Negativ forelder (angst/jobb)

[AnonymBruker]

En jeg kjenner har slitt med angst i ti år pga mobbing, gått til psykolog uten bedring, vært i NAV-systemet på to forskjellige stønader. Husker personen tidligere var så uselvstendig at moren ble med på NAV-møtene, selvom vedkommende var myndig. Og hun styrte hele showet, men dette så ikke personen før i ettertid...

Hun smurte tjukt på, og sørget for at personen ikke fikk være med på noen tiltak som kunne bedre tilstanden, annet enn psykolog (som var nødvendig for å motta penger til livets opphold, siden personen ikke var i stand til å jobbe, og heller ikke hadde noen utdanning fordi personen hoppet ut av skolen pga mobbing og sterk angst).

Hele veien har moren vært på banen og presset personen til å ha uføretrygd som mål. Det har vært veldig mye mas om å søke om uføretrygd, at det og det prosjektet er dødfødt, og da personen var et barn, fikk h*n høre at h*n ikke skulle tro at det var mulig å bli det og det (forskjellige yrker). Da personen sa at h*n ønsket å bli "politi" eller "advokat", sa hun bare hånlig: "slutt å tulle!".

Hun har aldri latt personen få gjøre noe som helst selv, og har oppfordret til å "ta imot" mobbing, la alle andre tråkke på seg selv. Fordi alle andre er mer verdt (indirekte sagt).

Personen har aldri ønsket uføretrygd, personen har ønsket å bli frisk og få seg en jobb. Så fant etterhvert personen seg en kjæreste, og etter endel år ble personen ganske mye friskere, gikk til psykolog igjen og ble motivert til å bli enda bedre. Så mer og mer at moren kun var ute etter å ha full kontroll (mye unevnt som beviser det) og ikke ønsket at avkommet skulle vokse opp. For da trengte personen ikke moren sin lenger, nemlig. Dette er noe jeg har diskutert med personen og noe personen selv ser den dag idag.

Nå har h*n fått seg en jobb, endelig! Etter ti(+) år med kjemping mot seg selv (og sin mor) og nå er moren SUR på personen. Sur fordi h*n skal jobbe, få seg et liv, stå på EGNE ben. Frekke kommentarer, negativitet, istedet for jubel og støtte!!!

Tenk noe så feil, en så grunnleggende feil som egenskap hos en mor? Å ikke ønske at barnet ditt skal få til noe her i livet, ikke ønske at barnet skal stå på egne ben, med rak rygg, og takle livet! Da har du sviktet som omsorgsperson og forelder, mener jeg, når du av egoistiske grunner ønsker at ditt voksne "barn" skal være avhengig av deg. Hun har flere barn, som hun holder på med på samme måte.

Jeg lurer egentlig på... Hva er det for en slags personlighetsforstyrrelse mon tro? Redd for å være alene? Redd for å føle seg til overs og ubrukelig? Fikk hun barn for å ha dem som kjæledyr som bor hjemme hele livet, som hun kan dulle med og stelle for? Er det noen flere som har vært borti slike mennesker?

Anonymous poster hash: 9ff23...4c5

[AnonymBruker]

http://no.m.wikipedia.org/wiki/Münchhausens_syndrom_by_proxy

En slags variant av dette omtrent? Personen trenger den oppmerksomheten det medfører å være sin datters "hjelpende hånd", og takle ikke å være uten oppmerksomheten?

Nå gjetter jeg bare altså. Uansett, du har min fulle sympati. Det høres ikke lett ut.

Anonymous poster hash: d67d9...ec9

[AnonymBruker]

Min mor har slike trekk. Hennes grunn til det er at hun mener kvinnens plass er i hjemmet og ikke i arbeidslivet, og hun benytter enhver anledning til å slenge dritt til yrkesaktive kvinner. SPESIELT dersom de er så syndige at de velger et *gisp* mannsdominert yrke.

Anonymous poster hash: f5c39...cb2

[AnonymBruker]

Min mor har slike trekk. Hennes grunn til det er at hun mener kvinnens plass er i hjemmet og ikke i arbeidslivet, og hun benytter enhver anledning til å slenge dritt til yrkesaktive kvinner. SPESIELT dersom de er så syndige at de velger et *gisp* mannsdominert yrke. Anonymous poster hash: f5c39...cb2

Helt utrolig at det fortsatt finnes mennesker med slik holdning...

Anonymous poster hash: d67d9...ec9