Gå til innhold

Virker som at alle antar at man MÅ ha to barn?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Omtrent før vi forlot sykehuset med nummer 1 (som er ett år nå) så begynte sykepleierene å mase om nummer to. Da vi kom hjem begynte familie og venner og kollegaer å mase om nummer to. Vi hadde en MEGET tøff fødsel hvor både mor og barn nesten døde. Heldigvis gikk alt bra, men jeg som far må si jeg er traumatisert. Vi fikk heller ingen oppfølging eller samtale med noen, men heldigvis har vi kommet igjennom det på en god måte.

Men flere barn..neeh. Jeg har virkelig ikke lyst. Mulig jeg prøver å rasjonalisere det bort siden jeg er livredd for å oppleve noe lignende igjen, men alt er så perfekt nå med lillegutt! Vi har kjempegod økonomi (som vil bli dårligere med en til), vi har allt tid i verden til lillegutt, vi har også all tid i verden til jobben vår (delvis selvstendig næringsdrivende), og i blandt tid til oss selv også allerede! Jeg kjenner at livet begynner å bli "normalt" etter alt styret og ikke minst det krevende arbeidet det har vært å ha et spedbarn. Nå er det mer "morro", om man kan si det sånn.

Jeg er veldig redd for at vi tar oss ekstremt mye vann over hodet med et barn til. Jeg har begynt å tenke om vi kanskje rett og slett er sånne folk som har enebarn? Vi er unektelig litt spesielle og sære, og kanskje litt annerledes enn folk flest. Er det ikke sånne folk som har enebarn da? :)

Jeg kan lett se for meg livet med bare oss tre. Råd til ferier, turer, alt av ting og tang. Masse tid til poden (for da trenger jeg ikke jobber netter og helger for å få det til og gå rundt), rett og slett et godt liv slik som jeg kan se det for meg.

Men så virker det som at alle "forventer" et søsken, som at det jeg tenker på er barnemishandling. Stakkaren uten søsken liksom.. Både bestemor og venner maser, og jeg blir så jævlig provosert hver gang helsesøster o.l nærmest bare prater om en nummer 2. Kan ikke det få være vårt valg?

Mange rundt oss skjønner kanskje ikke hvorfor vi (primært jeg) tenker sånn, i og med at vi er ressurssterke. Jeg har velstående foreldre som vi begge har et godt forhold til, de er også snille og gode mennesker som er glad i lillegutt. Han har også mange fettere og noen kusiner av veldig ressurssterke onkler og tanter, så det er ikke som at vi ender opp i en trailerpark med en eventuelt nummer to. Det er bare det at jeg er veldig godt fornøyd nå, og at jeg ser for meg at med to barn så blir det uendelig mye mer pes og stress og dårlig økonomi og lite tid til nummer 1, og lite tid til hverandre og lite tid til..tja, alt? Det blir et jævla kjør år etter år etter år før man utslitt og rynkete pensjonerer seg (om det finnes pensjon om tredve år da) sannsynligvis alene fordi man til slutt ikke orket å bo sammen med en "partner/kollega" istedenfor kjæresten sin.

Det eneste positive jeg kan se med et barn til er en veldig viktig faktor og det er at lillegutt får et søsken. Det veier jo vekten til nesten 50/50.

Jeg er en person som generelt driter i hva andre måtte mene om mitt liv, men her er det så mange mennesker jeg er glad i som jeg må ta hensyn til. Min kone tror jeg ganske sikkert ønsker en til (selv om hun nesten døde...!?) selv om hun er litt opp og ned, og selv om jeg sitter med "makten" til å nekte, så er jeg jo selvfølgelig villig til å stekke meg jævelig langt for hennes ønsker. Men jeg føler det litt som at ett barn..det beriket livet mitt veldig. Jeg har alt det jeg hadde pluss et fantastisk lite barn som bidrar til at jeg aldri kjeder meg og at jeg har blitt mer effektiv med tiden min, og f.eks nyter de rolige stundene som aldri før. Det å ta seg en velfortjent pils på verandaen på kvelden, eller en joggetur..det smaker så mye bedre enn før.

Men med to..whole nother ballgame vil jeg nok tro..

