Virker som at alle antar at man MÅ ha to barn?

[AnonymBruker]

Det er ikke gamlehjem lenger. Det heter sykehjem og du må være blandt de sykeste for å få plass der.

Anonymous poster hash: 240e3...954

Ok..så 50 åringer pleier foreldrene sine hjemme? Hjelper dem i butikken, besøker dem daglig osv? Har folk tid til det altså?

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

[AnonymBruker]

Jo. For meg er det viktig å nettop ha mye penger og god økonomi. For meg/oss er det uaktuelt med en økonomi som kun går rundt eller litt bedre. Selv om vi har mye sparepenger og litt eiendom så kan vi ikke LEVE av det på sikt. Og man må også ta sikte på uforutsette utgifter. Min kones del av familien har dessuten ingen penger..vi vil ikke arve noe derfra, ingen hus ingenting. Og min familie er ikke superrike de heller..min far er riktignok rik men han sløser bort alt på biler, ferier og generelt forbruk. Så det er ekstremt viktig for meg(oss) å sikre framtiden. Og det er krevende og et stort ansvar når mye står og faller på noe man har bygget opp /driver og bygger opp selv.

Å jobbe netter i helsevesenet til jeg er 67 er ikke noe jeg drømmer om akuratt..

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

De fleste i dag kan ikke regne med arv fra foreldrene sine, synes nesten du er litt egoistisk som nevner dens økonomien og at dere antageligvis ikke kan basere dere på dem.

Men det du nevner for meg er at dere har god råd nå. Veldig god råd er vel å ta hardt i da vi også hadde ligget på rundt 20 000 etter alle utgifter (eller mer) hadde det ikke vært for at vi kjøpte oss dyrt hus og har to billån. Billånene er bort e innen et og 3 år ca. Men nå har vi gode og sikre jobber, så ville er ikke etter at vi kan miste jobben i morgen, selv om vi selvfølgelig kan miste jobben en av oss og har sparepenger sånn at vi skulle klare oss noen måneder a likevel.

Jeg tror uansett at det du mener er at du ønsker å ha mye penger, ikke å ha en romslig økonomi. For de færreste i dag har så mye som 25 000 etter alle utgifter hvis de er en familie på fire og mer (med tanke på at mange har dyre huslån pga de trenger mer plass, kanskje større bil og muligens to biler osv).

Men da er det jo en prioritering dere gjør, og det er jo helt greit. Jeg bare misforstod det som at dere ville ha dårlig råd hvis dere hadde to kontra ett barn.

Anonymous poster hash: 5fa08...6e9

[sjøhest]

Ok..så 50 åringer pleier foreldrene sine hjemme? Hjelper dem i butikken, besøker dem daglig osv? Har folk tid til det altså?

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Det er ikke sykehjemsplass til alle, mange må bo hjemme selv om de ikke tar vare på seg selv så godt. En kan få hjemmesykepleie men de fikser langt ifra alt. Dessuten vil en vel automatisk føle et visst behov og en plikt til å ta seg av sine egne foreldre? De har tross alt tatt seg av deg i mange år. Min mor hadde lenge to foreldre sim måtte ha hjelp, og det sliter veldig på en. Dessuten blir mange gamle tullete i hodet og ikke vil gjøre det som er best for seg.

[Mulancholy]

Kva med adopsjon? Da får barnet eit søsken, mors helse blir ikkje risikert, og det vil bidra til at eit foreldreløst barn blir ein del av ein familie. Eg har høyrt at det går raskere og lettere å adoptere etter ein har fått eit barn nettopp fordi at begge barna skal slippe å bli alenebarn.

Ellers kan det gå fint å bare ha eit barn, med det blir viktigere å sosialisere barnet for at det skal være komt like langt som andre barn innen skolealder.

[AnonymBruker]

De fleste i dag kan ikke regne med arv fra foreldrene sine, synes nesten du er litt egoistisk som nevner dens økonomien og at dere antageligvis ikke kan basere dere på dem.

