Gå til innhold

Barnefar vil ikke ha samvær med barna


kjeledeggen

Anbefalte innlegg

Hei

Dette gjelder store barn, begge i midten/tidlig i tenårene.

Deres far og jeg ble skilt for ca 5-6 år siden. En lang stund hadde han samvær med dem annenhver helg. Han bor hos sin mor pga en psykisk sykdom han har. Nå har også hans bror flyttet inn der. De har et stort hus, men selvfølgelig er det noe mindre plass nå når begge de voksne mennene har flyttet inn til sin mor. Situasjonen er ganske kjip, men det er absolutt plass til barna våre der en helg i ny og ne.

Nå har han ikke hatt noe samvær av betydning på ca 1 år.

Ja, han har i perioder vært syk, og da skal han selvsagt ikke være med dem. Men når han er frisk ser jeg ingen grunner til at han skal la være.

Nå påstar han at han ikke kan ha dem sammen med farmor og onkel, men nekter å fortelle meg hvorfor.

Han har vært sammen med dem 4 dager i sommer, de to foregående somrene hadde han dem ikke.

Resultatet er at de til slutt ikke gidder å være sammen med han, de mister kontakten, og jeg får aldri "fri". Jeg trenger også litt pause fra ansvaret. Det er det tydeligvis ingen som forstår. Mulig jeg er egoistisk der. Er jeg? Det er mye oppfølging av tenåringer, og jobben krever jo sitt. Av og til er det godt å tenke på kun seg selv...

Det viktigste er selvsagt at han skal få til en god relasjon til dem, sånn at de får et godt forhold.

I dag sa han rett ut at jobben bestyr mest for han. Hadde barna visst det...!

Jeg er så trist, og vet ikke hvordan jeg skal få han til å forstå at han taper selv på dette. Vi har en skriftlig avtale fra familievernkontoret om annenhver helg hos pappa. Ærlig talt! Det dreier seg om annenhver helg! Jeg synes han er smålig.

Innspill?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Jeg er selvfølgelig enig med deg, men her tror jeg det beste du kan gjøre for deg selv er å innse at han ikke vil og ikke kan tvinges. Og dermed heller legge inn innsatsen i å gjøre det best mulig for barna dine. :hug:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er smålig av eksmannen din å ikke ville ha kontakt med sine egne barn.

Han er ansvarlig for å oppdra barna på lik linje som deg!

Hva med et nytt møte på Familievernkontoret ?

Har han funnet seg en ny dame da han ikke kan ha barna hos sin mor?

Hvilken behandling får han for psyken?

Det ser ikke ut til å fungere noe særlig da mannen ikke skjønner at han må ta vare på sine egne barn!

Endret av Snuppi
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er selvfølgelig enig med deg, men her tror jeg det beste du kan gjøre for deg selv er å innse at han ikke vil og ikke kan tvinges. Og dermed heller legge inn innsatsen i å gjøre det best mulig for barna dine. :hug:

Jeg gjør selvsagt det jeg kan for at de skal ha det bra. Og de vil helst være hos meg. Det er jo her de har venner, og det er jeg som står for tryggheten, faren er noe ustabil. Men har har jo stabile perioder, og dersom han bare kunne gjøre noe hyggelig sammen med dem, hadde de kunnet få tilbake den gode relasjonen de en gang hadde.

Dette er et tap for han, et tap for barn, og for meg. Jeg er helt sikker på at jeg hadde blitt en enda bedre mamma om jeg hadde fått annenhver helg for meg selv...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Burde denne mannen ha kontakt med barna burde du vel også spørre deg selv om. :vetikke:

Hei

Det gjør jeg hver gang, jeg vurderer det hele tiden. Akkurat nå er han i god form. Ser jeg at han ikke er i god form, dropper vi det. Han sier også fra da som regel, og det er greit. Men jeg synes ikke det er greit når han orker å være på jobb, male hus, pusse opp hytta osv -men ikke har overskudd til barna.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Gjest Malanthor

Hei

Det gjør jeg hver gang, jeg vurderer det hele tiden. Akkurat nå er han i god form. Ser jeg at han ikke er i god form, dropper vi det. Han sier også fra da som regel, og det er greit. Men jeg synes ikke det er greit når han orker å være på jobb, male hus, pusse opp hytta osv -men ikke har overskudd til barna.

Mmm. Ser den. Mente dog ikke bare den psykiske biten men også det at det virker som om han ikke ønsker tid med barna. Barn kan merke ganske mye og å være med en far som ikke gir intrykk av at han liker dem og lignende kunne vel være ganske uheldig. men jeg bare fabler, vet jo absolutt ingenting om vedkommende eller situasjonen. Du får ha lykke til uansett. :blomst:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil han ikke så vil han ikke, er ikke så mye å gjøre med det. Er jo uansett han som taper på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er smålig av eksmannen din å ikke ville ha kontakt med sine egne barn.

