Er arr fra selvskading turn off?

[draug 75]

Hvis det er helt ferske arr, betyr det at de indre forutsetningene for selvskadinga er til stede. Jeg har gjort min tørn med kvinner som ikke har hatt det bra psykisk, og holder meg unna nå. Så ferske arr er turn off.

Derimot er det nå en gang slik at spor etter levd liv, og en kvinnekropp har en historie å fortelle facinerende. Så om det er gamle arr, som historia om ei som hadde problemer, og overvant dem, de er det ikke turnoff. Jeg i hvert fall, liker kvinner som har levd (og kommer itl å fertsette å leve).

For ordens skyld: jeg har ingen fetish på arr, så om noen sitter og skal skjære i seg sjøl i håp om å facinere meg om noen år, så tilråder jeg ikke det.

[Gjest Badebuksa]

vel, det er ikke så vanskelig å se at de er fra selvskading om man har vært aktiv selvskader.

Folk kan variere hvor de kutter, og hvordan de kutter.

[AnonymBruker]

La oss si at du har ons med lyset på, og er ganske klar i hodet. Når du drar av henne klærne oppdager du ganske så ferske, rosa arr, eller så stryker du henne på låret og kjenner de, ville DET vært turn off?

Anonymous poster hash: 07c5d...778

[Gjest krokodillen]

Folk kan variere hvor de kutter, og hvordan de kutter.

selvfølgelig. men går dette over en periode på årevis (noe det ofte gjør) så ser du ganske enkelt at det kommer av selvskading. man går etter hvert tom for plass på kroppen.

og de færreste kutter seg så strategisk at det ser ut som noe annet. man har vanligvis helt andre ting man tenker på der og da.har man vært kutter i årevis så syns det. svært ofte kan man også se om de er venstre eller høyrehendte også.

[Gjest krokodillen]

La oss si at du har ons med lyset på, og er ganske klar i hodet. Når du drar av henne klærne oppdager du ganske så ferske, rosa arr, eller så stryker du henne på låret og kjenner de, ville DET vært turn off?

Anonymous poster hash: 07c5d...778

nå er jeg kvinne men hadde det vært en mann, tja, ikke nødvendigvis så turn off at jeg hadde stoppa men likevel.

[Gjest brutal_mann]

Har en del arr fra selvskading på armer og bein, og er redd det er turn off.

Hva syns dere om det?

Anonymous poster hash: 07c5d...778

Det kommer an på om det er historisk, altså at du er friskmeldt fra de mentale plagene som forårsaket dette, eller om du er midt i de dypeste krisene.

[AnonymBruker]

Wow, beklager så meget for at jeg stilte et idiotisk spm da.

Anonymous poster hash: ae355...4c5

Jeg begynner å bli ordentlig lei av at alle tråder blir sporet av fordi en gjøk absolutt på påstå at våre svar hadde vært helt annerledes hvis vi hadde pratet om det motsatte kjønn.

Anonymous poster hash: a33e5...52e

[Gjest supernova_87]

Fysiske arr er ikke turnoff på noen måte.

De psykiske er de som man må være ekstra åpen og oppmerksom på i et forhold.

Etter å ha lest mange svar som sier at de ikke er interessert i noen med psykiske plager, og kun ville hatt en selvskader dersom h*n var ferdig med skadingen, gir dette svaret meg håp. Du er en fin fyr Uredd.

Jeg blir så ... skuffa? av å lese at så mange ikke er interessert i et liv med en som har psykiske problemer. Jeg også skjønner at det er ikke noe godt å se den man elsker ha det vondt, men sykdom definerer jo ikke en person. Deprimerte mennesker er ikke "Deprimert", som en iboende egenskap. "Jeg er sammen med Deprimert." De er like forskjellige som alle andre, og hvordan kan dere så fast slå alle psykisk syke over en kam? Ville dere gått fra kjæresten den dagen h*n begynte å slite? Eller er det bare problemer som har manifestert seg i ungdomsår, og tidlig voksenalder? For statistikk viser at ca. halvparten av oss vil slite psykisk i løpet av livet, og alle vil ha det vanskelig før eller siden. Dersom dere snur i døra i det samme dere ser arr, eller hører tegn til psykisk sykdom, tror dere ikke at dere kanskje kan gå glipp av et vakkert menneske?