Men det du nevner for meg er at dere har god råd nå. Veldig god råd er vel å ta hardt i da vi også hadde ligget på rundt 20 000 etter alle utgifter (eller mer) hadde det ikke vært for at vi kjøpte oss dyrt hus og har to billån. Billånene er bort e innen et og 3 år ca. Men nå har vi gode og sikre jobber, så ville er ikke etter at vi kan miste jobben i morgen, selv om vi selvfølgelig kan miste jobben en av oss og har sparepenger sånn at vi skulle klare oss noen måneder a likevel.

Jeg tror uansett at det du mener er at du ønsker å ha mye penger, ikke å ha en romslig økonomi. For de færreste i dag har så mye som 25 000 etter alle utgifter hvis de er en familie på fire og mer (med tanke på at mange har dyre huslån pga de trenger mer plass, kanskje større bil og muligens to biler osv).

Men da er det jo en prioritering dere gjør, og det er jo helt greit. Jeg bare misforstod det som at dere ville ha dårlig råd hvis dere hadde to kontra ett barn.

Anonymous poster hash: 5fa08...6e9

De fleste arver jo f.eks hus av foreldrene sine? Mine svigerforeldre eier/eide ingenting.

Ja, jeg ønsker mye penger og jeg ønsker ikke et liv hvor man går i null eller minus hver mnd og økonomi er et stort issue - for det vet jeg at det er for mange familier.

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

[AnonymBruker]

Det er ikke akkurat vanskelig å forstå hvem TS er

Anonymous poster hash: 60e99...f7a

[AnonymBruker]

Det er ikke akkurat vanskelig å forstå hvem TS er

Anonymous poster hash: 60e99...f7a

I og med at jeg har bommet og skrevet under "fullt navn" samt til og med skrevet at det er jævlig vanskelig å være anonym så nei..ikke vanskelig å forstå

I og med at jeg også legger endel vekt på økonomi, og at det alltid er noen som skal "ta meg" på økonomien og at jeg ender opp med å forsvare meg taler vel også for at jeg er meg

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

[AnonymBruker]

Ok..så 50 åringer pleier foreldrene sine hjemme? Hjelper dem i butikken, besøker dem daglig osv? Har folk tid til det altså? Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Det stemmer. Ellers kan de eldre få hjelp av hjemmesykepleien. Jeg gjentar at det er vanskelig å få sykehjemsplass, så de er forbeholdt de sykeste (demens eller somalisk )

Anonymous poster hash: 240e3...954

[AnonymBruker]

I og med at jeg har bommet og skrevet under "fullt navn" samt til og med skrevet at det er jævlig vanskelig å være anonym så nei..ikke vanskelig å forstå

I og med at jeg også legger endel vekt på økonomi, og at det alltid er noen som skal "ta meg" på økonomien og at jeg ender opp med å forsvare meg taler vel også for at jeg er meg

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Herregud,

Ignorer disse fjollete innleggene.

Dette er utelukkende en sak mellom deg og din partner, og selvsagt kan dere sette strek nå? Hvorfor i alle dager skal dere ikke kunne det? Og selvsagt får du fullstendig angst av tanken om flere barn når den du elsker holdt på å dø i fødsel?

Det betyr ikke at hun vil ha komplikasjoner i en annen - men det er da en helt normalt reaksjon på en så traumatisk hendelse.

Mitt råd er at du glemmer denne tråden, ber folk som graver om å mind their own business og tar praten med kona/samboeren nå, og etterhvert når det er naturlig å sette en strek også for henne.

Om hun ikke er sikker bør du vurdere litt samtaleterapi for å se om det er en vei ut av panikkangsten . og om du egentlig vil ha flere men ikke tør. Om det er sistnevnte så ville jeg ikke avskrevet muligheten - men ser det heller ikke som et problem å ta en avgjørelse på bakgrunn av det.

Jeg ønsket meg 2 barn, etter 1 så er jeg ikke lengre sikker. Jeg "vil", men vet ikke om jeg klarer jobben om du skjønner. Ingen har da noe med det. De kan da føde alle barna de orker selv

Anonymous poster hash: 1d23a...3ae

[AnonymBruker]

De fleste arver jo f.eks hus av foreldrene sine? Mine svigerforeldre eier/eide ingenting.

