Familiens grunnmur er rystet- datter har tatt et utdanningsmål jeg ikke forstår!

[AnonymBruker]

TS, jeg forstår fortvilelsen din. Ingen liker å se egne barn ta dårlige valg og det er smertefullt å bevitne at de kaster bort ungdom og penger på noe som ikke leder noen steder. Det er dessverre blitt en epidemi at det ikke er "godt nok" å ha noe som hobby. Det skal bli din levevei og noe du kan drive på med på fulltid.

Hun vil ikke "slå igjennom" som skuespiller, like lite som hun vil vinne i lotto. Vi har en håndfull skuespillere i Norge som har dette som jobb, de har kontrakter og okkuperer så og si alle ledige jobber. De har likevel moderate inntekter og få til ingen utenlandsoppdrag, samt er under konstant press. Dette er mennesker som i tillegg til å ha hatt flaksen på sin side, ofte har kontakter fra sin familiebakgrunn, samt har spilt teater siden de var barn. Datteren din har ingen av delene.

Jeg har sett dette fra innsiden, da jeg har familie innen denne bransjen. Ikke på skuespillersiden, men på produsentsiden. Faren min har jobbet med skuespillere og andre innen denne industrien i mangfoldige tiår, så jeg har oppfostret med et innblikk i denne realiteten. Normen er ikke at man lever et kult, bohemsk liv som skuespiller. Normen er at man går på nav, eller evt. jobber i klesbutikk mens man har et gratis oppdrag i en forestilling en gang annenhver måned. Det er greit når du er 22 og har livet foran deg. Det er helvetes trist når du er 40.

Uansett - du kommer ingen vei med å trosse henne her. Jeg har selv foreldre som har presset meg i retning akademiske fag, til dels som resultat av hvordan de kjenner til de kunstneriske bransjene. Dersom man finner ut at faget ikke er det man vil eller ting går skeis (man blir deprimert, umotivert el.l.) er det lette å skylde på foreldrene. Du vil ikke bli den som presset henne mot hennes vilje.

Det andre er at du må gi henne rom til å feile om hun vil. Noen ganger er motvilje fra foreldre noe som kan brukes som motivasjon. La oss si du har en gutt som aldri stod sterkt akademisk og språkmessig, ei heller var selvdisiplinert. Han annonserer for deg og din mann at han vil bli forretningsadvokat. En reaksjon som "jeg tror ikke du vil klare det" kan dytte ham i riktig retning - fordi faget han har valgt seg er ett fag der stå på vilje og hardt arbeid gir uttelling.

I fag med dårlig utsikter der din lykke stort sett avhenger av flaks og du har alle oddsene mot deg, har det motsatt effekt. Du kan risikere at datteren din normalt sett ville kastet inn håndkleet etter noen år med teaterskole, og begynt på noe annet. Men hun synes hun har noe å bevise overfor sine foreldre - de som aldri trodde på henne. Så hun trår videre på en umulig karrierevei fordi det å kutte av og tilstå at det var feil valg er ydmykende og vanskelig.

Gi henne rom. Hun er ung, hun kan starte på en grad og t.o.m. bli ferdig med den, og samtidig begynne på noe nytt senere. Hun kan bygge på en teatergrad med business eller administrasjon og jobbe innen produksjonsdelen i et teater. Eller hun kan bli noe helt annet og fortsette med teater som hobby.

Du kommer ingen vei med å presse henne her.

Anonymous poster hash: b4114...680

[AnonymBruker]

TS, jeg forstår fortvilelsen din. Ingen liker å se egne barn ta dårlige valg og det er smertefullt å bevitne at de kaster bort ungdom og penger på noe som ikke leder noen steder. Det er dessverre blitt en epidemi at det ikke er "godt nok" å ha noe som hobby. Det skal bli din levevei og noe du kan drive på med på fulltid.

