Virker som at alle antar at man MÅ ha to barn?

[Gjest making.a.mess]

Garantier har man ikke. Ikke for at de er friske, ikke for at foreldrene er friske, ikke for at det ikke blir krangling og heller ikke for at de vil like hverandre.alle barn kommer helt uten garanti.

Men jeg har hvertfall stor glede av søstera mi. Spesielt nå som vi er voksne.

[AnonymBruker]

Skal jeg komme med en innrømmelse? Som trebarnsmamma som elsker alle mine barn like høyt, så vil jeg faktisk si at om jeg hadde fått valget igjen, så ville jeg stoppet med den første. Ingen tvil om at det påvirker økonomien trippelt med tre i stedet for en, spesielt når de er i tenårene. Man må betale fullpris for alle tre på fly og man må gjerne booke to rom eller større leilighet med flere barn på reise eller ferie. Jeg har definitivt hatt mere overskudd med bare ett barn, det kjenner jeg nå når kun den yngste bor igjen hjemme. Man har flere bekymringer med flere, og akkurat den ungdomstida hvor grenser skal prøves ut, "ingen" vil lytte til oss foreldrene og de tyner døgnet til langt uti morgentimene, de kjører bil med kompiser som drikker seg full, vi foreldre sitter hjemme og lurer på om kjøringen i kveld går problemfritt (ja, men nyervervede "lapper" må de få kjøre for å få erfaring, men gud hvor man sitter hjemme og bekymrer seg....) Jeg hadde helt sikkert hatt mindre tendens til magesår men bare en å bekymre meg for.

Oppfølging av flere unger med minst to fritidsaktiviteter, du ANER ikke hvor mye dugnad det innebærer og hvor mange kaker og vaffelsteketimer du er bundet til hall og bane. Egne behov blir ikke prioritert på samme måte, døgnet strekker ikke til. NÅ kjenner jeg gleden av å kunne planlegge ego-aktiviteter uten å ta hensyn til hvor mange dugnadskaker og avslutningsfester og turneringer som skal ivaretas. Det er både deilig, men også et lite savn? Ikke tvil om at vi må pleie nye nettverk nå, som ikke er knyttet opp til barna våre. Rart det der.....

Velg etter hjertet, og husk at du ikke kan gjøre omvalg!

Anonymous poster hash: 04c94...ea5

[AnonymBruker]

Skal jeg komme med en innrømmelse? Som trebarnsmamma som elsker alle mine barn like høyt, så vil jeg faktisk si at om jeg hadde fått valget igjen, så ville jeg stoppet med den første. Ingen tvil om at det påvirker økonomien trippelt med tre i stedet for en, spesielt når de er i tenårene. Man må betale fullpris for alle tre på fly og man må gjerne booke to rom eller større leilighet med flere barn på reise eller ferie. Jeg har definitivt hatt mere overskudd med bare ett barn, det kjenner jeg nå når kun den yngste bor igjen hjemme. Man har flere bekymringer med flere, og akkurat den ungdomstida hvor grenser skal prøves ut, "ingen" vil lytte til oss foreldrene og de tyner døgnet til langt uti morgentimene, de kjører bil med kompiser som drikker seg full, vi foreldre sitter hjemme og lurer på om kjøringen i kveld går problemfritt (ja, men nyervervede "lapper" må de få kjøre for å få erfaring, men gud hvor man sitter hjemme og bekymrer seg....) Jeg hadde helt sikkert hatt mindre tendens til magesår men bare en å bekymre meg for.

Oppfølging av flere unger med minst to fritidsaktiviteter, du ANER ikke hvor mye dugnad det innebærer og hvor mange kaker og vaffelsteketimer du er bundet til hall og bane. Egne behov blir ikke prioritert på samme måte, døgnet strekker ikke til. NÅ kjenner jeg gleden av å kunne planlegge ego-aktiviteter uten å ta hensyn til hvor mange dugnadskaker og avslutningsfester og turneringer som skal ivaretas. Det er både deilig, men også et lite savn? Ikke tvil om at vi må pleie nye nettverk nå, som ikke er knyttet opp til barna våre. Rart det der.....

Velg etter hjertet, og husk at du ikke kan gjøre omvalg!

