Missliker sterkt mannen sin sønn........

[Ulrikke]

Som stemor til tre barn gjennom 12 år, og mor en felles som er 8, kan jeg si at det ikke alltid er lett å være stemor. Jeg innrømmer også gjerne at den intense mammafølelsen jeg har overfor min datter ikke er tilstede for noen av stebarna!

MEN: det har vært min jobb som voksen å være nettopp det.... Voksen! Også er det min jobb å snakke med min samboer om ting som er vanskelig for å høre hva han synes, og hva han kan bidra med!

En hvilken som helst sjuåring som får småsøsken kan kunne bli sjalu. Han ønsker seg tid med far alene, så klart - GI ham det! Så må selvfølgelig far trå til og fortelle om hva som er ok oppførsel osv og hva man absolutt ikke gjør, men gi ham tid og trygghet på at far er der for ham uansett!

Jeg synes det ble litt "enklere" da datteren vår ble såpass stor at ting jeg f.eks. hadde mislikt med min stedatters oppførsel på INGEN måte var en ting jeg satte mer pris på da det var min egen datter som gjorde det.... Jeg følte meg litt mindre "ond" når jeg kjeftet og forklarte for min egen datter (var redd for at det var stemorsyndromet som gjorde det med min stedatter).

Barna har blitt store nå (18, 14 og 13), og selv om jeg ikke vet om jeg ville gått inn i forholdet hvis jeg hadde visst alt jeg vet nå, kan jeg med hånden på hjertet si at jeg er glad for at jeg gjorde det og at jeg IKKE visste det jeg vet nå Barna er blitt flotte ungdommer og vi har et fint forhold de tre og jeg. Noen ganger kommer de til meg istedenfor til faren sin når det er noe de vil prate om eller noe de trenger hjelp til.... Åtteåringen elsker dem alle tre, og det er gjensidig!

Sjuåringen er ingen demon, ingen pyton unge. Oppførselen hans er kanskje pyton, men det er deres jobb som voksne å hjelpe ham med å snu den! Sett ord på ting, sett ord på at "jeg skjønner at du synes det er uvant med lillesøster, men da vil jeg at du forteller meg det istedenfor å kaste leker på henne" - eller noe sånt....

[AnonymBruker]

han trenger ikke å bli satt på plass nei. Han trenger å vite at faren er like glad i han ennå. Og at han elsker han og lillesøster like mye og faren bør vise det også. Og ts bør skjerpe seg og ikke vise så tydelig forskjellsbehandling av han og den minste slik hun gjør nå. Er ikke rart ungen utagerer.

Når man har en liten baby og en 7 åring så blir det forskjellsbehandling. 7 åringen kan gå på do på egenhånd, kan spise selv, kan kle på seg selv, osv en baby kan ikke dette.

Helt naturlig at en baby får mer oppmerksomhet da babyen trenger hjelp til alt.

Uansett hvor mye man vrir og endrer på ting, så elsker man sine egne høyere enn stebarn!

Ts: du har min fulle sympati, jeg hadde en eks kjæreste med barn bra før, jeg valgte å gjøre slutt.

Anonymous poster hash: 779c2...901

[Ellevill]

Jeg skjønner at det ikke alltid er veldig lett å ubetinget elske andres barn. Men det knyter seg i meg når jeg tenker på hvor tydelig dette barnet må føle at det ikke er velkomment.

En annen ting er det finnes mange sjalu storesøsken. Eller triste storesøsken. Og hadde denne syvåringen vært din biologiske, hadde du sikkert sett på dennes oppførsel med helt andre briller.

Men du er jo TS! Hvorfor late som du er noen andre i samme situasjon når man kan se at det er samme ab-kode?

Anonymous poster hash: b3f67...662

Så tåpelig! Hvorfor gjorde hun dette? Ha ha!

[AnonymBruker]

Skudd litt i blinde her nå siden jeg ikke vet noe om forholdet mellom dere og guttens mor:

- guttens mor kan være en virkelig god ressurs her sammen med dere to.

