Gå til innhold

Hvorfor skille seg?


Padmee

Er du /har du vert skilt?  

1 stemme

  1. 1. Er du /har du vert skilt?

    • Ja
      7
    • Nei
      41


Anbefalte innlegg

Det har vel litt med hvilke forventninger man har til livet, tror jeg.

Hvis Padmee er fornøyd med å leve i et forhold, til tross for at hun ikke liker partneren sin, så...har vel ikke hun større forventninger til dette heller. Og da er det vel på mange måter greit, å fortsette.

Andre, inkl meg selv, har store, eller andre forventninger til det jeg definerer som min egen selvutfoldelse og hva som gleder meg som person.

Og valget var ikke vanskelig, når det viste seg at det føltes mer ensomt ut å være sammen med ham, enn uten. Ikke vanskelig i det hele tatt. Alt har sin årsak, enten det er den ene eller den andres, eller begges skyld.

For meg, personlig, så betydde det ikke, og betyr enda ikke, noe som helst å besitte tittelen gift. Overhodet ikke. Det er bare en symbolsk benevnelse. Som fungerer fint for noen, av følelsesmessige og av praktiske årsaker. For andre betyr det ikke mer enn papiret det står skrevet på, hvis det innebærer begrensninger som går på bekostning av det å ha det bra som menneske.

Personlig, så kunne det rett og slett ikke ha falt meg inn å dele hus med et menneske kun av praktiske årsaker. Jeg trenger rett og slett ingen til å avhjelpe med praktiske ting. Da greier jeg meg heller selv. Både praktisk og øknonomisk.

For meg så er det viktig å ha de følelsesmessige båndene, og...ja...et seksualliv. Mulig jeg ser annerledes på dette når 70 år, men her og nå...kan ikke se for meg situasjonen.

Men aksepterer jo at andre ser annerledes på det, selv om jeg synes det høres litt kjølig ut.

Maiken

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Embla s

Padmee, kan man ikke heller snu det rundt og spørre "Hvorfor forbli gift"? Har det noen verdi i seg selv - det å være gift? Jeg ser jo at det kan være praktisk (dele på arbeidet ute&inne), økonomisk, mindre ensomt, bra for barn å bo med begge foreldrene, sex når man vil (?). Men allikevel - er dette så dyptveiende grunner, og ikke minst, kan ikke disse behovene løses på andre måter?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville nok skilles/bryte ut dersom:

- Den ene stadig behandler den andre som dritt, psykisk nedrakking stadig, og i lengre tid. (Å etterpå være blid hjelper ikke stort, er bare en del av gamet, slik jeg ser det.)

- avtalebrudd, med jevne mellomrom.

- Et forhold med en annen bak min rygg. (Et engangs sidesprang er iflg. meg ikke grunn nok, men vet jo aldri...)

- Stadige krangler og uenighet om viktige ting i livet. (Man kan forandre seg, begge to, vokse fra hverandre.)

Da blir jeg ikke evt. single for å starte et nytt forhold, men for å få lov til å være meg selv, og puste fritt. Det må være rom for å utvikle seg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gjest1

Det er kanskje sånn at noen velger å forbli i et forhold fordi de egentlig ikke tør å bli alene? Du vet hva du har, og kan forholde deg til det, men du vet ikke hvordan du vil klare deg alene. For eksempel som student på heltid med et barn på fire år. Selv om alt husarbeid faller på deg, og han knapt stiller opp for deg i det hele tatt, og du misliker både han og andre menn. Du tør kanskje rett og slett ikke bli alene med et barn, og nå leter du etter gode grunner for at du velger rett??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke tåle trynet på hverandre? Så flytt til et større hus da, eller gjør sånn at et rom er mitt og et rom er ditt.

Utroskap? Er virkelig det grunn til å skille seg? Det hadde ikke falt meg inn engang at det skulle være grunn nok. Det er jo bare sex jo, og igjen er virkelig ekteskap bygget på sex?

Nei et virkelig ekteskap bygger ikke på sex, men det bygger på gjensidig tillit og dersom utroskal ikke er en avtalt del av det hele, handler utroskap først og fremst om svik. Ellers er det selvfølgelig hyggelig å bo i samme hus, men i forskjellige rom resten av livet...

