Dårlig forhold til mor i voksen alder

[AnonymBruker]

Som overskriften sier- jeg har i en alder av 38 år fått et heller kjølig forhold til min mor. Jeg har fått opp øynene for hvor kritisk hun er til andre (bla min svigerinne og til og med egne barnebarn!). og at hun snakker mye negativt om sine venner, og folk som lever litt annerledes enn henne.

Da jeg fikk barn, forventet jeg ikke så mye ift. barnepass og aktiviteter sammen med barnebarn, men litt interesse hadde jeg jo forhåpninger om. Men nei. I løpet av 4 år har hun sittet barnevakt EN eneste gang. Hun kritiserer alle på min alder som benytter seg av besteforeldre som barnevakt i ny og ne, og kaller det utnyttelse. Hun klarte seg uten da hun var ung, dermed basta. Hun orker ingenting; er hypokonder (tror hun har kreft selv om alle tester tilsier at hun er frisk), selvopptatt, ikke mottagelig for innspill som stiller spørsmål ved noe hun gjør. Hun ber oss aldri på middag, det er vi som ber henne slik at vi i hvertfall har litt kontakt.

Er jeg den eneste som har fått et dårlig forhold til mamma i så voksen alder?

Anonymous poster hash: 4f7cb...a5b

[AnonymBruker]

Hei,

Jeg er 29, og har ikke et særlig godt forhold til min mor. Etter jeg ble 18 og flyttet hjemmefra har jeg egentlig følt at jeg ikke har foreldre. Det er jo ikke fint å si, men det er realiteten. Det er jo selvsagt grunner til at vårt forhold har blitt slik det er blitt, men jeg har akseptert det for lenge siden.

Så nei; du er ikke alene !

Anonymous poster hash: c72ac...1c5

[AnonymBruker]

Som overskriften sier- jeg har i en alder av 38 år fått et heller kjølig forhold til min mor. Jeg har fått opp øynene for hvor kritisk hun er til andre (bla min svigerinne og til og med egne barnebarn!). og at hun snakker mye negativt om sine venner, og folk som lever litt annerledes enn henne.

Da jeg fikk barn, forventet jeg ikke så mye ift. barnepass og aktiviteter sammen med barnebarn, men litt interesse hadde jeg jo forhåpninger om. Men nei. I løpet av 4 år har hun sittet barnevakt EN eneste gang. Hun kritiserer alle på min alder som benytter seg av besteforeldre som barnevakt i ny og ne, og kaller det utnyttelse. Hun klarte seg uten da hun var ung, dermed basta. Hun orker ingenting; er hypokonder (tror hun har kreft selv om alle tester tilsier at hun er frisk), selvopptatt, ikke mottagelig for innspill som stiller spørsmål ved noe hun gjør. Hun ber oss aldri på middag, det er vi som ber henne slik at vi i hvertfall har litt kontakt.

Er jeg den eneste som har fått et dårlig forhold til mamma i så voksen alder?

Anonymous poster hash: 4f7cb...a5b

Høres nesten litt ut som hun kan ha psykopatiske trekk? Kan det stemme? Mangel på empati med andre?

Evt at hun bare er ulykkelig? Deprimert? Eller har hun alltid vært sånn?

Anonymous poster hash: 1c7d6...c06

[AnonymBruker]

Dump henne

Anonymous poster hash: de6c8...ee8

[AnonymBruker]

Noen har selvsagt foreldre som ikke bør være i ens liv. At det er best for sin egen del å ta avstand fra relasjonen. Men ellers på en enklere plan så kan alle ha et hektisk forhold til foreldrene sine i alle aldersgrupper, som regel ordner alt seg til slutt.

Anonymous poster hash: 8cee9...f8a

[Gjest HeiHade]

Jeg har også et dårlig forhold til min mor, selv om jeg er noe yngre enn deg og har andre problemer med henne. Det er ikke nødvendigvis slik at man må like noen eller komme overens med noen bare fordi man "deler blod". Det som funker for meg er å bo langt unna og besøke henne sjeldent og i små doser. Er vi i samme hus i mer enn en dag begynner det å gå skeis. Hun vil nok ikke innse hvor utrolig dårlig vi kommer overens men for meg holder det at jeg er klar over det. Om ikke hun vil ta avstand fra meg må jeg likevel gjøre det fra henne, fordi jeg ikke trives med å være med henne.

