Min kommende ektemann vil ikke ha barn.

[cattleya]

Har full forståelse for at dette er veldig vanskelig Men hva enn du gjør så ta denne samtalen med kjæresten din før det valget blir tatt for deg og du ikke kan få barn lengre... Ikke la tiden ta dette valget for deg, for da hadde jeg blitt bitter i alle fall...

[AnonymBruker]

Dette provoserer meg kjenner jeg, å ofre seg for et barn bare fordi man "elsker noen høyt nok". For meg, uten kvinners normalt sterke barneønske så høres det bare absurd ut. Et barn er ikke noe man kan levere tilbake, eller bytte ut, eller som kan selges om man går fra hverandre. Noen av oss som ikke har et sterkt ønske om barn har faktisk tenkt gjennom ansvarsbiten også, og ønsker det ikke. Og aller mest, alle som syns han skal endre mening underveis og som sier "han blir nok glad bare barnet er der", er det virkelig en sjans man er villig til å ta på vegne av et menneskeliv? At kanskje noen blir glad i barnet? Hva om det ikke skjer? Hva om han føler seg akkurat så låst, så bundet og så lei seg som han kanskje nå tenker han kommer til å gjøre?

Klart det kan hende han velger barn framfor brudd. Kanskje når han har tenkt litt på det blir det bedre. Men det har da virkelig ingenting å gjøre med hvor høyt man elsker noen ?? Og det kan jo ikke bli bedre før du har tatt denne litt kjipe samtalen TS.

(og før noen drar for mange forhastede konklusjoner her; jeg håper selvsagt at han skifter mening, siden dette er så vitkig for TS samtidig som han er så viktig for henne... men å definere hvor mye han elsker henne utfra om han skifter mening eller ikke mener jeg er litt på siden av målet)

Er helt enig i det du sier, og jeg kunne aldri ha brukt den setningen på han at elsker du meg så vil du ha barn. Jeg vet at det er ikke slik det fungerer. Jeg vet han elsker meg selv om han ikke vil ha barm. Takk for svar.

Ts

Anonymous poster hash: 9570d...32d

[AnonymBruker]

Har full forståelse for at dette er veldig vanskelig Men hva enn du gjør så ta denne samtalen med kjæresten din før det valget blir tatt for deg og du ikke kan få barn lengre... Ikke la tiden ta dette valget for deg, for da hadde jeg blitt bitter i alle fall...

Tusen takk for støtte <3

Ts

Anonymous poster hash: 9570d...32d

[Gjest Gjest]

(usikker på om jeg skulle skrive det her, men tar skjansen)

Jeg skriver ikke dette for og snakke stykt om samboeren, vil heller ikke at noen andre skal gjøre det. For han er en fantastisk mann på alle måter.

Vi har vert sammen i over 6 år, forlovet i 1..

Har et fantastisk forhold og elsker hverandre veldig høyt, jeg er så utrolig knyttet til både han og hele familien hans at det er blitt min familie og.

når vi hadde verdt sammen i ca 2 år fant han ut han ikke vil ha barn.

jeg har alltid villet hatt vertfall 1, og jeg er utrolig glad i barn.

Han er veeldig flink med barn, og de blir veldig fort glad i han.

ikke bare det at han ikke vil ha, men han er ikke noe særlig glad i de heller.

Når han fortalte meg at han aldri ville ha så ga han meg skjansen og ende forholdet for han fårsto om jeg ikke kunne vær sammen med han mer, han sa han var redd jeg skulle angre når vi ble eldre.

men jeg har alltid sagt det at heller ingen barn enn og miste han.

men nå har jeg blitt litt eldre og jeg kjenner det mer og mer, jeg vil ha barn..

han vet jo det innerst inne at jeg vil det.

Jeg er livredd for og fortelle han at jeg ikke kan leve livet uten vertfall 1 barn.

for jeg vet at da går vi fra hverandre, og det vil jeg ikke.