Hun vil ikke "slå igjennom" som skuespiller, like lite som hun vil vinne i lotto. Vi har en håndfull skuespillere i Norge som har dette som jobb, de har kontrakter og okkuperer så og si alle ledige jobber. De har likevel moderate inntekter og få til ingen utenlandsoppdrag, samt er under konstant press. Dette er mennesker som i tillegg til å ha hatt flaksen på sin side, ofte har kontakter fra sin familiebakgrunn, samt har spilt teater siden de var barn. Datteren din har ingen av delene.

Jeg har sett dette fra innsiden, da jeg har familie innen denne bransjen. Ikke på skuespillersiden, men på produsentsiden. Faren min har jobbet med skuespillere og andre innen denne industrien i mangfoldige tiår, så jeg har oppfostret med et innblikk i denne realiteten. Normen er ikke at man lever et kult, bohemsk liv som skuespiller. Normen er at man går på nav, eller evt. jobber i klesbutikk mens man har et gratis oppdrag i en forestilling en gang annenhver måned. Det er greit når du er 22 og har livet foran deg. Det er helvetes trist når du er 40.

Uansett - du kommer ingen vei med å trosse henne her. Jeg har selv foreldre som har presset meg i retning akademiske fag, til dels som resultat av hvordan de kjenner til de kunstneriske bransjene. Dersom man finner ut at faget ikke er det man vil eller ting går skeis (man blir deprimert, umotivert el.l.) er det lette å skylde på foreldrene. Du vil ikke bli den som presset henne mot hennes vilje.

Det andre er at du må gi henne rom til å feile om hun vil. Noen ganger er motvilje fra foreldre noe som kan brukes som motivasjon. La oss si du har en gutt som aldri stod sterkt akademisk og språkmessig, ei heller var selvdisiplinert. Han annonserer for deg og din mann at han vil bli forretningsadvokat. En reaksjon som "jeg tror ikke du vil klare det" kan dytte ham i riktig retning - fordi faget han har valgt seg er ett fag der stå på vilje og hardt arbeid gir uttelling.

I fag med dårlig utsikter der din lykke stort sett avhenger av flaks og du har alle oddsene mot deg, har det motsatt effekt. Du kan risikere at datteren din normalt sett ville kastet inn håndkleet etter noen år med teaterskole, og begynt på noe annet. Men hun synes hun har noe å bevise overfor sine foreldre - de som aldri trodde på henne. Så hun trår videre på en umulig karrierevei fordi det å kutte av og tilstå at det var feil valg er ydmykende og vanskelig.

Gi henne rom. Hun er ung, hun kan starte på en grad og t.o.m. bli ferdig med den, og samtidig begynne på noe nytt senere. Hun kan bygge på en teatergrad med business eller administrasjon og jobbe innen produksjonsdelen i et teater. Eller hun kan bli noe helt annet og fortsette med teater som hobby.

Du kommer ingen vei med å presse henne her.

Anonymous poster hash: b4114...680

Tusen takk for et konstruktivt innlegg! Jeg er enig med deg- jeg får ikke gjort stort med dette. Hun er myndig og skal ta egne valg men jeg greide altså ikke å heie på henne i kveld, med det sagt er jeg utrolig glad i min datter og det er klart hun må få ta sine egne valg og skal få slippe sin mors bearbeidene blikk ved søndagsmiddagen. Jeg har proppet barna fulle av selvtillit og sagt fra barnsbein av at det du vil får du til, jeg ser at jeg ikke kan gå tilbake på dette, men er uhyre skuffet over et så ufornuftig valg! hun kunne tatt et matnyttig studie og vært på et amatørteater på fritiden sin. Akkurat nå føler jeg at hun har mistet all fornuft og bør dra utenlands et halvår til Bali og ta forberedende- hygge seg, skaffe nye venner, snuse på nye kulturer og leve et boheme liv der som hun tydeligvis trenger. Vi har snakket sammen en liten stund og jeg håper hun tar til vettet og lar seg sende i vei til varmere eksotiske strøk:-) jeg blar febrilsk etter passende stedet på nettet, leter etter morsomme opplegg og ser noen små stjerner i øyne hennes så øyner et lite håp om retrett på dette ufornuftige opplegget hun ser for seg som neppe vil gi henne annet enn skyhøyt studielån og null inntekt... Skyhøyt studielån igjen før hun sliten kan lene seg tilbake etter endelig endte studier- all kapital er oppbrukt på tullball og endene møtes aldri! Takk for dine innspill:-) TS

Anonymous poster hash: 6bba9...9a3

[AnonymBruker]

Hvis hun tar noen år på psykologi og medisin og ikke trives får hun også et slikt skyhøyt studielån, så det er ikke noe bedre det.