Følelser endrer seg og noen ganger i en retning som gjør dem umulige å leve med. Hvis du mener at alt var "så mye bedre før" da folk skilte seg sjeldnere, burde du ta deg tid til å snakke med en del eldre, og da særlig kvinner, som nå på sine gamle dager er svært bitre fordi de følte seg tvunget til å leve i ekteskap med en mann de etterhvert lærte å hate.

Det er ikke enkelt å skille seg (De som sier det har nok ikke prøvd...), men vi skal være glad for at vi har muligheten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I disse dager er det så mange som skiller seg, og jeg må si at jeg ikke skjønner det. Jeg ser ikke at det skulle være noe grunn til å skille seg i det hele tatt. Hvorfor skiller folk seg? Er det noen som kan gi meg en god grunn til hvorfor? Da tenker jeg selvsagt ikke på forhold der den ene parten blir mishandlet av den andre.

...et innspill basert på en noe snever livserfaring, vil jeg si... :roll:

...det kunne vært moro om Padmee fortalte oss hvilke grunner man evt skulle ha for å BLI i et elendig følelsesmessig forhold, selv om mishandling eller utroskap ikke forekommer?

Når den store likegyldigheten senker seg over et forhold, og ingen lenger evner eller gidder, å finne de sterke vibrasjonene som en gang var, da er ingenting mer riktig enn å la et forhold ebbe ut...

...vær snill og ikke trekk fram barn som en årsak til å suse videre, den argumentasjonen kjøper jeg ikke, hvis foreldrene er to voksne mennesker.

...slutter meg til de andre her som mener at et brudd er en mye vanskeligere, men riktigere løsning, enn å bli... den lettvinte løsningen, er å suse hodeløst videre...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest dorian

En grunn til at man skiller seg er at man vokser fra hverandre.

Dette skjer ofte, og er jo ikke uventet siden mennesker sjelden forblir den samme gjennom hele livet.

Hvorfor skal man holde sammen hvis man ikke har lyst?

dorian

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er kanskje sånn at noen velger å forbli i et forhold fordi de egentlig ikke tør å bli alene? Du vet hva du har, og kan forholde deg til det, men du vet ikke hvordan du vil klare deg alene. For eksempel som student på heltid med et barn på fire år. Selv om alt husarbeid faller på deg, og han knapt stiller opp for deg i det hele tatt, og du misliker både han og andre menn. Du tør kanskje rett og slett ikke bli alene med et barn, og nå leter du etter gode grunner for at du velger rett??

Nei, jeg leter ikke etter gode grunner for at jeg velger rett. Jeg leter etter svar på hvorfor folk går fra hverandre. Jeg har aldri regnet med at mitt forhold med min mann skal vare evig, er overrasket over at han ikke har gjort det slutt for lenge siden. Dessuten hadde jeg ikke blitt alene med et barn, det hadde han blitt.

Sandman: Ja, det er mulig at innspillet mitt kommer av snerver livserfaring, er bare 24 år. Har heller aldri påstått noe annet.

Grunner til å bli i et forhold, eller ekteskap som jeg egentlig snakker om, er slik jeg ser det at en f.eks har barn sammen. Men det er bare ett av mange. Et annet som er like viktig om ikke viktigere er at en har lovet det. En har lovet å holde sammen livet ut, da må en prøve på det også.

Hvorfor er det ikke god nok grunn til å bli i et ekteskap bare for barna? Er det ikke bra at barna får vokse opp samen med begge foreldrene? Igjen så snakker jeg om de tilfellene hvor en kan bo sammen som venner uten at en krangler hele tiden. Konstant krangling er nemlig ikke bra for barn.

Dorian: Litt av det sammen som jeg skrev til Sandman går også til deg. En har jo lovet å holde sammen for resten av livet, og da er det for lettvindt å si at jeg har ikke lyst til å leve sammen med deg lenger.

Å nei, jeg sier ikke at skilsmisse er lett, jeg sier bare at årsaken kan være for "lett".