Han er ansvarlig for å oppdra barna på lik linje som deg!

Hva med et nytt møte på Familievernkontoret ?

Har han funnet seg en ny dame da han ikke kan ha barna hos sin mor?

Hvilken behandling får han for psyken?

Det ser ikke ut til å fungere noe særlig da mannen ikke skjønner at han må ta vare på sine egne barn!

Et nytt møte på familiekontoret er selvfølgelig en ide, men den avtalen vi nå har bryr han seg lite om.

Han får noe behandling, men er ikke syk etter egen oppfatning, så det er ikke så enkelt. Han har gode/dårlige perioder. Dessuten bor han med farmor, noe som er en ekstra trygghet mener jeg. Farmor bør jo også ha glede av å få besøk av barnebarna av og til skulle man tro.

Han har ingen ny dame, så det er ikke grunnen. Det endret seg da broren flyttet inn hos dem, men jeg vet ikke hvorfor. Broren er helt ok. Klart det blir litt trangt, men de har et stort hus så det burde ikke være noe problem å finne soveplass til dem av og til dersom de ønsket det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mmm. Ser den. Mente dog ikke bare den psykiske biten men også det at det virker som om han ikke ønsker tid med barna. Barn kan merke ganske mye og å være med en far som ikke gir intrykk av at han liker dem og lignende kunne vel være ganske uheldig. men jeg bare fabler, vet jo absolutt ingenting om vedkommende eller situasjonen. Du får ha lykke til uansett. :blomst:

Tusen takk!

Det er mulig du er inne på noe. Han har veldig liten tålmodighet med dem, og forstår ikke helt at de har blitt store, og ikke er opptatt av det samme som før.

Jeg har behov for litt egentid, sånn som det er nå er det veldig lite av det. Dessuten ønsker jeg jo at de får et forhold til faren sin. De kommer jo til å miste helt kontakt med han om dette fortsetter...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil han ikke så vil han ikke, er ikke så mye å gjøre med det. Er jo uansett han som taper på det.

Ja, han taper på det. Jeg synes det er så rart at han ikke forstår det! Han var jo alltid så stolt av dem før...

Men det er ikke bare han som taper på det, barna gjør jo også det. Og jeg taper på det. Og jeg får mer overskudd til å være tenåringsmamma om jeg får litt pusterom innimellom...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et nytt møte på familiekontoret er selvfølgelig en ide, men den avtalen vi nå har bryr han seg lite om.

Han får noe behandling, men er ikke syk etter egen oppfatning, så det er ikke så enkelt. Han har gode/dårlige perioder. Dessuten bor han med farmor, noe som er en ekstra trygghet mener jeg. Farmor bør jo også ha glede av å få besøk av barnebarna av og til skulle man tro.

Han har ingen ny dame, så det er ikke grunnen. Det endret seg da broren flyttet inn hos dem, men jeg vet ikke hvorfor. Broren er helt ok. Klart det blir litt trangt, men de har et stort hus så det burde ikke være noe problem å finne soveplass til dem av og til dersom de ønsket det...

Hans oppfattning angående sykdommen deles nødvendigvis ikke av Gud og enhvermann, bare så det skal være sagt.

Sykdommen kan jo være med på gjøre han lite interessert i barna, ikke vet jeg.

Men han ødelegger for både seg selv og deres felles barn.

Han vil komme ut som en tapende part.

Har du snakket med hans mor eller blir det unaturlig for deg å prate med henne?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, han taper på det. Jeg synes det er så rart at han ikke forstår det! Han var jo alltid så stolt av dem før...

Men det er ikke bare han som taper på det, barna gjør jo også det. Og jeg taper på det. Og jeg får mer overskudd til å være tenåringsmamma om jeg får litt pusterom innimellom...

Det har du rett i. Det hadde jo selvfølgelig vært greit for deg å ha en pause av og til, er nok ikke bare fryd og gammen å være alenemamma til 3 tenåringer.

Kan noe av grunnen til at han trekker seg vekk være at han er flau over sin egen situasjon? Jeg tenker i forhold til barna...

Og det med broren, kan det være et eller annet med han som gjøre at eksen din føler barna er utrygge på et vis, at det er det som er grunnen...

Hvis du ikke kommer noen vei med eksen så ville jeg tatt en prat med farmoren deres, kan jo være hun kan banke litt vett inn han.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg sitter med en følelse om at dette bunner i at det er du som vil ha barnefri.

Anonymous poster hash: f9ed2...df5

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hans oppfattning angående sykdommen deles nødvendigvis ikke av Gud og enhvermann, bare så det skal være sagt.

Sykdommen kan jo være med på gjøre han lite interessert i barna, ikke vet jeg.