Ja, jeg ønsker mye penger og jeg ønsker ikke et liv hvor man går i null eller minus hver mnd og økonomi er et stort issue - for det vet jeg at det er for mange familier.

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Ja, men ærlig talt. Du er vel rimelig gammel selv da, og barna dine har antageligvis flyttet hjemmefra.

Og i tillegg så dør mange flere med gjeld i dag enn før. Vi har også mer gjeld. Og det er arveavgiften og i tillegg skal man dele mellom mange søsken kanskje.

Økonomi er viktig. Selvfølgelig. Og mange lever over evne eller lever sånn at de går i minus eller null hver måned. Men det e rote er valg. Det å ha mange tusen pluss hver måned som faktisk kan gå inn på en sparekonto er ikke under betegnelsen "gå i null/gå i minus hver måned".

Men vi er forskjellig. Noen liker å bruke penger og gå i null. Andre vil ha mer. Vi er forskjellige og jeh mente ikke å dømme deg, poenget var bare at jeg misforstod deg i utgangspunktet. Jeg forstår veldig godt ønske ditt om ha god økonomi.

Anonymous poster hash: 5fa08...6e9

[Edie]

Kva med adopsjon? Da får barnet eit søsken, mors helse blir ikkje risikert, og det vil bidra til at eit foreldreløst barn blir ein del av ein familie. Eg har høyrt at det går raskere og lettere å adoptere etter ein har fått eit barn nettopp fordi at begge barna skal slippe å bli alenebarn.

Mulig det er annerledes nå, men vi sjekket faktisk litt opp i det her. Og vi fikk høre at det var vanskeligere å adoptere hvis man allerede hadde biologiske barn.

[Edie]

En ting til:

Sånn føler jeg det i denne tråden, og ellers i samfunnet; må alltid forsvare at man har ett barn. Hvorfor det? Er man dårligere foreldre fordi man frivillig eller ufrivillig velger å få ett barn?

Man kan jo seriøst ikke få et barn til for at den første ungen skal ha en til å bære byrden med gamle foreldre? Det er vel ikke gyldig grunn til å sette liv til verden, ja jøss så velkommen du er liksom..?

Da får vi heller spare opp de pengene vi sparer ved å ikke ha flere unger og legge det av til privat pleie på våre gamle dager...

Økonomi eller ikke, det er vel sjelden hovedgrunn til hvor mange barn man får. Det løser seg for fornuftige mennesker.

Jeg håper og tror at vårt enebarn har det godt. Han blir sosialisert i barnehagen, gjennom vennebesøk flere ganger i uka og med annen familie med barn i ferier og liknende.

Endret 26. juli 2014 av Aricept

[Gjest Mrs. Random Nick]

Hei TS.

Jeg har en del lignende erfaringer, tanker og meninger som dere. Det virker som at vi er på omtrent samme ståsted i livet også. Jeg holdt på å skrive et mer personlig innlegg før dataen min klikka i stad. Men ta gjerne kontakt via personlig melding om du ønsker det.

Mvh

Spirrevirrevipp.

[Gjest Mrs. Random Nick]

Dere trenger overhodet ikke få enda ett barn.

Men samtidig tenker jeg, dersom kona di ikke er helt enig- at dette er noe dere burde konkludere endelig med når enda litt tid er gått.

De færreste klør etter flere barn første året.

Jeg hadde ingen farlige komplikasjoner, men er også fortsatt på "vent" angående enda ett barn og har uansett følelser rundt det tenkt å ta en endelig avgjørelse etterhvert, når barnet er en 2-3 år eller så.

Jeg tror dette ønsket kommer mer tydelig frem etterhvert dersom det egentlig er der, og det er da kun deres sak.

Jeg ville selv bare jattet med om andre ting, ikke svart noen overhodet på spørsmålet. Slike folk stopper aldri ved et argument, og det tapper dere for energi.

Det er forøvrig ingen garanti for at søsken kommer greit overens, eller at man kan få flere barn overhodet.

Anonymous poster hash: 1d23a...3ae

Jeg tror ikke du helt forstår dette. For oss som har vært gjennom lignende kan det tappe en for energi om samme person spør om dette "bare" to ganger av den grunn at man egentlig synes emnet er veldig sårt/personlig.

