Hva ble annerledes med barn enn dere trodde på forhånd?

[AnonymBruker]

Jeg ble overrasket over hvor ufattelig morsomt det var. Tror jeg hadde forberedt meg på forferdelige netter, svangerskapsdepresjon, sykdom, lidelse, aldri få tid for meg selv, leve som en zombie.

Også var det rett og slett så artig å bli mamma.

Anonymous poster hash: 2f45d...9e3

[AnonymBruker]

Mannen min svarge at det som overraska mest var hvor lett(lite ekkelt) det var å skifte bleier.

Jeg er overrasket over hvor sint det er mulig å bli (inni seg ikke utad ta det med ro) på en hjelpesløs liten skapning.

Anonymous poster hash: db78f...486

[Irja]

At man ikke bare kan legge en baby ned i en seng, si natta også sovner h*n det var jeg klar over, men at livet vårt skulle handle så vanvittig mye om søvn - det kunne jeg aldri tenke meg.

Dette varierer selvfølgelig fra barn til barn, men vi brukte ofte 3 timer på legging fra vi innførte leggerurine ved 5 måneders alder. Først nå (14 mnd) sovner hun på under en halvtime...

[Mohair]

Det var mer slitsomt enn jeg hadde trodd også. Det var perioder hvor jeg syntes alt var et ork og at jeg nesten angret på at jeg ikke hadde ventet lenger med barn. Jeg bekymret meg mer enn jeg hadde trodd over ting som er helt usannsynlige.

Han ville ikke være alene et sekund, og det er først nå de siste mnd at han leker fint alene i lengre perioder. Frem til 13-14 mnd alder sov han aldri lenger enn 30 min av gangen på dagtid. Det han vært korte perioder hvor han har sovnet greit, men stort sett har det vært en kamp å få ham til å sove, både dag og kveld. Nå sover han ikke på dagen lenger og han er nettopp fylt to år. Han sluttet ikke med pupp frivillig, det var svært vanskelig å få avvent ham, jeg måtte rett og slett bli gravid igjen!

Ellers ble jeg overrasket over hvor lett det var å takle lite søvn den første tiden. Og så er han verdens herligste unge! Heldigvis noen lyspunkter også!

[AnonymBruker]

Det som overrasket meg mest var at alle de følelsene som blir beskrevet i innleggene ovenfor uteble.

Jeg var helt følelsesløs de første årene og gjorde alt bare fordi det var nødvendig.

Anonymous poster hash: d382a...7f9

[makkapakka]

Alle bekymringene som følger med. Jeg visste ikke at man kunne bekymre seg så mye over ting.

Største frykten er jo at barnet skal dø. Den neste frykten min er at barnet skal havne på skråplanet, og etter det kommer frykten om det kommer til å bli en slabbedask som ikke gidder å gjøre noe.

Anonymous poster hash: 9e6a2...286

kunne ikke vært mer enig

Endret 23. april 2014 av makkapakka

[AnonymBruker]

Hele livet ble snudd opp-ned:

- Jeg fikk vite om en fæl sykdom jeg ikke visste at jeg hadde, som slo ut pga svangerskap og fødsel. Dette har i stor grad ødelagt livet mitt.

- Jeg fikk noen utrolig sterke og grusomme barseltårer. De var tusen ganger verre enn fødselen (og jeg fødte uten smertestillende med pressrier i timesvis). Ønsket å dø, ønsket å stikke av, tenkte "hva har jeg gjort", føltes som om jeg hadde drept noen, en sånn ekkel, tyngende følelse av at jeg hadde drept forholdet og ødelagt fremtiden for alltid.

- Jeg fikk aldri sove. Selv da jeg var ekstremt syk, jeg fikk beskjed av legene om å sove masse, men kan man det med baby? Nei. Det kan man ikke. Og ett år etter fødselen sover jeg heller ikke.

- det er heltidsjobb. Man kan ikke forestille seg hvor slitsomt og stressende det er å ha barn. Selvom jeg ikke angrer på barnet jeg har og er glad i det, ville jeg ikke fått barn dersom jeg visste alt jeg måtte gjennom.

Anonymous poster hash: 02bec...d1e

[AnonymBruker]

Jeg var veldig overrasket over hvor dårlig man kunne bli i et svangerskap, hvor tidlig det kunne skje og hvor vanskelig det skulle være å takle. Jeg hadde ekstrem svangerskapskvalme fra jeg var 6 uker på vei og til jeg var ferdig med svangerskapet. I tillegg hadde jeg invalidiserende bekkenløsning fra uke 8 og ut. Hele livet mitt forsvant; jeg var sykemeldt fra jobb, vennene mine kom etterhvert sjeldnere (forståelig nok) og jeg orket knapt nok å være sosial uansett. Akkurat da angret jeg på hele greia.