Uansett.. Noen ganger fungerer man bare ikke sammen. Det er synd når det er noen som det er vanskeligere å kutte kontakten med enn bare villt fremmede, men det er heller ikke så mye man kan gjøre med det hvis man kræsjer på det helt fundamentale.

[AnonymBruker]

Som overskriften sier- jeg har i en alder av 38 år fått et heller kjølig forhold til min mor. Jeg har fått opp øynene for hvor kritisk hun er til andre (bla min svigerinne og til og med egne barnebarn!). og at hun snakker mye negativt om sine venner, og folk som lever litt annerledes enn henne.

Da jeg fikk barn, forventet jeg ikke så mye ift. barnepass og aktiviteter sammen med barnebarn, men litt interesse hadde jeg jo forhåpninger om. Men nei. I løpet av 4 år har hun sittet barnevakt EN eneste gang. Hun kritiserer alle på min alder som benytter seg av besteforeldre som barnevakt i ny og ne, og kaller det utnyttelse. Hun klarte seg uten da hun var ung, dermed basta. Hun orker ingenting; er hypokonder (tror hun har kreft selv om alle tester tilsier at hun er frisk), selvopptatt, ikke mottagelig for innspill som stiller spørsmål ved noe hun gjør. Hun ber oss aldri på middag, det er vi som ber henne slik at vi i hvertfall har litt kontakt.

Er jeg den eneste som har fått et dårlig forhold til mamma i så voksen alder?

Anonymous poster hash: 4f7cb...a5b

Skulle nesten tro du var min søster, bare at jeg har ingen søstre.

Anonymous poster hash: 937c3...1d5

[Leini]

Har vi samme mor? O.O

Men jeg ga min mor om å ha seg ut av livet mitt for flere år siden. Hun gjorde det umulig å engang ha et høflig forhold.

Heter at man skal hedre sin far og sin mor, men jeg sier at respekt må fortjenes og kjærlighet likeså.

[AnonymBruker]

Har vi samme mor? O.O

Men jeg ga min mor om å ha seg ut av livet mitt for flere år siden. Hun gjorde det umulig å engang ha et høflig forhold.

Heter at man skal hedre sin far og sin mor, men jeg sier at respekt må fortjenes og kjærlighet likeså.

Respekt og kjærlighet må ikke fortjenes. Det skal være ubetinget.

Anonymous poster hash: 1c7d6...c06

[AnonymBruker]

Jeg føler masse respekt, kjærlighet og omsorg mot min egen mor. Jeg vil alltid være der for henne og være glad i henne. Men et godt forhold har vi ikke.

Anonymous poster hash: 8cee9...f8a

[Queen of the world]

Hei

Du er ikke alene .

Siden jeg var 15 har jeg hatt problemer med foreldrene mine, de er kritisk til alt jeg gjør og kommenterer hele veien dritt om andre og om meg. snakker ikke med foreldrene mine, for det meste ignorerer vi bare hverandre. Jeg er nå 18år , går på vgs, og jobber hver dag for å få råd til leie av leillighet. Jeg hvet med meg selv, den dagen jeg flytter fra dette steder. kommer jeg ikke på noen måter å ha kontakt med foreldrene mine.

Selv om det er moren din , er det ikke pliktig på noen måter ha kontakt med hun. Det beste er bare å la være. Du har venner og andre som støtter deg og vil være der for deg.

[AnonymBruker]

TS her...fantastisk godt å lese svarene deres, og vite at jeg ikke er alene om å føle det slik ovenfor mamma. Godt å ha "medsøstre"!

Jeg føler masse respekt, kjærlighet og omsorg mot min egen mor. Jeg vil alltid være der for henne og være glad i henne. Men et godt forhold har vi ikke.

Anonymous poster hash: 8cee9...f8a

Det var fint sagt.