[AnonymBruker]

En ting til:

Sånn føler jeg det i denne tråden, og ellers i samfunnet; må alltid forsvare at man har ett barn. Hvorfor det? Er man dårligere foreldre fordi man frivillig eller ufrivillig velger å få ett barn?

Man kan jo seriøst ikke få et barn til for at den første ungen skal ha en til å bære byrden med gamle foreldre? Det er vel ikke gyldig grunn til å sette liv til verden, ja jøss så velkommen du er liksom..?

Da får vi heller spare opp de pengene vi sparer ved å ikke ha flere unger og legge det av til privat pleie på våre gamle dager...

Økonomi eller ikke, det er vel sjelden hovedgrunn til hvor mange barn man får. Det løser seg for fornuftige mennesker.

Jeg håper og tror at vårt enebarn har det godt. Han blir sosialisert i barnehagen, gjennom vennebesøk flere ganger i uka og med annen familie med barn i ferier og liknende.

Jeg har 3 søsken, og ingen av oss kommer til å være hjelpepleiere for gamle foreldre. Det har vi hverken kompetanse eller kapasitet til.

Ikke har jeg særlig kontakt med søsknene mine heller, bortsett fra den ene sånn fra tid til annen.

Så dette med søsken er oppskrytt, bortsett fra at man har flere å dele byrdene med rent praktisk. Mannen min som er enebarn sliter med en syk mor, og klart det er vanskelig for ham å ha hatt såpass mye alene i alle disse årene. Men nå har jo folk flest litt mer oppegående og friske foreldre(iallefall over så mange år, dette gjelder ikke alderdom) - så......

Poenget er vel at jeg ikke forstår hvorfor folk er så besatt på dette. Jeg som kommer fra "flersøsken"familie kjenner meg ikke igjen i noen av fordelene egentlig.

Anonymous poster hash: 1d23a...3ae

[AnonymBruker]

Herregud,

Ignorer disse fjollete innleggene.

Dette er utelukkende en sak mellom deg og din partner, og selvsagt kan dere sette strek nå? Hvorfor i alle dager skal dere ikke kunne det? Og selvsagt får du fullstendig angst av tanken om flere barn når den du elsker holdt på å dø i fødsel?

Det betyr ikke at hun vil ha komplikasjoner i en annen - men det er da en helt normalt reaksjon på en så traumatisk hendelse.

Mitt råd er at du glemmer denne tråden, ber folk som graver om å mind their own business og tar praten med kona/samboeren nå, og etterhvert når det er naturlig å sette en strek også for henne.

Om hun ikke er sikker bør du vurdere litt samtaleterapi for å se om det er en vei ut av panikkangsten . og om du egentlig vil ha flere men ikke tør. Om det er sistnevnte så ville jeg ikke avskrevet muligheten - men ser det heller ikke som et problem å ta en avgjørelse på bakgrunn av det.

Jeg ønsket meg 2 barn, etter 1 så er jeg ikke lengre sikker. Jeg "vil", men vet ikke om jeg klarer jobben om du skjønner. Ingen har da noe med det. De kan da føde alle barna de orker selv

Anonymous poster hash: 1d23a...3ae

Takk! Enig..jeg ville vel bare lufte tankene mine for andre enn min kone. Vi har snakket om dette 100% ærlig flere ganger, så det er ikke noe problemer med kommunikasjonen. Ville bare få litt input..og jeg setter pris på mange gode svar og tanker. De samsvarer i stor grad med mine (delvis våre).

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

[Herr Sebra]

Ja, dessverre slik at folk gjør seg opp noen meninger og tanker og tror at det da er en "universell sannhet". Jeg har selv to søsken, min samboer er enebarn. Her blir nok kanskje bare ett barn, eventuelt to. Flere enn frister egentlig ikke.

[Gjest BettyBoop]

Omtrent før vi forlot sykehuset med nummer 1 (som er ett år nå) så begynte sykepleierene å mase om nummer to. Da vi kom hjem begynte familie og venner og kollegaer å mase om nummer to. Vi hadde en MEGET tøff fødsel hvor både mor og barn nesten døde. Heldigvis gikk alt bra, men jeg som far må si jeg er traumatisert. Vi fikk heller ingen oppfølging eller samtale med noen, men heldigvis har vi kommet igjennom det på en god måte.