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, men kanskje bare få noen generelle tanker rundt det å ha enebarn, eller til og med det å ha to barn? Er det så slitsomt og dyrt som jeg har konkludert med at det er? Er det noen som har enebarn her? Hvordan er det?Og ikke minst..hvordan er det for barnet? Blir det ensomt? Vi er ikke de som har flest venner, men vi er sosiale og er allerede kjent med flere på tunet her (mange barnfamilier) og jeg ser ikke for meg at vi vil ha store problemer med å bli kjent med foreldre og barn i barnehagen etterhvert heller.



Anonymous poster hash: 6bcfc...02d
  • Liker 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Ikke la andre bestemme.

Ikke tenk så mye, lytt heller til hva dere selv føler.

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk som får enebarn er spesielt sære og spesielle? :sjenert:

Seriøst? Jeg håper du kødder. Eller så er du ikke helt med.

Anonymous poster hash: 4347f...14b

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Folk som får enebarn er spesielt sære og spesielle? :sjenert:

Seriøst? Jeg håper du kødder. Eller så er du ikke helt med.

Anonymous poster hash: 4347f...14b

Nei. Jeg sa at VI er litt annerledes enn folk flest og at jeg føler vi derfor passer best som enebarnforeldre. Sier ikke at det ikke finnes mange enebarnforeldre som ikke er sære og spesielle.

Men hyggelig at du driter på meg når jeg har vrengt ut alle mine følelser rundt et betent og personlig tema :)

Takk for konstruktiv tilbakemelding..

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

  • Liker 17
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke la andre bestemme.

Ikke tenk så mye, lytt heller til hva dere selv føler.

Enig i at andre ikke burde bestemme.

Men jeg er nødt til å tenke, hvis ikke kan jeg ikke bestemme meg for hva jeg føler.

Er ikke en "pappahjerte"-person som bare tar et irrasjonellt valg og står for det og peker på at "dette føler jeg" gjennom tykt og tynt, selv all rasjonalitet til side..

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner det på akkurat samme måte som deg TS. Jeg trodde jeg skulle dø under fødselen, og er livredd for å gå igjennom det en gang til. Nå har vi det helt perfekt med vår lille. Vi har masse overskudd, god økonomi, stort nettverk/øvrig familie. Jeg ønsker meg ikke flere barn, i alle fall ikke per nå. Vi får imidlertid kommentarer konstant. Det går i at ungen vil bli bortskjemt som enebarn, at hun ikke vil bli vant til å dele, at hun vil bli mindre sosialt flink, at det er dårlig gjort av oss å ikke "gi henne søsken". Min mor kommenterer at "hva når dere dør? Da er hun alene i verden hvis hun ikke har fått seg mann/barn selv". Folk forutsetter også at søsken automatisk blir bestevenner for livet. Slik er det jo ikke.

Anonymous poster hash: 6fd92...a0d

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det er nok ikke likt for alle damer, men for MEG handlet dette om barn om et biologisk behov. Akkurat som jeg i årevis lengtet etter barn nr 1, startet kroppen å lengte etter barn nr 2 en stund etter første fødsel. Og nr 2 var født, var jeg "mett" på et vis. Det var ingen interesse for å få flere barn. Jeg var veldig overrasket over meg selv, fordi jeg ellers analyserer og vurderer alt mulig hele tiden, men her visste kroppen min mer enn hodet.

Jeg sier ikke at man skal kaste all fornuft til side, men om dama di kjenner det på samme måte som meg, er det dumt å få flere barn fordi "det er så kjekt å ha søsken" eller "vi har jo råd". Jeg tenker at dere egentlig vet selv om dere vil ha flere barn eller ikke, om dere bare kjenner etter. Og så får man bare håpe at dere ønsker det samme. (Nå tar jeg for gitt at økonomi og resten av praktiske ting er på plass, selvfølgelig.)

Barn skal komme til verden fordi de er ønsket, ikke fordi det er en forventning om at man bør ha to.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner det på akkurat samme måte som deg TS. Jeg trodde jeg skulle dø under fødselen, og er livredd for å gå igjennom det en gang til. Nå har vi det helt perfekt med vår lille. Vi har masse overskudd, god økonomi, stort nettverk/øvrig familie. Jeg ønsker meg ikke flere barn, i alle fall ikke per nå. Vi får imidlertid kommentarer konstant. Det går i at ungen vil bli bortskjemt som enebarn, at hun ikke vil bli vant til å dele, at hun vil bli mindre sosialt flink, at det er dårlig gjort av oss å ikke "gi henne søsken". Min mor kommenterer at "hva når dere dør? Da er hun alene i verden hvis hun ikke har fått seg mann/barn selv". Folk forutsetter også at søsken automatisk blir bestevenner for livet. Slik er det jo ikke.