Anonymous poster hash: 04c94...ea5

Helt enig i alt bortsett fra at vi har veldig god økonomi mest pga arv.

For oss, om vi skulle ha valgt igjen: kun ett barn fordi da ville vi ha fått LITT space og liv vi også, som individer og som par. Vi var typiske karrierer...men med ett barn ville alt ha gått lettere og livet ville ha endret SÅÅ mye som med to barn!

Anonymous poster hash: 17306...b06

[AnonymBruker]

Jeg tror to barn er lettere enn ett. Når jeg har bare den ene hjemme, er det mas hele tida. Når de er hjemme begge to, leker de sammen og aktiviserer hverandre. Og så slipper vi unna mye oppdragelse på nr to fordi hun tar etter storebror, mens han lærer ansvar og på leve opp til å være forbilde.

Anonymous poster hash: d9877...387

[AnonymBruker]

Jeg tror to barn er lettere enn ett. Når jeg har bare den ene hjemme, er det mas hele tida. Når de er hjemme begge to, leker de sammen og aktiviserer hverandre. Og så slipper vi unna mye oppdragelse på nr to fordi hun tar etter storebror, mens han lærer ansvar og på leve opp til å være forbilde.

Anonymous poster hash: d9877...387

Fungerte dårlig hos oss: søsknene gikk ikke bra sammen.

Fungerte nok best med 1!

Anonymous poster hash: 17306...b06

[AnonymBruker]

Jeg kjenner det på akkurat samme måte som deg TS. Jeg trodde jeg skulle dø under fødselen, og er livredd for å gå igjennom det en gang til. Nå har vi det helt perfekt med vår lille. Vi har masse overskudd, god økonomi, stort nettverk/øvrig familie. Jeg ønsker meg ikke flere barn, i alle fall ikke per nå. Vi får imidlertid kommentarer konstant. Det går i at ungen vil bli bortskjemt som enebarn, at hun ikke vil bli vant til å dele, at hun vil bli mindre sosialt flink, at det er dårlig gjort av oss å ikke "gi henne søsken". Min mor kommenterer at "hva når dere dør? Da er hun alene i verden hvis hun ikke har fått seg mann/barn selv". Folk forutsetter også at søsken automatisk blir bestevenner for livet. Slik er det jo ikke.

Hei!

Det vanligste er at søsken er venner. Ikke motsatt. Jeg er enebarn som har mistet mye familie og kan underskrive på det din mor sa. Det føles iblandt som man er alene. Jeg har ofte lurt på hvordan det ville være å ha et søsken. Spesielt ettersom foreldrene mine begynner å bli eldre.

Anonymous poster hash: 6fd92...a0d

Anonymous poster hash: 177f1...fef

[Sheherasade]

Jeg er enebarn, og jeg har aldri savnet søsken. Hadde det ypperlig som bortskjemt enebarn, og syntes søsken bare så ut som krangel og gråt. Savner heller ikke søsken for min egen del som voksen, bare når jeg har bodd utenlands med foreldre som blir eldre hjemme. Men ellers er det ingen automatikk i å være enebarn og å føle seg ensom, for sånn er det ikke.

[AnonymBruker]

"Bortskjemt og ikke vil dele?"

Det er min storesøster, det!

Anonymous poster hash: 17306...b06

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og jeg har aldri savnet søsken. Hadde det ypperlig som bortskjemt enebarn, og syntes søsken bare så ut som krangel og gråt. Savner heller ikke søsken for min egen del som voksen, bare når jeg har bodd utenlands med foreldre som blir eldre hjemme. Men ellers er det ingen automatikk i å være enebarn og å føle seg ensom, for sånn er det ikke.

Helt enig :-)

Tror de fleste ville følt seg litt ensom til tider når de bor i utlandet- uansett;-)

Anonymous poster hash: 17306...b06

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og jeg har aldri savnet søsken. Hadde det ypperlig som bortskjemt enebarn, og syntes søsken bare så ut som krangel og gråt. Savner heller ikke søsken for min egen del som voksen, bare når jeg har bodd utenlands med foreldre som blir eldre hjemme. Men ellers er det ingen automatikk i å være enebarn og å føle seg ensom, for sånn er det ikke.