Men flere barn..neeh. Jeg har virkelig ikke lyst. Mulig jeg prøver å rasjonalisere det bort siden jeg er livredd for å oppleve noe lignende igjen, men alt er så perfekt nå med lillegutt! Vi har kjempegod økonomi (som vil bli dårligere med en til), vi har allt tid i verden til lillegutt, vi har også all tid i verden til jobben vår (delvis selvstendig næringsdrivende), og i blandt tid til oss selv også allerede! Jeg kjenner at livet begynner å bli "normalt" etter alt styret og ikke minst det krevende arbeidet det har vært å ha et spedbarn. Nå er det mer "morro", om man kan si det sånn.

Jeg er veldig redd for at vi tar oss ekstremt mye vann over hodet med et barn til. Jeg har begynt å tenke om vi kanskje rett og slett er sånne folk som har enebarn? Vi er unektelig litt spesielle og sære, og kanskje litt annerledes enn folk flest. Er det ikke sånne folk som har enebarn da?

Jeg kan lett se for meg livet med bare oss tre. Råd til ferier, turer, alt av ting og tang. Masse tid til poden (for da trenger jeg ikke jobber netter og helger for å få det til og gå rundt), rett og slett et godt liv slik som jeg kan se det for meg.

Men så virker det som at alle "forventer" et søsken, som at det jeg tenker på er barnemishandling. Stakkaren uten søsken liksom.. Både bestemor og venner maser, og jeg blir så jævlig provosert hver gang helsesøster o.l nærmest bare prater om en nummer 2. Kan ikke det få være vårt valg?

Mange rundt oss skjønner kanskje ikke hvorfor vi (primært jeg) tenker sånn, i og med at vi er ressurssterke. Jeg har velstående foreldre som vi begge har et godt forhold til, de er også snille og gode mennesker som er glad i lillegutt. Han har også mange fettere og noen kusiner av veldig ressurssterke onkler og tanter, så det er ikke som at vi ender opp i en trailerpark med en eventuelt nummer to. Det er bare det at jeg er veldig godt fornøyd nå, og at jeg ser for meg at med to barn så blir det uendelig mye mer pes og stress og dårlig økonomi og lite tid til nummer 1, og lite tid til hverandre og lite tid til..tja, alt? Det blir et jævla kjør år etter år etter år før man utslitt og rynkete pensjonerer seg (om det finnes pensjon om tredve år da) sannsynligvis alene fordi man til slutt ikke orket å bo sammen med en "partner/kollega" istedenfor kjæresten sin.

Det eneste positive jeg kan se med et barn til er en veldig viktig faktor og det er at lillegutt får et søsken. Det veier jo vekten til nesten 50/50.

Jeg er en person som generelt driter i hva andre måtte mene om mitt liv, men her er det så mange mennesker jeg er glad i som jeg må ta hensyn til. Min kone tror jeg ganske sikkert ønsker en til (selv om hun nesten døde...!?) selv om hun er litt opp og ned, og selv om jeg sitter med "makten" til å nekte, så er jeg jo selvfølgelig villig til å stekke meg jævelig langt for hennes ønsker. Men jeg føler det litt som at ett barn..det beriket livet mitt veldig. Jeg har alt det jeg hadde pluss et fantastisk lite barn som bidrar til at jeg aldri kjeder meg og at jeg har blitt mer effektiv med tiden min, og f.eks nyter de rolige stundene som aldri før. Det å ta seg en velfortjent pils på verandaen på kvelden, eller en joggetur..det smaker så mye bedre enn før.

Men med to..whole nother ballgame vil jeg nok tro..

Vet ikke hva jeg vil med innlegget, men kanskje bare få noen generelle tanker rundt det å ha enebarn, eller til og med det å ha to barn? Er det så slitsomt og dyrt som jeg har konkludert med at det er? Er det noen som har enebarn her? Hvordan er det?Og ikke minst..hvordan er det for barnet? Blir det ensomt? Vi er ikke de som har flest venner, men vi er sosiale og er allerede kjent med flere på tunet her (mange barnfamilier) og jeg ser ikke for meg at vi vil ha store problemer med å bli kjent med foreldre og barn i barnehagen etterhvert heller.