Om dere har har et bra forhold til henne så ville jeg foreslå at dere kanskje snakket litt med henne og at hun og pappa'n kunne trekke frem minner om da gutten var så liten.

Jenten deres har nok både gjort at han føler han har mistet mye av pappa'n sin, og også lagt i grus de eventuelle drømmer han skulle ha hatt om at mamma og pappa skulle bo sammen og bare ha ham.

Høres fornuftig ut!

Her tror jeg alle må være med å dra i samme retning.

Anonymous poster hash: c87f4...378

[AnonymBruker]

Jeg er gift med en mann, som er verdens beste på alle måter, sett bort fra at han har en sønn på snart 7 år som jeg ikke klarer å komme overens med!

Han er hos oss 50%, og jeg gleder meg like mye hver gang han skal "hjem".

Gutten er utrolig frekk i munnen, ekstremt utagerende og skal ha oppmerksomhet hele tiden!

Mannen og jeg har ei datter på 6mnd som vi elsker over alt på jord og som er mitt alt selvfølgelig, men hun får gjennomgå av storebror, som heletiden er bortpå henne på en stygg måte. Legger ting i ansiktet hennes så hun ikke ser noen ting. Tar fra henne lekene når hun koser seg på gulvmatta. Kaster bamser o.l på henne på en måte som vi skal tro er ett "uhell".

Han roper på pappa hele tiden når han enten koser med dattera si eller sitter sammen med meg i sofaen.. Gjør alt hva han kan for å være alene med pappaen sin. Foreslår ofte at jeg må gå å legge babyen, og at jeg kanskje er trøtt selv så kan jo ta kveld jeg også !

Kjenner dette sliter mer og mer.. Og det er forferdelig at jeg skal føle på ett hat mot et annet lite menneske. Han er bare så utrolig irriterende hele tiden.

Jeg prøver ofte å prate med han om hyggelige ting, foreslå noe vi kan gjøre sammen som tegne/male, bake, lage middag eller se en film f.eks. Men til ingen nytte. Han ødelegger liksom kosen i alt, siden han kødder seg til og bare er høyt og lavt..

Det har gått så langt nå at jeg ikke vet om jeg orker mer rett og slett! Og det er så utrolig leit både for meg, mannen og dattera vår.

Vi har vært gift i 3 år nå og sammen i 5 år, så har vært en del av guttens liv siden han var 2. Og ting blir bare værre og værre.

Skulle alltids klart å holdt ut dersom han var hos oss annen hver helg eller noe, men det har virkelig toppet seg nå.

Spesielt sist han var hos oss, når han kommenterte at babyen skal dø.

Så at han får være alene sammen med lillesøsteren sin, er ikke aktuelt. Og jeg kommet heller ikke til å la henne være alene hjemme i huset med pappaen sin når guttungen er der. Er livredd for at han skal skade henne, pga sjalusi eller hva enn det er.

Men om jeg og mannen hadde gått hvert til vårt, så vil det da bli værre på mange måter, pga han må jo få ha samvær med dattera si....

Huff. Den er så forferdelig denne situasjonen her..

Var godt å få luftet tankene litt..

Kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger!

Anonymous poster hash: 18954...19f

Jeg har selv barn, er stemor og har vært det i mange år, og har full forståelse for at det er en krevende situasjon. Men jeg blir trist når jeg leser at barnet bare er 7 år. En 7 åring kan ikke tenke og handle som en voksen. Du beskriver handlinger som er normale for en sjalu 7 åring, handlinger du ikke hadde reagert så mye på om han var ditt barn. Etter hvert som datteren din vokser opp vil hun også gjøre og si ting som dette.

Og du ønsker defintivt ikke en stemor for henne med de følelsene du har. Jeg håper du klarer å arbeide med deg selv og ikke klandre gutten.

Selv synes jeg det er mye vanskeligere å være stemor for nesten voksne barn enn små barn.

Når det er sagt tror jeg mye av vanskelighetene begynner med utrygghet i forhold til partneren. Jeg kunne aldri bo sammen med en mann hvis jeg alltid skulle være nr to etter barna. Jeg tror at for at en familie skal fungere ordentlig så må vi alle være like viktige og føle oss like viktige og prioriterte.

