Hvordan unngå at enebarn blir bortskjemt?

[AnonymBruker]

Som de fleste av dere er klar over finnes det fordommer mot enebarn slik at mange mener det for eksempel er gitt at de er bortskjemte. Slik vi planlegger det kommer vårt barn sannsynligvis til å forbli enebarn. Har dere noen konkrete råd til hvordan man kan unngå at det blir bortskjemt?

De tankene vi selv har om dette er å

* sørge for at det ikke blir overøst med gaver utenom til bursdag og jul

* når vi spiser frokost (ev. andre brødmåltid) har barnet av og til en tendens til å spise ferdig pålegget før halve brødskiva er oppspist. Da må det spise ferdig brødskiva si før det får mer pålegg.

* ha moderate mengder med lørdagsgodt

* lære vanlig bordskikk som at det må si unnskyld dersom det raper ved bordet, og at det må si takk for maten når måltidet er ferdig

Har dere andre forslag? For eksempel til hvilken alder barnet bør kunne hjelpe til med visse typer husarbeid etc.

NB: Vær snille å holde dere til trådens tema. Ønsker dere å argumentere for hvorfor man bør eller ikke bør ha enebarn så kan dere starte en egen tråd.

På forhånd takk.

Anonymous poster hash: c9660...c01

[AnonymBruker]

Et stikkord er nok å ikke overøse med gaver og leker, ja.

Ikke la barnet bestemme alt og alltid få viljen sin

Lær barnet normal folkeskikk (som å ikke bli en drittunge som løper rundt og hyler på kjøpesentere eller toget)

Man må liksom balansere det, og lage veien imens man går

Anonymous poster hash: 19021...124

[Chanchan]

Arbeidsmoral er sentralt. Man blir ikke bortskjemt når man har vokst opp med tanken om at man må gjøre seg fortjent til det man får, at ting ikke er gratis. Ukepenger avhenger av husarbeid/oppgaver, vær konsekvent med at hvis uka har vært dårlig "arbeidsmessig" så uteblir ukepengene.

[Rotemor]

Jeg tror i tillegg at sosialisering med andre blir viktigere enn ellers. Tenker da på at man har mye besøk av andre barn i hjemmet sitt og lærer å dele sakene sine, foreldrene sine, maten....hva enn det måtte være som ikke kommer like naturlig som hvis man er fler.

[AnonymBruker]

Mitt barn er enebarn og det du nevner tenker jeg er folkeskikk uansett om man er enebarn eller har søsken.

Det jeg anser som viktigst, bortsett fra vanlig folkeskikk og oppdragelse, er å dele og å vente på tur. Jeg ser at mitt barn ikke er så veldig godt på å vente på tur og det tror jeg henger sammen med at hun er vant til å få nesten full oppmerksomhet fra meg.

Å dele er hun god på, men å vente på tur er noe jeg jobber med.

Å være ofte sammen med andre barn er også viktig for meg. At hun ikke bare blir sosialisert i barnehagen, men også på fritiden. At hun har noen å leke med, krangle med, dele med og ja, at hun lærer seg å vente på tur og det at mamma også gir oppmerksomhet til andre barn.

Anonymous poster hash: 9f34f...4f1

[AnonymBruker]

ps. det med gaver og gotteri er ikke noen sak her i huset. det er litt gotteri til lørdag, klær etter behov (mye arveklær) og leker til jul og bursdag, og en liten opmerksomhet nå og da. hun får neppe noe mer enn andre barn.

#5

Anonymous poster hash: 9f34f...4f1

[AnonymBruker]

Det meste du nevner gjelder alle barn, uavhengig av antall søsken. Det viktigste for et enebarn er sosialisering med andre barn, det være seg nabounger, fettere og kusiner eller venner. Dette bør begynne tidlig. Min bestevenninne da jeg var liten var enebarn av velstående foreldre, men hun hadde vokst opp med så mange barn rundt seg at hun faktisk var flinkere til å dele og inkludere (både ting og oppmerksomhet) enn alle andre jeg kjente.