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

jeg skjønner heller ikke det maset om at man MÅ ha to barn. Med enebarn får man jo gitt ungen en hel masse oppfølging. Og enebarn gjør det ofte bra i livet ifh til karriære og sånne ting.

[Gjest making.a.mess]

Økonomien går neppe dukken med et til.

Jeg har erfaring i fra begge deler og følelser rundt det:

Min første er 14 år nå. Hun var enebarn i 11 år.

Vi hadde masse tid sammen og hun fikk sin "fred" og egentid. jeg fikk egentid og stemningen mye roligere enn med to.

Imidlertid så trengte hun å leke med andre barn. Hun savnet noen å være sammen med hjemme i helger og ferier. Den berømmelige pose og sekk: hun ville ha egentiden, tingene sine for seg selv OG selskap. Hun maste mye om søsken.

Hun deler men liker det ikke, hun ble vant til at familien skjemmet henne bort og gjorde mye for henne. Hun er litt lite løsningsorientert og vil helst at noen skal hjelpe henne uten at hun gidder å sette seg inn i hvordan hun kan lære å ordne opp floken neste gang den oppstår. Mange fine stunder hadde vi, men jeg ønsket et søsken til henne.

Når hun var 11 fikk hun en søster. Enebarn som hun var syntes hun at det ble for mye oppmerksomhet på babyen. Jeg ble gravid på ny. Nr 1 fikk enda en konkurrent til oppmerksomheten og sa at dette ønsket hun ikke. Nr 2 ble alvorlig syk. Vi var måneder på sykehus. Svangerskapet med nr 3 ble et mareritt og barseltiden likeså. Nr 2 ble satt kraftig tilbake i utvikling pga sykdom. Språk manglet, hun var hyper og hadde søvnproblemer. 113 var et godt brukt nummer. Nr 3 som er en fornøyelig liten fyr likte dog å være våken et par ganger om natten. Trodde jeg skulle forgå av søvnmangel. Mannen er selvstendig næringsdrivende og bedriften ble skadelidende. Nr 1 fikk for lite oppfølging.

Nå er vår historie uvanlig, det er ikke ofte alvorlig sykdom oppstår. Nå er nr 2 blitt 3 år og nr 3 er 2 år. D har mye glede av hverandre. Slitsomt enda, men det begynner å flaske seg. Krangling oppstår selvsagt, men også mange fine stunder. Nr 1 har begynt å interessere seg litt for søsknene sine.

Når det kommer til fødslene så trodde jeg min siste time var kommet under fødselen med nr 1 som satt fast. Jeg ville aldri gå igjennom noe lignende igjen. Nr 2 og 3 kom med planlagt keisersnitt, alt i kontrollerte former.

Jeg syntes det er viktig å ha barn. Det er så mange faser som er over så fort at det er greit å få det med seg flere ganger. Og det er en tid da de er voksne også. En tid der de får familier og vi føler de på deres vei i gode og onde dager. Har man ett barn og det barnet flytter utenlands, dør eller rett og slett ber deg ryke og reise så faller korthuset sammen.

Men MÅ... Ingen MÅ ha flere barn. Du må bare tenke deg godt om hva du ønsker. Ikke bare nå men også i fremtiden. Vil du bare ha et barn så er det din fulle rett ( og din kones). Hva andre mener skal du bare glemme.

Men syntes du det vil være greit med bare et barn når det har vokst opp? Hadde det ikke vært koselig med mer besøk? Hva føler du om det?

Fordeler og ulemper med begge deler..... Jeg har hatt det kjempefint med 1 og kjempefint med 3, og det har vært tunge stunder med begge deler.

[Gjest BettyBoop]

Er ikke problem at enebarn får andre å leke med. Alle går jo i barnehage nå og de fleste får venner utenom. Og det er ikke alltid søsken går godt sammen. Selv ikke i barndommen