Jeg har også omsorg og kjærlighet for min mor, jeg synes synd på henne ofte fordi hun tydeligvis strever så fælt med et eller annet jeg ikke kan forstå.

Anonymous poster hash: 4f7cb...a5b

[AnonymBruker]

Har et dårlig forhold til min mor også, bla. pga. tingene beskrevet i HI. Nå har ikke jeg barn enda men hun får ikke være alene med mine barn mtp. at hun slo meg som barn.

Anonymous poster hash: f2460...d89

[AnonymBruker]

Respekt og kjærlighet må ikke fortjenes. Det skal være ubetinget.

Anonymous poster hash: 1c7d6...c06

Det mest idiotiske jeg har hørt noen gang. Selvfølgelig må man gjøre seg fortjent til å bli respektert og elsket.

Anonymous poster hash: 66ac0...7f8

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen på mange områder. Mamma er aldri fornøyd! Det er noe galt med alt og alle, og hun holder aldri igjen kritikken sin.

Gjennom oppveksten følte jeg at hun alltid holdt meg igjen - spesielt fra sosiale aktiviteter. Hvis jeg gjorde noe som ikke passet inn i hennes bilde av hvordan jeg skulle oppføre meg, endte det med at hun gjerne låste seg inne på soverommet og gråt - og jeg måtte be om unnskyldning. Det kunne for eksempel være fordi jeg skulle være med på juleball da jeg gikk på vgs eller at jeg hadde kjørt en karusell da jeg var ute med venner da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg skulle helt sikkert ha tatt et oppgjør med henne, men hun har hatt det vanskelig med sin egen slekt, derfor har jeg bitt tennene sammen og prøvd å overse...

Jeg har nå blitt 31 år og er vitenskapelig ansatt ved høgskole i en annen by. Jeg har endelig funnet min vei her i livet - med unntak av forholdet til mamma. Det har blitt dårligere etter at jeg ble voksen, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det... Jeg har møtt en fyr jeg er veldig glad i, men siden alt blir møtt med kritikk fra mamma valgte jeg å ikke fortelle om han til henne. Han er en del eldre enn meg, noe som føles veldig rett for meg. Han føles rett for meg. Mamma konfronterte meg med at jeg hadde blitt sammen med han sist jeg var hjemme. Hun hadde googla og ment hun hadde funnet masse informasjon (som bl.a. at han hadde flere barn med forskjellige kvinner - han har to med samme kvinne) som var feil. Ut fra bildene mente hun at han var stygg og fæl, og hun lurte på hva jeg egentlig tenkte på - og avsluttet med "dette er vel ikke noe jeg får gjort noe med, men..."

Det føles vondt, og jeg forstår trådstarter godt. Det er jo mamma´n min det er snakk om, men hun får meg alltid til å føle meg dårlig.

Anonymous poster hash: 6af66...8ef

Anonymous poster hash: 6af66...8ef

[pmbella]

Får vondt av deg HI er ikke slik det skal være. Jeg har en mor som jeg har ett omvendt forhold med. At jeg på en måte må være moren. Hun er hyggelig etc, men pga historien og at hun sliter, så er det jeg som tar hensyn til henne, gi henne råd etc.

[Majott]

Hei

Du er ikke alene .

Siden jeg var 15 har jeg hatt problemer med foreldrene mine, de er kritisk til alt jeg gjør og kommenterer hele veien dritt om andre og om meg. snakker ikke med foreldrene mine, for det meste ignorerer vi bare hverandre. Jeg er nå 18år , går på vgs, og jobber hver dag for å få råd til leie av leillighet. Jeg hvet med meg selv, den dagen jeg flytter fra dette steder. kommer jeg ikke på noen måter å ha kontakt med foreldrene mine.

Selv om det er moren din , er det ikke pliktig på noen måter ha kontakt med hun. Det beste er bare å la være. Du har venner og andre som støtter deg og vil være der for deg.

Jeg hadde også samme opplevelse med mine foreldre da jeg var tenåring og i 20-åra. Mine foreldre var strenge, og de kritiserte vennene mine. De var overbeskyttende og trangsynte, mente jeg. Og det var de. De var vel redd for hva som kunne skje meg, om jeg fikk et godt voksenliv osv.