Anonymous poster hash: a7402...95a

[AnonymBruker]

Jeg ser du ber om at vi ikke går utenfor tema, men min hjertesak rundt enebarn er for meg viktigere enn "det å bli bortskjemt", så jeg velger å gå litt utenfor tema likevel.

Når man har bare en av noe, så forventer man ofte at den ene skal være perfekt, og fylle alle forventninger.

Har man to, kan de ha ulike styrker, og komplettere hverandre.

(Eks bil: Har man en bil bør den være stor nok til langtur med små barn, men samtidig liten nok til å ikke være plagsom å kjøre i bytrafikken. Har man to biler, kan den ene være grei til langtur, mens den andre er bedre til bytrafikk).

Slik er det for mange enebarn også.

Mange enebarn opplever det som et press å oppfylle alle forventningene foreldrene har til det å ha barn. De føler de lever konstant i rampelyset, og ikke har mulighet til å gjemme seg bort.

Barnet føler det skal være perfekt oppdratt, være snill, flink på skolen, være flink i musikk eller sport, ha de "riktige vennene", de "riktige klærne", det "riktige nettverket" osv.

De må være "perfekte".

Dette presset opplever ikke barn fra flerbarnsfamilier i samme grad, siden det da er flere barn som deler på forventningene.

Jeg håper enebarns foreldre er bevisste på at enebarn kan føle det slik.

Anonymous poster hash: 0e18e...6f5

[AnonymBruker]

Det er viktig å lære barn å vise hensyn og omsorg ovenfor mennesker og dyr. I min mening er det det aller viktigste.

Jeg er enebarn, og noe av det jeg husker best er at foreldrene mine har fokusert mye på at det er viktig å følge med på skolen og gjøre leksene sine. I tillegg var det mye fokus på å rydde opp etter seg. Henge opp klærne sine bestandig, sette inn igjen maten man har tatt ut osv.

Ikke tillat skriking for å få viljen sin igjennom. Vis at man skal hjelpe andre, lytte til dem, og at det ikke er bare en som skal bestemme hva man skal leke, eller få den beste "rollen" i leken.

Nå vet jeg ikke hvordan dere har det økonomisk, men ikke kjøp "alt" av de nyeste lekene, dyreste klærne etc selv om dere har mulighet til det.

(Og som en fotnote, barn med søsken kan også bli skrekkelig bortskjemte dersom det aldri settes grenser for oppførsel, eller dersom de overøses med dyre gaver og leker...)

Anonymous poster hash: 3c9ef...d44

[Muscae]

Lær barnet å leke alene, slik at ikke barnet må ha oppmerksomhet fra en av dere voksne hele tiden.

Prøv å ha besøk av barn i ulik alder, ikke bare barnehagevenner og klassekamerater, men om du har en venninne/nabo/slekt med yngre eller eldre barn så lærer hun mye av å leke med dem. Å lære å leke med en som er yngre er bra for å utvikle empati, da barnet må sette seg inn i ståstedet til den yngre, og lære å ta hensyn. Å ha noen som er eldre som en ser opp til er også bra for utviklingen.

Vær bevisst på at barnet er et barn, og skal behandles deretter. Mange enebarn kan fort bli litt veslevoksne fordi de er mye sammen med voksne. Om dere har (voksen)besøk er det helt greit å sende barnet på rommet for å leke, slik dere ville gjort om det var to eller flere barn i familien.

Pass på at barnet ikke styrer familien. Barnet må lære seg at det finnes voksne i familien som også har behov. For eksempel må barnet lære seg at av og til har dere lyst å se noe på tv, og da må en skru av barnekanalen, selv om barnet helst vil se barne-tv hver gang tven er på. (Dette skurrer litt i mine øyne, fordi jeg ikke ser på tv, og hadde ikke latt barnet mitt se så mye på tv heller, men jeg har vært inne i mange hjem der barne-tv står på omtrent hele dagen når barna er inne, så jeg vet det er aktuelt i mange hjem).

[AnonymBruker]

Du snakker om oppdragelse generellt her.

