Får vondt av at datteren min ikke har venner

[Silfen]

Og er din datter villig til å gå med avisene søndags morgen?

Det har hun gjort. Det er lite villighet til å kjøpe aviser, så det er omtrent å jobbe gratis. De har forøvrig sluttet med søndagssalg her vi bor grunnet dårlig salg.

[Chloe-]

Det har hun gjort. Det er lite villighet til å kjøpe aviser, så det er omtrent å jobbe gratis. De har forøvrig sluttet med søndagssalg her vi bor grunnet dårlig salg.

Så bra, da fikk hun jo seg jobb! Da er det bare å fortsette i samme løypa. Har hun søkt som oppvaskhjelp på alle restauranter?

[Gjest Haaploes]

Så bra, da fikk hun jo seg jobb! Da er det bare å fortsette i samme løypa. Har hun søkt som oppvaskhjelp på alle restauranter?

Jeg digger deg.

[AnonymBruker]

Var sånn jeg også (er til viss grad sånn enda, men har sosial jobb og mye å gjøre hjemme). Det som funket for meg var å komme inn i en ny "gjeng", begynte i en ny klasse og fikk plutselig en veldig sosial hverdag. Det var veldig fint, helt til jeg flyttet.

På barneskolen var det også sånn, men jeg fikk meg noen venner etter år med mobbing. Var veldig sårt når jeg ved skoleslutt fikk vite at min mor hadde pratet med hennes mor om at jeg kanskje trengte en venn, det vennskapet ble ekte og godt, selv om det startet med det. Jeg er veldig glad i min mamma og evig takknemlig for alt hun har gjort for meg.

Da var det veldig sårt og jeg ble nok også litt sint, følte meg som en taper.. Nå er jeg takknemlig, jeg vet moren min vil meg alt godt. Er litt sårt enda, siden hun også nå kan si at "det hadde vel vært fint med noen venninner også?"...

Vær der for datteren din, finn på ting med henne, kanskje hun faktisk har det helt fint.

Poster denne som anonym, da det kan være gjenkjennende.

Anonymous poster hash: 0a114...a58

[Silfen]

Så bra, da fikk hun jo seg jobb! Da er det bare å fortsette i samme løypa. Har hun søkt som oppvaskhjelp på alle restauranter?

Det er ikke jobb. Det er frivillig arbeid. En jobb forutsetter lønn.

[Chloe-]

Det er ikke jobb. Det er frivillig arbeid. En jobb forutsetter lønn.

Oppvaskhjelp på restauranter er lønnet.

[Silfen]

Oppvaskhjelp på restauranter er lønnet.

Det er det nok. Men det var ikke det vi snakket om.

[Chloe-]

Det er det nok. Men det var ikke det vi snakket om.

Les innlegget du siterte.

[Gjest Riskjeks]

Hadde det vært snakk om en andreklassing i grunnskolen, kunne du hjulpet. Men hun er andreklassing i videregående skole. Hun er sannsynligvis myndig (eller blir det i løpet av året). Det er ingenting du kan gjøre.

Ikke alle har samme sosiale behov heller. Selv om du har behov for å være mye med venner, er det ikke sikkert datteren din har det. Jeg har sittet hjemme med foreldrene mine mange sommere, og hadde ikke noe ønske om å være mer sammen med venner. Fikk stort sett dekket mine sosiale behov ved samvære med foreldre/søsken.

Hvis jenta de blir mobbet/utestengt på skolen, synes hun sikkert bare det er deilig å være alene...

[Gjest Gjest]

Vel, det er ikke alle som trenger en stor krets i rundt seg.

[AnonymBruker]

Det er ikke jobb. Det er frivillig arbeid. En jobb forutsetter lønn.

Selvsagt er det lønnet jobb å jobbe i oppvasken på restauranter. Og det finnes tonnevis av vaskebyrå som skriker etter folk til å vaske for de.

Problemet er at dagens ungdommer er for kresne på jobb, og jammen støtter ikke foreldrene de i det også.

Jada jeg er et nepskrell, du trenger ikke å hisse deg opp.

Anonymous poster hash: 88d63...650

[AnonymBruker]

Jeg var også sånn på vgs. Har flere venner nå. Da mamma spurte om hvorfor jeg ikke var sammen med venner på fritiden følte jeg meg bare som en diger taper. Vil heller anbefale deg å prøve å bygge opp selvtilliten hennes, finne div. aktiviteter osv fremfor å spørre henne rett ut om hvorfor hun aldri er sammen med noen utenom skolen. Det blir litt sånn "mamma tror jeg er en taper", det gir ikke akkurat en 17-åring mer selvtillit.

Anonymous poster hash: 02651...74f

[Apocalypse]

Det er klart det er et sårt tema, fordi mange opplever et press på å være vellykket på den sosiale fronten. Jeg var også sånn på u.skolen og vgs (forsåvidt fortsatt), hadde mange venner på skolen og trivdes godt, men var stort sett alene på fritiden og i ferier. Moren min var også bekymret, men hun uttrykte det på en veldig uforsiktig måte, noe som bare fikk meg til å føle meg unormal.

Etter hvert fant jeg ut at jeg rett og slett trives i mitt eget selskap og er en introvert som trenger tid for meg selv, og det sosiale livet jeg hadde på skolen var mer enn nok. Men jeg skammet meg over det i begynnelsen, for som tenåring skal du gjerne være populær og ha masse venner.

Sier ikke at det er sånn for datteren din, men hvis du skal ta det opp med henne kan det jo være en idé å unngå å framstille det som om det er noe galt i å være mye alene.