Men han ødelegger for både seg selv og deres felles barn.

Han vil komme ut som en tapende part.

Har du snakket med hans mor eller blir det unaturlig for deg å prate med henne?

Hei

Takk for svar!

Vel, jeg har faktisk en avtale med hans mor i morgen, vi skal treffes på en kafe og prate litt.

Jeg gleder meg til det, for vi har ikke pratet ordentlig ut om ting. Jeg tror hun også har det tøft med to voksne sønner boende hos seg. Begge har blitt skilt, og løper hjem til mor. At hun godtar det synes jeg er merkelig, men hun er jo mamma selv om de har blitt voksne.

Jeg skjønner at jeg ikke kan tvinge han, det er heller ingen god løsning, det jeg synes er så rart, er at han ikke ønsker å ha kontakt med dem. I hvert fall i hans gode perioder.

Han er en mann som det er veldig vanskelig å samarbeide med på alle måter, og dessverre må vi samarbeide nå, for vi har konfirmant. Jeg forventer egetnlig at jeg blir stående med all jobben der, da....

Jeg håper samtalen med moren hans kanskje hjelper litt. Men hun er jo en aldrende dame, og sikkert ganske sliten...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sitter med en følelse om at dette bunner i at det er du som vil ha barnefri.

Anonymous poster hash: f9ed2...df5

Ja, selvfølgelig vil jeg det! Det har jeg heller ikke lagt skjul på. Hva mener du egentlig? Er det feil av meg å ønske det? Jeg er sammen med barna mine hele tiden, og jeg elsker dem av hele mitt hjerte, men dersom du visste hva det vil si å være alene med barn over mange år hadde du også forstått at det er et legitimt ønske.

Dersom du prøver å gi meg dårlig samvittighet så vær så god. Det har jeg nemlig i bøtter og spann fra før.

Jeg tror faktisk at jeg blir en bedre mamma av å ha noe tid til meg selv.

Men det aller viktigste mener jeg fortsatt er at barna mine ikke mister kontakten med faren sin.

  • Liker 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Du kan ikke tvinge han. Han er tydeligvis ikke frisk til å ha det ansvaret. Du burde tenke på barna som kan ta skade av å være hos en psykisk syk far istede for å "tvinge" han for att du skal få fri

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

Takk for svar!

Vel, jeg har faktisk en avtale med hans mor i morgen, vi skal treffes på en kafe og prate litt.

Jeg gleder meg til det, for vi har ikke pratet ordentlig ut om ting. Jeg tror hun også har det tøft med to voksne sønner boende hos seg. Begge har blitt skilt, og løper hjem til mor. At hun godtar det synes jeg er merkelig, men hun er jo mamma selv om de har blitt voksne.

Jeg skjønner at jeg ikke kan tvinge han, det er heller ingen god løsning, det jeg synes er så rart, er at han ikke ønsker å ha kontakt med dem. I hvert fall i hans gode perioder.

Han er en mann som det er veldig vanskelig å samarbeide med på alle måter, og dessverre må vi samarbeide nå, for vi har konfirmant. Jeg forventer egetnlig at jeg blir stående med all jobben der, da....

Jeg håper samtalen med moren hans kanskje hjelper litt. Men hun er jo en aldrende dame, og sikkert ganske sliten...

Det er kjempe rart at han ikke ønsker kontakt med sine egne barn!

Sykdommen kan som sagt spille inn her.

Så bra at du skal møte moren hans i morgen! :)

Hun er garantert frustrert selv over dette, samt hun har to voksne sønner boende hjemme hos seg selv.

Kanskje du får vite noe i morgen som kan belyse din situasjon.

Jeg ønsker deg lykke til i morgen:)

Håper også at dere klarer å få til et samarbeid på sikt:)

Lykke til med konfirmasjonen når den tid kommer!

Endret av Snuppi
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sitter med en følelse om at dette bunner i at det er du som vil ha barnefri. Anonymous poster hash: f9ed2...df5

Mener du at hun ikke fortjener et pust i bakken for å hente seg inn igjen?

Å oppdra barn alene med en fraværende far er alt annet enn en kos og lek hver dag.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan ikke tvinge han. Han er tydeligvis ikke frisk til å ha det ansvaret. Du burde tenke på barna som kan ta skade av å være hos en psykisk syk far istede for å "tvinge" han for att du skal få fri

Som sagt: jeg kan ikke tvinge han. Det ville heller ikke være bra for barna. Han har gode perioder, det vet jeg, for jeg snakker jo med han innimellom. Det ikke måte på hva han får til da.

Er han syk, så er jo saken en annen. Da kan han ikke ha samvær.

Men når han faktisk sier til meg at jobben er viktigst av alt er det vel lov til å bli litt skuffa...?

Det er mulig jeg bare bør gi det opp ...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...