Jeg har desverre utsatt samtalen i flere måneder.

jeg gråter bare jeg skriver det her for jeg vet at det er det som kommer til og skje.

det er så tungt og tenke på det, vi skal jo gifte oss ;-(

jeg trenger noen å snakke med for når jeg snakker med venner eller familie sier alle det samme, at han forrandrer sikkert mening.

men det gjør han ikke, han ser ikke vitsen med og få barn, og han snakker om det ofte.

er her kansje noen her som har vert eller er i samme situasjon?

jeg vet ingen kan gi meg fasit på hva jeg skal gjør, men det hjelper bare å snakke med noen.

jeg vil ha barn, men jeg vil bare at han skal vær far til barnet.

og jeg kan bare ikke miste han, men fortsetter vi forholdet kan jeg ende opp og bli bitter når vi er eldre.

hilsen fortvilet

(skriver ikke alderen vår for jeg vil vær mest mulig anonym, men vi er ikke ungdommer bare så d er sagt:-))

Anonymous poster hash: 9570d...32d

Jeg ville slått opp.

[AnonymBruker]

Jeg regner med at de som snakker om aa "glemme" prevensjon er troll eller useriose. For saant gjor man ikke - ikke mot noen man elsker og i hvert fall ikke mot fremtidige barn. Men det virker jo som du har hodet paa rett plass der.

Han vet tydeligvis hva du tenker og hvis han ogsaa har snakket om sterilisering saa er jo dette noe han tror paa. Jeg er ikke fan av tankegangen noen kvinner har om at de er unntaket i enhver situasjon. Som i "mannen min fridde etter 10 aar", "kjenner en som sa han ikke ville ha barn men som ville etter 8 aar". Det faller i samme kategori som kvinner som faar hoere at en mann "ikke er ute etter et forhold" og tar det som en utfordring fremfor et faktum. Det finnes unntak til alt, du er ikke ett av dem. Og du boer i vaert fall ikke kaste vekk dine fertile aar i et forsok paa aa pushe ditt eget hell.

Det er menn der ute som vil ha barn. Hvor enn smertefullt et brudd er, saa er ikke du og mannen paa samme side. Det blir aa rive av et plaster naa (sannsynligvis) men det er foretrekkbart over et trist liv med bitterhet - som kanskje gjor at forholdet ryker i lengden, og da vil du alltid vaere forbanna for at du ofret barn for en mann du ikke engang endte opp med.

Gidde rikke engang svare de som skriver at jeg skal droppe prevensjon, det er en forferdelig ting og gjøre mot en man elsker.. DA er man egoistisk da.. Så det blir for domt for min del..

Off du har så sant i de du skrover..tårene triller når jeg leste det, for jeg vet at du har helt rett. Men så er jeg veldig flink å leve i min lille fantasiverden der jeg tror alt ordner seg til slutt.. Men jeg må snart begynde se realiteten i øynene.takk for gode svar

Ts

Anonymous poster hash: 9570d...32d

[Sylvari]

Hadde det vært meg hadde jeg nok gitt han et ultimatum. Hvis han elsket meg høyt nok ville jeg tenke at da hadde han kunnet ofret seg for minst 1 barn. Du bør ta en ordentlig alvorsprat med han før dere gifter dere i hvertfall!

Hvorfor vil han ikke ha barn da? Hvor gammel er han? Er ofte slik at yngre menn under 30 år ofte ikke ønsker seg barn, men dette kan jo endre seg med tiden. Mannen min ble ikke klar før han var 31 og var ikke så giret på barn før. Nå venter vi en liten en i april og nå gleder han seg kjempemasse.

Er du ikke helt rett i pappen?

Som jeg har sagt mange ganger før her på forumet, så er ikke unger en liten hamster, man går ikke til anskaffelse av et før alt er på plass. Det er ikke noe man inngår kompromiss om.

Jeg er frivillig barnløs og har tenkt over alle aspekter ved barn, og det ansvaret ønsker jeg meg ikke. Og om mannen min ville hatt barn og kom med "om du elsker meg, så får vi ett barn" så hadde jeg kasta han på huet og ræva ut. Barn er ikke noe man skal ta lett på. For man har ikke angrerett på de, de varer livet ut.

[AnonymBruker]

Sett deg ned og forklar ham hvor viktig det er for deg og få barn. Han skjønner ikke vitsen med barn? Vitsen er at han får fortsette et liv med deg vel:)

Tenk om han går fra deg om 15år (du vet det er vanlig), tenk så bitter du Da vil bli!

Anonymous poster hash: 14b8d...3f3

[Gjest Nikee]

Hadde det vært meg hadde jeg nok gitt han et ultimatum. Hvis han elsket meg høyt nok ville jeg tenke at da hadde han kunnet ofret seg for minst 1 barn. Du bør ta en ordentlig alvorsprat med han før dere gifter dere i hvertfall!

