Dere med forpliktelsesangst,høres dette kjent ut?

[AnonymBruker]

Jeg likte kun de som var tilgjengelige. Ble de tilgjengelige fant jeg feil og droppet de.

Det viste seg at jeg hadde problemer med angst. Så jeg begynte med kognitiv adferdsterapi, noe som faktisk hjalp.

Anonymous poster hash: 4eca2...39c

Samme her! Jeg liker ofte utilgjengelige menn.Hvis de signaliserer at de er tilgjengelige og viser mye interesse for meg trekker jeg meg unna.Har aldri vært i terapi men det er kanskje noe jeg bør vurdere.

ts

Anonymous poster hash: 074d4...8eb

[AnonymBruker]

Dere med forpliktelsesangst; har dere avvist noen pga dette, selv om dere egentlig kunne tenkt dere å bli med noen på date f.eks.? Hvordan kommer man gjennom "skallet" deres, om jeg kan kalle det det?

Anonymous poster hash: 3fbc2...427

[AnonymBruker]

Så for enkelte så kan det være sånn at de faktisk har dype følelser for noen, men de ønsker seg ikke noe forhold av ulike grunner, og velger derfor å høre på fornuften og ta et rasjonelt valg om å ikke la følelsene styre?

Jeg synes dette med å velge å legge bort følelsene sine er ganske fascinerende, fordi jeg er motsatt selv. Ja, jeg er livredd for å bli såra og det å satse på noen er skummelt, men føler jeg nok for en person så klarer jeg ikke la være å ta den sjansen.

Så kan jeg jo skjønne at for enkelte så passer ikke det å ha en kjæreste inn i de planene man har lagt på et tidspunkt i livet. Selv om man da faller for noen så velger man kanskje å ignorere følelsene og ta kontroll over dem!

Anonymous poster hash: b6e9d...8b5

[AnonymBruker]

Dere med forpliktelsesangst; har dere avvist noen pga dette, selv om dere egentlig kunne tenkt dere å bli med noen på date f.eks.? Hvordan kommer man gjennom "skallet" deres, om jeg kan kalle det det? Anonymous poster hash: 3fbc2...427

For min del var det helt umulig. Det handlet ikke om et skall, men at jeg fikk panikk hver gang jeg skjønte at noen var oppriktig interessert, og begynte å lete etter feil. Siden alle har feil, så ble det alltid avsluttet ganske kjapt.

Anonymous poster hash: 4eca2...39c

[AnonymBruker]

Jeg får veldig ofte kalde føtter. Føle ting blir for intenst og jeg tar meg selv i å revurdere hele greia.

Anonymous poster hash: 88ea5...f96

[Sandie]

Så for enkelte så kan det være sånn at de faktisk har dype følelser for noen, men de ønsker seg ikke noe forhold av ulike grunner, og velger derfor å høre på fornuften og ta et rasjonelt valg om å ikke la følelsene styre?

Jeg synes dette med å velge å legge bort følelsene sine er ganske fascinerende, fordi jeg er motsatt selv. Ja, jeg er livredd for å bli såra og det å satse på noen er skummelt, men føler jeg nok for en person så klarer jeg ikke la være å ta den sjansen.

Så kan jeg jo skjønne at for enkelte så passer ikke det å ha en kjæreste inn i de planene man har lagt på et tidspunkt i livet. Selv om man da faller for noen så velger man kanskje å ignorere følelsene og ta kontroll over dem!

Anonymous poster hash: b6e9d...8b5

Jeg tror ikke dette er mulig hvis man virkelig blir forelsket og glad i noen.

[gjest 321]

Syntes dette var et interessant tema.

Selv har jeg veldig problemer med å la meg selv bli forelsket. Eller vise interesse hvis jeg oppriktig er interessert.

Jeg kan lett takke ja til å gå på date med en person jeg ikke er interessert i, for da har jeg kontroll over følelsene mine og skuffelsen blir ikke noe særlig stor når det til slutt ender med at vi opplagt nok ikke funker sammen. (ettersom jeg ikke har noe emosjonell tilknytning til denne personen)

Jeg blir også fort nysgjerrig på folk som er utilgjengelige, ettersom dette allikevel aldri kommer til å fungere. Med en gang disse personene blir tilgjengelige så trekker jeg meg som regel.

Det er mye verre for meg å satse på noen jeg oppriktig tror jeg kan falle for, for da er "fallhøyden" såpass høy når ting skjærer seg. Derfor kan jeg finne på å unngå å vise interesse for folk jeg faktisk er ganske interessert i for å slippe å bli for emosjonelt tilknyttet.