Etterhvert har jeg fått et godt forhold til foreldrene mine. Vi hadde et oppgjør og vi fikk snakket ut. Mamma sa at når jeg kom hjem, så tok jeg automatisk tenåringsrollen, til tross for at jeg var over 20. Og hun tok mammarollen. Når vi lærte å se hverandre som voksne mennesker, så gikk det langt bedre. Men det dårlige forholdet vårt var også min skyld, ettersom jeg forventet det samme av mine foreldre som voksen som da jeg var tenåring.

Jeg oppfattet særlig min mor som kontrollerende og trangsynt. Hun var med i menighetsrådet osv, og var også lærer på skolen, og det i seg selv er nok til å få et dårlig forhold, ettersom hun hadde et helt annet syn på ting enn jeg hadde. Hun ville ikke at jeg skulle ha "dårlige" venner, som påvirket meg negativt i forhold til utdannelse osv. Det ser jeg i dag at hun hadde rett i. Jeg har også både tenkt og gjort det samme i forhold til mine døtre.

Nå når jeg er voksen, ser jeg at hun er ei raus og god dame, som bare var redd for datteren sin da jeg hadde tenåringsopprør. Hun har godtatt både rusmisbrukere og andre som har det vanskelig, og hun SER årsakene til at de har kommet dit. Og hun har i mange år jobbet med vanskeligstilte barn og unge. Det så jeg ikke den gangen, jeg så heller ikke hennes godvilje overfor de som ikke har det så lett. Jeg så kun at hun begrenset meg, og det ville jeg ikke ha noe av. JEG skulle selv velge mine venner og hvem jeg ville omgås. Nå når jeg har barn selv, ser jeg jo grunnene til at foreldrene mine var strenge med meg, og protesterte mot mye jeg gjorde.

Jeg kjørte f.eks opp til mc da jeg var 19, og ble med i den lokale mc-klubben. Jeg skjønner jo nå at mamma gråt da jeg gjorde det. Hun trodde jeg ville ende opp som drept eller hardt skadd før året var omme. Men den gangen så jeg kun at hun ikke ville at jeg skulle leve mitt liv.

[AnonymBruker]

Du sier du har fått et negativt forhold til din mor, ergo var det ikke alltid slik? Da er vel en samtale på sin plass.

Anonymous poster hash: 6aa73...28e

[Atea]

Jeg mener man skal forsøke å oppnå forståelse selv om den andre parten ikke virker i stand til det. Min mor er i grunnen ok, men har forsøkt å ovestyre og etter at hun mistet et barn (mitt søsken) som var voksen, begynte hun å overta mammarollen for mine barn. Jeg har måttet arrestere henne mange ganger, siden hun kom fra et religisøt hjem og mye fordeling av skamfølelse.

Det har gått bra. Man må sette grenser og få frem sin mening uten å latterliggjøre den eldre.

[Travalo]

Har hun noen spesielle sykdommer? Tenker ikke at hun nødvendigvis er psykisk syk, men at hun kan ha fysiske skader som påvirker energien hennes osv?

Dette er veldig kort fortalt og lite detaljert, men:

I tenårene hadde et dårlig forhold til min mor i flere år, og jeg skjønte ikke hvorfor hun var så lite tolerant og alltid ble sint på meg for ingenting. Følte rett og slett ikke at jeg kunne være sammen med henne uten å bli anklaget for ditt og datt. Så viste det seg at hun i flere år hadde problemer med stoffskifte, en svulst og diverse sykdommer, som var grunnen til at hun hadde hatt kort lunte og vært svært irritabel i "alle år".

Ettersom hun ble friskere, ble forholdet vårt betraktelig bedre. Vi snakket oftere og oftere sammen, og vi kunne være i samme rom uten at det var dårlig stemning. Nå har vi det supert oss i mellom! Da vi hadde det som verst mellom oss, var det ingen som mistenkte at hun hadde sykdommer eller noe. Kanskje det kan være noe ala det samme med din mor?