Jeg kan ikke forstår hvordan en familie skal kunne fungere hvis far setter sine barn først, mor sine, og den de har sammen blir prioritert av begge. Betyr det at den felles er mest prioritert?

Og stemor og stefar kommer sist.

Jeg ser ikke noe feil i å ville barnas beste, og heller ikke i å mene at barna kommer før en partner, men da er det kanskje best å ikke flytte sammen før det er plass til både barn og partner.

Jeg kunne aldri klare å bo i et hjem hvor jeg følte at andres behov gikk foran mine egne hele tiden. Men jeg deler gjerne plassen der på toppen. Og jeg deler gjerne mannen min med barna. Og de kan gjerne føle seg som prinser og prinsesser og at pappa elsker dem høyest i verden, bare jeg vet at når han er sammen med meg så får han meg til å føle at jeg er den han elsker aller høyest og at ingen eller noe er over meg.

Og så lurer jeg på om de som til enhver tid hevder at barna er første prioritert klarer å leve opp til det. De færreste gjør det når det kommer til valg av partnere, skilsmisser osv. Skiller man seg må man være klar over at barnet får en stemor, kanskje stesøsken, osv osv. Jeg tror at forholdet mellom mor og far skal være temmelig dårlig før det er bedre for barna at de skiller seg. Men den mest brukte setningen må være... Har ikke jeg det bra, så har ikke barna det heller. Og da har man jo forsvart en skilsmisse og hva som er best for barna. Vel, det er et stort område med hva som ligger i barnas beste, og hva som ligger i å prioritere barna osv.

Anonymous poster hash: 58868...ef3

[AnonymBruker]

Så tåpelig! Hvorfor gjorde hun dette? Ha ha!

Ja, rart. Eneste innlegg ts har postet etter HI og da er det for å utgi seg for å være noen andre

Nesten så jeg begynner å lure på om det er tull hele greia.

Anonymous poster hash: b3f67...662

[AnonymBruker]

Jeg er så lut lei den klaginga til steforeldre.

Om den potensielle partneren har barn, så får dere spørre dere selv om dette er et barn dere kan komme til å elske. Vurdere barnet på samme måte som partneren. Og er svaret nei, da får dere være så greie at dere dumper personen.

Biologi meg ditt og datt. Folk adopterer barn, får barn med donoregg og knytter seg til fosterbarn. Skulle likt å høre ei mor som har adoptert si at "ja, jeg kan jo aldri elske han som mitt biologiske barn da, men jeg gjør så godt jeg kan."

All denne avstandstagenen fra stebarn, er det sjalusi på eksen eller wtf?

Anonymous poster hash: aebc8...89d

[AnonymBruker]

Jeg er så lut lei den klaginga til steforeldre.

Om den potensielle partneren har barn, så får dere spørre dere selv om dette er et barn dere kan komme til å elske. Vurdere barnet på samme måte som partneren. Og er svaret nei, da får dere være så greie at dere dumper personen.

Biologi meg ditt og datt. Folk adopterer barn, får barn med donoregg og knytter seg til fosterbarn. Skulle likt å høre ei mor som har adoptert si at "ja, jeg kan jo aldri elske han som mitt biologiske barn da, men jeg gjør så godt jeg kan."

All denne avstandstagenen fra stebarn, er det sjalusi på eksen eller wtf?

Anonymous poster hash: aebc8...89d

Man kan ikke sammenligne adoptivbarn og donorbarn med stebarn.

Anonymous poster hash: 54b7a...4a2

[AnonymBruker]

Man kan ikke sammenligne adoptivbarn og donorbarn med stebarn.

Anonymous poster hash: 54b7a...4a2

Fordi?

Det er jo biologi steforeldrene bruker som unnskyldning?!

Anonymous poster hash: aebc8...89d

[AnonymBruker]

Fordi?

Det er jo biologi steforeldrene bruker som unnskyldning?!