Noen sier at de ikke vil være med en som er psykisk syk pga av smerte og noen pga genetisk arvemateriale. Men hva med de som har kreftsykdom i familien, eller er i remisjon, snur dere i døra da også? Eller er det bare psykisk syke dere dømmer nord og ned pga sykdommen? Hva med de som kommer til å få Alzheimers eller Parkinson, vil dere ikke ha de heller? Eller er det bare sånne "tullete, valgte" sykdommer som psykoser og depresjoner? Jeg skjønner at det er annerledes å bruke tid med et menneske som er deprimert enn med et menneske som har kreft, men det kan hende begge er vondt, bare på forskjellige måter. Det jeg vet er at jeg vil ikke gå glipp av sjansen til å finne den jeg elsker fordi jeg blir skremt av arr fra selvskading, eller ser h*n komme gående ut døra på den psykiatriske poliklinikken.

Og en ting til, selv om du mener at ditt smertepress har vært større enn noen andres, og deres smerte manifesterer seg på en måte du aldri en gang kunne komme til å tenke på, betyr ikke at disse menneskene er dumme eller svake eller idioter. Det betyr at smerte kommer til uttrykk forskjellig fra person til person. Vi vokser opp i forskjellige hjem, og selv om vi ner 98% like alle sammen, så lærer vi noen ting ulikt, og hvordan håndtere smerte er en av dem. Å selvskade er en syk måte å håndtere smerte, men selv om man skjønner at det er dumt å gjøre det, og ikke egentlig hjelper, så betyr ikke det at det er enkelt å slutte. Mennesker ser jo at det er dumt å være blind, og det hjelper jo egentlig ikke å være blind, men de kan ikke si "La det bli lys!" og så har det fått synet igjen. Og ja, jeg skjønner at man i større grad kan velge om man legger kniven mot huden enn å få synet tilbake, men jeg tror at de fleste som selvskader gjør det i smerte, og at det er et sykdomstegn, og man kan ikke velge sine sykdommer, selv om de er psykiske.

[AnonymBruker]

Jeg prøver ikke lenger å skjule mine arr. Jeg hadde en tøff periode i livet mitt, som jeg kanskje ikke taklet på best mulig måte, men det er ikke noe som plager meg den dag i dag. Selvsagt bekymrer jeg meg før jeg skal ta på meg kortermede klær, men jeg tror at folk får tenke det de vil. For meg er det å vise armene mine og kle meg normalt (f.eks. på stranden, eller om sommeren) et tegn på at jeg har gått videre. Jeg skammer meg ikke lengre, og skammen er det verste - og skammen var triggeren for meg. Og jeg har det veldig bra, den dag i dag. Jeg går ut i fra at jeg lever et helt normalt liv, og har et helt normalt tanke- og følelsemønster nå. Men jeg har forståelse for at noen kan synes at arrene mine er turn off. Det har jeg opplevd et par ganger. Men de ferskeste arrene mine er omlag 3 år gamle.

Folk kan jo ikke vite hvordan jeg er som partner, og arrene mine er jo et massivt varselskilt for veldig mange. Generelt, når folk i det minste blir kjent med meg og innser at jeg takler påkjenninger og press normalt, opplever jeg ikke problemer med å få meg type. Det er som regel om jeg møter noen for første gang, at de styrer litt unna. De jeg har kjent over en lengre periode er som regel dem som er interessert i meg. Dette er ikke noe som påvirker mitt kjærlighetsliv, eller meg selv i stor grad. Jeg føler heller ikke at jeg blir dømt.

Anonymous poster hash: 5f658...85e

[AnonymBruker]

Etter å ha lest mange svar som sier at de ikke er interessert i noen med psykiske plager, og kun ville hatt en selvskader dersom h*n var ferdig med skadingen, gir dette svaret meg håp. Du er en fin fyr Uredd.

Jeg blir så ... skuffa? av å lese at så mange ikke er interessert i et liv med en som har psykiske problemer. Jeg også skjønner at det er ikke noe godt å se den man elsker ha det vondt, men sykdom definerer jo ikke en person. Deprimerte mennesker er ikke "Deprimert", som en iboende egenskap. "Jeg er sammen med Deprimert." De er like forskjellige som alle andre, og hvordan kan dere så fast slå alle psykisk syke over en kam? Ville dere gått fra kjæresten den dagen h*n begynte å slite? Eller er det bare problemer som har manifestert seg i ungdomsår, og tidlig voksenalder? For statistikk viser at ca. halvparten av oss vil slite psykisk i løpet av livet, og alle vil ha det vanskelig før eller siden. Dersom dere snur i døra i det samme dere ser arr, eller hører tegn til psykisk sykdom, tror dere ikke at dere kanskje kan gå glipp av et vakkert menneske?

