Gå til innhold

Hva ble annerledes med barn enn dere trodde på forhånd?


Åselin

Anbefalte innlegg

Ja, hva ble annerledes med barn enn dere trodde? Hvilke overraskelser, fordeler, ulemper, endringer osv medførte barn, som dere ikke forventet på forhånd?

Jeg og samboeren tenker på å prøve, og har alt tenkt på de "typiske" tingene (dårligere råd, mindre tid, omprioriteringer osv). Men hva er det vi ikke har tenkt på?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ja, hva ble annerledes med barn enn dere trodde? Hvilke overraskelser, fordeler, ulemper, endringer osv medførte barn, som dere ikke forventet på forhånd?

Jeg og samboeren tenker på å prøve, og har alt tenkt på de "typiske" tingene (dårligere råd, mindre tid, omprioriteringer osv). Men hva er det vi ikke har tenkt på?

Alle bekymringene som følger med. Jeg visste ikke at man kunne bekymre seg så mye over ting.

Største frykten er jo at barnet skal dø. Den neste frykten min er at barnet skal havne på skråplanet, og etter det kommer frykten om det kommer til å bli en slabbedask som ikke gidder å gjøre noe.

Anonymous poster hash: 9e6a2...286

  • Liker 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For oss ble nok den største utfordringen mangelen på søvn, og alt som følger med det

Endret av Frisørdama
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmmm..Det er egentlig ikke noe som har overrasket meg. Jeg visste jeg kom til å få mange nye bekymringer i livet, at jeg kom til å være sliten, at det ville være en prøvelse på forholdet, mindre tid til trening osv. Jeg visst også at jeg nok kom til å bli fryktelig glad i barnet, så glad at jeg av og til ville føle at jeg nesten sprakk av kjærlighet, men at det også ville komme dager hvor jeg telte minuttene til leggetid.

Kanskje er det fordi jeg har "hengt" her på KG lenge før jeg fikk barn, så jeg har lest mye om hvordan det har vært for andre, men det er altså ikke noe som har direkte overrasket meg. Eller det har kanskje overrasket meg hvor mye tid og energi jeg kan bruke på å finne akkurat den rette parkdressen eller de perfekte vinterskoene. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle bekymringene som følger med. Jeg visste ikke at man kunne bekymre seg så mye over ting.

Største frykten er jo at barnet skal dø. Den neste frykten min er at barnet skal havne på skråplanet, og etter det kommer frykten om det kommer til å bli en slabbedask som ikke gidder å gjøre noe.

Anonymous poster hash: 9e6a2...286

I tillegg til frykten for at barnet skal bli mobbet, ikke ha det bra, eller frykten for at barnet selv skal mobbe noen.

Og i tillegg, som hos frisørdama som skriver over her. Vi har også et kronisk sykt barn, og det er mange tanker rundt akkurat det.

Anonymous poster hash: 9e6a2...286

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bekymringene var sterkere enn jeg noen gang hadde trodd, men selvom det er vondt å bekymre seg så mye så er det et tegn på den store kjærligheten jeg har for mitt barn så det er ikke så ille alikevel.

Jeg føler jeg hadde forberedt meg godt på hvordan det ville bli å få barn. Jeg har mange småsøsken og har vært reservemamma hele livet mitt, i tillegg hadde jeg tantebarn fra før av som jeg lånte en del. Det eneste jeg ikke hadde tenkt på var at selvom barnet mitt virket helt friskt ved fødsel så var det ikke selvsagt at ikke noe var galt.

I svangerskapet var jeg kjempe redd for at noe skulle være galt med den lille gutten min og jeg gikk til jevnlige kontroller. Alt så kjempe fint ut, en frisk liten gutt som vokste som han skulle. Jeg fødte en frisk gutt som fikk litt vanskelig start (punktert lunge), men etter noen dager på intensiven var han bra igjen og jeg fikk han med meg hjem. Jeg var klar for å se fremover, jeg hadde et friskt lite barn og så for meg min fremtid som mamma.

Ved ettårs alder ble alt snudd på hodet. Jeg hadde merket at noe var annerledes, men kunne ikke sette fingeren på det. Følte det var veldig slitsomt å være mamma, men tenkte kanskje det bare var meg det var noe "galt med" siden jeg følte det var så tyngende og alle andre klarte det så mye bedre enn meg.