Embla s: Padmee, kan man ikke heller snu det rundt og spørre "Hvorfor forbli gift"? Har det noen verdi i seg selv - det å være gift? Jeg ser jo at det kan være praktisk (dele på arbeidet ute&inne), økonomisk, mindre ensomt, bra for barn å bo med begge foreldrene, sex når man vil (?). Men allikevel - er dette så dyptveiende grunner, og ikke minst, kan ikke disse behovene løses på andre måter?

Nei, noen av disse behovene kan ikke løses på andre måter. Det at barna skal bo med begge foreldrene kan ikke løses på andre måter. Det er ikke så lett og løse det med felles økonomi heller på en annen måte.

Resten kan løses på andre måter ja. Nei, jeg ser ingen verdi i det å være gift/forbli gift. Jeg ser på det som et av de største offer en jente gjør i sitt liv. Så det har absolutt ikke noe verdi i seg selv i mine øyne.

Men det er veldig spennende og lese hva andre mener om akkurat dette. Vi kommer nok ikke til å bli enige, men det er ikke det som er hensikten heller. Jeg er ikke ute etter å få noen over på "min" side, jeg vil bare høre hva dere tenker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har forståelse for at det er mange syn på dette. Jeg er ikke

overbevist om at mine regler er bedre enn andres men jeg mener

at jeg trenger noen regler og har dermed laget noen for meg som jeg

vil leve etter:

---Eneste tillatte grunn til skillsmisse er et seksuelt forhold til andre uten

min tillatelse.

---Vigtigste grunn til å forbli i ekteskapet er at man har lovet å leve

sammen resten av livet. En reservegrunn som ikke er så viktig er at

jeg tror det er det beste for barna.

---Og min samlivsfilosofi er: Det finnes ingen "drømmeprinsesse" for meg.

Utfordringen er å velge et rimelig godt emne blandt mange forholdsvis

jevne kandidater og å gjøre henne til "drømmeprinsessen" i mitt liv.

Når man går inn i ekteskapet forplikter man seg for resten av livet. Hvis

man ikke vil forplikte seg får en forbli kjæreste/samboer. Hvis en er

samboer så mener jeg at man har nærmest ingen forpliktelser i

forhold til hverandre og kan gjøre mere hva en har lyst til. Men har en

felles barn så må man ta hensyn til barna selvfølgelig (men man er ikke

forpliktet til å ta hensyn til den andre).

Gabriel

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest gjest1

Da ble jeg litt klokere på hva du snakker om ihvert fall - var redd du mente at man måtte holde sammen hele livet enten man trivdes eller ikke jeg.

Man har lovet å holde sammen hele livet, sier du - ja, det gjelder for de som gifter seg i kirken det. Jeg giftet meg borgerlig og lovte vel egentlig aldri det.

Barn kan man ha uten å være gift, gjelder det samme da - at man må holde sammen resten av livet?

Hvis foreldrene er venner så har ikke ungen noe vondt av at de er skilt eller ikke lever sammen lenger, fordi det nå er blitt så vanlig at det nesten er unormalt å ha foreldre som fremdels er sammen.

Hvis foreldrene ikke er venner, så blir det like galt enten de lever sammen eller ikke.

Om man ikke er fornøyd, eller ikke trives i et forhold, så ser jeg ingen grunn til å bli. Hvorfor kaste bort det ene livet man har, når det faktisk finnes nye muligheter for et godt liv der ute, bare man tør ta ansvar for egen lykke?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Padmee, jeg reagerer på at du skriver at å være gift/forbli gift er et av de største offer en kvinne kan gjøre.

Å være gift med en man elsker er etter mitt syn ikke et offer, men en av de største gleder.

Hvorfor stenge lykken ute fra livet sitt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri vært skilt, men har aldri giftet meg heller... :lol:

Men på den annen side har jeg vært gjennom et samlivsbrudd. Var sammen i 5 år og hadde to felles barn... :(

Vi gikk fra hverandre fordi jeg ikke klarte å stole på ham. Han løy og var også utro noen ganger. Jeg mener det er en veldig god grunn til å skilles. Han klarte aldri si et sant ord!! :evil:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...