Noen sier at de ikke vil være med en som er psykisk syk pga av smerte og noen pga genetisk arvemateriale. Men hva med de som har kreftsykdom i familien, eller er i remisjon, snur dere i døra da også? Eller er det bare psykisk syke dere dømmer nord og ned pga sykdommen? Hva med de som kommer til å få Alzheimers eller Parkinson, vil dere ikke ha de heller? Eller er det bare sånne "tullete, valgte" sykdommer som psykoser og depresjoner? Jeg skjønner at det er annerledes å bruke tid med et menneske som er deprimert enn med et menneske som har kreft, men det kan hende begge er vondt, bare på forskjellige måter. Det jeg vet er at jeg vil ikke gå glipp av sjansen til å finne den jeg elsker fordi jeg blir skremt av arr fra selvskading, eller ser h*n komme gående ut døra på den psykiatriske poliklinikken.

Og en ting til, selv om du mener at ditt smertepress har vært større enn noen andres, og deres smerte manifesterer seg på en måte du aldri en gang kunne komme til å tenke på, betyr ikke at disse menneskene er dumme eller svake eller idioter. Det betyr at smerte kommer til uttrykk forskjellig fra person til person. Vi vokser opp i forskjellige hjem, og selv om vi ner 98% like alle sammen, så lærer vi noen ting ulikt, og hvordan håndtere smerte er en av dem. Å selvskade er en syk måte å håndtere smerte, men selv om man skjønner at det er dumt å gjøre det, og ikke egentlig hjelper, så betyr ikke det at det er enkelt å slutte. Mennesker ser jo at det er dumt å være blind, og det hjelper jo egentlig ikke å være blind, men de kan ikke si "La det bli lys!" og så har det fått synet igjen. Og ja, jeg skjønner at man i større grad kan velge om man legger kniven mot huden enn å få synet tilbake, men jeg tror at de fleste som selvskader gjør det i smerte, og at det er et sykdomstegn, og man kan ikke velge sine sykdommer, selv om de er psykiske.

Skriver fra mobil, så jeg siterer hele innlegget.

Det du kanskje glemmer er at de som ser på psykiske sykdommer som et problem har erfaringer med det selv? Jeg har vokst opp med mye psykiske "greier". Ting som har resultert i selvmord, dop, alkoholmisbruk, vold osv.

For meg er det en mer enn god nok grunn til å styre unna alt som har med psykisk sykdom å gjøre. Ok - kanskje det er feil å skjære alle over en kam, men jeg akter ikke å utsette meg for den risikoen.

Anonymous poster hash: b9ea9...b55

[Gjest Booker]

Fysiske arr er ikke turnoff på noen måte.

De psykiske er de som man må være ekstra åpen og oppmerksom på i et forhold.

Dette!

[QueenOfTheSidewalk]

La oss si at du har ons med lyset på, og er ganske klar i hodet. Når du drar av henne klærne oppdager du ganske så ferske, rosa arr, eller så stryker du henne på låret og kjenner de, ville DET vært turn off?

Anonymous poster hash: 07c5d...778

Ja, jeg hadde ikke hatt sex med henne. 1-2-3 angrip meg for at jeg ikke tenner på det!

[mie23]

JEG BLIR HELT KVALM AV DENNE TRÅDEN!

Hilsen selvskader som startet med passer og ente opp med å kutte av scener(?) i senere liv, en som hadde en psykolog som ba kjeftet hvis jeg fortalte jeg hadde skadet meg - det endte i at jeg ble enda mer deprimert.

For å svare på spørsmålet: Aldri vært turnoff for meg og aldri opplevd det selv. At noen syns det gjør meg enda mer kvalm og folk vil ikke være sammen med noen med en vanskelig fortid???

