Mistet troen på ekteskap

[AnonymBruker]

Hei damer

 

Jeg er i slutten av 20årene og ble skilt for to år siden. Det var et vanskelig ekteskap som jeg fikk hjelp til å komme meg ut av. Jeg har to barn med min eksmann, og dessverre er det slik at han ikke er i stand til å ha samvær med dem. 

 

Like etter separasjonen ble jeg kjent med drømmemannen, vi har brukt lang tid og flytter ikke sammen før nå. Jeg har ikke vært klar før. Barna elsker han og kaller han "pappa", en vakker dag håper han å få adoptere barna. 

 

Jeg giftet meg med min eksmann av "plikt", vi hadde barn, hus osv. For meg var det ikke bare bare å skille seg, har man gitt et løfte, så har man gitt et løfte.Vi valgte å gjenta det presten sa, for meg var det ikke noe alternativ å kun si "ja", jeg ville fortelle min kommende mann med egne ord, og ville høre det samme fra han. For min eksmann betydde det tydeligvis lite, han brøt det han lovte på tro og ære, i tykt og i tynt. Det ble en lang prosess, når min eksmann ikke ville signere separasjonspapirene, men ville ha (enda) flere sjanser. 

 

Min samboer har lenge vært innpå ekteskap, nevner steder vi kan reise på bryllupsreise, snakker om sitt drømmebryllup (som er helt perfekt!) osv. Han sier til og med til kjente at han har truffet jenta han vil gifte seg med. 

 

Det gikk en stund før jeg møtte foreldrene hans, men de er bare så herlige, besteforeldrene hans også! 

 

Saken er.. jeg vil gjerne at han frir, det hadde betydd alt for meg. Men, jeg er veldig skeptisk på å gifte meg igjen. Kanskje jeg er redd for å bli sviktet igjen. Men nå betyr ikke giftemålet så mye for meg lengre, jeg vil bare være lykkelig med han. Er det noen vits i å gifte seg? 

 

Før betydde det så mye, nå gir det ingen mening å være gift annet enn det juridiske.. Jeg skulle så gjerne den følelsen jeg hadde kom tilbake! Det er NÅ jeg er sammen med drømmemannen.. og nå er tanken på giftemål veldig skremmende...

 

 

Anonymous poster hash: 2de61...b25

[Gjest O.G.]

Ok, men er det ekteskapet som skremmer deg eller er det bryllup?

[AnonymBruker]

Jeg ville pratet med ham. Det riktige for dere er kanskje å heller ha en liten og ganske privat seremoni, uten noe stort oppstyr.

 

Det er selvsagt synd om han virkelig vil ha det store opplegget, men slik er det dessverre når man treffer noen som er skilt med barn - de har et annet syn på ting og kanskje negative erfaringer. Vil han ha den litt blinde optimismen må han nok heller finne seg en singel jente som ikke er skilt.

Jeg kjenner kvinner som har truffet fraskilte menn som ikke vil gifte seg igjen overhodet, og de har akseptert dette.

 

 

Anonymous poster hash: d0b9d...78d

[AnonymBruker]

Det viktige med et ekteskap er jo at det er en kontrakt mellom dere to.

Anonymous poster hash: 3caeb...b05

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. For meg blir store bryllup et veldig offentlig prosjekt. Og dertil et større fall om det viser seg at det ikke går som planlagt. Jeg ville snakket med mannen om dette. Fortell hvordan du tenker om dette og hvorfor du ikke vil gifte deg igjen. Hvis han absolutt må ha den der ringen, eller føler man er mer forpliktet av å sette navnet sitt på et papir, så kan dere ha en stille seremoni på Tinghuset f.eks. Men hva kan være mer forpliktende enn at du har latt barna dine kalle ham pappa?

Anonymous poster hash: 00791...062

[AnonymBruker]

Jeg synes det er altfor tidlig å tenke på nytt ekteskap - og samboerskap i det hele så snart etter skilsmissen og når man har barn. 

 

Bruk tiden på å være sammen og ta det i rolig tempo. 

Anonymous poster hash: 3feb4...c7a

[AnonymBruker]

 

Hei damer

 

Jeg er i slutten av 20årene og ble skilt for to år siden. Det var et vanskelig ekteskap som jeg fikk hjelp til å komme meg ut av. Jeg har to barn med min eksmann, og dessverre er det slik at han ikke er i stand til å ha samvær med dem. 

 

Like etter separasjonen ble jeg kjent med drømmemannen, vi har brukt lang tid og flytter ikke sammen før nå. Jeg har ikke vært klar før. Barna elsker han og kaller han "pappa", en vakker dag håper han å få adoptere barna. 

 

Jeg giftet meg med min eksmann av "plikt", vi hadde barn, hus osv. For meg var det ikke bare bare å skille seg, har man gitt et løfte, så har man gitt et løfte.Vi valgte å gjenta det presten sa, for meg var det ikke noe alternativ å kun si "ja", jeg ville fortelle min kommende mann med egne ord, og ville høre det samme fra han. For min eksmann betydde det tydeligvis lite, han brøt det han lovte på tro og ære, i tykt og i tynt. Det ble en lang prosess, når min eksmann ikke ville signere separasjonspapirene, men ville ha (enda) flere sjanser. 

 

Min samboer har lenge vært innpå ekteskap, nevner steder vi kan reise på bryllupsreise, snakker om sitt drømmebryllup (som er helt perfekt!) osv. Han sier til og med til kjente at han har truffet jenta han vil gifte seg med. 

 

Det gikk en stund før jeg møtte foreldrene hans, men de er bare så herlige, besteforeldrene hans også! 