Anonymous poster hash: 045a4...855

[Gjest brutal_mann]

Inn i mellom så tenker jeg at KG har proffe AB'er som lager tema som skal trigge tråder og besøkstall, dette er et sånn tilfelle.

[AnonymBruker]

Hun slipper nå bomben-hun har tenkt til å ta teaterhøyskolen- master i skuespillerfag. Visste ikke at det går an å ta en master i det? Hva skal man bruke det til? Hun har alltid vært en utadvendt og glad jente, men skuespiller- hvor mange lykkes med det??

Anonymous poster hash: 6bba9...9a3

Har hun kommet inn, eller er det bare en drøm hun har? Teaterhøgskolen tar opp bare 8-10 studenter årlig, så hvis man kommer inn der har man meget gode muligheter.

Anonymous poster hash: 50fd1...bbf

[Bjørkeris]

Hmm, jeg skjønner godt hvordan du føler det. Det kan ikke være gøy.

Men du har også et ansvar for det du har lært henne. At hun kan bli hva hun vil. Du har gitt henne selvtillit nok til å satse på noe ukonvensjonelt og spennende. Du har lært henne at hun kan klare det.

Det er nå det er tungt å leve opp til lovnaden om at du alltid vil støtte henne, samtidig er det nå det er viktigst at du beviser at du mener det. Støtt henne nå, gi henne trygghet på at du vil støtte henne selv om hun trår feil. Da vil hun ha mulighet til å gjøre om på avgjørelsen.

Du er helt klart i en situasjon som bare blir mer tilspisset jo mer du prøver å vise henne at hun tar feil. Hun vet godt hva du mener, og hun vet godt hvorfor. Gi henne heller en tro på at du støtter henne når hun trenger det.

[Gjest supernova_87]

Det er ikke mitt liv nei, men det er min datter og jeg føler hun skusler bort masse studielån på en utdannelse som ikke kan brukes til stort! Klart jeg er oppegående, jeg vil mitt barns beste og om jeg er uenig med henne så gjør ikke det meg til en dårlig mor, hun er myndig og kan bestemme selv men å stå på sidelinjen og heie på alt barnet sitt gjør , er ikke min definisjon av å være en god mor..

Anonymous poster hash: 6bba9...9a3

Hva er din definisjon på en god mor da? Å prakke på et menneske en studieretning og et yrke hun ikke interesserer seg for?

Og hva så med studielånene, det vet vel hun også om at hun kommer til å få, det er vel ikke du som skal betale ned studielånene hennes?

Edit: Leste ditt siste innlegg nå, og ja, det ser ut som en bedre idé. Kan godt hende det blir enda vanskeligere for henne å evt. bytte mening om hvilket studie hun vil ta dersom du trosser henne veldig. Da kan hun fort få følelsen av at hun bare velger psykolog/lege/nn fordi DU sa det, og ikke fordi hun selv vil, og at hun derfor heller blir med teaterstudiet. Men dersom du reflektert sier hvorfor du mener sånn og sånn men at selvsagt er det hennes liv og hennes valg, kanskje hun letter ser hva du mener da?

Endret 24. oktober 2014 av Rainstorm

[FruRaeder]

Jeg leste tittelen og tenkte "Herregud, hva er dette slags mor da!? "Finnes det virkelig sånne utenfor ivy-league-miljøet i USA?" så leste jeg master i skuespillerfag..

Ikke bare er det vanskelig å komme inn, det er vanskelig å lykkes, mange havner på NAV og det med enorm studiegjeld.

Syns teaterhøyskole er å kaste bort skattepenger (høyskolen, lånekassen) hvis man skal sette det helt på spissen, men jeg skal ikke uttale meg for mye om noe jeg ikke har særlig greie på.

