Min kommende ektemann vil ikke ha barn.

[småsei]

Kan du ikke bare ta en spansk en da? Droppe prevensjon...opps jeg ble visst gravid jeg. Så ser du nok han forandrer synet sitt på barn.

Anonymous poster hash: bd6f5...090

Så lavt synker en bare ikke!!!! Er ts glad i mannen sin så bedrar hun han ikke på den måten. fy faen.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner at dette er veldig vanskelig for deg, TS. Men nå har samboren din vært åpen hele veien om at han ikke ønsker barn. Du valgte å bli til tross for dette. Om du nå velger å snu tilbake på det, så kan du ikke forvente at han har forandret mening. Noen ønsker ikke barn, og vil ikke ønske dette uansett hvor høyt de elsker parteren sin. De to tingene trenger ikke henge sammen, og man kan elske noen høyt uten å ville ha barn med dem. Jeg ville ikke brukt "Hvis du elsker meg, så unner du meg i alle fall ett barn"-kortet. Han kan jo da si "Hvis du elsker meg, hvorfor er det ikke nok med bare oss to?". I tillegg har han jo alltid vært klar på at barn ikke lå i kortene for han.
Du må rett og slett finne ut om ønsket om barn er sterkere enn lysten til å være gift med han. Selvsagt må du ta opp dette med han så fort som mulig. Det kan jo hende han har forandret mening, men det kan ikke forventes og du burde ikke prøve presse han til det heller.
Lykke til, jeg håper det ordner seg på en måte!

Anonymous poster hash: 1c794...177

[skreppamedleppa]

Jeg er lite provosert over frivillig barnløse, jeg har faktisk vært en selv (fikk barn veldig seint) og hadde nok fortsatt tilhørt gruppen om ikke for en uplanlagt graviditet (jada, kunne tatt abort, men skylder på gravidhormoner som overstyrte det meste andre.). Angrer på barn, ja det har jeg ingen problemer med å tro at mange gjør (seriøst, det er bare å se seg rundt og legg merke til forkjellen mellom hva folk sier OG hva de faktisk gjør..) og jeg kunne definitvt selv levd lykkelig videre uten barn i livet mitt. Det er på ingen måte avgjørende for min livslykke å ha barn, men det går faktisk ikke på noen måte ut over barnet (hvorfor skulle det det? Jeg er glad i barnet selv om jeg ønsker meg en annen hverdag, ironisk nok noe jeg håndterer betydelig bedre enn mange "superforeldre" jeg kjenner.) Angående det uthevde til slutt, her mener jeg faktisk at du begår den klassiske arrogante ansvarsfraksrivelsen. Hvorfor er det greit at en som aldri ønsker barn blir sammen med noen de vet ønsker barn? De forventer jo tydeligvis at den andre parten skal endre mening! Strengt tatt bude de ha vett nok til å velge bort partnere som de vet ønsker seg barn på lik linje med de som ønsker seg barn bør velge bort de som ikke vil ha barn. Men neida, de krever heller at andre part ombestemmer seg, velger kjærligheten foran potensielle fremtidige barn. Hvor naivt er ikke det? De har da ikke mer rett til å be noen endre sine livsvalg enn andre og de har like mye ansvar for situasjonen som oppstår når de da likevel velger å bli i et forhold med et menneske med grunnleggende forskjellige ønsker for fremtiden. Anonymous poster hash: 3a6de...5ed

Et hvert voksent menneske må ta sine egne valg basert på den informasjonen en til enhver tid innehar. Ts har hatt denne informasjonen i 4 år og kunne trekt seg for lenge siden, han gav henne et valg, men det er faktisk og har vært hennes valg.

Mannen til ts har ikke forventet at hun skal forandre seg, han har vært åpen om sitt liv og ønsker, hun har ikke det.

Selv om man ønsker seg barn er man ikke et barn og man bør ta sine individuelle bestemmelser selv og ikke sky unna og la alle bestemmelser bli bestemt av et annet menneske.

