Når mener du det er på tide å dra til dyrlegen og sette sprøyta?

[AnonymBruker]

Si at det er snakk om eldre hunder.

Man vet at den snart synger på siste verset. Du har fått den sett over av en dyrlege før og vet at den ikke er i smerter eller lider. Likevel er den stiv og støl og sover nesten hele døgnet.

Er interessert i deres meninger, rent generelt.

Skal hunden helst avlives når den ikke har noe glede av hverdagen lengre, selv om den ikke er i smerter? Eller skal den få leve så lenge som mulig, til smertene begynner å komme?

Anonymous poster hash: e9e78...323

[Tabris]

Hvis den ikke har noen glede av hverdagen lenger, så ville jeg avlivet.

[AnonymBruker]

Jeg ville heller funnet ting hunden KAN gjøre. En gammel hun kan ha mye gnist igjen, du må bare tilpasse litt annerledes. Jeg ville aldri avlivet bare fordi hunden var gammel.

Anonymous poster hash: 9fa80...17e

[AnonymBruker]

Om hunden mistet livsgnisten, bare lå der og hadde vanskelig for å kose seg og trives så hadde jeg satt sprøyta ja.
Ene hunden til en venn var gammel og begynte å sitte i et hjørne å stirre i veggen, ville ikke gå tur annet en for å gjøre fra seg, ellers bare stirre i veggen og kanskje kose på armen til matfar 30 min i løpet av en dag før den måtte tilbake og stirre i veggen. Hunden hadde ikke vondt noen plass (smertestillende gjorde ingen endring), men det var ikke et verdig liv.

Anonymous poster hash: cebec...648

[AnonymBruker]

Avlive før smertene kommer. De fortjener et smertefritt liv.

Og avlive hjemme i egen stue.

Anonymous poster hash: dfee2...2af

[Wildberry]

De alternativene ble veldig like for min del. En hund som blir så gammel at den ikke ønsker å gå tur, ikke er interessert i kos eller å være sammen med flokken, og ikke er spesielt interessert i mat har det ikke godt. Da har den enten smerter, eller er blitt litt "borte" i hodet. Da skal skal den slippe, synes jeg.

Problemet er jo dette med smerter. En gammel kropp verker. Sånn er det bare. Jeg mener ikke at man skal avlive hunder bare for at de blir gamle og får slitne kropper, men når smertene tar overhånd, og ene problemet følger det andre, så burde man la dem gå. Dette er utrolig vanskelig å gjøre, og egentlig burde man spørre en god venn man stoler på om å si i fra når tiden kommer, for det er ikke alltid lett å se det selv.

[AnonymBruker]

TS igjen.

Vel, for å være ærlig så handler dette om hunden min. Hun er snart tretten år. Sover så godt som hele døgnet. Snur for å gå hjem igjen når hun har gjort fra seg på tur. Beina er stive. Hun skal ikke ha noen smerter i følge dyrlegen, men man vet jo aldri. Hun er bare sliten og lei. Hun spiser fortsatt maten sin, hopper opp i sofaen til nød og elsker kos. Men det er nesten som om hun bare eksisterer nå, uten å egentlig leve.

Jeg kjenner at magen knyter seg bare jeg tenker på det. Og tanken på å ta henne med til dyrlege, sitte og vente mens andre dyreeie ser at jeg gråter øynene ut og synes synd på meg, si farvel for alltid, bære henne gråtende ut i bilen og betale foran en haug med mennesker som synes synd på meg. Det er så vanskelig. Gråter nå som jeg ser det for meg. Har ikke gjort dette siden jeg var 13 år og moren min kunne ta seg av den verste biten. Sitter og griner bare jeg tenker på det. At hun våkner opp en dag, lever og tror alt er fint. Og i det neste øyeblikk finnes hun ikke lengre. Fordi jeg bestemte det. Selv om det sikkert er til hennes beste.

Det er en rase som blir generelt veldig gamle, så hun er ikke så alt for gammel. Men jeg må nok bare dra med henne.

Anonymous poster hash: e9e78...323

[Gjest snoopy_93]

TS igjen.

Vel, for å være ærlig så handler dette om hunden min. Hun er snart tretten år. Sover så godt som hele døgnet. Snur for å gå hjem igjen når hun har gjort fra seg på tur. Beina er stive. Hun skal ikke ha noen smerter i følge dyrlegen, men man vet jo aldri. Hun er bare sliten og lei. Hun spiser fortsatt maten sin, hopper opp i sofaen til nød og elsker kos. Men det er nesten som om hun bare eksisterer nå, uten å egentlig leve.

Jeg kjenner at magen knyter seg bare jeg tenker på det. Og tanken på å ta henne med til dyrlege, sitte og vente mens andre dyreeie ser at jeg gråter øynene ut og synes synd på meg, si farvel for alltid, bære henne gråtende ut i bilen og betale foran en haug med mennesker som synes synd på meg. Det er så vanskelig. Gråter nå som jeg ser det for meg. Har ikke gjort dette siden jeg var 13 år og moren min kunne ta seg av den verste biten. Sitter og griner bare jeg tenker på det. At hun våkner opp en dag, lever og tror alt er fint. Og i det neste øyeblikk finnes hun ikke lengre. Fordi jeg bestemte det. Selv om det sikkert er til hennes beste.