ALLE SELVSKADERE ER FORSKJELLIGE!

gir opp menneskeheten

[AnonymBruker]

Har selv armene fulle av arr, som heldigvis har bleknet med årene. Også andre steder, og så klart er det ikke spesielt pent... De er synlige, men det er ikke noe jeg tenker over lengre. Selvfølgelig er det noen som vises bedre enn andre, men jeg kan godt brette opp ermene uten å være flau over min fortid. Mine striper er merker på en kamp jeg har kommet meg igjennom.

Det finnes selvfølgelig ulike grunner til at folk skader seg. Noen klarer rett og slett ikke sette ord på de overveldene følelsene og tankene som en bærer inne i seg. For min del skadet jeg meg fordi jeg hadde det så vondt på innsiden at alt jeg ville var å "glemme". Når jeg skadet meg kjente jeg en annen type smerte - som da var godt - fordi jeg holdt ikke ut rett og slett. Derfor ble det oftere og oftere fordi jeg ville bort fra alt som var vondt. Det gikk mange år før jeg klarte å innse at dette ikke var riktig måte og håndtere problemene mine. Den dag i dag kan jeg snakke om fortiden. Hvert arr har sin historie.

Skjønner godt at folk reagerer ulikt på dette. For noen er dette helt uforståelig og skremmende. Man kan ha et tilsynelatene godt liv og mange tror dette er et rop om oppmerksomhet, noe det ikke er. De som sliter psykisk har forskjellige måter å takle tanker og følelser på. Sikert på ingen måte til at selvskading er rett eller en god måte. Min mor slet fryktelig med å forstå hvorfor og konfronterte meg på en dårlig måte.

Min eks konfronterte meg om dette i offentlighet (!!!) og nevte opptil flere ganger at jeg burde ta en hudtransplantasjon for å dekke til de, etter at moren hans hadde stilt spørsmål om hva som hadde skjedd med armene mine. En annen eks igjen ble bekymre og prøvde å fortelle meg at dette var ikke noe jeg fortjente. "Ikke skad det perfekte" sa han ofte, og ba meg snakke med han om det var noe og holde meg unna skarpe ting. En jeg datet nå nylig la også merke til arrene og var interessert i å høre min historie igjen. Folk reagerer ulikt fordi vi er alle forskjellige.

Selv ville jeg nok reagert hvis jeg så noen med kutt eller arr. Det er mye bedre å spørre om hvordan de har det og høre historien bak arrene. Alle med arr trenger ikke nødvendigvis utøve selvskadingen på nåværende tidspunkt. Sett deg ned å lytt, for en det finnes mange vakre personligheter bak arrene. Dette er noe som hvertfall har styrket meg som person og lært meg å være med åpen om det som er vanskelig.

Anonymous poster hash: 6ec29...25a

[Prestekragen]

Ja det er turn off for det sier mye om en person og hvordan han/hun takler problemene sine.

[Kath98]

Dine arr er en del av din histore. Det du har vært igjennom er en del av deg. En fremtidig kjæreste bør kunne støtte og forstå dette og ikke dømme deg. Jeg vil iallfall ha en kjæreste med litt mer oppi hodet som ser livet i ett litt større perspektiv og har forståelse for at livet kan være vanskelig. Jeg blir imponert over at mennesker som har det vanskelig jobber med seg selv, står på og kommer seg videre.

Finn en som respekterer og forstår deg. Om han ikke liker det eller forstår det så er han ikke verdt å bruke tiden sin på. Hva om dere blir sammen og det skjer noe med en av dere som gjør at en av dere får det vanskelig? Det at han respekterer og forstår deg gjør at du kan bli tryggere på at dere kan klare dere i det lange løp. Livet er skjørt. Hvem som helst kan falle utenfor. Hvem som helst kan havne i en ulykke. Derfor er det viktig å finne en som man vet vil være der uansett hva og som ikke dømmer andre.

Mennesker som ser ned på de som sliter, har slitt tåler jeg ikke. Klarer ikke omgi meg med slike folk som ikke har større forståelse av livet enn det.

[Gjest Hummels]

Jeg har arr etter selvskading og et lite arr etter føflekk fjerning. De fleste har ikke brydd seg, eller har trøstet meg når de visste hvor arra kom fra. Men noen forhold ville de ikke ha.