 

Saken er.. jeg vil gjerne at han frir, det hadde betydd alt for meg. Men, jeg er veldig skeptisk på å gifte meg igjen. Kanskje jeg er redd for å bli sviktet igjen. Men nå betyr ikke giftemålet så mye for meg lengre, jeg vil bare være lykkelig med han. Er det noen vits i å gifte seg? 

 

Før betydde det så mye, nå gir det ingen mening å være gift annet enn det juridiske.. Jeg skulle så gjerne den følelsen jeg hadde kom tilbake! Det er NÅ jeg er sammen med drømmemannen.. og nå er tanken på giftemål veldig skremmende...

 

 

Anonymous poster hash: 2de61...b25

 

Du er klar over at hvis ny mann adopterer barna dine og dere blir skilt så kan han få foreldreretten over barna eller delt foreldrerett. Du burde tenke nøye over det før du gjør det.

Anonymous poster hash: c10dd...697

[AnonymBruker]

Hvordan kan du tro på gode og vonde dager,når du giftet deg av plikt?

Anonymous poster hash: 609f2...f76

[AnonymBruker]

Takk for alle svar! Det hjelper å få ting "ut"  

 

Det er ikke selve sermonien jeg er redd for, men det å binde seg på papiret igjen. Det er nok altfor tidlig å tenke på ekteskap ja, men det er han jeg ønsker å dele resten av livet med, så tanken kan jeg ikke unngå. 

 

Det er bare så rart, at jeg virkelig ønsket å gifte meg med min eksmann, det var det jeg trodde gjorde oss til en ekte familie, og vi da ble tatt mer på alvor av samfunnet. Men nå, er det en rar tanke, nå er det "bare" en formalitet for meg. 

 

Det har kanskje med å bli voksen.. å ikke trenge en ring på fingeren å vise frem eller ha kjærligheten skrevet på et papir... men være trygg på seg selv og forholdet  

 

HI

Anonymous poster hash: 2de61...b25

[AnonymBruker]

 

Du er klar over at hvis ny mann adopterer barna dine og dere blir skilt så kan han få foreldreretten over barna eller delt foreldrerett. Du burde tenke nøye over det før du gjør det.

Anonymous poster hash: c10dd...697

 

Det er ingen ting som heter foreldrerett. Men foreldreansvar mener du kanskje? Han er en god og stabil farsfigur for de, og han vil alltid være det uansett om vi er sammen eller ikke. Hvis vi gifter oss en gang og får felles barn, ønsker jeg at han skal ta del i foreldreansvaret for mine også. Selvfølgelig skal han få ta del i ansvaret for mine dersom vi deler ansvar for felles barn.

Jeg ser på det som en trygghet for barna at det deles ansvar og omsorg mellom foreldrene som oppdrar barna og er der for dem 200% Det blir helt feil at gener skal bestemme om man har foreldreansvar eller ikke, slik det er i Norge nå.

 

HI

Anonymous poster hash: 2de61...b25

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt. For meg blir store bryllup et veldig offentlig prosjekt. Og dertil et større fall om det viser seg at det ikke går som planlagt. Jeg ville snakket med mannen om dette. Fortell hvordan du tenker om dette og hvorfor du ikke vil gifte deg igjen. Hvis han absolutt må ha den der ringen, eller føler man er mer forpliktet av å sette navnet sitt på et papir, så kan dere ha en stille seremoni på Tinghuset f.eks. Men hva kan være mer forpliktende enn at du har latt barna dine kalle ham pappa?

Anonymous poster hash: 00791...062

Han ser for seg drømmebryllupet mitt.. det er litt skremmende Vi gikk en fjelltur mens vi enda var på flørtern, og han sa at "hvis jeg noen gang skal gifte meg, må det bli strandbryllup med mange gode venner, og en skikkelig grillfest etterpå". Når jeg giftet meg ble det høytidelig kirkebryllup, noe jeg følte meg veldig ukomfortabel med, det var en høytidelig middag med masse taler og alt var under kontroll.. gørr kjedelig og jeg var lettet når dagen var over!

Men ja, det er hele greia med å "være gift" jeg er usikker på... HI

Anonymous poster hash: 2de61...b25

[AnonymBruker]

 

Det er ingen ting som heter foreldrerett. Men foreldreansvar mener du kanskje? Han er en god og stabil farsfigur for de, og han vil alltid være det uansett om vi er sammen eller ikke. Hvis vi gifter oss en gang og får felles barn, ønsker jeg at han skal ta del i foreldreansvaret for mine også. Selvfølgelig skal han få ta del i ansvaret for mine dersom vi deler ansvar for felles barn.

Jeg ser på det som en trygghet for barna at det deles ansvar og omsorg mellom foreldrene som oppdrar barna og er der for dem 200% Det blir helt feil at gener skal bestemme om man har foreldreansvar eller ikke, slik det er i Norge nå.

 

HI

Anonymous poster hash: 2de61...b25

 

Tror du er litt på bærtur her..

 

Hvis din nye ektemann adopterer barna dine så har han sidestilt med en biologisk far. Dvs at barnas far mister alle rettigheter og farskap til sine barn, og din nye blir pappaen på alle måter. Dine barn mister arverettigheter etter faren sin, og din nye man får da full foreldrerett over barna. Skulle dere skilles så er det han som får samvær på lik linje med deg, ikke den biologiske faren. På lik linje med et par som adopterer et barn fra f.eks Somalia.

 

En annen ting er at for at din nye mann skal kunne adoptere dine barn så må barnas far skrive under på adopsjonssøknaden.......noe jeg tror, og håper på, at de færreste fedre vil gjøre. 

Anonymous poster hash: 593ab...290