Så kom dagen jeg skulle ha foreldresamtale i barnehagen og jeg fikk beskjed om deres bekymringer. Føler det møtet bare ble svart, verden min ble helt knust. Barnet mitt utviklet seg ikke normalt

Jeg dro hjem og begynte med en gang å lese på internett for å prøve å finne ut hva det kunne være. Jeg fant det ganske raskt og kjente igjen alle beskrivelsene, barneautisme.

Det tok tid å få leger og andre til å tro på meg, men vi ble henvist til slutt og diagnosen ble fastsatt, akkurat det jeg mistenkte.

Etter det har vi hatt tett oppfølgning og vi har funnet svar på flere ting som har vært vanskelig. I tillegg til autismen har barnet refluks og epilepsi. Alt dette i tillegg til mye sykdom pga mye problemer med øre og hals. Det første året etter vi fikk svar på alt dette så var verden min helt svart, jeg har gått igjennom sorgprosessen flere ganger enn jeg trodde var mulig. Ingenting ble som jeg hadde trodd og det vil aldri bli sånn heller, vi lever i en helt annen verden og det er ikke mange som forstår hvor vanskelig det er.

Det er vondt å få dømmende blikk fra fremmede når barnet mitt slår seg vrang på offentlige steder, det er vondt å ikke ha mulighet til å gjøre koselige familieaktiviteter som andre familier kan, det er vondt at barnet mitt ikke søker min kjærlighet og det er ekstremt vondt med all oppfølgning hos lege og på sykehus når jeg ikke kan forklare han hvorfor fordi han ikke forstår.

Jeg sier ikke at man som kommende mor bør bekymre seg ihjel, men at man bør ha i tankene at selvom et barn virker friskt og ser helt normal ut ved fødsel så betyr ikke det at man er garantert en normal fremtid som familie. Hvis jeg får et barn til så kommer jeg til å ta en dag av gangen og ikke ha masse høye tanker om fremtiden for da risikerer jeg å ende opp knust om det skulle vise seg at ikke alt var bra selvom det så sånn ut. Det er akkurat det jeg gjør nå, jeg verdsetter hver eneste dag og hvert lille fremskritt, men jeg forventer ikke at ting "ordner seg" selvom vi har en god dag

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg var forberedt på slit og våkenetter, så alt det var greit for meg (ikke var det så ille som de verste historiene jeg hadde hørt heller, heldigvis). Det som i grunnen overrasket meg mest var hvor mye personlighet den lille hadde, sitt eget lynne og en egen humor. Jeg synes det var kjempeartig at vi kunne le sammen av noe, at han kunne finne på sine egne pek og måten han utforsket verden. Veldig fascinerende, og noe jeg sikkert kunne brukt timesvis på å observere. Det burde sikkert ikke være overraskende, jeg ble bare tatt på senga av at det skjedde så tidlig.

Anonymous poster hash: c3a1b...4b3

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bekymringene var sterkere enn jeg noen gang hadde trodd, men selvom det er vondt å bekymre seg så mye så er det et tegn på den store kjærligheten jeg har for mitt barn så det er ikke så ille alikevel.

Jeg føler jeg hadde forberedt meg godt på hvordan det ville bli å få barn. Jeg har mange småsøsken og har vært reservemamma hele livet mitt, i tillegg hadde jeg tantebarn fra før av som jeg lånte en del. Det eneste jeg ikke hadde tenkt på var at selvom barnet mitt virket helt friskt ved fødsel så var det ikke selvsagt at ikke noe var galt.

I svangerskapet var jeg kjempe redd for at noe skulle være galt med den lille gutten min og jeg gikk til jevnlige kontroller. Alt så kjempe fint ut, en frisk liten gutt som vokste som han skulle. Jeg fødte en frisk gutt som fikk litt vanskelig start (punktert lunge), men etter noen dager på intensiven var han bra igjen og jeg fikk han med meg hjem. Jeg var klar for å se fremover, jeg hadde et friskt lite barn og så for meg min fremtid som mamma.