Anonymous poster hash: 6fd92...a0d

Takk for svar.

Det at han/hun blir alene i verden er jo også noe jeg tenker på..Jeg har et veldig godt forhold til min bror, men samtidig har jeg alltid vært en person som har vært litt alene i verden uansett. Det handler vel mer om hvordan man føler at man passer inn tror jeg? Jeg har alltid vært en outsider, og jeg tror ikke jeg hadde vært så veldig annerledes uten min bror. Han gir meg mye morro og glede og jeg er veldig glad i ham..men jeg hadde helt fint taklet livet uten ham (om han ikke hadde eksistert altså..om han døde ville jeg selvsagt blitt veldig veldig knust)

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk for øvrig heller ikke noen spesiell hjelp etter fødselen når det kom til å håndtere følelsene.

Jeg opplever at jeg nå får kommentarer som "jammen det blir sikkert ikke likt neste gang", "det kommer til å gå så fint skal du se". Det er ikke så lett å tro når jeg har mest lyst til å sterilisere meg, for jeg skjelver nesten bare ved tanken på ny graviditet/fødsel.

Men jeg er visst tidenes egoist som er redd, ikke vil ha flere, og syns vi har det perfekt slik vi har det.

Anonymous poster hash: 6fd92...a0d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi er enebarn begge to, og har foreløpig kun et barn. Tenker mye av det samme som deg. Og er usikre på hva vi vil. Men har konkludert med at vi tar det som det kommer, har fortsatt ti fruktbare år igjen, og om det blir litt aldersforskjell (noe det uansett blir, da min er fire år allerede) så gjør ikke det noe.

Det er forresten helt greit å være enebarn, har virkelig fått all verdens av oppmerksomhet og en supergod barndom, som har gjort meg til et trygt voksent menneske! Jeg tror ikke mamma kunne gitt meg det samme med et søsken.

For min del har jeg et ønske om å oppleve graviditet og fødsel igjen. Og jeg vil gi sønnen min det jeg ikke fikk, for jeg har jo savnet søsken innimellom. Og så er det følelsen av å være en "ordentlig" familie. Følte aldri det da jeg var barn.

Anonymous poster hash: b4a41...235

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok ikke likt for alle damer, men for MEG handlet dette om barn om et biologisk behov. Akkurat som jeg i årevis lengtet etter barn nr 1, startet kroppen å lengte etter barn nr 2 en stund etter første fødsel. Og nr 2 var født, var jeg "mett" på et vis. Det var ingen interesse for å få flere barn. Jeg var veldig overrasket over meg selv, fordi jeg ellers analyserer og vurderer alt mulig hele tiden, men her visste kroppen min mer enn hodet.

Jeg sier ikke at man skal kaste all fornuft til side, men om dama di kjenner det på samme måte som meg, er det dumt å få flere barn fordi "det er så kjekt å ha søsken" eller "vi har jo råd". Jeg tenker at dere egentlig vet selv om dere vil ha flere barn eller ikke, om dere bare kjenner etter. Og så får man bare håpe at dere ønsker det samme. (Nå tar jeg for gitt at økonomi og resten av praktiske ting er på plass, selvfølgelig.)

Barn skal komme til verden fordi de er ønsket, ikke fordi det er en forventning om at man bør ha to.

Takk for refleksjoner.

Altså, JEG ønsker meg jo ikke flere barn. Jeg har på mange måter rasjonalisert bort et ønske om nummer to.

1. Jeg er livredd for svangerskapet med tanke på at begge nesten døde

2. Vi har god økonomi NÅ, men ikke med et barn til

3. Jeg ønsker rett og slett frihet i livet mitt. Jeg blir svimmel og dårlig av å se hvordan naboen som er 5 styrer og styrer hver eneste dag. Det er riktignok 3 barn..men gud hjelpe han mannen ser sliten ut..

Jeg heller definitivt mot å IKKE få flere barn..i mens hun bærer nok i retning av som du nevner et biologisk behov for å få to..Det virker absolutt sånn.

ts

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

At folk maser om barn er gammelt nytt, som frivillig barnløs har jeg fått høre i halvannen generasjon at jeg ikke vet hva jeg vil. Familie og venner slutter aldri å mase, tror jeg. Men at sykepleierne maser hørtes utrolig drøyt ut, spesielt med tanke på deres historie.