Etter at babyen kom, er det som har overrasket meg mest vært hvor lite bekymret jeg er. Leser om alle som er så bekymret og det er vanskelig, mens jeg er veldig laid-back. Dersom jeg tenker på at gutten min kan dø, bli syk, bli mobbet og alt annet grusomt, gjør det så vondt at jeg nesten sprenger, men det er ikke noe problem for meg å la være å tenke på disse tingene.

Jeg var også forberedt på våkenetter og babyhyling til alle døgnets tider, men det har vært veldig lite av det også. Han sov oppå meg de første ukene og kunne gradvis flyttes lenger og lenger unna. Det var ikke noe stress, samsoving var veldig naturlig for meg og jeg foretrekker fremdeles å sove sammen med barnet mitt nå som han nærmer seg 4. Det overrasker meg også, for jeg var en sånn dust som uttalte seg skråsikkert om at mitt barn aldri skulle få sove i senga mi etter babytiden før jeg fikk barn.

Den aller største overraskelsen jeg fikk var at mannen min tydeligvis ombestemte seg ang. det å få barn omtrent samtidig som barnet kom, og mer eller mindre stakk av, slik at jeg ble alenemamma helt fra fødsel.

Anonymous poster hash: 53070...61a

[AnonymBruker]

At fødselen skulle prege meg sånn psykisk at det ødela mye av de første månedene etterpå.

At jeg føler meg ufattelig sårbar fordi jeg elsker henne så høyt. Dette er veldig slitsomt, da jeg konstant er bekymret for noe. Er noe i uttrykket å elske så høyt at det gjør vondt.

At jeg skulle få et stort behov for å flytte nærmere familien min.

At jeg skulle havne i en skikkelig babyboble. Alt annet virket meningsløst og trivielt ganske lenge.

At babyen faktisk er som den er. Noen er mer krevende og det har lite med hva man gjør å gjøre.

At dager alene med baby både kunne være kjedelige og skumle.

At jeg skulle bli deprimert den første tiden selv om jeg elsker babyen.

At jeg kan sitte og bare beundre henne.

At jeg liker mye bedre tiden nå når hun er blitt større, hadde trodd jeg var en babyperson.

At det å bli mamma skulle være så ufattelig stort både på godt og vondt. At man plutselig forsto meningen med livet på et dypere plan:)

Anonymous poster hash: bd7a8...431

[Gjest Magdalene]

Var ikke forberedt over at det skulle være så mye glede og latter.

Syns det å få både nr en og nr to har vært lekende lett.

Alle rundt fortalte oss bar hvor grusomt slitsomt det var med barn. Hvor mye man måtte ofre, og hvor mye annet man gikk glipp av etc..

Ja, selvsagt er det ikke en avslappningstime med aktive unger, trass og sykdom, men det er ingen ting jeg ser tilbake på som slitsomt. Ei heller spedbarnstiden.

[Celtic Heart]

Var ikke forberedt på at jeg kunne få kronisk syke barn eller barn med spesielle behov, for jeg var jo ung og ikke gammel.

Var ikke forberedt på at man kunne bli så sinnsykt stolt over små ting som første smil og første skritt.

Og jeg var i alle fall ikke forberedt på at jeg skulle like den "grusomme" tenåringstiden så godt som jeg gjør.

Man kan være veldig forberedt og allikevel ikke takle mange små ting som lite søvn etc. Eller man kan få noen overraskelser fra seg selv på at man takler ting man trodde man ikke ville takle på en god måte.

[AnonymBruker]

For min del ble den største overraskelsen at mannen stakk fra meg 3 mnd etter fødsel og jeg ble helt alene med babyen. Jeg så virkelig ikke den komme for å si det sånn. Husker jeg bare dager i forveien hadde tenkt for meg selv at jeg syntes synd på de som var alenemødre for jeg hadde aldri klart all jobben alene (jeg sa det ikke høyt, tenkte det bare for meg selv), og dager etterpå satt jeg altså der selv. Det var ikke helt sånn jeg så det for meg, vi var jo to om dette.

Søvn ble også en stor greie for meg, da sønnen min ikke sover hele natta enda. Han er 1,5 år nå. Har fått et drøss av såkalte ekspertråd og råd fra andre mødre som har barn som sover hele natta og som tror at alle barn er like som deres barn, utrolig slitsomt.