Det er en rase som blir generelt veldig gamle, så hun er ikke så alt for gammel. Men jeg må nok bare dra med henne.

Anonymous poster hash: e9e78...323

Huff! Ønsker deg masse lykke til! *bamseklem*

For et år siden avlivet jeg katten min av div grunner, hun ble ikke veldig gammel. Var helt grusomt å gå fra dyrlegen med tomt bur. Å komme hjem til broren hennes var spesielt og jeg fikk så dårlig samvittighet. Gråt og gråt, var så hoven i øya etter tre dager med konstant grining at jeg ikke klarte å åpne de ordentlig.. Var helt jævlig.

Dog i din situasjon ville jeg nok valgt sprøyta - hun/han er gammel og er ikke like glad eller har så mye livsglede igjen.

Du får den tiden du trenger hos dyrlegen til å si farvel. Dyrlegen går gjerne ut et par minutter også.

[tussi84]

Uff føler så inderlig med deg. Jeg måtte ta katten min på fem år for et par mnd siden ved et akutt alvorlig sykdomstilfelle det ikke gikk ann å redde. Jeg ble kastet inn i det og hadde det mildt sagt jævlig de første ukene etterpå. Men uansett vil jeg tro det er verre å gå å vente på det vonde som skal skje. Du blir aldri forbedret på at din beste venn skal forlate deg. Det er veldig vanskelig å tenke sånn men det du må prøve å tenke er at når det hele er ferdig så lider ikke hunden din lenger. Han hadde et godt liv hos deg og er nå og har havnet på et enda bedre sted hvor dere en dag gjenforenes.

[Blod]

Det får eieren som kjenner dyret vurdere. Mine dyr skal få leve om de er syke på den måten så sant de ikke lider eller har smerter. De skal skjemmes bort og bare ha det godt... Om jeg føler det er det beste for DYRET å slippe, før dyret har smerter og sånn så er jo valget klart...

[breiflabb]

Det er et vanskelig spørsmål, men som hennes eier tror jeg du selv vil føle det når tiden er inne!

Vår hund ble syk høsten 2011, våkna en dag og han klarte ikke gå på bakbeina.. Vi dro til dyrlegen og fikk to valg: sprøyta der og da eller prøve behandling.. Vi valgte behandling siden det virket som han prøvde å si "hallo, vurderer dere virkelig og gi slipp nå?!" og fikk 4 dager på og se det ann, han kom seg og vi fikk litt mer tid på å forberede oss på at han virkelig var blitt gammel..

3mnd etterpå fikk han nytt "anfall", og da så vi det veldig tydelig på blikket hans "at nå er det nok".

Det var grusomt, og jeg trodde bokstavelig talt at jeg kom til å dø av sorg.. Men jeg lever enda!

Vi har en hund til som blir 13 i år, og hun er som din sover mye, vil ikke gå lange turen er stiv og støl. Men samtidig så har hun da et godt liv! Hun elsker tiden hvor hun kan ligge ute i Hagen og studere alt og alle som går forbi, og hun elsker og kjøre bil, hun vil gjerne gå på tur til bilen og kjøre seg en tur istede..

Vi vet at for hver dag som går, nærmer vi oss "the bitter end", men når den dagen kommer tar vi valget for hennes beste, ikke på bakgrunn av våre følelser, for har hun det vondt har vi det vondt.

Du ser det nok på henne når hun er klar til å vandre over regnbuebroen.

[Blod]

TS igjen.

Vel, for å være ærlig så handler dette om hunden min. Hun er snart tretten år. Sover så godt som hele døgnet. Snur for å gå hjem igjen når hun har gjort fra seg på tur. Beina er stive. Hun skal ikke ha noen smerter i følge dyrlegen, men man vet jo aldri. Hun er bare sliten og lei. Hun spiser fortsatt maten sin, hopper opp i sofaen til nød og elsker kos. Men det er nesten som om hun bare eksisterer nå, uten å egentlig leve.

Jeg kjenner at magen knyter seg bare jeg tenker på det. Og tanken på å ta henne med til dyrlege, sitte og vente mens andre dyreeie ser at jeg gråter øynene ut og synes synd på meg, si farvel for alltid, bære henne gråtende ut i bilen og betale foran en haug med mennesker som synes synd på meg. Det er så vanskelig. Gråter nå som jeg ser det for meg. Har ikke gjort dette siden jeg var 13 år og moren min kunne ta seg av den verste biten. Sitter og griner bare jeg tenker på det. At hun våkner opp en dag, lever og tror alt er fint. Og i det neste øyeblikk finnes hun ikke lengre. Fordi jeg bestemte det. Selv om det sikkert er til hennes beste.

Det er en rase som blir generelt veldig gamle, så hun er ikke så alt for gammel. Men jeg må nok bare dra med henne.