Ved ettårs alder ble alt snudd på hodet. Jeg hadde merket at noe var annerledes, men kunne ikke sette fingeren på det. Følte det var veldig slitsomt å være mamma, men tenkte kanskje det bare var meg det var noe "galt med" siden jeg følte det var så tyngende og alle andre klarte det så mye bedre enn meg.

Så kom dagen jeg skulle ha foreldresamtale i barnehagen og jeg fikk beskjed om deres bekymringer. Føler det møtet bare ble svart, verden min ble helt knust. Barnet mitt utviklet seg ikke normalt

Jeg dro hjem og begynte med en gang å lese på internett for å prøve å finne ut hva det kunne være. Jeg fant det ganske raskt og kjente igjen alle beskrivelsene, barneautisme.

Det tok tid å få leger og andre til å tro på meg, men vi ble henvist til slutt og diagnosen ble fastsatt, akkurat det jeg mistenkte.

Etter det har vi hatt tett oppfølgning og vi har funnet svar på flere ting som har vært vanskelig. I tillegg til autismen har barnet refluks og epilepsi. Alt dette i tillegg til mye sykdom pga mye problemer med øre og hals. Det første året etter vi fikk svar på alt dette så var verden min helt svart, jeg har gått igjennom sorgprosessen flere ganger enn jeg trodde var mulig. Ingenting ble som jeg hadde trodd og det vil aldri bli sånn heller, vi lever i en helt annen verden og det er ikke mange som forstår hvor vanskelig det er.

Det er vondt å få dømmende blikk fra fremmede når barnet mitt slår seg vrang på offentlige steder, det er vondt å ikke ha mulighet til å gjøre koselige familieaktiviteter som andre familier kan, det er vondt at barnet mitt ikke søker min kjærlighet og det er ekstremt vondt med all oppfølgning hos lege og på sykehus når jeg ikke kan forklare han hvorfor fordi han ikke forstår.

Jeg sier ikke at man som kommende mor bør bekymre seg ihjel, men at man bør ha i tankene at selvom et barn virker friskt og ser helt normal ut ved fødsel så betyr ikke det at man er garantert en normal fremtid som familie. Hvis jeg får et barn til så kommer jeg til å ta en dag av gangen og ikke ha masse høye tanker om fremtiden for da risikerer jeg å ende opp knust om det skulle vise seg at ikke alt var bra selvom det så sånn ut. Det er akkurat det jeg gjør nå, jeg verdsetter hver eneste dag og hvert lille fremskritt, men jeg forventer ikke at ting "ordner seg" selvom vi har en god dag

I tillegg til frykten for at barnet skal bli mobbet, ikke ha det bra, eller frykten for at barnet selv skal mobbe noen.

Og i tillegg, som hos frisørdama som skriver over her. Vi har også et kronisk sykt barn, og det er mange tanker rundt akkurat det.

Anonymous poster hash: 9e6a2...286

Hm, ja, det er jo alltid en mulighet for at barnet har problemer utover det vanlige... Har faktisk tenkt endel på det, at hvis vi skal få barn må vi også være klar for et barn som kanskje krever mer enn gjennomsnittet. Så det å ta en dag av gangen er vel et lurt tips. :)

Tusen takk for at dere deler! :klem1:

Endret av Åselin
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Eurodice

Bekymringene var sterkere enn jeg noen gang hadde trodd, men selvom det er vondt å bekymre seg så mye så er det et tegn på den store kjærligheten jeg har for mitt barn så det er ikke så ille alikevel.

Jeg føler jeg hadde forberedt meg godt på hvordan det ville bli å få barn. Jeg har mange småsøsken og har vært reservemamma hele livet mitt, i tillegg hadde jeg tantebarn fra før av som jeg lånte en del. Det eneste jeg ikke hadde tenkt på var at selvom barnet mitt virket helt friskt ved fødsel så var det ikke selvsagt at ikke noe var galt.

I svangerskapet var jeg kjempe redd for at noe skulle være galt med den lille gutten min og jeg gikk til jevnlige kontroller. Alt så kjempe fint ut, en frisk liten gutt som vokste som han skulle. Jeg fødte en frisk gutt som fikk litt vanskelig start (punktert lunge), men etter noen dager på intensiven var han bra igjen og jeg fikk han med meg hjem. Jeg var klar for å se fremover, jeg hadde et friskt lite barn og så for meg min fremtid som mamma.

