Jeg har kommet til den erkjennelse at...

[Sign]

… jeg mest sannsynlig kommer til å være alene resten av livet. Dette er ikke en tråd om hvor synd det er i meg eller for å få tips om hvordan finne en mann. Det er en ærlig erkjennelse av noe jeg anser som fakta og som jeg ønsker innspill på hvordan håndtere. Ikke for å være frekk eller nedlatende, men jeg ønsker ikke svar fra dere som ikke er/har vært i samme situasjon/alder og dermed ikke har noen forutsetninger for å komme med relevante svar.

Kjapp historikk: ble alene for 5 år siden da min mann valgte sin elskerinne. Tungt brudd, tung tid, tok langt tid før jeg kom meg gjennom det og ovenpå igjen. Store utfordringer i forhold til sorg, sinne, selvtillit osv. Men jeg har kommet meg videre, har det greit nå. Ungene er blitt 13 og 18 år og er mindre avhengig av meg. Dessuten er min xmann alene nå, vi bor i nærheten av hverandre og vi samarbeider bra.

I starten hadde jeg så lav selvtillit at jeg skygget unna alt av oppmerksomhet. Så innså jeg at jeg var ganske ok og det var noen som viste meg oppmerksomhet. Men det ble ikke alvor, valgte bevisst å ha fokus på ungene og ikke involvere noen mann før det ble alvor. Og så langt kom det aldri. Ungene tok all oppmerksomhet de dagene de var hos meg og de dagene jeg var alene hadde jeg nok å gjøre i forbindelse med jobb, hus/hage, hobbyer og venner.

Men nå har det gått 5 år og jeg ser at ting har endret seg. Ungene er mer selvstendig og har egne planer - også de dagene de er hos meg. Jeg finner meg selv stadig oftere alene også den uken jeg har ungene og det begynner å tynge meg. At jeg er alene den uka jeg er alene er på en måte greit, men at jeg er alene den uka jeg har ungene er en ny situasjon. Samtidig innser jeg at det er slik det skal være, de vokser opp og utvikler seg slik de skal og det blir mindre tid sammen med meg.

Så jeg må innse at det er slik det kommet til å bli framover; jeg blir mer og mer alene. Og hvordan tanker jeg det? Foreløpig ikke så bra opg derfor trenger jeg litt hjelp. Hvordan taklet dere andre det? Å være alene mesteparten av tiden? Hva gjør dere?

Sånn praktisk - jeg er 47 år. God jobb, god økonomi, god helse. Ingen av mine venninner er alene, alle er i veldig tette og gode forhold som gjør at de har svært liten tid til overs for en singel venninne. Jeg liker meg ikke ute på byen, heller på sjøen (har båt) eller på fjellet/i marka.

Takknemlig for svar :-)

[Gjest Mythic]

Jeg er like gammel, har barn som er blitt voksne, og jeg har vært alene med dem i lange perioder av livet. Ble mamma tidlig, og kom i en skikkelig krise da barna flyttet ut, da jeg ikke visste om annet enn å være mamma. Hvem var jeg da ingen trengte meg lenger? Joda, klart barna trenger deg hele livet, men overhodet ikke på samme måte. Jeg måtte ta et skikkelig oppgjør med meg selv. Hvor skulle veien gå videre? Hva ville jeg fylle livet mitt med?

Nå er det gått noen år, og jeg har på en måte funnet min vei, hvis jeg kan si det sånn. Har full jobb som krever mye, hus, hund, hobbyer og venner. Hadde en kjæreste, men det ble slutt for en stund siden. Etter det bruddet, bestemte jeg meg for å ta det helt med ro og ikke jakte på noen ny mann. Har vært på noen dater, men vet vel egentlig at jeg ikke er klar for noe nytt enda. Og det er helt greit. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har det godt alene akkurat nå.

Jeg tror en må finne ro og tilfredsstillelse i å gjøre ting som gir en glede i hverdagen. Klare å kjenne på gleden over det en har, framfor å ha fokus på alt man ikke har. Jeg finner glede i å gå lange turer i skogen med hunden, gå på trening, være sammen med gode venner, være sammen med barna mine, og å ha det bra på jobb. Det høres sikkert skikkelig stusselig ut, men akkurat nå er det riktig for meg å finne glede i de små tingene i livet.

Ønsker du å treffe en mann? Ønsker du å utvide omgangskretsen din? Har du noen interesser eller hobbyer du kunne tenke deg å engasjere deg i? Om så, har du noen tanker om hvordan du kan virkeliggjøre noe av det?