Anonymous poster hash: aebc8...89d

Ikke bare biologi, selv om dette også er en viktig grunn.

Vel så viktig kan det nok være at man som steforelder har null rettigheter i forhold til barnet. Man får ikke informasjon fra skolen, man kan ikke møte opp på foreldremøter, man kan ikke bestemme ungens leggetider eller rutiner. I tillegg risikerer man å få en sinna biomor/biofar på nakken dersom man i beste mening forteller Per 4 år at han ikke får lov til å spise is til middag. (litt satt på spissen)

Så jeg skjønner at det kan være vanskelig for steforeldre å knytte seg til stebarn. Disse utfordringene har ikke de andre du nevner.

Anonymous poster hash: 54b7a...4a2

[AnonymBruker]

Ikke bare biologi, selv om dette også er en viktig grunn.

Vel så viktig kan det nok være at man som steforelder har null rettigheter i forhold til barnet. Man får ikke informasjon fra skolen, man kan ikke møte opp på foreldremøter, man kan ikke bestemme ungens leggetider eller rutiner. I tillegg risikerer man å få en sinna biomor/biofar på nakken dersom man i beste mening forteller Per 4 år at han ikke får lov til å spise is til middag. (litt satt på spissen)

Så jeg skjønner at det kan være vanskelig for steforeldre å knytte seg til stebarn. Disse utfordringene har ikke de andre du nevner.

Anonymous poster hash: 54b7a...4a2

Hmmm, nå har jeg tenkt litt mer over dette, og kommet fram til løsningen.

Foreldrekjærligheten er utelukkende egiostisk. Den består i

1. At foreldrene vet de får ført sine egne gener videre, og

2. At foreldrene vet at de er den barnet elsker aller høyest

En av disse tingene kan være nok, men mangler begge to da vil barnet aldri være noe mer enn en brysom drittunge.

Dette forklarer at fosterforeldre, som ikke har fulle jurisdiske rettigheter og vet at de biologiske foreldrene en dag kan få barnet tilbake, likevel ender opp med å se på fosterbarnet som sitt eget i veldig mange tilfeller.

Og det forklarer den likegyldige eller tildels hatefulle innstillingen steforeldre har.

Foreldremøter og leggetider har nok fint lite å si. Jeg vet om mangle slappe biofedre som er glade for å overlate dette styret til den nye dama.

Anonymous poster hash: aebc8...89d

[Gjest Artistina]

Når jeg leser innleggene her så skjønner jeg hvorfor så mange barn av skilte sliter psykisk.

Tenk å være prisgitt den personen mor eller far gifter seg med etter en skilsmisse. Og hele tiden forstå at stemor eller stefar ikke elsker dem og ofte heller ikke engang liker dem. I enkelte tilfeller må de jo forstå at stemor eller stefar faktisk hater dem og skulle ønske at de ikke eksisterte. Allikevel så må de bo sammen med disse voksne menneskene - gjerne oppimot halvparten av tiden og ofte i årevis.

Når foreldrene bor sammen så har begge samme ønsker for barna og de jobber sammen for å oppnå dette.

[AnonymBruker]

Når jeg leser innleggene her så skjønner jeg hvorfor så mange barn av skilte sliter psykisk.

Tenk å være prisgitt den personen mor eller far gifter seg med etter en skilsmisse. Og hele tiden forstå at stemor eller stefar ikke elsker dem og ofte heller ikke engang liker dem. I enkelte tilfeller må de jo forstå at stemor eller stefar faktisk hater dem og skulle ønske at de ikke eksisterte. Allikevel så må de bo sammen med disse voksne menneskene - gjerne oppimot halvparten av tiden og ofte i årevis.

Når foreldrene bor sammen så har begge samme ønsker for barna og de jobber sammen for å oppnå dette.

Tenk så heldig for dine barn at du aldri lot dem gjennomgå dette! Du er bare best.

Anonymous poster hash: bccde...d2d

[Gjest Artistina]

Tenk så heldig for dine barn at du aldri lot dem gjennomgå dette! Du er bare best.