Med tanke på enebarn er det vel het gaver og det å alltid komme "først" i familien. Dere vier jo all oppmerksomheten til det ene barnet som lærer seg å være i sentrum. Dette er ganske vanskelig å gjøre noe med fordi det naturlig blir slik når det ikke er fler å dele oppmerksometen på. Noen enebarn blir bortskjemte med å være foreldrenes "øyesten" og får en særegen plass som den "eneste ene". Ikke fordi foreldrene er dumme mem fordi det naturlig blir slik med bare et barn. Økonomisk vil barnet også få langt flere goder og kan dermed lære å ta litt lett pånting. Bunad, sertifikat, hjelp under studier og til bolig er mye lettere når man har bare enn, og dermed kan barnet lett bli bortskjemt uten at man tenker ovr det en gang.

Jeg tåler nok også mer tøying av grenser med bare en. Med to må man være langt mer konsekvent for at det ikke skal bli kaos, så enebarn kan også lett bli bortskjemte på den måten fordi det feks er greit å rydde lekene til bare et barn, greit å tåle litt gris med maten fra bare et barn etc...

Anonymous poster hash: 498b9...287

[AnonymBruker]

Enig med de over at det du nevner egentlig bare er normal folkeskikk og fornuft. Barn som mottar i overkant med gaver og får viljen sin blir bortskjemte selv om de ikke er enebarn.

Det fordommene mot enebarn kommer av er rett og slett det at de er vant til å bli tatt hensyn til i mye storre grad, har oppmerksomheten alene og ikke prioriterer andre.

Jeg tror ikke man kan unngå det helt. Dersom man er en familie på fire er det to barn som vil se ulike ting på TV, reise ulike steder på ferie, ha ulike ting til middag. De må konfrontere og forhandle med og ta hensyn til jevnbyrdige, ikke bare foreldre. Det å stå opp i mot far er noe helt annet enn å stå opp imot bror.

Men jeg synes rådene om å sosialisere dem tidlig og litt ekstra mye er en god ide. Ikke bare for lek og moro men for lekser og skolearbeid - ha f.eks. en venn der som dere også hjelper med leksene, slik at h*n ser at hjelpen går på tur.

Jeg kjenner noen enebarn og dessverre må jeg si at alle er langt over snittet selvsentrerte...men det at du tenker over dette allerede er kjempebra og et godt tegn.

Anonymous poster hash: 9e2d3...8da

[AnonymBruker]

Jeg ser du ber om at vi ikke går utenfor tema, men min hjertesak rundt enebarn er for meg viktigere enn "det å bli bortskjemt", så jeg velger å gå litt utenfor tema likevel.

Når man har bare en av noe, så forventer man ofte at den ene skal være perfekt, og fylle alle forventninger.

Har man to, kan de ha ulike styrker, og komplettere hverandre.

(Eks bil: Har man en bil bør den være stor nok til langtur med små barn, men samtidig liten nok til å ikke være plagsom å kjøre i bytrafikken. Har man to biler, kan den ene være grei til langtur, mens den andre er bedre til bytrafikk).

Slik er det for mange enebarn også.

Mange enebarn opplever det som et press å oppfylle alle forventningene foreldrene har til det å ha barn. De føler de lever konstant i rampelyset, og ikke har mulighet til å gjemme seg bort.

Barnet føler det skal være perfekt oppdratt, være snill, flink på skolen, være flink i musikk eller sport, ha de "riktige vennene", de "riktige klærne", det "riktige nettverket" osv.

De må være "perfekte".

Dette presset opplever ikke barn fra flerbarnsfamilier i samme grad, siden det da er flere barn som deler på forventningene.

Jeg håper enebarns foreldre er bevisste på at enebarn kan føle det slik.

Anonymous poster hash: 0e18e...6f5

Dette er sant og noe foreldre må tenke over.

Samtidig kan man snu dette til en positiv ting - når man ikke sees "i forhold til" sosken hele tiden er det mer rom for en egen karakter. I en soskenflokk er det gjerne slik at man blir satt litt i bås og både foreldre og en selv ser en litt opp mot sosknene.