Ved ettårs alder ble alt snudd på hodet. Jeg hadde merket at noe var annerledes, men kunne ikke sette fingeren på det. Følte det var veldig slitsomt å være mamma, men tenkte kanskje det bare var meg det var noe "galt med" siden jeg følte det var så tyngende og alle andre klarte det så mye bedre enn meg.

Så kom dagen jeg skulle ha foreldresamtale i barnehagen og jeg fikk beskjed om deres bekymringer. Føler det møtet bare ble svart, verden min ble helt knust. Barnet mitt utviklet seg ikke normalt

Jeg dro hjem og begynte med en gang å lese på internett for å prøve å finne ut hva det kunne være. Jeg fant det ganske raskt og kjente igjen alle beskrivelsene, barneautisme.

Det tok tid å få leger og andre til å tro på meg, men vi ble henvist til slutt og diagnosen ble fastsatt, akkurat det jeg mistenkte.

Etter det har vi hatt tett oppfølgning og vi har funnet svar på flere ting som har vært vanskelig. I tillegg til autismen har barnet refluks og epilepsi. Alt dette i tillegg til mye sykdom pga mye problemer med øre og hals. Det første året etter vi fikk svar på alt dette så var verden min helt svart, jeg har gått igjennom sorgprosessen flere ganger enn jeg trodde var mulig. Ingenting ble som jeg hadde trodd og det vil aldri bli sånn heller, vi lever i en helt annen verden og det er ikke mange som forstår hvor vanskelig det er.

Det er vondt å få dømmende blikk fra fremmede når barnet mitt slår seg vrang på offentlige steder, det er vondt å ikke ha mulighet til å gjøre koselige familieaktiviteter som andre familier kan, det er vondt at barnet mitt ikke søker min kjærlighet og det er ekstremt vondt med all oppfølgning hos lege og på sykehus når jeg ikke kan forklare han hvorfor fordi han ikke forstår.

Jeg sier ikke at man som kommende mor bør bekymre seg ihjel, men at man bør ha i tankene at selvom et barn virker friskt og ser helt normal ut ved fødsel så betyr ikke det at man er garantert en normal fremtid som familie. Hvis jeg får et barn til så kommer jeg til å ta en dag av gangen og ikke ha masse høye tanker om fremtiden for da risikerer jeg å ende opp knust om det skulle vise seg at ikke alt var bra selvom det så sånn ut. Det er akkurat det jeg gjør nå, jeg verdsetter hver eneste dag og hvert lille fremskritt, men jeg forventer ikke at ting "ordner seg" selvom vi har en god dag

:hug:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var forberedt på slit og våkenetter, så alt det var greit for meg (ikke var det så ille som de verste historiene jeg hadde hørt heller, heldigvis). Det som i grunnen overrasket meg mest var hvor mye personlighet den lille hadde, sitt eget lynne og en egen humor. Jeg synes det var kjempeartig at vi kunne le sammen av noe, at han kunne finne på sine egne pek og måten han utforsket verden. Veldig fascinerende, og noe jeg sikkert kunne brukt timesvis på å observere. Det burde sikkert ikke være overraskende, jeg ble bare tatt på senga av at det skjedde så tidlig.

Anonymous poster hash: c3a1b...4b3

Ah, så fint å høre! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Riskjeks

At lite søvn og gråting ikke bare hører til babyperioden...

Bekymringer...

Det evige "slitet" noen dager er - man føler man ikke gjør annet enn å rydde, megle mellom ungene, rydde litt mer, trøste unger som gråter, megle igjen, og så skal man vaske klær og lage mat og støvsuge og ellers prøve å føre et normalt liv med jobb osv. Man føler man er konstant "på vakt", alle krefter blir bare sugd ut...

Det ansvaret det faktisk er å oppdra barn. Noen ganger blir jeg nesten overveldet når jeg tenker på at det er jeg som skal få disse ungene til å bli dugelige mennesker :sjokk:

Nå er jeg alene med barna mine da, og har vært det siden de var helt små. Mulig jeg hadde følt det annerledes om jeg hadde hatt en å dele alt med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bekymringene var sterkere enn jeg noen gang hadde trodd, men selvom det er vondt å bekymre seg så mye så er det et tegn på den store kjærligheten jeg har for mitt barn så det er ikke så ille alikevel.