Anonymous poster hash: bccde...d2d

Jeg er langt ifra best. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri hadde flyttet sammen med en mann som ikke likte barnet mitt.

[AnonymBruker]

Jeg er så lut lei den klaginga til steforeldre.

Om den potensielle partneren har barn, så får dere spørre dere selv om dette er et barn dere kan komme til å elske. Vurdere barnet på samme måte som partneren. Og er svaret nei, da får dere være så greie at dere dumper personen.

Biologi meg ditt og datt. Folk adopterer barn, får barn med donoregg og knytter seg til fosterbarn. Skulle likt å høre ei mor som har adoptert si at "ja, jeg kan jo aldri elske han som mitt biologiske barn da, men jeg gjør så godt jeg kan."

All denne avstandstagenen fra stebarn, er det sjalusi på eksen eller wtf?

Anonymous poster hash: aebc8...89d

Normalt så elsker barn sine foreldre, og også adoptivforeldre og ikke-genetiske foreldre (donorbarn, steforeldre som har vært der fra tidlig og hvor den andre boforholdene ikke er innvilget bildet).

Det datteren gir mannen min av kjærlighet er det største i livet hans. Det gir overskudd til å takle hva som helst. Da jeg kom inn i bildet var hun i skolealder, bodde 60% hos moren og så på meg som en trussel. Jeg er så heldig at hun har åpnet seg for meg og nå inkluderer meg og viser kjærlighet. Hvis en relasjon mellom voksen og barn skal bli ekte, nær og sterk, så trengs det at barnet også tar imot den voksne etterhvert, og gir tillit, kjærlighet og viser behov for den nye omsorgspersonen. Det er de voksne som har alt ansvar for å gjøre det beste for at forholdet skal utvikle seg slik, men til syvende og sist vil barnets personlighet og kjemien ha mye å si for om det skjer. Det er koselig og belønnende for meg å gjøre gode ting for henne. Hadde hun ikke vært den hun er, kunne det vært bare plikt og jobb.

Hvis man ikke når gjennom til barnet, blir kontakten og oppgavene man gjør relatert til barnet et rent energisluk. Det er kjempemotiverende for en forelder å gi barnet sitt alt, pga den sterke kjærligheten til barnet og behovet for at barnet skal ha det godt, og forelderen belønnes av barnet. Jada, barn kan gjerne fremstå utakknemlige, frekke og spydige overfor egne foreldre, men ikke gjennomgående uten at lyset bryter gjennom skydekket. Hvis stebarnet ikke aksepterer steforeldre, kan det være snakk om år etter år med avvisning, ekskludering og sabotasje i retur for alle anstrengelser for å gi omsorg og prøver å utvikle et godt forhold. Det er krevende, og noe ikke alle vil orke med humøret og ståpåvilje i behold.

Å ha en foreldrelignende rolle og 50% samvær er nok blodslit hvis barnet fortsetter å stille seg negativ til steforelder i år etter år. Barn har ikke noe ansvar for å få dette til, og har krav på at de voksne gjør alt de kan. Barnets personlige egenskaper vil likevel kunne være avgjørende for hvor bra det til slutt blir.

Det er ikke ok å behandle en 7-åring som en motpart i en konflikt. Jeg prøver bare å gi et innblikk fra hvordan det er å gå en omsorgsrolle for andres barn. Det er relasjonelle utfordringer i steforhold, som ikke går på sjalusi mot moren, mot fars kjærlighet til barnet, barnets kjærlighet til egne foreldre, eller fordi jeg tror at mitt stebarn ville vært et bedre menneske med mine gener.

Anonymous poster hash: 1bc70...927

[Ellevill]

Ja, rart. Eneste innlegg ts har postet etter HI og da er det for å utgi seg for å være noen andre

Nesten så jeg begynner å lure på om det er tull hele greia.

Anonymous poster hash: b3f67...662

Det virker sånn, ja!

[AnonymBruker]

Normalt så elsker barn sine foreldre, og også adoptivforeldre og ikke-genetiske foreldre (donorbarn, steforeldre som har vært der fra tidlig og hvor den andre boforholdene ikke er innvilget bildet).