Anonymous poster hash: c6487...2e5
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere skal jo ikke la dere presse til å få et barn til hvis dere ikke vil. Men jeg er uendelig glad i søsknene mine, ville aldri vært foruten dem. Og tenk at det kan jo hjelpe å ha to når de blir litt større, så kan de underholde hverandre mens dere foreldrene kan få litt fred ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Vi fikk for øvrig heller ikke noen spesiell hjelp etter fødselen når det kom til å håndtere følelsene.

Jeg opplever at jeg nå får kommentarer som "jammen det blir sikkert ikke likt neste gang", "det kommer til å gå så fint skal du se". Det er ikke så lett å tro når jeg har mest lyst til å sterilisere meg, for jeg skjelver nesten bare ved tanken på ny graviditet/fødsel.

Men jeg er visst tidenes egoist som er redd, ikke vil ha flere, og syns vi har det perfekt slik vi har det.

Anonymous poster hash: 6fd92...a0d

ts her

Ja, vi har fått ekstremt lite forståelse fra venner, bekjente og familie for hva vi gikk igjennom. Og ikke minst fra helsevesenet. Hun fikk en meget spesiell sykdom under svangerskapet og gikk nesten dukken der inne. Fy faen for noen uker vi hadde, og for en jævlig dårlig forståelse for vår situasjon. Ingen i vår krets (familie, venner) har noen gang brydd seg med å spørre noe særlig om hvordan det var..sikkert for å ikke "plage" oss, men likevel.. Er bare veldig glad for at vi kan prate om alt slik at vi har fått fordøyd det. Men likevel er man jo traumatisert, og jeg "utviklet" en fysisk angstlidelse etter det..dvs..jeg har begynt å reagere med panikklignende reaksjoner om jeg blir redd eller opphisset. Er derfor ekstra livredd for hvordan jeg skal takle det på nytt eventuelt..selv om det blir et normalt svangerskap.

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette kan egentlig snus på til en generell problemstilling;

Selvsagt er det ikke galt å "bare" få ett barn i stedet for to.

Eller "bare" to barn i stedet for tre.

Det er heller ikke noe galt med å ikke ville ha barn i det hele tatt (tenk deg alle som får den i trynet når de runder 30; når skal dere ha barn da? hæ? hæ?"

Eller andre påstander som at; "nå skal dere vel oppgradere fra leilighet til hus snart? skal dere ikke bli kvitt den bilen snart og kjøpe noe nytt? skal dere ikke kjøpe hytte og? skal ikke dere også feriere på cruise i år?" osv osv osv osv.

Med andre ord; Det går fint an å "mase" på noen om hva som helst egentlig.

Det som er avgjørende er hvordan du svarer når folk spør! Er du flink til å si rett ut at; "Nå spør du altfor personlig, vi har absolutt ikke bestemt oss enda!", eller "Dette ønsker vi ikke å høre mer mas om", eller "Vi skal mest sannsynlig ikke ha flere barn nei".

Eller jatter du med folk? Er blid og høflig selv om folk er kjasete og spør om ting de ikke har noe med? De er jo ganske uten forståelse ettersom kona di hadde en traumatisk fødsel, og slike folk burde man vel egentlig sette litt på plass?

Min konklusjon er altså; Dette er ikke noe nytt fenomen, og det løses ved å sette grenser for deg selv og kona di. Når folk ser "autoriteten" i øynene dine, så vil de trekke seg tilbake og slutte å spørre, fordi de merket at dette var et "ømt" tema. Men dersom du later som at dette er OK å svare på, og svarer i hyggelige tonefall tilbake, til og med kanskje later som dere tenker dere en nr to, så gjør du deg selv bare en bjørnetjeneste.

Lykke til uansett :)

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dere trenger overhodet ikke få enda ett barn.

Men samtidig tenker jeg, dersom kona di ikke er helt enig- at dette er noe dere burde konkludere endelig med når enda litt tid er gått.

De færreste klør etter flere barn første året.

Jeg hadde ingen farlige komplikasjoner, men er også fortsatt på "vent" angående enda ett barn og har uansett følelser rundt det tenkt å ta en endelig avgjørelse etterhvert, når barnet er en 2-3 år eller så.