Dvs. du har en datter som er kreativ, liker å male og spille instrumenter og du har en annen som er god i matte. Veldig mange foreldre dyrker disse tingene tidlig og setter merkelapper på barna. Da blir det litt slik at "det er jo Kristine som er den kreative" der man ikke helt kan utfolde seg i andre retninger. Ett barn får sitt "forte". Kombinert med at foreldre ofte nekter å gi slipp på personligheten deres barn hadde som små (tiden de var bare deres) og man ser hvorfor mange merker begrensninger.

De jeg kjenner som er enebarn har byttet over fra ett felt til et annet og tatt opp nye interesser med noe mer frihet og har litt mer evne til å definere seg selv. Så der ligger det noen fordeler.

Uansett er det mye hva man gjor det til.

Anonymous poster hash: 9e2d3...8da

[AnonymBruker]

Husk at barnet lærerå dele i barnehagen og på skolen.

Anonymous poster hash: 19021...124

[AnonymBruker]

Husk at barnet lærerå dele i barnehagen og på skolen.

Anonymous poster hash: 19021...124

Hovedoppdragelsen skjer i hjemmet. Mange barn har gått i barnehage men kan ikke dele når de begynner på skolen. Vi har vel alle gått i klasse med noen som avbryter, forventer all oppmerksomhet eller ikke er fleksible sosialt. Det er en altfor stor byrde å legge på klasseforstanderen som faktisk er der for å undervise, ikke oppdra.

Foreldre er barnets viktigste autoriteter. Hvis de får viljen sin hjemme hele tiden, vil de bare havne i konflik i barnehagen.

Anonymous poster hash: 9e2d3...8da

[Cata]

Jeg tror det viktigste er å kreve normale ting av barnet. Jeg er enebarn og jeg tør påstå jeg er mindre bortskjemt enn mine søskenbarn som har søsken.

Jeg fikk riktignok flere "ting" enn mange andre siden jeg var bare en, men pga. dårlig økonomi begrenset det seg likevel. Klær kom fra datidens billigkjeder uansett hva som var mote. Det var ikke penger til mer. Søskenbarn og venner med mer penger var gjerne langt "finere" kledd enn jeg.

Min mor var aldri spesielt "dillete" av seg så jeg fikk ganske tidlig beskjed om å smøre brødskiva mi sjøl, så lenge det var oppskåret brød å finne og likte jeg ikke middagen, så fikk jeg enten lage meg noe selv eller jeg fikk smøre meg en skive. Ekstraservice var uaktuelt. Til sammenlikning så fikk mine søskenbarn kveldsmaten servert foran TV lenge etter de var gamle noe til å smøre selv, og helgemiddager ble ganske ofte lagt opp ut fra "det ungene liker".

Jeg ble rimelig god til å dele (alt annet enn yndlingsbamsen...) for jeg ville være som alle andre, så den delen gikk av seg selv.

Hva angår normal folkeskikk så synes jeg faktisk det er noe alle må lære, enten de er enebarn eller ei.

Endret 14. juni 2014 av Cata

[AnonymBruker]

Det meste du nevner gjelder alle barn, uavhengig av antall søsken. Det viktigste for et enebarn er sosialisering med andre barn, det være seg nabounger, fettere og kusiner eller venner. Dette bør begynne tidlig. Min bestevenninne da jeg var liten var enebarn av velstående foreldre, men hun hadde vokst opp med så mange barn rundt seg at hun faktisk var flinkere til å dele og inkludere (både ting og oppmerksomhet) enn alle andre jeg kjente.

Anonymous poster hash: a7402...95a

Tja, enig med deg at man kan lære det "på tross av" at man er enebarn, men det er også mulig at det går til på andre måter...

Der vi bodde var det langt mellom husene. Foreldrene mine var nyinnflyttere og hadde ingen venner med barn der, så det tok en stund før jeg ble kjent med andre barn. Jeg "led" ikke av å være sammen med foreldrene mine og voksne de kjente, tvert i mot synes jeg det var spennende.