Det datteren gir mannen min av kjærlighet er det største i livet hans. Det gir overskudd til å takle hva som helst. Da jeg kom inn i bildet var hun i skolealder, bodde 60% hos moren og så på meg som en trussel. Jeg er så heldig at hun har åpnet seg for meg og nå inkluderer meg og viser kjærlighet. Hvis en relasjon mellom voksen og barn skal bli ekte, nær og sterk, så trengs det at barnet også tar imot den voksne etterhvert, og gir tillit, kjærlighet og viser behov for den nye omsorgspersonen. Det er de voksne som har alt ansvar for å gjøre det beste for at forholdet skal utvikle seg slik, men til syvende og sist vil barnets personlighet og kjemien ha mye å si for om det skjer. Det er koselig og belønnende for meg å gjøre gode ting for henne. Hadde hun ikke vært den hun er, kunne det vært bare plikt og jobb.

Hvis man ikke når gjennom til barnet, blir kontakten og oppgavene man gjør relatert til barnet et rent energisluk. Det er kjempemotiverende for en forelder å gi barnet sitt alt, pga den sterke kjærligheten til barnet og behovet for at barnet skal ha det godt, og forelderen belønnes av barnet. Jada, barn kan gjerne fremstå utakknemlige, frekke og spydige overfor egne foreldre, men ikke gjennomgående uten at lyset bryter gjennom skydekket. Hvis stebarnet ikke aksepterer steforeldre, kan det være snakk om år etter år med avvisning, ekskludering og sabotasje i retur for alle anstrengelser for å gi omsorg og prøver å utvikle et godt forhold. Det er krevende, og noe ikke alle vil orke med humøret og ståpåvilje i behold.

Å ha en foreldrelignende rolle og 50% samvær er nok blodslit hvis barnet fortsetter å stille seg negativ til steforelder i år etter år. Barn har ikke noe ansvar for å få dette til, og har krav på at de voksne gjør alt de kan. Barnets personlige egenskaper vil likevel kunne være avgjørende for hvor bra det til slutt blir.

Det er ikke ok å behandle en 7-åring som en motpart i en konflikt. Jeg prøver bare å gi et innblikk fra hvordan det er å gå en omsorgsrolle for andres barn. Det er relasjonelle utfordringer i steforhold, som ikke går på sjalusi mot moren, mot fars kjærlighet til barnet, barnets kjærlighet til egne foreldre, eller fordi jeg tror at mitt stebarn ville vært et bedre menneske med mine gener.

Anonymous poster hash: 1bc70...927

Dette synes jeg var et veldig godt og fornuftig innlegg. Jeg tror at vanskelighetene ligger i at en stemor eller en stefar forventes å skulle gi av seg selv av kjærlighet og omsorg, men fratas alle andre rettigheter som å oppdra barnet. Da blir de straks den sjalu vanskelige stemoren. En stemor/far skal vite sin plass i familien. En steforelder har hele tiden moren eller faren til barna hengende over seg. Og et stebarn kan virkelig sabotere og lage storm i vannglass.

Jeg tror det går lettere der de biologiske foreldrene senker skuldrene litt. For meg er det helt ufattelig hvordan noen kommenterer på innlegg som handler om hverdagslige ting som at stemor synes det er rart at barna forsyner seg først, eller bråker ved bordet osv. Da kommer det straks svar om at barna kommer alltid først. Det må du bare finne deg i osv.

Virkelig, tenker jeg da. Her skal stemor altså finne seg i gå på tå hev i sitt eget hjem, stille tie om ting hun normalt ville ha rettesagt sine egne barn.

Anonymous poster hash: 58868...ef3

[Gjest Blomsterert]

Jeg er gift med en mann, som er verdens beste på alle måter, sett bort fra at han har en sønn på snart 7 år som jeg ikke klarer å komme overens med!

Han er hos oss 50%, og jeg gleder meg like mye hver gang han skal "hjem".