Hvorfor vil han ikke ha barn da? Hvor gammel er han? Er ofte slik at yngre menn under 30 år ofte ikke ønsker seg barn, men dette kan jo endre seg med tiden. Mannen min ble ikke klar før han var 31 og var ikke så giret på barn før. Nå venter vi en liten en i april og nå gleder han seg kjempemasse.

Jeg synes ikke noe om slike ultimatum. Hvorfor er det slik at en partner må ofre seg for den andre når det kommer til et så stort valg? Å tvinge frem et ønske om barn når den ene er helt tydelig på at han ikke ønsker et barn, er jo et stort steg i feil retning!

Jeg ser mange her inne også oppfordrer til å "glemme prevensjon", det gjør heller ikke saken bedre. Man kan vugge seg i søvn med tanken på at jaja han blir nok glad i barnet når det kommer. Men det er et stort HVIS. Det er slettes ikke sikkert at han vil bli glad i barnet. Når han allerede vet han ikke ønsker barn, så er dette det siste man skal tvinge igjennom. Et barn er et menneske, det velger ikke sine foreldre. Om man tvinger et barn inn i et miljø hvor den ene parten har ofret seg eller blitt tvunget, så sier det seg selv at dette i de aller aller fleste tilfellene så går det ikke bra.

Hvis man virkelig elsker noen, og innser man ikke har de samme ønskene i livet. Så er det eneste riktige å gjøre, er å la den personen gå. Slik at han/hun kan finne seg en person som deler de samme ønskene. Ikke stille et ultimatum.

TS ja du bør snakke med ham. Virkelig. Om det ikke er noe håp for barn, så ja. Da bør dere enten gå hvert til dere eller finne en løsning som fungerer for begge. Du kan ikke tvinge et barn på noen, og han kan heller ikke tvinge deg til å leve et liv uten. Så en alvorsprat er på sin plass.

[Gjest lillelarve]

Enten får du ofre noe for han, eller så får han ofre noe for deg. Men det tror jeg ikke vil lønne seg egentlig. Du kommer sikkert til å angre som eldre, når du sitter der helt uten barn. Og han kommer sikkert til å angre på at han fikk barn kun for å gjøre deg glad.

Jeg har ikke noe bedre råd enn å enten bli i forholdet eller gå,nå, før dere er bundet for livet. Tenk nøye gjennom det; ønsker du å bli gammel uten barn? Og om dere FÅR barn kun fordi DU ville det, ville du klart å leve med en mann som ikke engang hadde lyst til det? Som muligens blir ulykkelig? Eller vil du gå nå, og satse på å finne en mann som faktisk vil ha barn?

Det er opp til deg! Kanskje han ønsker barn etterhvert... men det er slettes ikke sikkert. Det vet man aldri. Det er en sjanse du må ta, rett og slett.

Sender deg en klem. Forstår at du er i en vanskelig situasjon; jeg ville følt akkurat det samme. Du VIL jo være sammen med denne mannen... Du er jo glad i han. Det er kun EN stopper liksom. Huff... Håper du finner ut av det!

[Teeny]

Dette provoserer meg kjenner jeg, å ofre seg for et barn bare fordi man "elsker noen høyt nok". For meg, uten kvinners normalt sterke barneønske så høres det bare absurd ut. Et barn er ikke noe man kan levere tilbake, eller bytte ut, eller som kan selges om man går fra hverandre. Noen av oss som ikke har et sterkt ønske om barn har faktisk tenkt gjennom ansvarsbiten også, og ønsker det ikke. Og aller mest, alle som syns han skal endre mening underveis og som sier "han blir nok glad bare barnet er der", er det virkelig en sjans man er villig til å ta på vegne av et menneskeliv? At kanskje noen blir glad i barnet? Hva om det ikke skjer? Hva om han føler seg akkurat så låst, så bundet og så lei seg som han kanskje nå tenker han kommer til å gjøre?

Klart det kan hende han velger barn framfor brudd. Kanskje når han har tenkt litt på det blir det bedre. Men det har da virkelig ingenting å gjøre med hvor høyt man elsker noen ?? Og det kan jo ikke bli bedre før du har tatt denne litt kjipe samtalen TS.