At du mener han skulle ha gjort det slutt for 4 år siden og at han skulle bestemme det i eneskap når han ikke en gang var klar over hvor mye barn tydeligvis har betydd for hun siden hun ikke har vært ærlig å sagt noe tror jeg er noe av det dummeste jeg har hørt. Jeg tviler på at mannen hennes er tankeleser. Kommunikasjon er faktisk viktig av en god grunn i et hvert forhold.

[Meline37]

(usikker på om jeg skulle skrive det her, men tar skjansen)

Jeg skriver ikke dette for og snakke stykt om samboeren, vil heller ikke at noen andre skal gjøre det. For han er en fantastisk mann på alle måter.

Vi har vert sammen i over 6 år, forlovet i 1..

Har et fantastisk forhold og elsker hverandre veldig høyt, jeg er så utrolig knyttet til både han og hele familien hans at det er blitt min familie og.

når vi hadde verdt sammen i ca 2 år fant han ut han ikke vil ha barn.

jeg har alltid villet hatt vertfall 1, og jeg er utrolig glad i barn.

Han er veeldig flink med barn, og de blir veldig fort glad i han.

ikke bare det at han ikke vil ha, men han er ikke noe særlig glad i de heller.

Når han fortalte meg at han aldri ville ha så ga han meg skjansen og ende forholdet for han fårsto om jeg ikke kunne vær sammen med han mer, han sa han var redd jeg skulle angre når vi ble eldre.

men jeg har alltid sagt det at heller ingen barn enn og miste han.

men nå har jeg blitt litt eldre og jeg kjenner det mer og mer, jeg vil ha barn..

han vet jo det innerst inne at jeg vil det.

Jeg er livredd for og fortelle han at jeg ikke kan leve livet uten vertfall 1 barn.

for jeg vet at da går vi fra hverandre, og det vil jeg ikke.

Jeg har desverre utsatt samtalen i flere måneder.

jeg gråter bare jeg skriver det her for jeg vet at det er det som kommer til og skje.

det er så tungt og tenke på det, vi skal jo gifte oss ;-(

jeg trenger noen å snakke med for når jeg snakker med venner eller familie sier alle det samme, at han forrandrer sikkert mening.

men det gjør han ikke, han ser ikke vitsen med og få barn, og han snakker om det ofte.

er her kansje noen her som har vert eller er i samme situasjon?

jeg vet ingen kan gi meg fasit på hva jeg skal gjør, men det hjelper bare å snakke med noen.

jeg vil ha barn, men jeg vil bare at han skal vær far til barnet.

og jeg kan bare ikke miste han, men fortsetter vi forholdet kan jeg ende opp og bli bitter når vi er eldre.

hilsen fortvilet

(skriver ikke alderen vår for jeg vil vær mest mulig anonym, men vi er ikke ungdommer bare så d er sagt:-))

Anonymous poster hash: 9570d...32d

Tenk om du opplever det jeg gjorde... Hva om han om 14-15 års tid frem i tid forlater deg? Også får han barn med en annen...mens du sitter igjen å angrer på alle årene med han.... Jeg fikk to barn da... i løpet av den tid... Men jeg maste meg til de... Han trengte ikke barn sa han. Og ville vente lengst mulig. Jeg er glad jeg fikk barna.. Tilslutt gikk han rundt med en ny dame og barn med henne og. Men jeg har ihvertfall noe igjen! Og det er to vakre skjønne herlige barn, som jeg elsker overalt på jord!.

Men må si en ting : det å ha barn er kjekt, men ... det krever sitt.. det er ansvar, det er bekymringer som følger med. Men samtidig: jeg ville aldri vært uten de. Og er virkelig glad at eksen ikke fikk stikke avgårde uten å gi meg de . Jeg tror jeg ville ha forlangt at jeg skulle ha barn... eller fikk han reise... !

