Hvorfor skal jeg forandre meg?

[Gjest Walden]

Kunne sikkert postet denne under barn og familie også, men den er jo et "skråblikk".

Jeg synes det er så mye fokus på at vi skal være narsisister. Ikke at det fremstilles med et slik ord, men vi bruker ord og setninger som "tilbake i jobb så fort som mulig", "Det er skadelig å være hjemme", "hvorfor kan jeg ikke løpe halvmarathon to dager ett fødsel", "ungene skal i barnehage så fort som mulig", "tilbake i arbeidslivet", "Så mye taper du på å være hjemme" osv osv.

Det er selvsagt flott at kvinner(dette gjelder også menn) har blitt selvstendige og "frie" til å gjøre som de vil. Absolutt. Men skal denne friheten gå på bekostning av f.eks deres barn? Eller deres mentale helse?

http://www.aftenposten.no/100Sport/sprek/Magen-er-ingen-hindring-for-Irene-541164_1.snd

Her framstilles det som at magen til Irene ikke er noen hindring. Som at det å forandre seg, ta ting litt mer med ro, prioritere magen/ungen osv er et onde. Se her! Du kan gjøre akuratt som før! Med en gang ungen er poppa ut så er det noen mnd hjemme, forhåpentligvis kan bestemor komme og passe fra dag tre, slik at du får trent og vært med venner og jobba litt likevel. Ungens vel og ve kommer i andre hånd. PRIORITER DEG SELV FØRST. Barn er så robuste! De tåler alt.

Ikke tenk på at de utvikler angst, depresjon og lav selvfølelse i voksen alder. Det har vi jo medisiner til.

Bare et hjertesukk fra en som er hjemmeværende for tiden. Som har prioritert det litt framfor jobb. Det har for øvrig min bedre halvdel også.

Jeg har aldri hørt om noen som på dødsleiet sa; "Skulle ønske jeg var MINDRE sammen med barna mine, og at jeg heller prioriterte dyr bil og flott hus"

Enig, uenig? Tanker?

[Silfen]

Tja. Jeg ser begge sider. Jeg tror ikke de fleste er de ekstreme, som MÅ tilbake i jobb to uker etter fødsel eller ha barna i barnehagen fra 8 mnd. Derimot tror jeg at de som har muligheten ønsker å finne løsninger der de er mer sammen med barna. Jeg syns barn stort sett har vært mer i fokus enn noensinne, derav alle disse debattene om putesying og barn som får alt opp i hendene. Hørte på radioen her om dagen at halvparten av alle barn ikke bidrar hjemme.

Det siste året har jeg tatt mer tid til meg selv enn tidligere. Det har vært utrolig deilig og litt av en øyeåpnende greie, med at ungene fikser det helt fint. Nå er det langt fra meg til en høygravid løpende, men det er altså veldig deilig med litt selvprioritering. Og jeg tror faktisk helt ærlig at de fleste er der jeg er. At de tar seg tid til begge deler. Men at i media så hører vi om de ekstreme tilfellene, fra fotballfruer til sølje bergmann, nepskrell i hver sin ytterkant. Livet er vel uansett ikke slik for de fleste, er det vel? Så blir vel spørsmålet heller; hvem velger man å se opp til?