(og før noen drar for mange forhastede konklusjoner her; jeg håper selvsagt at han skifter mening, siden dette er så vitkig for TS samtidig som han er så viktig for henne... men å definere hvor mye han elsker henne utfra om han skifter mening eller ikke mener jeg er litt på siden av målet)

Jeg hadde nå oppfattet det sånn i mitt hodet av en eller annen grunn, men det er nå en privat sak. Litt vanskelig å sette seg inn i andre sine forhold, folk er jo så forskjellige. Jeg er veldig familieorientert som person av natur. Hadde sikkert tenkt: "Hvorfor søren ble en sånn mann involvert med meg til å begynne med"? Tror uansett ikke jeg hadde klart å være sammen med en mann som aldri ville ha barn, for da hadde den forskjellen mellom oss vært så stor at jeg hadde tenkt fort at vi ikke passet sammen. Hvis det er så mye "mismatch" mellom verdier i livet så kan brudd i enkelte tilfeller være det beste for alle.

Jeg tror at kjærlighet er når man også kan ofre litt i livet sitt for den andre og eventuelt møte hverandre "halveis" på en måte, at det går begge veier da. Blir jo litt feil hvis en bare gir og gir og den andre tar og tar feks. Men skjønner at ikke det alltid finnes kompromisser... Så da må man nesten vurdere det selv ut i fra det som er fakta og hva man velger å håndtere. I lengden kommer jo disse problemene til å komme tilbake og tære på forholdet uansett, med mindre man aksepterer et liv uten barn feks. Som oftest er det sånn med fortrengte saker som ikke er løst.

Håper dere finner ut av det på en eller annen måte, at det finnes en løsning som begge er fornøyde med!

Endret 21. mars 2014 av Teeny

[Ansjosen]

Jeg hadde nå oppfattet det sånn i mitt hodet av en eller annen grunn, men det er nå en privat sak. Litt vanskelig å sette seg inn i andre sine forhold, folk er jo så forskjellige. Jeg er veldig familieorientert som person av natur. Tror uansett ikke jeg hadde klart å være sammen med en mann som aldri ville ha barn, for da hadde den forskjellen mellom oss vært så stor at jeg hadde tenkt fort at vi ikke passet sammen. Hvis det er så mye "mismatch" mellom verdier i livet så kan brudd i enkelte tilfeller være det beste for alle. Jeg tror at kjærlighet er når man også kan ofre litt i livet sitt for den andre og eventuelt møte hverandre "halveis" på en måte, at det går begge veier da. Blir jo litt feil hvis en bare gir og gir og den andre tar og tar feks. Men skjønner at ikke det alltid finnes kompromisser... Så da må man nesten vurdere det selv ut i fra det som er fakta og hva man velger å håndtere.

Dette er jeg virkelig helt enig med deg i

Tenkte bare å understreke at for meg er det ikke "å ofre litt i livet mitt" å få barn Et barn er ikke noe man kan slutte å ha, eller som forsvinner For meg er å ofre litt i livet mitt drømmejobben, fordi han vil bo et annet sted, og det er viktigere for han enn det er for meg. Eller at han ofrer drømmebilen og det store huset fordi jeg ønsker å drive med en særs kostbar hobby. Det er alle ting som kan endres om det skulle bli uutholdelig. Jeg er nok også ganske familieorientert, jeg bare syns ikke barn er hverken en liten ting, eller et lite kompromiss.

Samtidig har jeg stor forståelse for at TS ikke gjorde det slutt for de årene siden, litt fordi man der og da ikke tenker det er så viktig, og litt fordi man egentlig forventer at alle skal skifte mening om dette.

[Rainbow]

Sett deg ned og forklar ham hvor viktig det er for deg og få barn. Han skjønner ikke vitsen med barn? Vitsen er at han får fortsette et liv med deg vel:)

Tenk om han går fra deg om 15år (du vet det er vanlig), tenk så bitter du Da vil bli!

Anonymous poster hash: 14b8d...3f3

Hva om det er like intenst viktig for ham å IKKE få barn? Hvorfor er det alltid den som ikke vil som må "gi seg". Hvis jeg hadde møtt en partner som ville ha barn, og jeg gikk med på det fordi jeg var redd for å miste vedkommende, hadde jeg fått et liv langt unna det livet jeg ønsker, jeg hadde vært bitter, og selv om jeg sikkert hadde blitt glad i ungen hadde jeg tenkt "hva om....".

