! De oppdaget gutter, ble forelsket, ville på fest, ville prøve alkohol. Og dermed ble vi foreldre rokket utav kosen vår. Vi måtte passe på, hente etter fester, være våkne om natta igjen for å få datter hjem osv. Jeg måtte gi råd om den evt gutten var verdt å bruke tid på, osv. Vi var også ofte sammen bare jeg og barna, og da koste vi oss på cafe eller på ferie. Og vi snakket mye om det som opptok oss. Det var verdifullt å dra på ferie bare med barna da, en fikk tid for seg selv, kunne kose seg sammen, og kunne prate mer om ting som var vanskelige. Tiden gikk fort, og døtrene ble også fort ganske modne. Det gikk 4-5 år der også, der vi måtte være obs på hva de gjorde, og måtte være i stand til å hente på fester. Men det krevde ikke hele døgnet, kun noen timer på en lørdag. Ellers var de selvgående. De fant seg kjærester, og var ikke lenger på fest hele tiden, og plutselig var de voksne, og hadde samboere.

Nå er dette veldig praktisk og kort beskrevet, jeg har unnlatt å ta med alle følelsene det gir å ha barn i ulike aldre. Da hadde dette innlegget blitt uforsvarlig langt. Det å ha barn har gitt meg uvurderlig mye, og veldig mye mer enn det jeg har beskrevet her. Dette er kortversjonen på et liv med barn i alle aldre, og jeg kunne gått mye dypere inn på hvert alderstrinn. Har utelatt det til fordel for det praktiske som mange synes å gå etter når de vurdere å få barn eller ikke.