Gutten er utrolig frekk i munnen, ekstremt utagerende og skal ha oppmerksomhet hele tiden!

Mannen og jeg har ei datter på 6mnd som vi elsker over alt på jord og som er mitt alt selvfølgelig, men hun får gjennomgå av storebror, som heletiden er bortpå henne på en stygg måte. Legger ting i ansiktet hennes så hun ikke ser noen ting. Tar fra henne lekene når hun koser seg på gulvmatta. Kaster bamser o.l på henne på en måte som vi skal tro er ett "uhell".

Han roper på pappa hele tiden når han enten koser med dattera si eller sitter sammen med meg i sofaen.. Gjør alt hva han kan for å være alene med pappaen sin. Foreslår ofte at jeg må gå å legge babyen, og at jeg kanskje er trøtt selv så kan jo ta kveld jeg også !

Kjenner dette sliter mer og mer.. Og det er forferdelig at jeg skal føle på ett hat mot et annet lite menneske. Han er bare så utrolig irriterende hele tiden.

Jeg prøver ofte å prate med han om hyggelige ting, foreslå noe vi kan gjøre sammen som tegne/male, bake, lage middag eller se en film f.eks. Men til ingen nytte. Han ødelegger liksom kosen i alt, siden han kødder seg til og bare er høyt og lavt..

Det har gått så langt nå at jeg ikke vet om jeg orker mer rett og slett! Og det er så utrolig leit både for meg, mannen og dattera vår.

Vi har vært gift i 3 år nå og sammen i 5 år, så har vært en del av guttens liv siden han var 2. Og ting blir bare værre og værre.

Skulle alltids klart å holdt ut dersom han var hos oss annen hver helg eller noe, men det har virkelig toppet seg nå.

Spesielt sist han var hos oss, når han kommenterte at babyen skal dø.

Så at han får være alene sammen med lillesøsteren sin, er ikke aktuelt. Og jeg kommet heller ikke til å la henne være alene hjemme i huset med pappaen sin når guttungen er der. Er livredd for at han skal skade henne, pga sjalusi eller hva enn det er.

Men om jeg og mannen hadde gått hvert til vårt, så vil det da bli værre på mange måter, pga han må jo få ha samvær med dattera si....

Huff. Den er så forferdelig denne situasjonen her..

Var godt å få luftet tankene litt..

Kom gjerne med konstruktive tilbakemeldinger!

Anonymous poster hash: 18954...19f

Du har mislikt,eller "ikke kommet overens med"sønnen til mannen din. Du gleder deg til han skal til moren.

Jeg kan nesten garantere at sønnen har merket dette! En kommuniserer ikke bare verbalt,så at gutten har merket dette tror jeg nok helt sikkert.

Og så får dere en datter,og selvfølgelig blir situasjonen vanskeligere for ham. Han er bare et barn,og de kan reagere med å oppføre seg vanskelig når ting blir vondt.

Er gutten slik hos moren og ellers?

Du sier du prøver å snakke om hyggelige ting,og foreslår div æ gjøre. Spør du gutten hva HAN vil?

Og hva med faren oppe i dette?

Hva mener han,og hva gjør han?

Virker veldig veldig rart at du ikke tør la faren være alene med barna??

Får far og sønn alenetid sammen?

Det tror jeg hadde vært veldig lurt. Blir han inkludert når det gjelder kos og lek med søsteren?

På meg virker det litt som at du betrakter ham kun som et forstyrrende element som ødelegger familieidyllen.

Syns synd på denne gutten jeg!

Håper du og pappaen får gjort noe med dette. For det er kun dere som kan rydde opp i dette.

[AnonymBruker]

Men du er jo TS! Hvorfor late som du er noen andre i samme situasjon når man kan se at det er samme ab-kode?

Anonymous poster hash: b3f67...662

la oss heller fokusere på at hun ser at hun kan være litt av problemet og at hun ønsker at ting skal være bedre..?

Anonymous poster hash: 10bc3...647

[Anglofil]

Tråden er ryddet for spekulasjoner.

Yvonne (mod)