For meg er tanken mot og ulysten på barn en del av den jeg er. Det er noe jeg virkelig ikke vil. Hvis det er sånn for kjæresten til TS er det fryktelig vondt, men da hører de ikke sammen. Det er visse ting i livet som er så viktige at man ikke kan gjøre kompromisser, og dette involverer en uskyldig tredjepart i tillegg, en tredjepart som ikke finnes ennå.

Hvis det er like viktig for TS sin kjæreste å ikke få barn som det er for henne å få....så er de dessverre ike ment til å være sammen. Han sa ifra for lenge siden, og har ikke skiftet mening. Han kommer ikke til å gjøre det nå!

[AnonymBruker]

Hei TS

Mannen min og jeg var omtrent like gamle som mannen din, når vi tok denne diskusjonen. Jeg var en hormonell bombe som tenkte på babyer døgnet rundt, han var ikke sikker på om han ville ha barn i det hele tatt ( altså ikke like bestemt som mannen din).

Når jeg sa at jeg trengte å vite dette og han var usikker så bad jeg ham om å snakke med noen kompiser, med samme hobbyer, som hadde barn. For jeg ville at han skulle ta et valg basert på reell info. Han gjorde det og kom tilbake to uker senere og var positiv. Han hadde trodd at livet nærmest var over når man fikk barn.

Vi er nå foreldre til to, og har det veldig bra som familie.

Mitt forslag er derfor at du finner ut hva det er som gjør at han ikke vil ha barn, og tar det derfra. Men ikke gjør som noen jeg kjenner hvor kona lovte at hun skulle gjøre alt ( det gikk ikke så bra)

Anonymous poster hash: 81250...e9d

[AnonymBruker]

Det er en vanskelig situasjon, men jeg kjenner mer litt igjen.

Har nettopp giftet meg med mannen i mitt liv, selv om han har vært av og på ang det med barn. Først ville han aldri ha barn, men like før han fridde var han på gli, og nå som vi er gift så sier han at han vil nok det etterhvert. MEN, jeg skal fortelle deg at jeg tok et oppgjør med meg selv før jeg giftet meg med han. Jeg stilte meg selv spørsmålet om jeg vill ha han eller om jeg vil ha barn, og om jeg vil ha han selv om det betyr at jeg aldri får barn. Og så var jeg ærlig med meg selv. Jeg er godt oppi 30 årene, livet er fantastisk, og selv omjeg blir glad om vi får barn etterhvert, så kan jeg fint leve livet uten også. Jeg tror den store babylengselen burde meldt seg snart om det var meningen. Mange av mine venninner har barn og er gravide, enda føler jeg ikke at jeg MÅ gjøre det samme som dem. Dermed svarte jeg ja på frieriet og er lykkelig nygift

Kanskje får vi barn, kanskje ikke. Men, hadde jeg VISST at jeg ville ha barn, hadde jeg ikke giftet meg med han, selv om det hadde vært vanskelig å gjøre det slutt etter 7 år sammen. Dessuten hadde jeg antagelig gått fra han for lengst hvis barn var en dealbreaker, siden han hele veien har vært tvilende/negativ til barn.

Mitt poeng er at her har du et valg DU må ta. Kan du leve uten barn? Da kan du gifte deg med mannen du elsker og bare bli positivt overrasket hvis han ombestemmer seg. Kan du ikke leve uten barn? For guds skyld ikke gift deg med han. Da er han feil mann uansett, og ekteskapet kan ikke bli bra i fremtiden.

Det er mitt beste råd - du må ta det oppgjøret med deg selv og være helt ærlig.

Anonymous poster hash: b4422...6a1

[AnonymBruker]

(usikker på om jeg skulle skrive det her, men tar skjansen)

Jeg skriver ikke dette for og snakke stykt om samboeren, vil heller ikke at noen andre skal gjøre det. For han er en fantastisk mann på alle måter.

Vi har vert sammen i over 6 år, forlovet i 1..

Har et fantastisk forhold og elsker hverandre veldig høyt, jeg er så utrolig knyttet til både han og hele familien hans at det er blitt min familie og.

når vi hadde verdt sammen i ca 2 år fant han ut han ikke vil ha barn.

jeg har alltid villet hatt vertfall 1, og jeg er utrolig glad i barn.

Han er veeldig flink med barn, og de blir veldig fort glad i han.

ikke bare det at han ikke vil ha, men han er ikke noe særlig glad i de heller.