[misstealover]

Det kan være en fin erfaring/opplevelse å ha med seg i livet. Selv om det muligens ikke fører til utdannelse.

Jeg gikk to ulike linjer bare fordi jeg ikke visste hva jeg ville. Jeg har enda ikke noen utdanning - eller peiling på hva jeg vil bli, men jeg har fått massevis av erfaring og ny kunnskap som jeg vil ha nytte av videre i livet og opplevelser jeg ellers ville gått glipp av.

Man går forskjellige veier og det er greit.

[AnonymBruker]

http://no.m.wikipedia.org/wiki/Liste_over_teaterrelaterte_utdannelser

Hun har rikelig med valg.

Hva er vitsen med å krangle om dette yrkesvalget?

Det er som å grine over spilt melk. Vær glad hun har gode evner og vilje til å få seg utdannelse.

Anonymous poster hash: 2163a...dd1

[AnonymBruker]

Ikke bare er det vanskelig å komme inn, det er vanskelig å lykkes, mange havner på NAV og det med enorm studiegjeld.

Syns teaterhøyskole er å kaste bort skattepenger (høyskolen, lånekassen) hvis man skal sette det helt på spissen, men jeg skal ikke uttale meg for mye om noe jeg ikke har særlig greie på.

Fra Teaterhøgskolens rapport 2013:

Kandidatundersøkelse viser at alle studentene fra Teaterhøgskolen er i jobb etter tre måneder.

Anonymous poster hash: 50fd1...bbf

[AnonymBruker]

Det der med talent er bare noe overfladisk fjas. Talent betyr ingenting uten hardt arbeide, og omtrent hvem som helst kan bli det de vil om de bare er forberedt på å arbeide hardt for å nå dit de vil. Det er nettopp dette tullpratet om "spesielt talent" som gjør at folk går på en smell. Mange tror at talent er noe man har (eventuelt er født med) og at dette er noe man kan flyte på. Alle har medfødte egenskaper som gjør at man har lettere for å tilegne seg enkelte kunnskaper i forhold til andre, men dette er bare en bitteliten del av bildet. "Talent" utgjør maks 20%, de resterende 80% er beinhardt arbeid, og dette gjelder for de fleste områder. Ofte er det ikke talentene som når lengst, men de middelmådige som er fast bestemt på å jobbe hardt for å nå dit de vil.

Så lenge denne datteren har en drøm om å bli skuespiller og leve av det, med alt det medfører, så må hun da bare gi gass. Men da må hun være klar over at en god skuespiller ikke er noe man bare er, men noe man har jobbet hardt for å bli. Også i teaterbransjen må man være i stand til å være litt potet, å kunne gjøre forskjellige roller. De fleste skuespillere må jobbe frilans og regne med å måtte ta en ekstra jobb for å brødfø seg mens de går på auditions og prøver å komme seg inn i rette kretsene. Mange begynner med å jobbe som f.eks. påkleder eller omså bare billettselger eller ryddehjelp på teatrene. Hvis denne dattera innser at det å jobbe med teater til tider er fullstendig utmattende og ingen lukrativ livsstil, så er det da en ærlig jobb det også.

Det at hun skal ta en master i skuespillerfag høres ambisiøst ut, da håper jeg hun vet at det vil bli svært lite teori og enormt mye praktisk arbeide. Det vil bli lange dager og mange stunder der hun drømmer om en "normal jobb". I beste fall kommer hun inn på teaterhøgskolen, sliter seg gjennom og får fast jobb på et teater. I verste fall kommer hun ikke inn og må søke seg inn på NISS eller andre teaterfaglige studier. MEN det skal være sagt, dersom skuespillerdrømmen går i vasken kan man sikte seg inn på jobber som teatersjef, teaterlærer på både lavere og litt høyere nivå, teaterinstruktør i fylkeskommunen, museumsregissør o.l. Disse jobbene kan gi mer enn grei nok inntekt og er mer stabile enn det å være skuespiller.