Også er det bekymringene selvsagt. Og tanker om hva man har gjort som har satt dette uskyldige barnet inn i verden med all galskapen som finnes og t.o.m med en far som ikke ville være der lenger. Hadde jeg hatt noen anelse om at dette kunne skje, hadde jeg tatt abort, og heller ventet til jeg møtte en annen mann med å få barn.

Anonymous poster hash: c82c8...ec1

[Lillemini]

Jeg trodde jeg var forberedt på lite søvn etter mine foreldres historier om meg og min søster med kolikk, men ble overrasket uansett. Vår datter sov ikke de 6 første månedene om vi ikke bar på henne. Fant til slutt ut at hun har ekstrem melkeallergi, og da dette endelig ble diagnostisert løste alt seg.

Var heller ikke forberedt på at jeg skulle bli et emosjonelt vrak som griner av alt, spesielt søte ting babyen gjør, og triste/koselige ting på tv.

Og en siste ting: trodde ALDRI at jeg skulle bli en av de idiotiske mødrene jeg alltid har ledd av, som kjeder vettet av alle med søte anekdoter om ungen min.

[plix]

Mye ble annerledes.

Det jeg var forberedt på som utfordrende ble den lette delen, og det samme med det jeg trodde jeg skulle ta på strak arm- det ble den utfordrende biten

[Frøken Vims]

For meg var den største overraskelsen hvor altoverskyggende det å få barn har vært. Jeg var ganske kjepphøy før jeg fikk barn og var skråsikker på at jeg selvsagt skulle trene like mye som før, møte venninner, gå i høye hæler etc. Jeg gjør jo selvsagt disse tingene fortsatt, men prioriteringene har endret seg totalt! Jeg skipper treningen for å komme meg så tidlig som mulig hjem fra jobb for å være sammen med tassen min, skipper fredagsvin med venninner etter jobb av samme grunn osv.

Jeg er rett og slett ikke den samme jenta som før, men har blitt en litt døllere og mer hjemmekjær utgave av meg selv ;-)

Jeg har aldri hatt det bedre da, så jeg ser ikke disse endringene som noe negativt.

Endret 24. april 2014 av Frøken Vims

[Ciara]

Helt ærlig:

Jeg synes det er så mye med livet med barn som svartmales. Det høres jo ut som år med dårlig råd, lite søvn, skrantende parforhold, skriking og mas. Og for noen er det kanskje sånn.

For min del har jeg blitt mest positivt overrasket. Jeg har barn som hittil har vært ganske enkle å ha med å gjøre. De sover godt, spiser, er oftere glade enn sinte. Og det som er av stress er verdt det på grunn av alt det positive. Parforholdet går det også veldig bra med.

Men det finnes en del man aldri får forberedt seg på, fordi det er så forskjellige scenarioer man kan oppleve. Jeg har også opplevd at teori og praksis er to forskjellige ting - for eksempel leste jeg om ustabilt følelsesliv etter fødsel og var sånn sett forberedt, men det var likevel utfordrende da jeg stod midt i det.

Man lærer mens man går! Hopp i det, les en del, prøv å bekymre deg så lite som mulig - og du skal se det går helt fint. Tvi tvi

[absinthia]

Det var mye morsommere, men interessant og inspirerende enn jeg trodde! Var 18/ 19 og hadde bare forberedt meg på slit, kolikk mm, , før førstemann, men så fikk jeg en pjokk som riktignok var svært våken , men han gråt lite og var en skikkelig gladgutt.

[AnonymBruker]

Jeg tenkte ikke over hvor stor tålmodighetsprøve det er å ha barn. Jeg har ikke stor tålmodighet, så jeg bruker mye energi på å ikke bli irritert når han sutrer, henger i beina mine når jeg lager mat, slenger mat på gulvet under middagen, når han ikke vil kle på seg, ikke vil skifte bleie, ikke vil sove om kvelden, når han hyler i bilen... Jeg er ikke redd for å miste besinnelsen, men jeg er redd for å bli en sur og gretten mamma.

Jeg var ikke forberedt på hvor mye jeg kom til å savne. Jo da, man kan gjøre mye av det man gjorde før, men dagene blir i stor grad styrt av barnet. Så selv om jeg er veldig glad i min lille gutt på 1,5 år, så tenker jeg at jeg ikke ville gått gjennom dette på nytt (han får altså ingen søsken, dessverre). MEN tror også at dette vil endre seg med tiden, da jeg synes det blir stadig mer stas å ha barn. Men tar meg selv i å misunne de på min egen alder (32) som har valgt å ikke få barn, og tenker at jeg burde ha vært like ærlig med meg selv (jeg har aldri ønsket meg barn, men tenkte at "det blir sikkert kjempehyggelig").

Anonymous poster hash: ac174...4d5