Allikevel har jeg fått høre at jeg var tålmodig og grei med andre barn når jeg først fikk venner. "Vil du velge hva vi skal leke? Så klart!" "Vil du låne noen av yndlingslekene? Så klart!" "Vil du ha hjelp med leksene? Så klart!" for å si det litt på spissen.

Det er sikkert knyttet til at hjemme var det viktig å snakke med hverandre på en vennlig måte, spørre andre om de trengte hjelp, og strekke seg litt ekstra for gjester/venner... Et barn og to voksne betyr også at barnet er i mindretall og må rette seg etter de voksnes beslutninger

Jeg var heller ikke vant til at det var "den sterkestes rett" som rådet, så min erfaring var at man fint kunne la noen andre få velge i dag, så ble det min tur i morgen. Hadde et veldig avslappet forhold til det...

Nå var jeg kanskje også tidlig utviklet, og la tidlig an en voksen omgangstone. De andre barna tenkte sikkert "Hvorfor tar hun det så alvorlig?" "Hvorfor bruker hun så lange ord?" og synes vel det var rart

Nå kom jeg på et råd til! Ikke "sysselsett" barnet 24/7. Hvis ikke man gjør det, må enebarn lære å selv finne på ting, ta initiativ til å bli kjent med andre å leke med, eller ideelt sett begge deler...

Anonymous poster hash: 3c9ef...d44

[AnonymBruker]

Arbeidsmoral er sentralt. Man blir ikke bortskjemt når man har vokst opp med tanken om at man må gjøre seg fortjent til det man får, at ting ikke er gratis. Ukepenger avhenger av husarbeid/oppgaver, vær konsekvent med at hvis uka har vært dårlig "arbeidsmessig" så uteblir ukepengene.

Jeg er helt enig i det. Det glemte jeg å skrive i hovedinnlegget. Jeg har selv vært arbeidsledig i en periode før, og kommer til å anbefale barnet på det sterkeste å søke jobber når det blir gammelt nok slik at barnet får en god CV å vise frem når det skal ut i det ordentlige arbeidslivet som kommer etter en eventuell høyere utdannelse.

Så kommer vi selvsagt også til å forklare barnet det at om det er sykt på dagen i skoletiden, så får det ikke gå ut med venner på kvelden den samme dagen. Og at når det får en jobb så må den prioriteres høyt.

TS.

Anonymous poster hash: c9660...c01

[AnonymBruker]

http://laurensandler.com/one-and-only/

Anonymous poster hash: 9e2d3...8da

[Cata]

Jeg var heller ikke vant til at det var "den sterkestes rett" som rådet, så min erfaring var at man fint kunne la noen andre få velge i dag, så ble det min tur i morgen. Hadde et veldig avslappet forhold til det...

Nå var jeg kanskje også tidlig utviklet, og la tidlig an en voksen omgangstone. De andre barna tenkte sikkert "Hvorfor tar hun det så alvorlig?" "Hvorfor bruker hun så lange ord?" og synes vel det var rart

Anonymous poster hash: 3c9ef...d44

Veldig enig i det første du sier der. Som enebarn slipper man å konkurrere og da blir det på mange måter mindre viktig å hevde seg. Dermed blir man kanskje vel så avslappet med tanke på "deling" som barn i søskenflokker som må kreve sin del på en helt annen måte.

Det andre er jeg også enig i. Jeg fikk tidlig høre at jeg var "veslevoksen" og det er kanskje ikke så rart når man for det meste omgås voksne. Den delen har på mange måter fulgt meg videre i livet. En av de tingene jeg har merket meg i voksen alder er at jeg selv og mange andre enebarn gjerne fremstår som ganske selvstendige og bestemte. Jeg tenker som så at som enebarn så utvikler man kanskje mindre "autoritetsangst" siden man er vant til å omgås autoriteter (altså voksne) fra barnsben av. Jeg har aldri vært "redd" for verken lærere eller senere sjefer, selv om jeg naturligvis har respektert dem som mennesker så lenge de har vært OK folk. Likevel ser jeg at det ofte har vært jeg som har havnet i diskusjon med autoritetspersoner rett og slett fordi jeg ikke er redd for å ta opp ting.