Når han fortalte meg at han aldri ville ha så ga han meg skjansen og ende forholdet for han fårsto om jeg ikke kunne vær sammen med han mer, han sa han var redd jeg skulle angre når vi ble eldre.

men jeg har alltid sagt det at heller ingen barn enn og miste han.

men nå har jeg blitt litt eldre og jeg kjenner det mer og mer, jeg vil ha barn..

han vet jo det innerst inne at jeg vil det.

Jeg er livredd for og fortelle han at jeg ikke kan leve livet uten vertfall 1 barn.

for jeg vet at da går vi fra hverandre, og det vil jeg ikke.

Jeg har desverre utsatt samtalen i flere måneder.

jeg gråter bare jeg skriver det her for jeg vet at det er det som kommer til og skje.

det er så tungt og tenke på det, vi skal jo gifte oss ;-(

jeg trenger noen å snakke med for når jeg snakker med venner eller familie sier alle det samme, at han forrandrer sikkert mening.

men det gjør han ikke, han ser ikke vitsen med og få barn, og han snakker om det ofte.

er her kansje noen her som har vert eller er i samme situasjon?

jeg vet ingen kan gi meg fasit på hva jeg skal gjør, men det hjelper bare å snakke med noen.

jeg vil ha barn, men jeg vil bare at han skal vær far til barnet.

og jeg kan bare ikke miste han, men fortsetter vi forholdet kan jeg ende opp og bli bitter når vi er eldre.

hilsen fortvilet

(skriver ikke alderen vår for jeg vil vær mest mulig anonym, men vi er ikke ungdommer bare så d er sagt:-))

Anonymous poster hash: 9570d...32d

Prøv å stå imot babyfølelsene! Det er bare naturen som lurer deg. Kvinner er genetisk disponert til å ønske og drømme om barn, huk at dette bare er noe naturen har gjort slik at menneskeheten føres videre, vær sterk!

Anonymous poster hash: 73bdc...2ff

[skreppamedleppa]

Hadde det vært meg hadde jeg nok gitt han et ultimatum. Hvis han elsket meg høyt nok ville jeg tenke at da hadde han kunnet ofret seg for minst 1 barn. Du bør ta en ordentlig alvorsprat med han før dere gifter dere i hvertfall!

Hvorfor vil han ikke ha barn da? Hvor gammel er han? Er ofte slik at yngre menn under 30 år ofte ikke ønsker seg barn, men dette kan jo endre seg med tiden. Mannen min ble ikke klar før han var 31 og var ikke så giret på barn før. Nå venter vi en liten en i april og nå gleder han seg kjempemasse.

NEI!! Det er faktisk ikke slik verden fungerer at om man liksom elsker noen høyt nok så ofrer man et barn på den måten.

Det blir like stokk dumt som å si at om ts virkelig elsker mannen sin så blåser hun i at hun ønsker seg barn, ofrer det bort, om de som ønsker seg barn virkelig elsker den andre og ønsker å bevise det så får de bevise det ved å velge mannen fremfor et barneønske.. Det høres usunt ut å måtte bevise sin kjærlighet til sin partner ved å ødelegge sitt eget liv og potensielt et barn. For et barn å leve med at den ene forelderen ikke ville/vil ha deg og er bitter pga ungen vil jeg tro er ganske ødeleggende i det lange løp for barnet.

Men pytt pytt, det er jo bare en kjærlighetstest...

Jeg elsker mannen min høyt nok, langt nok, stort nok, men jeg ville aldri godt med på et kompromiss om å få barn sammen. Fordi jeg ønsker meg ikke barn. Skulle jeg fått barn på tvang for å liksom bevise min kjærlighet så hadde det barnet fått det fælt fordi jeg mest sannsynlig ville hatt det fælt, på samme måte som de som ønsker seg barn men ikke kan få det av en eller annen grunn har det kipt, gjerne livet gjennom pga dette.

Du sier at ts vil bli bitter om hun ikke får barn, men du klarer virkelig ikke se at vi som ikke har et barneønske kan bli bitter av å bli forelder mot sitt ønske? Virkelig?

Så ufattelig egoistisk tanke du har her.

Hvorfor mener du det er greit å tenke at om mannen til ts virkelig elsker hun så skal han ende opp med å bli bitter og angre på valget sitt?