Dersom hun vil dette, så må hun få lov til det. Hovedsaken er at hun er forberedt på hva som kreves og at hun evner å gi seg mens leken er god. Hvis man er 35 og fremdeles ikke har slått gjennom vil jeg påstå man bør se seg om etter noe annet å leve av. Kanskje allerede før man er 30. Jeg ønsker henne lykke til. Håper hun får oppfylt drømmene sine.

Hilsen ei som innså tidlig at skuespilleryrket krevde mer enn det jeg var villig til å ofre, og som slo meg til ro med en jobb som teaterlærer. Skuespill kan man også drive med på fritidsbasis.

Anonymous poster hash: 09733...fa1

[AnonymBruker]

Inn i mellom så tenker jeg at KG har proffe AB'er som lager tema som skal trigge tråder og besøkstall, dette er et sånn tilfelle.

Dette har du jammen rett i.

Anonymous poster hash: 2163a...dd1

[umwar]

Vet ikke helt om du har svart på hvor gammel din datter er, men en del av det å vokse opp er å ta egne beslutninger og konsekvensene av disse. Kanskje hun kjapt innser dette var feil, og da er hun en erfaring rikere. Muligens dette er noe hun vil gjøre stor suksess i, og da er jo det bra.

La henne prøve og feile på egne premisser, så får dere gi råd så godt dere kan, men støtte så fremt hun ikke gjør noen graverende gale valg.

[AnonymBruker]

En utdannelse er ikke bortkastet så lenge den er fullført. Vilje og evne til å fullføre et studieløp er bra å ha på CVen, uansett om det "bare" er teaterfaglig utdannelse. Hvis man legger til pedagogikk kan man også jobbe som lærer, og jeg har selv erfart at teaterbakgrunn slett ikke er dumt å ha når man jobber med barn og unge. Teater handler mye om relasjoner og det å lese og forstå mennesker.

Anonymous poster hash: 09733...fa1

[FruRaeder]

Fra Teaterhøgskolens rapport 2013: Kandidatundersøkelse viser at alle studentene fra Teaterhøgskolen er i jobb etter tre måneder. Anonymous poster hash: 50fd1...bbf

Den i Oslo eller Nord-Trøndelag?

Er jobbene godt nok betalte, og hadde man bruk for en femårig utdannelse for disse jobbene?

[Tibbie]

Man trenger ikke bli filmskuespiller og kjendis for å få nytte av en skuespillerutdanning

Man kan være fast ansatt som skuespiller på teater, bli produsent, bli lærer eller noe annet.

Jeg startet selv på utdanningen, da jeg drømte om å leve på scenen i underholdningsbransjen. Så innså jeg hvor hardt arbeid det er, hvor vanskelig det er å få jobb som skuespiller og hvor dårlig betalt det kan være.

Så jeg feiga ut og går nå veien mot business og næringsliv. Jeg føler meg fornuftig som har gjort det jeg har gjort nå. Siden jeg har studert dette noen år og er veldig kulturell av meg, har jeg mange venner og bekjente som jobber som skuespillere. De er alle veldig flinke og elsker jobbene sine. Noen gjør det også veldig bra med tv-opptredener og er med i store oppsetninger på Nationalteateret.

Så det er mulig Finner datteren din ut at hun ikke ønsker dette likevel, kan hun enten bytte eller eventuelt gjøre både og (kanskje litt kostbart å ta to utdanninger).

Husk hvor mye man lærer av å feile. La henne gjøre dette. Det kommer noe positivt ut av det uansett hvordan det går.

Endret 24. oktober 2014 av Tibbie

[AnonymBruker]

TROLLETRÅD, TROLLETRÅD, TROLLETRÅD!!

Anonymous poster hash: a3f22...37c

[Gjest]

Inn i mellom så tenker jeg at KG har proffe AB'er som lager tema som skal trigge tråder og besøkstall, dette er et sånn tilfelle.

Sikkert de samme som skriver Fra virkeligheten historier i Hjemmet

[Timza]

Inn i mellom så tenker jeg at KG har proffe AB'er som lager tema som skal trigge tråder og besøkstall, dette er et sånn tilfelle.

Hehe, syns jeg ser stillingsannonsen. ^^