Dette er jo såklart en beskyttelsesmekanisme, der jeg beskytter meg selv mot å bli avvist eller såret. Det er utrolig destruktivt og jeg er veldig klar over dette. Og jeg har sikkert tilknyttningsproblemer så det synger etter Men men.

[Gjest extra]

http://www.psychologytoday.com/blog/me-we/201309/5-reasons-people-choose-stay-single

En flott artikkel om temaet ditt, TS

[AnonymBruker]

http://www.psychologytoday.com/blog/me-we/201309/5-reasons-people-choose-stay-single

En flott artikkel om temaet ditt, TS

Veldig bra artikkel ja, takk for linken .)

ts

Anonymous poster hash: 074d4...8eb

[AnonymBruker]

For min del var det helt umulig. Det handlet ikke om et skall, men at jeg fikk panikk hver gang jeg skjønte at noen var oppriktig interessert, og begynte å lete etter feil. Siden alle har feil, så ble det alltid avsluttet ganske kjapt.

Anonymous poster hash: 4eca2...39c

Takk for svar Har det blitt bedre? Hva gjør man om man liker en person med forpliktelsesangst? Skal man være direkte, for å vise at man er oppriktig interessert, eller blir det for mye?

Anonymous poster hash: 3fbc2...427

[AnonymBruker]

Syntes dette var et interessant tema.

Selv har jeg veldig problemer med å la meg selv bli forelsket. Eller vise interesse hvis jeg oppriktig er interessert.

Jeg kan lett takke ja til å gå på date med en person jeg ikke er interessert i, for da har jeg kontroll over følelsene mine og skuffelsen blir ikke noe særlig stor når det til slutt ender med at vi opplagt nok ikke funker sammen. (ettersom jeg ikke har noe emosjonell tilknytning til denne personen)

Jeg blir også fort nysgjerrig på folk som er utilgjengelige, ettersom dette allikevel aldri kommer til å fungere. Med en gang disse personene blir tilgjengelige så trekker jeg meg som regel.

Det er mye verre for meg å satse på noen jeg oppriktig tror jeg kan falle for, for da er "fallhøyden" såpass høy når ting skjærer seg. Derfor kan jeg finne på å unngå å vise interesse for folk jeg faktisk er ganske interessert i for å slippe å bli for emosjonelt tilknyttet.

Dette er jo såklart en beskyttelsesmekanisme, der jeg beskytter meg selv mot å bli avvist eller såret. Det er utrolig destruktivt og jeg er veldig klar over dette. Og jeg har sikkert tilknyttningsproblemer så det synger etter Men men.

Hva synes du hadde hjulpet om noen var forelsket i deg? Være direkte, gi deg tid etc.?

Anonymous poster hash: 3fbc2...427

[gjest 321]

Hva synes du hadde hjulpet om noen var forelsket i deg? Være direkte, gi deg tid etc.?

Anonymous poster hash: 3fbc2...427

Hvis det var en person jeg selv var forelsket i hadde det hjulpet om de viste veldig tydelig at de hadde følelser for meg. Da hadde jeg følt at jeg hadde mer kontroll og at det var mindre risiko ved å vise følelser tilbake.

Hadde det derimot vært en person jeg var usikker på om jeg var ordentlig interessert i. Så skal det sies at jeg som regel ikke faller for folk som gjør meg For sikker heller. Det er gøy med litt "spill"

[AnonymBruker]

Hvis det var en person jeg selv var forelsket i hadde det hjulpet om de viste veldig tydelig at de hadde følelser for meg. Da hadde jeg følt at jeg hadde mer kontroll og at det var mindre risiko ved å vise følelser tilbake.

Hadde det derimot vært en person jeg var usikker på om jeg var ordentlig interessert i. Så skal det sies at jeg som regel ikke faller for folk som gjør meg For sikker heller. Det er gøy med litt "spill"

Takk Hva hvis jeg er usikker på om han er interessert? Kan jeg likevel være direkte? Jeg er vanligvis ikke så frampå, men akkurat her vil jeg gjerne vise han at jeg virkelig liker han.

Anonymous poster hash: 3fbc2...427

[gjest 321]

Takk Hva hvis jeg er usikker på om han er interessert? Kan jeg likevel være direkte? Jeg er vanligvis ikke så frampå, men akkurat her vil jeg gjerne vise han at jeg virkelig liker han.