Endret 27. mars 2014 av Meline37

[AnonymBruker]

Tusen takk for alle svar..

Nå har jeg endelig tatt samtalen med han, han har vert litt på tanken om at den samtalen engang kommer. Vi fant ut at vi skal gi det to måneder til, nå når det er blitt en enda større realitet så skal han tenke seg nøye gjennom det. Han sier at han vet egentlig at han kommer ikke til å forandre mening, men han vil tenke veldig nøye gjennom det for forholdet sin skyld.. Vi går bare rundt og er triste begge to, vet vell egentlig jva som skjer.. Så går vell egentlig og forbereder oss til bruddet som venter oss.. Vi elsker hverandre veldig høyt så dette er ikke noe vi vil. Men desverre så ønsker vi ikke samme fremtid :-( er utrolig trist.. Men takket være dere klarte jeg samle mot til å ta samtalen.. Takk <3

Anonymous poster hash: 9570d...32d

[hr.pinnsvin]

Uff, dette her var jo bare sørgelig og trist..lykke til og tvi,tvi!

[AnonymBruker]

Jeg har nylig vært vitne til et vondt brudd i vennekretsen. Et par som har vært sammen i mange år. Han har fra første dag vært krystallklar på at han ikke vil ha barn. Hun tror jeg har gått og ventet hele tiden på at han skulle ombestemme seg. Plutselig våknet hun opp og innså at tiden var i ferd med å løpe fra henne. Hun ga ham et ultimatum; enten behold meg og få barn, eller lev barnefritt og mist meg. Han gjorde det slutt med henne.

Så, hør på mannen, og tro på ham. Elsker du ham høyt nok til at et liv med bare dere to er tilstrekkelig? Ikke alle ombestemmer seg. Min kamerat i eksemplet over var sammen med sin kjære fra han var 25 til han var 40. Og han snakket aldri om "kanskje, en dag..."

Jeg skjønner det er tungt.

Anonymous poster hash: bc9c6...a42

[AnonymBruker]

Jeg har nylig vært vitne til et vondt brudd i vennekretsen. Et par som har vært sammen i mange år. Han har fra første dag vært krystallklar på at han ikke vil ha barn. Hun tror jeg har gått og ventet hele tiden på at han skulle ombestemme seg. Plutselig våknet hun opp og innså at tiden var i ferd med å løpe fra henne. Hun ga ham et ultimatum; enten behold meg og få barn, eller lev barnefritt og mist meg. Han gjorde det slutt med henne. Så, hør på mannen, og tro på ham. Elsker du ham høyt nok til at et liv med bare dere to er tilstrekkelig? Ikke alle ombestemmer seg. Min kamerat i eksemplet over var sammen med sin kjære fra han var 25 til han var 40. Og han snakket aldri om "kanskje, en dag..." Jeg skjønner det er tungt. Anonymous poster hash: bc9c6...a42

Takk for svar. Er selfølgelig redd for at det skal skje. Men nå har vi pratet sammen endelig.. Han kommer nok ikke til å forandre mening.. Og jeg lurer på om jeg skal vente i to måneder eller bare "rive av plasteret" nå.. For hver eneste gang jeg ser på han nå tenker jeg at snart skal jeg aldri mer se han.. Er utrolig vont, burde egentlig bare jort det slutt nå og begynt jobbe med kjærlighetssorgen istedenfor og gå i to måneder og "pinest" og bare vente på det som kommer..

Fårstår det flere sier at det har vert egoistisk at jeg har håpt ham skal forrandre mening.. Er helt enig..

Ts

Anonymous poster hash: 9570d...32d

[Gjest Chloe87]

Takk for svar. Er selfølgelig redd for at det skal skje. Men nå har vi pratet sammen endelig.. Han kommer nok ikke til å forandre mening.. Og jeg lurer på om jeg skal vente i to måneder eller bare "rive av plasteret" nå.. For hver eneste gang jeg ser på han nå tenker jeg at snart skal jeg aldri mer se han.. Er utrolig vont, burde egentlig bare jort det slutt nå og begynt jobbe med kjærlighetssorgen istedenfor og gå i to måneder og "pinest" og bare vente på det som kommer..