Endret 16. august 2014 av Apocalypse

[Gjest Artistina]

Dere har nevnt fritidsaktiviteter, men hva med JOBB?

Jeg syns det er merkelig at en 17-åring sitter inne hele sommeren uten å jobbe. Det er dessuten en helt ypperlig måte å utvide den sosiale kretsen på.

Er så enig med deg.

Har vel aldri hørt om en 17-åring som ikke har sommer-/ekstrajobb.

[Duckie]

Selvfølgelig skal man ta tak i det om jenta ser ut til å mistrives med situasjonen. Som andre sier, man kan ikke som mor gå ut og skaffe venner, men man kan bidra med å legge til rette ved å foreslå fritidsaktiviteter og lignende. Legg til rette for at hun kan holde på med ting hun interesserer seg for, kanskje hun hadde hatt godt av et år på folkehøyskole etter vgs?

Jeg er selv introvert, og har i mange år skammet meg over dette, idealet i samfunnet er jo å være ekstrovert. Om dere tar dere en prat om dette, så si at det er mange som trives i sitt eget selskap, og at det er helt greit. Enkelte mennesker lader batteriene ved å være sammen med folk, mens andre trenger fred og ro rundt seg. Om det er dette som er tilfelle, er det jo ikke noe problem, og du slipper å bekymre deg over at ting ikke er som det skal.

[AnonymBruker]

Jeg var også sånn på den alderen. Hadde det fint alene og foreldrene mine fikk meg til å føle meg som dritt hver gang de spurte! Det var egentlig værre enn att jeg var usosial. Men jeg fikk mange venner når jeg ble 18-19 og begynte å jobbe. Først med jenter på egen alder på jobb og så ble det flere når jeg begynte å dra ut med de.

Anonymous poster hash: 24e91...9b3

[Silfen]

Selvsagt er det lønnet jobb å jobbe i oppvasken på restauranter. Og det finnes tonnevis av vaskebyrå som skriker etter folk til å vaske for de.

Problemet er at dagens ungdommer er for kresne på jobb, og jammen støtter ikke foreldrene de i det også.

Jada jeg er et nepskrell, du trenger ikke å hisse deg opp.

Anonymous poster hash: 88d63...650

Ja, du er et nepskrell når du ikke kan lese skikkelig.

[Okapi]

Jeg var også venneløs på videregående. Å få høre det fra foreldre hjalp overhode ikke, det førte bare til at jeg sluttet å dele ting med dem, og tidvis også unngikk dem, så de ikke skulle finne ut av ting. Trå forsiktig.

Er så enig med deg.

Har vel aldri hørt om en 17-åring som ikke har sommer-/ekstrajobb.

Det virker som folk som hadde jobb på videregående må ha vært ekstremt tunghørte. Det er mengder av elever som overhode ikke har jobb i den perioden, om ikke flertallet.

[AnonymBruker]

Ser mange sier du ikke kan gjøre noe siden hun er så stor, der er jeg uenig. Såklart det hadde vært lettere om ungen var 7-8 år og du kunne gjort avtaler via andre foreldre, men jeg vil ikke si det er umulig å bidra nå.

Når skolen begynner igjen, oppmuntre henne til å be etpar jenter hjem på film og pizza. Tenkt vidt når det gjelder fritidsaktiviteter; som noen sa her; både skrive- og malekurs er jo aktiviteter som kan være aktuelle. Tenk både sport, hobby og språkkurs.

Kanskje vil hun begynne på treningsstudio; tilby deg å betale. Det kan være på treningspartier der hun blir kjent med andre/knytter sterkere bånd til jenter hun kjenner fra skolen, eller at noen har som vane å gå på egentrening rett etter skoletid som hun kan slå følge med.

Jeg jobber på en videregående skole. Her har skolehelsesøster tatt initiativ til å danne jentegrupper for jenter som trenger å danne nettverk; gjelder både tilflyttede hybelboere og andre. De har hatt noen treff ilag med helsesøster, og klarer seg selv etter en stund og har knyttet bånd og vennskap. På vår skole har vi også en kveld i uken treffkveld på skolen for elever; her er det mat, aviser, noen ganger hobbyaktiviteter, film og mye prat og sosialt. Det er også innleid eldre elever som bidrar som leksehjelpere i noen fag. Kanskje kan jenta di enten bare delta vanlig hvis det fins slikt tilbud el melde seg som leksehjelp og få betalt for det samtidig som det er litt sosialt.

Skjønner det kan være vanskelig å komme inn på temaet " du må være fryktelig ensom som ikke har noen venner", men kan du ikke vinkle det via håndballslutt? Finne noen eksempler på aktiviteter og spørre om hun vil begynne med noe nytt siden hun ikke syns håndballen er morsom lengre.

Ønsker deg og jenta di lykke til. Syns ikke du bare skal la det gli forbi i stillhet, man skal bry seg om barna sine og hjelpe dem selv om de er blitt 17 år.

Anonymous poster hash: c42f3...28f

[AnonymBruker]

Jeg var også venneløs på videregående. Å få høre det fra foreldre hjalp overhode ikke, det førte bare til at jeg sluttet å dele ting med dem, og tidvis også unngikk dem, så de ikke skulle finne ut av ting.

Høres ut som meg. Jeg begynte å unngå å havne alene i et rom sammen med moren min. Var vi alene, begynte hun alltid å snakke om dette med venner. Hun hadde null forståelse for kompleksiteten i det hele. Det virker som hun trodde det bare var å ringe hvem som helst og be dem med på noe. Og hun klarte ikke slutte å legge ut om hvor lei seg hun var på mine vegne.

Anonymous poster hash: ffa4c...6e4