Anonymous poster hash: 3fbc2...427

Dette er sikkert ikke svaret du vil ha.. Men det er umulig å si. Det kommer helt ann på hvordan han er, hvordan du er, og hvordan dere er sammen. Og ikke minst hva han føler/ikke føler for deg.

Men for din egen del så er det som regel best å være direkte med han. Da slipper man å lure. I tillegg har du gjort det klart hva du vil og da blir det opp til han hva han vil gjøre videre.

Lykke til uansett hva du gjør Gøy med en oppdatering når du har snakket med han da (hvis du gjør det) :D

[AnonymBruker]

Dette er sikkert ikke svaret du vil ha.. Men det er umulig å si. Det kommer helt ann på hvordan han er, hvordan du er, og hvordan dere er sammen. Og ikke minst hva han føler/ikke føler for deg.

Men for din egen del så er det som regel best å være direkte med han. Da slipper man å lure. I tillegg har du gjort det klart hva du vil og da blir det opp til han hva han vil gjøre videre.

Lykke til uansett hva du gjør Gøy med en oppdatering når du har snakket med han da (hvis du gjør det) :D

Takk for fint svar!

Det er som du sier umulig å vite. Det beste er nok å snakke med han. Skummelt! Skal si fra om jeg "klarer" det

Anonymous poster hash: 3fbc2...427

[-Missi-]

Oh yes. Så fort en hyggelig normal fyr får følelser for meg, begynner å fronte at han vil ha ting seriøst osv.. da løper jeg så fort jeg kan i motsatt retning. Utrolig frustrerende og mange virkelig bra menn som jeg vet har vært bra for meg har jeg dumpet.

I min litt for evil periode hadde jeg en elsker, en sånn som egentlig ville ha meg som kjæreste men jeg klarte å overtale han. Vi hadde det gående i ett år, han gjorde alt jeg sa for ikke å miste meg, jeg takler ikke for mye kommunikasjon som meldinger hele tiden osv da får jeg noia. siden han bare var elskeren min kunne jeg holde på med så mange andre jeg ville. Da vi hadde "vært sammen" i ett år ga han meg en gave. Et sykt fint bilde han hadde tegnet av oss to, jeg ble kjempeglad, vi hadde en fin helg, og etter det dumpet jeg han fort godt..

Og sånn fortsetter det, de som selv ikke er av den gode sårten dumper jeg med null samvittighet, de virkelig gode og snille som gjør alt for meg og omtrent setter meg på pidestall. De får jeg skikkelig vondt av, ja da blir jeg faktisk lei meg, og dumper de.

Never ending cirkel

[AnonymBruker]

Oh yes. Så fort en hyggelig normal fyr får følelser for meg, begynner å fronte at han vil ha ting seriøst osv.. da løper jeg så fort jeg kan i motsatt retning. Utrolig frustrerende og mange virkelig bra menn som jeg vet har vært bra for meg har jeg dumpet.

I min litt for evil periode hadde jeg en elsker, en sånn som egentlig ville ha meg som kjæreste men jeg klarte å overtale han. Vi hadde det gående i ett år, han gjorde alt jeg sa for ikke å miste meg, jeg takler ikke for mye kommunikasjon som meldinger hele tiden osv da får jeg noia. siden han bare var elskeren min kunne jeg holde på med så mange andre jeg ville. Da vi hadde "vært sammen" i ett år ga han meg en gave. Et sykt fint bilde han hadde tegnet av oss to, jeg ble kjempeglad, vi hadde en fin helg, og etter det dumpet jeg han fort godt..

Og sånn fortsetter det, de som selv ikke er av den gode sårten dumper jeg med null samvittighet, de virkelig gode og snille som gjør alt for meg og omtrent setter meg på pidestall. De får jeg skikkelig vondt av, ja da blir jeg faktisk lei meg, og dumper de.

Never ending cirkel

Interessant.Jeg føler det mye på samme måten :/ Det føles "tryggere" å ha et uforpliktende forhold.

Har du noe teori om hvorfor ting han blitt slik for deg?

ts

Anonymous poster hash: 074d4...8eb

[-Missi-]

Interessant.Jeg føler det mye på samme måten :/ Det føles "tryggere" å ha et uforpliktende forhold.

Har du noe teori om hvorfor ting han blitt slik for deg?

ts

Anonymous poster hash: 074d4...8eb

Da er vi i hvertfall i samme båt, det er da alltids noe

Ja det føles absolutt mye "tryggere" jeg tror det er fordi da har vi mere kontroll på alt.