Men det var ei jeg datet. Vi gikk hjem til meg og skulle ha sex. Jeg kledde av meg og hun likte det hun så. Begynte å kysse meg på brystet og magen og skulle til å kysse nedover armene. Da så hun arret etter føflekken. Hun spurte var det var, og jeg sa det. Ok hun brydde seg ikke om det og fortsette. Så så hun selvskading arrene på armene. Hun spurte hva det var, om det også var etter føflekker. Nei, jeg sa sannheten hva det var. Da stoppet hun opp, og så rart på meg. Jeg spurte om det er noe galt. Hun begynte å kle på seg og sa, så klart er det noe galt. Du er en jævla selvskader. Jeg kan ikke være sammen med sånne idioter som deg. Så gikk hun. Enda jeg prøvde å si jeg gjør jo ikke det nå.

Reaksjonen hennes fikk meg så nedfor at jeg lagde et nytt. At folk ikke kan godta at noen har hatt det vondt og takler det mye mindre enn de selv, er helt på trynet! Hvorfor i helvete tror folk at alle er like sterke som de selv??

Endret 24. oktober 2014 av Hummels

[AnonymBruker]

Ja, det ville vært en turn-off for min del. Grunnen er at jeg er tidligere selvskader, og jeg tror ikke det ville vært en bra match om jeg hadde blitt sammen med en "likesinnet". Jeg trenger en psykisk sterk og frisk mann til å støtte og hjelpe meg, ikke en som jeg knapt kan åpne meg til for da trigges han. Satt på spissen kanskje, men dere skjønner.

Ellers må jeg nå si at jeg er veldig frisk den dag i dag. Skammer meg ikke over arrene etter 10 år som selvskader og skammer meg ikke over arrene over pulsårene. Det er en del av meg og kommer alltid til å være det.

Hadde egentlig tenkt å skrive en lang tekst om selskading, men orket ikke bli så privat eller være en mulig trigger for andre.

Kan generelt si at:

* Ikke dra alle under en kam og si at selvskadere er oppmerksomhetssyke. Etter foreldrene mine oppdaget sårene mine i starten av min sykdomsperiode og deretter ba meg droppe å late som jeg hadde det vondt, så gjorde jeg alt jeg kunne for å skjule selvskadingen. Ikke lett å skjule arr/sår/bandasje både på leggene, lårene, armer, overarmer, osv. Ikke en sjel viste om hvordan jeg hadde det helt til min beste venn fant meg etter et selvmordsforsøk.

* Jeg var 11 år da jeg begynte, enda bare et barn. Jeg var ikke gammel nok til å utviklet gode metoder for å håndtere så vanskelige følelser og tunge depresjoner, at jeg grep til den eneste måten jeg kunne alene på rommet mitt. Foreldrene mine tok meg ikke seriøst, hvorfor skulle jeg da oppsøke hjelp et annet sted?

Foreldrene mine er absolutt ikke dårlige foreldre, de bare forsto seg ikke på dette. Dette var før internett og slikt, så det var ikke så mye opplyst om eller satt fokus på som det har vært de siste årene.

* De fleste ønsker ikke å skade seg. De fleste ønsker å slutte, men vet ikke hvordan. Hvordan skal man klare seg uten?

Til dere som enda sliter: Jeg har vært nede på den dypeste bunn med et seriøst ønske om å bare dø så fort som mulig. Jeg er så utrolig glad for at jeg strakte ut hånda til slutt og ba om hjelp! Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å slutte, ei heller at jeg faktisk skulle klare å bli lykkelig. Lang og tung vei å gå, men så utrolig verdt det! I dag er jeg så vanvittig glad i livet, og selv om jeg så klart opplever nedturer så har jeg i dag andre måter å komme meg gjennom dette. Det er så vanskelig å tro det, jeg vet, men det blir bedre <3

Anonymous poster hash: 71a82...011

[Jolene]

Hadde ikke brydd meg, men hadde lurt på om du fortsatt slet. Hadde du fortsatt slitt hadde jeg villet hjelpe deg

[AnonymBruker]

Det kommer an på.

Jeg har bekjente som har noen få arr fra langt tilbake, og så har jeg jo sett de som har mye arr - bpde gammelt og relativt nytt. I det siste tilfellet er det jo ikke turnoff i den forstand at jeg ikke kan tenne seksuelt, men jeg ønsker ikke innlede relasjon til noen som har det såpass vanskelig at man tyr til selvskading.

Da trenger man bruke tid på seg selv og terapi, ikke forhold og ny kjæreste/tilfeldig sex.

Anonymous poster hash: 68d87...627