[AnonymBruker]

Jeg er 10 år yngre enn deg, jeg ble også forlatt for elskerinnen. I begynnelsen var det vanskelig, men etterhvert skjedde det noe....Plutselig satte jeg virkelig pris på å være alene. Jeg hadde det veldig fint med meg selv. Koste meg med hobbyer og matlaging. Og plutselig vrimlet det også med menn og oppmerksomhet rundt meg.....Nå, etter 3 år alene har jeg møtt en helt fantastisk mann. Jeg er litt som deg, liker ikke byen spesielt. Liker meg på sjøen og i snøen, hobbyene mine er ikke spesielt feminine (bortsett fra matlaging). Og tenk, menn liker damer som deg og meg

Anonymous poster hash: 56c88...0d8

[AnonymBruker]

Min mor løser det ved å drive med hobbyer, og har fått seg mange venninner hun kan dra på fjellet med

Anonymous poster hash: 01d94...681

[Sign]

Jeg er like gammel, har barn som er blitt voksne, og jeg har vært alene med dem i lange perioder av livet. Ble mamma tidlig, og kom i en skikkelig krise da barna flyttet ut, da jeg ikke visste om annet enn å være mamma. Hvem var jeg da ingen trengte meg lenger? Joda, klart barna trenger deg hele livet, men overhodet ikke på samme måte. Jeg måtte ta et skikkelig oppgjør med meg selv. Hvor skulle veien gå videre? Hva ville jeg fylle livet mitt med?

Nå er det gått noen år, og jeg har på en måte funnet min vei, hvis jeg kan si det sånn. Har full jobb som krever mye, hus, hund, hobbyer og venner. Hadde en kjæreste, men det ble slutt for en stund siden. Etter det bruddet, bestemte jeg meg for å ta det helt med ro og ikke jakte på noen ny mann. Har vært på noen dater, men vet vel egentlig at jeg ikke er klar for noe nytt enda. Og det er helt greit. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har det godt alene akkurat nå.

Jeg tror en må finne ro og tilfredsstillelse i å gjøre ting som gir en glede i hverdagen. Klare å kjenne på gleden over det en har, framfor å ha fokus på alt man ikke har. Jeg finner glede i å gå lange turer i skogen med hunden, gå på trening, være sammen med gode venner, være sammen med barna mine, og å ha det bra på jobb. Det høres sikkert skikkelig stusselig ut, men akkurat nå er det riktig for meg å finne glede i de små tingene i livet.

Ønsker du å treffe en mann? Ønsker du å utvide omgangskretsen din? Har du noen interesser eller hobbyer du kunne tenke deg å engasjere deg i? Om så, har du noen tanker om hvordan du kan virkeliggjøre noe av det?

Takk for svar. Du høres ut som meg :-) Jeg har også interesser når det gjelder jobben min, turer, et par hobbyer og hus/hage. Hittil har dette vært ting jeg har gjort innimellom ungene og deres interesser/hobbyer. Nå innser jeg at det vil være det som er mitt hovedfokus framover. Og det er litt vanskelig å innse.

Om jeg ønsker å treffe en mann? Tja. Egentlig hadde det vært veldig hyggelig å truffet en mann, kanskje på samme alder og i samme situasjon. Ikke for å bli "kjæreste"/samboer, men for å ha noen å gjøre ting sammene med. Savner nærhet og intimitet. Men samtidig har jeg det så fint alene og går derfor ikke aktivt inn for å finne en mann. Har tenkt sånn at "det skjer når det skjer". Men så er realiteten at det aldri skjer. Bor på et lite sted (ca 9000 innbygere) sånn at utvalget er begrenset. Ikke for å være kresen, men jeg har ikke lyst til å bli sammen med x-en til en venninne/kollega eller faren til en av klassevennene til ungene mine.

[Gjest Mythic]

Takk for svar. Du høres ut som meg :-) Jeg har også interesser når det gjelder jobben min, turer, et par hobbyer og hus/hage. Hittil har dette vært ting jeg har gjort innimellom ungene og deres interesser/hobbyer. Nå innser jeg at det vil være det som er mitt hovedfokus framover. Og det er litt vanskelig å innse.

Om jeg ønsker å treffe en mann? Tja. Egentlig hadde det vært veldig hyggelig å truffet en mann, kanskje på samme alder og i samme situasjon. Ikke for å bli "kjæreste"/samboer, men for å ha noen å gjøre ting sammene med. Savner nærhet og intimitet. Men samtidig har jeg det så fint alene og går derfor ikke aktivt inn for å finne en mann. Har tenkt sånn at "det skjer når det skjer". Men så er realiteten at det aldri skjer. Bor på et lite sted (ca 9000 innbygere) sånn at utvalget er begrenset. Ikke for å være kresen, men jeg har ikke lyst til å bli sammen med x-en til en venninne/kollega eller faren til en av klassevennene til ungene mine.

Det høres ut som vi er ganske like Virker som vi har ganske likt perspektiv også. Jeg har nok større utvalg i menn, da jeg bor på en plass som er en god del større. LIkevel så er nok utfordringen med å møte noen som man trives godt nok sammen med, omtrent den samme for oss begge. Det handler jo om hvor mye innsats man legger i det også. Har man det såpass bra, så blir det ikke til at en overanstrenger seg for å "sjekke opp" noen.

Jeg skjønner at du er omtrent i samme situasjon som jeg var da mine barn begynte å bli mer selvstendige. Man kjenner på følelsen av å ikke være den omsorgspersonen lenger, ikke lenger er sentrum i noens univers. Det er en stor overgang, og mange får en reaksjon når det skjer. Det beste er hvis man klarer å være bevisst på det, og legge en slags plan for hvordan takle det. Jeg rakk aldri det, for det kom så brått på meg. Du er jo allerede i prosessen