Hmm ja tror nok det kan ha med mine tidligere forhold å gjøre+min barndom og opplevelsen av menn. Hadde aldri noen farsfigur og de som skulle være rollemodeller i livet mitt sviktet på den biten. Hadde/har i tilegg en mor som omtrent har et sterkt hat for menn, samtidig som hun har hatt perioder med utsvevende liv og eksperimenteringer på den fronten. Er vokst opp med at menn er drittsekker man må passe seg for, samtidig som jeg er oppvokst med at man helt fint kan "bruke" menn de vil bare svikte deg uansett

Så jeg tror absolutt det har noe med saken og gjøre, noe er sikkert bare min personlighet også.

Vært sånn siden mitt seksuelle og generelt kjærlighetsliv startet da jeg var 14. Hadde småkjærester før det og har jeg alltid hatt men det var først da det begynte å bli seriøst. MIn familie er veldig "anti menn" men og "anti-alle-som- ikke- er hvite- og-fra-nord-norge". så jeg valgte menn av den sorten som provoserte mest på den tiden ...

hva er din teori om deg selv?

[AnonymBruker]

Da er vi i hvertfall i samme båt, det er da alltids noe

Ja det føles absolutt mye "tryggere" jeg tror det er fordi da har vi mere kontroll på alt.

Hmm ja tror nok det kan ha med mine tidligere forhold å gjøre+min barndom og opplevelsen av menn. Hadde aldri noen farsfigur og de som skulle være rollemodeller i livet mitt sviktet på den biten. Hadde/har i tilegg en mor som omtrent har et sterkt hat for menn, samtidig som hun har hatt perioder med utsvevende liv og eksperimenteringer på den fronten. Er vokst opp med at menn er drittsekker man må passe seg for, samtidig som jeg er oppvokst med at man helt fint kan "bruke" menn de vil bare svikte deg uansett

Så jeg tror absolutt det har noe med saken og gjøre, noe er sikkert bare min personlighet også.

Vært sånn siden mitt seksuelle og generelt kjærlighetsliv startet da jeg var 14. Hadde småkjærester før det og har jeg alltid hatt men det var først da det begynte å bli seriøst. MIn familie er veldig "anti menn" men og "anti-alle-som- ikke- er hvite- og-fra-nord-norge". så jeg valgte menn av den sorten som provoserte mest på den tiden ...

hva er din teori om deg selv?

Jeg har også en teori om at hendelser fra barndommen kan ha påvirket meg.

Jeg hadde gifte foreldre,men var mye overlatt til meg selv og lurte ofte på om de var noe glad i meg.

De tok meg nesten aldri med på fritidsaktiviteter o.lign. Når jeg hadde vært ulydig kunne de si

"Nå sender vi deg bort så må du bo på barnehjem" eller "Hvis du ikke er snill bytter vi deg med en annen jente". Dette var jo ment som spøk,men da jeg var liten føltes det som en reell trussel. Ellers har jeg hatt en trygg,men ganske skjermet oppvekst.

Ble også utsatt for et seksuelt overgrep av en slektning da jeg var 11-12 år.Jeg var helt i sjokk etter at det skjedde, men følte jeg ikke kunne fortelle mine foreldre om det da denne personen var veldig godt likt av dem. Var redd jeg ikke skulle bli trodd, eller enda verre: at de bare skulle bagatellisere det.På grunn av dette stoler jeg ikke på andre enn meg selv egentlig.

Vet ikke sikkert om dette har en sammenheng med tilknytningsproblemene mine,men tror det kan ha det.

ts

Anonymous poster hash: 074d4...8eb

[-Missi-]

TS

Vondt å høre, da har du jaggu opplevd nok til at det er forståelig at du har litt tilknyttingsproblemer.

Er virkelig ikke lett når man som barn må ta grep og være en liten voksen. Du er et sterkt menneske!

Jeg har selv alltid hatt den tanken at jeg kun stoler på meg selv, prøver å ikke være så "lukket" men det går ikke helt.

Den eneste typen menneske som kommer virkelig gjennom hos meg er barn, fordi jeg nettop vet hvor ufattelig sårbar man er som barn, og hvor mye voksen trygghet betyr.

Det er jo en måte å overleve på det her, en selvforsvars-mekanisme. Det er bare så ufattelig vanskelig å skru den av. Det strider jo mot all fornuft man har bygget seg opp i løpet av åra.