Jeg tror dette ønsket kommer mer tydelig frem etterhvert dersom det egentlig er der, og det er da kun deres sak.

Jeg ville selv bare jattet med om andre ting, ikke svart noen overhodet på spørsmålet. Slike folk stopper aldri ved et argument, og det tapper dere for energi.

Det er forøvrig ingen garanti for at søsken kommer greit overens, eller at man kan få flere barn overhodet.

Anonymous poster hash: 1d23a...3ae

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Dette kan egentlig snus på til en generell problemstilling;

Selvsagt er det ikke galt å "bare" få ett barn i stedet for to.

Eller "bare" to barn i stedet for tre.

Det er heller ikke noe galt med å ikke ville ha barn i det hele tatt (tenk deg alle som får den i trynet når de runder 30; når skal dere ha barn da? hæ? hæ?"

Eller andre påstander som at; "nå skal dere vel oppgradere fra leilighet til hus snart? skal dere ikke bli kvitt den bilen snart og kjøpe noe nytt? skal dere ikke kjøpe hytte og? skal ikke dere også feriere på cruise i år?" osv osv osv osv.

Med andre ord; Det går fint an å "mase" på noen om hva som helst egentlig.

Det som er avgjørende er hvordan du svarer når folk spør! Er du flink til å si rett ut at; "Nå spør du altfor personlig, vi har absolutt ikke bestemt oss enda!", eller "Dette ønsker vi ikke å høre mer mas om", eller "Vi skal mest sannsynlig ikke ha flere barn nei".

Eller jatter du med folk? Er blid og høflig selv om folk er kjasete og spør om ting de ikke har noe med? De er jo ganske uten forståelse ettersom kona di hadde en traumatisk fødsel, og slike folk burde man vel egentlig sette litt på plass?

Min konklusjon er altså; Dette er ikke noe nytt fenomen, og det løses ved å sette grenser for deg selv og kona di. Når folk ser "autoriteten" i øynene dine, så vil de trekke seg tilbake og slutte å spørre, fordi de merket at dette var et "ømt" tema. Men dersom du later som at dette er OK å svare på, og svarer i hyggelige tonefall tilbake, til og med kanskje later som dere tenker dere en nr to, så gjør du deg selv bare en bjørnetjeneste.

Lykke til uansett :)

ts

Hmm..nå måtte jeg tenke litt her. Jeg sier klart i fra om at det er personlig og at vi har vært igjennom nok om folk maser. Men morra mi kan likevel hinte i blandt. Men det er ikke så ille. Greia er vel heller at folk som ikke har noe med det spør og hinter..og selv om det er på en koselig og hyggelig måte så blir man tvunget til å tenke over det.

Det andre du nevnte er jo veldig sant, men der er vi ekstremt flinke til og gi f. Vi bor i leilighet selv om vi har lett råd til hus, og vi har toyota selv om vi har råd til Audi. Det er litt den økonomiske friheten jeg ønsker å fortsette med blandet annet.

Men det er vel kanskje først og fremst mine egne følelser jeg sliter med å sortere, og derfor er det så bra med innspill fra andre. Jeg har jo snakke om akuratt dette med min kone en milliard ganger, men i blandt er det greit å høre andres erfaringer også.

takk!

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Drit i hva andre sier.

Samboeren din bør lyttes til. Hvis hun sterkt ønsker en til, bør det tas med i betraktningen.

Men ikke få en til hvis du IKKE VIL.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, dere har kjempegod økonomi med et barn, men du må jobbe mer kveld/natt hvis du får en til for å få der til å gå rundt?

Det koster ikke mer for et barn til enn det første...

Anonymous poster hash: 5fa08...6e9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, dere har kjempegod økonomi med et barn, men du må jobbe mer kveld/natt hvis du får en til for å få der til å gå rundt?

Det koster ikke mer for et barn til enn det første...

Anonymous poster hash: 5fa08...6e9

Det koster vel omtrent dobbelt så mye?

Det koster selvsagt ingenting å ha en 6mnd baby, men det blir dyrere og dyrere med årene. Vi er begge i lavtlønnsyrker men driver selvstendig også og har god råd, men ingenting er sikkert i vår bransje og vi kan kanskje måtte belage oss på å jobbe f.eks som ufaglærte i helsevesenet om vår bedrift skulle gå dårlig.

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...