Alle ønsker seg ikke barn, det bør respekteres på samme måte som noen har et sterkt ønske om barn, men det er tydelig du ikke mener dette og mener at man skal masse seg til en unge og bruke manipulasjon ved " elsker du meg så gir du meg en unge mot ditt ønske".. For det å bli forelder er jo bare en liten bagatell sant? Pytt pytt, det er bare en unge?

Et barn er ikke en dings en skal presse på noen, det er et menneske man setter til verden og det bør være langt mer gjennomtenkt enn å bruke som et pressmiddel mot noen.

Og dette med å droppe pillen og "oppsideisi" opplegget: bare troll og do drauger er så pass idioter. Første stryk på foreldreprøven siden folk som gjør slikt er ikke egnet til å bli foreldre. Ts virker takk gud og lov mer oppegående enn som så.

Ts jeg har ikke noen gode råd til deg, men han viste deg nok tillit til deg en gang og var ærlig med deg: om du ønsker deg barn så er ikke jeg den rette for deg. Jeg synes du bør vise han den samme tilliten nå ved å si som sant er at du nå ønsker deg barn.

Dette er noe dere bare må ta tak i, som sagt jeg ville fått mitt liv ødelagt av å få barn, og jeg kan fint klare å forstå at for noen med et sterkt barneønske så gjelder det sikkert det samme den andre veien. Mye i et forhold er kompromiss relatert, barn er nok ikke en av de.

Endret 22. mars 2014 av skreppamedleppa

[Teeny]

Er du ikke helt rett i pappen?

Som jeg har sagt mange ganger før her på forumet, så er ikke unger en liten hamster, man går ikke til anskaffelse av et før alt er på plass. Det er ikke noe man inngår kompromiss om.

Jeg er frivillig barnløs og har tenkt over alle aspekter ved barn, og det ansvaret ønsker jeg meg ikke. Og om mannen min ville hatt barn og kom med "om du elsker meg, så får vi ett barn" så hadde jeg kasta han på huet og ræva ut. Barn er ikke noe man skal ta lett på. For man har ikke angrerett på de, de varer livet ut.

Litt vanskelig å uttrykke seg riktig her på forum merker jeg Men skrev svar lenger under litt mer utfyllende. Skrev at JEG hadde opplevd det sånn i mitt hode. Om det er rasjonelt eller ikke er jo en annen sak... Altså om en mann virkelig elsker meg og vet at det å få barn er høyt oppe på listen min, så syns jeg det er litt dårlig gjort å være sammmen med meg i vel vitende om at han aldri har tenkt å få barn med meg, mens jeg på den andre siden går og venter og venter på at den dagen vil komme. Såklart er det jo også eget ansvar også, men uansett er det dårlig gjort. Da hadde kanskje kjærlighet vært å gå fra den personen for dens eget beste...

[Teeny]

NEI!! Det er faktisk ikke slik verden fungerer at om man liksom elsker noen høyt nok så ofrer man et barn på den måten.

Det blir like stokk dumt som å si at om ts virkelig elsker mannen sin så blåser hun i at hun ønsker seg barn, ofrer det bort, om de som ønsker seg barn virkelig elsker den andre og ønsker å bevise det så får de bevise det ved å velge mannen fremfor et barneønske.. Det høres usunt ut å måtte bevise sin kjærlighet til sin partner ved å ødelegge sitt eget liv og potensielt et barn. For et barn å leve med at den ene forelderen ikke ville/vil ha deg og er bitter pga ungen vil jeg tro er ganske ødeleggende i det lange løp for barnet.

Men pytt pytt, det er jo bare en kjærlighetstest...

Jeg elsker mannen min høyt nok, langt nok, stort nok, men jeg ville aldri godt med på et kompromiss om å få barn sammen. Fordi jeg ønsker meg ikke barn. Skulle jeg fått barn på tvang for å liksom bevise min kjærlighet så hadde det barnet fått det fælt fordi jeg mest sannsynlig ville hatt det fælt, på samme måte som de som ønsker seg barn men ikke kan få det av en eller annen grunn har det kipt, gjerne livet gjennom pga dette.

Du sier at ts vil bli bitter om hun ikke får barn, men du klarer virkelig ikke se at vi som ikke har et barneønske kan bli bitter av å bli forelder mot sitt ønske? Virkelig?

Så ufattelig egoistisk tanke du har her.