Fårstår det flere sier at det har vert egoistisk at jeg har håpt ham skal forrandre mening.. Er helt enig..

TsAnonymous poster hash: 9570d...32d

Ikke gå og håp han forandrer mening, det gjorde eksen med meg, han valgte å tro jeg kom til å ombestemme meg og fikk "sjokk" da han endelig innså at jeg mente hva jeg sa.

[Lutetium 71]

Kan du ikke bare ta en spansk en da? Droppe prevensjon...opps jeg ble visst gravid jeg. Så ser du nok han forandrer synet sitt på barn.

Anonymous poster hash: bd6f5...090

Det forandrer nok også tilliten i forholdet ganske vesentlig. Å lure noen man elsker er noe man rett og slett ikke gjør.

Jeg ser bare en fornuftig løsning på problemene skissert i HI; brudd. Vondt blir det uansett hva som skjer.

[AnonymBruker]

Jeg har nylig vært vitne til et vondt brudd i vennekretsen. Et par som har vært sammen i mange år. Han har fra første dag vært krystallklar på at han ikke vil ha barn. Hun tror jeg har gått og ventet hele tiden på at han skulle ombestemme seg. Plutselig våknet hun opp og innså at tiden var i ferd med å løpe fra henne. Hun ga ham et ultimatum; enten behold meg og få barn, eller lev barnefritt og mist meg. Han gjorde det slutt med henne. Så, hør på mannen, og tro på ham. Elsker du ham høyt nok til at et liv med bare dere to er tilstrekkelig? Ikke alle ombestemmer seg. Min kamerat i eksemplet over var sammen med sin kjære fra han var 25 til han var 40. Og han snakket aldri om "kanskje, en dag..." Jeg skjønner det er tungt. Anonymous poster hash: bc9c6...a42

Takk for svar. Er selfølgelig redd for at det skal skje. Men nå har vi pratet sammen endelig.. Han kommer nok ikke til å forandre mening.. Og jeg lurer på om jeg skal vente i to måneder eller bare "rive av plasteret" nå.. For hver eneste gang jeg ser på han nå tenker jeg at snart skal jeg aldri mer se han.. Er utrolig vont, burde egentlig bare jort det slutt nå og begynt jobbe med kjærlighetssorgen istedenfor og gå i to måneder og "pinest" og bare vente på det som kommer..

Fårstår det flere sier at det har vert egoistisk at jeg har håpt ham skal forrandre mening.. Er helt enig..

Ts

Anonymous poster hash: 9570d...32d

[LunaLove]

Kanskje forandrer han mening, men også kanskje ikke?

Dette er nok en samtale dere er nødt til å ha. Hvis han sier "Nei, jeg skal ikke ha barn", vil du klare å elske han om 30 år når dere sitter dere bare dere to? Eller vil savnet etter et barn bli så stort at du holder han ansvarlig og se på han som "den som stjal drømmen om barn"?

Dersom han ikke vil ha barn, og det er viktig for deg - så har du dessverre et enormt vanskelig valg foran deg.

Jeg er sammen med en mann som har 2 barn fra tidligere ekteskap. Jeg spurte han på date nummer 1 om han ville både gifte seg igjen og få flere barn. For meg er nemlig dette så viktig, at jeg hadde heller funnet en annen mann enn å ofte barn og giftemål. Når det går 2 år ut i forholdet før man får klare svar på slikt blir valget vanskeligere såklart fordi man har blitt godt kjent med hverandre og fått sterke følelser.

Jeg har ingen egne barn, men alle mine venniner som har det sier det er en kjærlighet sterkere enn noe annet - ikke la noen få ta fra deg muligheten til å oppleve det om dette er noe du ønsker.