Jeg føler jeg hadde forberedt meg godt på hvordan det ville bli å få barn. Jeg har mange småsøsken og har vært reservemamma hele livet mitt, i tillegg hadde jeg tantebarn fra før av som jeg lånte en del. Det eneste jeg ikke hadde tenkt på var at selvom barnet mitt virket helt friskt ved fødsel så var det ikke selvsagt at ikke noe var galt.

I svangerskapet var jeg kjempe redd for at noe skulle være galt med den lille gutten min og jeg gikk til jevnlige kontroller. Alt så kjempe fint ut, en frisk liten gutt som vokste som han skulle. Jeg fødte en frisk gutt som fikk litt vanskelig start (punktert lunge), men etter noen dager på intensiven var han bra igjen og jeg fikk han med meg hjem. Jeg var klar for å se fremover, jeg hadde et friskt lite barn og så for meg min fremtid som mamma.

Ved ettårs alder ble alt snudd på hodet. Jeg hadde merket at noe var annerledes, men kunne ikke sette fingeren på det. Følte det var veldig slitsomt å være mamma, men tenkte kanskje det bare var meg det var noe "galt med" siden jeg følte det var så tyngende og alle andre klarte det så mye bedre enn meg.

Så kom dagen jeg skulle ha foreldresamtale i barnehagen og jeg fikk beskjed om deres bekymringer. Føler det møtet bare ble svart, verden min ble helt knust. Barnet mitt utviklet seg ikke normalt

Jeg dro hjem og begynte med en gang å lese på internett for å prøve å finne ut hva det kunne være. Jeg fant det ganske raskt og kjente igjen alle beskrivelsene, barneautisme.

Det tok tid å få leger og andre til å tro på meg, men vi ble henvist til slutt og diagnosen ble fastsatt, akkurat det jeg mistenkte.

Etter det har vi hatt tett oppfølgning og vi har funnet svar på flere ting som har vært vanskelig. I tillegg til autismen har barnet refluks og epilepsi. Alt dette i tillegg til mye sykdom pga mye problemer med øre og hals. Det første året etter vi fikk svar på alt dette så var verden min helt svart, jeg har gått igjennom sorgprosessen flere ganger enn jeg trodde var mulig. Ingenting ble som jeg hadde trodd og det vil aldri bli sånn heller, vi lever i en helt annen verden og det er ikke mange som forstår hvor vanskelig det er.

Det er vondt å få dømmende blikk fra fremmede når barnet mitt slår seg vrang på offentlige steder, det er vondt å ikke ha mulighet til å gjøre koselige familieaktiviteter som andre familier kan, det er vondt at barnet mitt ikke søker min kjærlighet og det er ekstremt vondt med all oppfølgning hos lege og på sykehus når jeg ikke kan forklare han hvorfor fordi han ikke forstår.

Jeg sier ikke at man som kommende mor bør bekymre seg ihjel, men at man bør ha i tankene at selvom et barn virker friskt og ser helt normal ut ved fødsel så betyr ikke det at man er garantert en normal fremtid som familie. Hvis jeg får et barn til så kommer jeg til å ta en dag av gangen og ikke ha masse høye tanker om fremtiden for da risikerer jeg å ende opp knust om det skulle vise seg at ikke alt var bra selvom det så sånn ut. Det er akkurat det jeg gjør nå, jeg verdsetter hver eneste dag og hvert lille fremskritt, men jeg forventer ikke at ting "ordner seg" selvom vi har en god dag

Er dere medlemmer i autismeforeningen?

Der kan du ta kontakt for jeg får inntrykk av at du trenger litt hjelp i dagliglivet.

Håper du ikke tar dette ille opp, jeg vet litt av hva du sliter med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er dere medlemmer i autismeforeningen?

Der kan du ta kontakt for jeg får inntrykk av at du trenger litt hjelp i dagliglivet.

Håper du ikke tar dette ille opp, jeg vet litt av hva du sliter med.