Hvorfor mener du det er greit å tenke at om mannen til ts virkelig elsker hun så skal han ende opp med å bli bitter og angre på valget sitt?

Alle ønsker seg ikke barn, det bør respekteres på samme måte som noen har et sterkt ønske om barn, men det er tydelig du ikke mener dette og mener at man skal masse seg til en unge og bruke manipulasjon ved " elsker du meg så gir du meg en unge mot ditt ønske".. For det å bli forelder er jo bare en liten bagatell sant? Pytt pytt, det er bare en unge?

Et barn er ikke en dings en skal presse på noen, det er et menneske man setter til verden og det bør være langt mer gjennomtenkt enn å bruke som et pressmiddel mot noen.

Og dette med å droppe pillen og "oppsideisi" opplegget: bare troll og do drauger er så pass idioter. Første stryk på foreldreprøven siden folk som gjør slikt er ikke egnet til å bli foreldre. Ts virker takk gud og lov mer oppegående enn som så.

Ts jeg har ikke noen gode råd til deg, men han viste deg nok tillit til deg en gang og var ærlig med deg: om du ønsker deg barn så er ikke jeg den rette for deg. Jeg synes du bør vise han den samme tilliten nå ved å si som sant er at du nå ønsker deg barn.

Dette er noe dere bare må ta tak i, som sagt jeg ville fått mitt liv ødelagt av å få barn, og jeg kan fint klare å forstå at for noen med et sterkt barneønske så gjelder det sikkert det samme den andre veien. Mye i et forhold er kompromiss relatert, barn er nok ikke en av de.

Som sagt flere ganger, jeg uttrykte meg litt feil! Skrev jo under den posten av jeg ville opplevd det sånn i mitt hodet, en personlig sak. Nei, sier ikke barn er dyr eller hamster eller noe man skal tvinge på en person. Men kompromisser må gå begge veier, selv om det noen ganger ender i brudd. Det kan jo i enkelte ganger være det beste for alle hvis grunnleggende verdier kræsjer. Jeg snakka kanskje mest på vegne av de som ønsker seg barn i og med at både TS og jeg gjør det. Men er enig i at det ikke er en god idee å presse på en person som absolutt ikke ønsker seg barn å få barn! Da må det bli en annen løsning. Sier ikke at det er lett da...

[AnonymBruker]

Ligner på mine foreldres situasjon før vi kom til verden, og det ordnet seg (åpenbart). Moren min ønsket seg ikke barn i det hele tatt, pappa hadde lyst på barn mer enn noe annet i verden. Pappa ga rett og slett mamma et ultimatum når de var forlovet "Ja til barn, ellers er det slutt", 2 mnd før bryllupet kom søsteren min til verden.

Men sånn jeg ser det har du allerede gjort en stor feil. Kjæresten din var ærlig og sa at han ikke ville ha barn og du godtok det. Nå er det din tur å være ærlig å si at du løy til han for 4 år siden, og at du ikke kan leve uten barn.

Anonymous poster hash: be3a2...33a

[Erazor]

Litt vanskelig å uttrykke seg riktig her på forum merker jeg Men skrev svar lenger under litt mer utfyllende. Skrev at JEG hadde opplevd det sånn i mitt hode. Om det er rasjonelt eller ikke er jo en annen sak... Altså om en mann virkelig elsker meg og vet at det å få barn er høyt oppe på listen min, så syns jeg det er litt dårlig gjort å være sammmen med meg i vel vitende om at han aldri har tenkt å få barn med meg, mens jeg på den andre siden går og venter og venter på at den dagen vil komme. Såklart er det jo også eget ansvar også, men uansett er det dårlig gjort. Da hadde kanskje kjærlighet vært å gå fra den personen for dens eget beste...

Jo, men nå har faktisk mannen i dette tilfellet allerede vært ærlig nok til å si ifra helt klart og tydelig om at han ikke ønsket barn, og til og med gitt TS muligheten til å bryte forholdet. Da er det ikke på noen måte dårlig gjort av ham å være sammen med TS, uansett hva slags ønsker hun nå har fått.

Her synes jeg TS bare må være ærlig og si det som det er, jo før jo heller. For forloveden vil nok dette fremstå som et ultimatum uansett hvordan hun legger det frem, men det mest ryddige er likevel om TS selv er klar til å gå fremfor å tvinge ham til å være den som må bryte ut av forholdet (for det er en forskjell der).