Anonymous poster hash: e9e78...323

Du vet nok hva som er best for hun, det er jo du som kjenner hun. Og det er alltid trist og tungt, jeg føler med deg<3

Hun ville helt sikkert støtter valget ditt uansett

Når det gjelder dyrlegen er det sikkert mulig å betale på forhånd og sånn? Om det er noen trøst...

Endret 11. april 2014 av Blod

[Aurora M.]

Uff, dette vanskelige valget (kanskje det vanskeligste av alle)! Det verste er at nesten samme hvilke opplysninger du kommer med, så er det umulig for andre å si deg hva som er det rette å gjøre for din hund. En kan si generelt hva en tenker og mener omkring det, men det er kun deg og deg alene som må kjenne og føle når tiden er kommet. Men du sier en ting, og det er at han enda elsker å bli kost med. For meg sier det ganske mye. Jeg ville tenkt at om han var deprimert, så ville han ha trukket seg unna og ikke vist noe glede ved det.

Jeg hadde en gang en lang og god samtale med en veldig klok og erfaren veterinær som har jobbet med smådyr (mest hunder og katter) i over 40 år, og som selv hadde hatt mange hunder. Hun mente at det å dø er en prosess, også for dyr. At de rett og slett måtte få lov til å bli gamle, stive og støle og slitne, slik også mennesker blir når slutten nærmer seg. Ikke så at en skulle la de lide, men at de skulle få lov å gå inn i alderdommen med det den bærer med seg, og få lov til å nærme seg slutten. Da vil døden komme som en naturlig og god ting. Å kutte livstråden før alt dette kommer, mente hun var feil.

Dyr vil, som oss mennesker, kjempe for livet i det lengste. Men når slutten er nær, gir de opp å kjempe lengre.

Jeg har sett noen slike gamle dyr som viser med hele seg at de er klar for å dø. En ser det på blikket, på hele holdningen. Det er som om en del av dem allerede er "på andre siden", og når en får "kontakt" med dem, så er det ingen gnist igjen. Kun en tomhet. Det behøver ikke bety at de lider, det betyr bare at de er ferdig her på jorden.

Det kan komme gradvis over tid, eller det kan komme over noen dager. Så lenge det ikke er smerter involvert, så synes jeg man skal vurdere om disse øyeblikkene er fler enn de med kos og glede. Det er en god ting at han sover mye. Det er helt naturlig! Det hadde vært mye verre om han var urolig, engstelig og ikke fikk hvile. De fleste dyr som får dø naturlig (også mennesker) sover mer og mer, og til slutt sover de seg inn i døden. Det er det som er den naturlige måten å dø på for oss alle.

Alt godt til dere begge.

Endret 11. april 2014 av Aurora M.

[Anciol]

De har utviklet en ny type sprøyte som får gamle hunder til å bli myke igjen:) Dette bruker vi på 14 årige hunden vår:) Han har fått gleden tilbake og er blitt mykere enn før:) Så de sprøytene er verd et forsøk:)

[AnonymBruker]

Så lenge hunden kan gå i trapper, gå tur og tar til seg væske/næring er det ikke noe vits å avlive den fordi den blir gammel?

Tante omplasserte hunden sin, så hun slapp å avlive den når den tid kom..

Anonymous poster hash: c8a37...960

[Gjest stian86]

Jeg personlig kommer ikke til og tyne ut den siste livsrest av hunden min.han harforkalkning i nakke og rygg og vil nok med tiden bli verre. Når den tid kommer så er det nok. Så kommer uten tvil til og avlive han når eg ser at ting hemmer han daglig. Ser for myd hunder som er så stiv at de ikke kan gå nesten. Og beholde hunden i livet då er egoistisk. Men skjønner jo at dyreeier vil ha hunden sin lengst mulig. Men som hunde eier har man og et ansvar, og man ska sørge for uansett ka så må man tenke på hunden sitt beste. Hva er besr for hunden, ikke hva er best for oss.

[Rainbow]

De fleste veterinærer kan komme hjem til folk og avlive. Da slipper du den psykiske tilleggsbelastningen det er å reise til og fra og måtte forholde deg til mange andre folk. Da kan du også velge om veterinæren skal ta med hunden til felleskremering eller om du skal få tilbake en urne. Familien min hadde avliving hjemme av hunden vår for ti år siden, og det var også fint for ham å slippe stresset med å dra dit.

Jeg syns jo det høres ut som det er livsgnist i hunden din ennå, alle blir litt tregere og orker mindre når man blir gammel. Men det er jo viktig å ikke vente for lenge også. Det skjedde med hunden nevnt over fordi alle syns det var så vanskelig. Pappa ringte minst en uke for seint, og hunden hadde mye vondt på slutten.

Ha en god dialog med veterinæren. Hvis vedkommende mener at hunden har det bra fremdeles er det jo fint! Selv om vi selvsagt må tenke selv er det fint med noen utenfra som klarer å tenke klart.

Føler utrolig mye med deg, vet det er grusomt! Må ta en sånn avgjørelse med hesten min selv, og det er nesten umulig å tenke på. Da er det bra med en flink veterinær som jeg vet vil si ifra når tiden er inne.