Ja vi har vært medlemmer i autismeforeningen siden pjokken fikk diagnose :) jeg har vært veldig flink på å "utdanne meg" etter vi fant ut hva det var (fra jeg begynte å mistenke autisme) og har stålkontroll på paragrafjungelen, deltatt på masse kurs, fått kontakt med andre i samme situasjon, deltar i veiledningsprogram og har kontakt med alle innstansene som er mulig å få inn i bildet når man har et barn med slike vansker så vi blir jo godt ivaretatt :)

Men det er jo fortsatt vanskelig, det vil det nok alltid være. Men bedre nå enn det var for et år siden :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg ble faktisk overrasket over mine følelser for babyen og hvor mye glede et barn kunne gi. Og jeg taklet faktisk søvnløsheten bedre enn jeg hadde trodd.

men nå har jeg eldre døsken og har mange tantebarn, har vokst opp med å høres alt om søvnløse netter, kolikk og hvor grusomt slitsomt alt var.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja vi har vært medlemmer i autismeforeningen siden pjokken fikk diagnose :) jeg har vært veldig flink på å "utdanne meg" etter vi fant ut hva det var (fra jeg begynte å mistenke autisme) og har stålkontroll på paragrafjungelen, deltatt på masse kurs, fått kontakt med andre i samme situasjon, deltar i veiledningsprogram og har kontakt med alle innstansene som er mulig å få inn i bildet når man har et barn med slike vansker så vi blir jo godt ivaretatt :)

Men det er jo fortsatt vanskelig, det vil det nok alltid være. Men bedre nå enn det var for et år siden :)

Så bra, da blir dere fulgt opp.

Ønsker deg lykke til videre!

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble mest overrasket over hvor mye kos det var, og hvor lite slitsom babytiden var. Alle sa jo at babyperioden var så slitsom, og livene våre ville bli satt på hodet "forsøk å kos dere når de er så små, det går så fort". Vi gjorde ikke annet enn å kose oss. Nå har vi vært svært heldige, og ikke hatt noen utfordringer av noe slag, de sover til og med.

Men vi jobbet redusert, har begge hatt lange, utvidete permisjoner i mange år, og nå overrasker det meg at det faktisk ikke går å jobbe 100% begge to. Andre klarer det, men ikke vi. Så nå som de er eldre er det mer slitsomt, bortsett fra at det er jobben som er utfordringen, ikke barna.

Anonymous poster hash: 9dd40...c84

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Jeg har nok vært veldig heldig, men jeg er igrunnen mest overrasket over hvor enkelt og naturlig alt går/har gått. Har en 5 mnd gammel baby nå og har hatt selv om jeg har lest mye på forhånd, føltes det egentlig som om både graviditeten, fødselen og babytiden så langt har gått på skinner "helt instinktivt". Man hører jo så mye skrekkhistorier, så jeg føler at jeg har en urolig rolig og blid unge.

Også er det litt sjokkerende hvor utrolig fort tiden flyr!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må si meg enig med Veggdyret :)

Jeg ble overrasket over hvor enkelt det var, hadde forberedt meg på all slags, kolikk og våken netter, tenner og hyl men ingenting skjedde. Jeg har nok vært veldig heldig med lillegutt, har ikke hatt noe stress, utrolig men sant :rodmer:

Men tenker jo det at hvis jeg får en til, så får vel jeg alt der :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

overveldet av følelser.

De første årene var det omsorg, passe på og trøst.

Nå i teenårnen er det mer utfordrende. selvbilde, selvtillitt, sliter sosialt, få venner osv..... mye choatching.



Anonymous poster hash: 05166...39e
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den største og første overaskelsen var mine egne innstinker. At det faktisk er mulig at jeg klarer å overleve på null søvn og likevel klare å både ta meg av og sette barnet først av alle behov. Fantastisk at det er mulig! F.eks etter fødselen klarer man seg en hel dag med bare et par timers søvn, men nå når barnet er mye eldre kan jeg ikke klare meg uten 8 timer en gang.

Og en ting er å ha en baby, en annen ting er å ha et barnehagebarn, et skolebarn, en tenåring og et voksen barn. Bekymringene bli absolutt ikke mindre med tiden, men de forandrer seg. Jeg tenkte ikke mye over rollen som rådgiver og forbilde, men de tankene kom mer etterhvert.



Anonymous poster hash: 04a75...231
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...