Er så enig! Jeg er også enebarn og er helt ok med det. Min samboer har en søster og jeg er så glad for at slipper å forholde meg til de problemstillingene de har. Har vært vitne til mange stygge krangler om verdispørsmål og jeg vet ikke hvordan jeg hadde taklet en så usympatisk søster

Anonymous poster hash: b6aa2...c05

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og har savnet søsken hele livet. Spesielt nå som mine (skilte) foreldre begynner å bli gamle. Det skal bli en tøff jobb for meg å passe på fire mennesker i varierende grad av alderdom framover. Som liten savnet jeg også søsken, og var misunnelig på de som hadde.

Selvfølgelig har du ingen garanti for at man blir gode venner som voksen, men garantien som enebarn er i alle fall klar: du er helt alene. Jeg har heller ingen garanti for at mine tre barn beholder et veldig godt forhold, men det viktigste for meg som mor er faktisk ikke at de forblir bestevenner, men at hver og en av dem får gode liv. Så får kontakten bli som det er naturlig.

Det er helt greit å være enebarn, det er helt greit å velge å ha enebarn. Men det er ikke alle enebarn som synes det er topp. Når det gjelder TS sin problemstilling synes jeg han skal gjøre akkurat som det passer han og kona best og blåse i hva andre mener...

Anonymous poster hash: 9e5fb...88c

[AnonymBruker]

Jeg er enebarn, og har savnet søsken hele livet. Spesielt nå som mine (skilte) foreldre begynner å bli gamle. Det skal bli en tøff jobb for meg å passe på fire mennesker i varierende grad av alderdom framover. Som liten savnet jeg også søsken, og var misunnelig på de som hadde.

Selvfølgelig har du ingen garanti for at man blir gode venner som voksen, men garantien som enebarn er i alle fall klar: du er helt alene. Jeg har heller ingen garanti for at mine tre barn beholder et veldig godt forhold, men det viktigste for meg som mor er faktisk ikke at de forblir bestevenner, men at hver og en av dem får gode liv. Så får kontakten bli som det er naturlig.

Det er helt greit å være enebarn, det er helt greit å velge å ha enebarn. Men det er ikke alle enebarn som synes det er topp. Når det gjelder TS sin problemstilling synes jeg han skal gjøre akkurat som det passer han og kona best og blåse i hva andre mener...

Anonymous poster hash: 9e5fb...88c

Hvorfor er det din oppgave å passe 4 voksne mennesker?

Jeg passer ikke mine gamle foreldre, mine søsken gjør heller ikke det. De har hjemmehjelp, vaskehjelp osv.

Anonymous poster hash: 17306...b06

[AnonymBruker]

Hvorfor er det din oppgave å passe 4 voksne mennesker?

Jeg passer ikke mine gamle foreldre, mine søsken gjør heller ikke det. De har hjemmehjelp, vaskehjelp osv.

Anonymous poster hash: 17306...b06

Ja, men før de har krav på hjemmehjelp, da? Og hvem skal ordne hjemmehjelpen? Få sykehjemsplass når det er naturlig? Passe på finansene? Rydde boet når den dagen kommer? Hva hvis noen av dem begynner å surre og ikke er i stand til å ta egne beslutninger? Og hva med det store stygge spøkelset om ensomhet i alderdommen? Bare ved å skulle snakke med dem en gang om dagen blir det fire telefoner på meg. Selvsagt vil jeg gjøre det med glede (reell, eller i alle fall fordi det er forventet), men at det høyst sannsynlig er en ganske stor jobb som må gjøres er jeg ganske sikker på. Mulig du og dine søsken ikke har noen som helst jobb med deres foreldre, men de fleste jeg kjenner med gamle og/eller syke foreldre føler et ganske stort ansvar for dem.

Anonymous poster hash: 9e5fb...88c

[Sheherasade]

Helt enig :-)

Tror de fleste ville følt seg litt ensom til tider når de bor i utlandet- uansett;-)

Anonymous poster hash: 17306...b06

Jeg mente ikke at jeg har følt meg ensom i utlandet.

[AnonymBruker]

Rare folk du omgås, var har ett barn og veldig sjeldent har noen spurt om vi skal ha nr to. Han er snart 1 år. Er kun de i barselgruppa som har spurt.

Anonymous poster hash: 09cc7...f0c

[AnonymBruker]

Dette maset kan jeg også skrive under på!

Først har jeg opplevd veldig mange spørsmål av typen: " Skal ikke du ha barn"? " Har dere tenkt noe på å få barn"`??.

Vi er nå gravide ( passert 30 år begge to), og venter en baby om ikke lenge

MEN....Babyen er ikke kommet ut enda. Likevel har jeg opplevd utrolig mange spørsmål allerede om nr.2.....Det begynte jo allerede da jeg var rundt sånn 4 måneder på vei.

Jeg forsøkte å fortelle folk at vi ville nå ta en ting om gangen. Det er jo greit å få ett barn først, og så se hvordan livet da blir. Hvor travelt det blir, hvordan man takler det, hvordan økonomien blir, ect.

Når man er litt mer trygg, og vet litt mer, så kan man begynne å vurdere om man vil ha flere barn.

Personlig er jeg ikke så lysten på å gå gravid flere ganger....Jeg syns dette er pyton!

Anonymous poster hash: 12ad2...080

[AnonymBruker]

Jeg har bare ett barn og synes det er perfekt :D Han, har et halvsøsken som bor hos oss 50%. Synes folk får for mange barn med tanke på at vi lever i en tid med enormt mye stress. Blir oppgitt av å se mødre som bjeffer til ungeflokken sin i butikken. Man må kjenne på begrensningene sine, man må jo nesten være toppidrettsutøver for å ha kontroll på hus, 3-4 barn, hund/katt, fritidsaktiviteter, jobb, forhold osv. Dette fungerte nok fint på 50tallet, men ikke nå.

Anonymous poster hash: ed0c4...21e

[AnonymBruker]

Vi har også ett barn og er fornøyde med det. Nærmeste familie vet at vi ikke ønsker flere barn, men enkelte i perifær slekt og folk ellers spør om vi ikke har tenkt å gi barnet et søsken snart. Er så møkkalei at neste gang kommer jeg til å svare at vi satser på kvalitet fremfor kvantitet...

Synes det er tåpelig å henge seg opp i hvor mange barn heti og pleti har! Virker nesten som man kun er et fullkomment menneske utifra hvor mange barn man har, at man jobber i 100% stilling og baker fancy cupcakes til frokost, middag og lunsj.

Og for all del, vi med "bare" ett barn har jo ingen rett til å klage om man har en dårlig dag fordi ungen klikket i vinkel, fordi sokken hadde en skrukke. Det er jo så lett som en plett med bare 1! "Baaare vent til du får nr 2, DA blir du sliten da!"... Kunne ikke dy meg og sa til denne personen at hun selv hadde valgt flere barn, så da kunne vel ikke hun klage heller?

Vi er fornøyd med ett barn, noen synes livet er fullkomment med 3-4. Godt vi er forskjellige!

Anonymous poster hash: 45439...9d0

[AnonymBruker]

Enig! Er ikke sikkert søsken går overens met på personlighet og interesser som jeg skrev tidligere i tråden. Jeg hatet ferier for da var jeg gjerne "innestengt" et sted med søskenet mitt jeg absolutt ikke gikk overens med. Enten i en bil, hytte, telt, hotell... Tror heller ikke det var noe foreldrene våre kunne gjøre for å få oss til å krangle mindre, vi var bare ikke en match.

Skjønner jo at mange søsken har glede i hverandre, men vil gjerne få frem at det ikke alltid er slik.

Synes ikke det er noe galt i få ett barn man tar godt vare på og gir en god oppvekst, spesielt ikke hvis man vet at man får det vanskeligere med to. Uavhengig om det er praktisk, økonomisk eller at man ikke får fulgt drømmene sine.

Anonymous poster hash: fc98b...8d4

Hvordan er det mellom deg og ditt søsken nå da?

Anonymous poster hash: a241c...154

[AnonymBruker]

Hei!

De som ikke savner søsken her inne og er enebarn..lurer jeg på om det ikke er mange sv dere som ikke selv har fått barn enda.

Jeg er enebarn og ser at andre med søsken har spesielt stor glede av dette nårflere av søsknene får barn. Både er det fettere og kusiner og leke med og ofte er det også barnevakthjelp og få. Dette går enebarn glipp av senere. Ser dette i min egen familie.

Anonymous poster hash: 177f1...fef