Virker som at alle antar at man MÅ ha to barn?

[AnonymBruker]

Det koster vel omtrent dobbelt så mye?

Det koster selvsagt ingenting å ha en 6mnd baby, men det blir dyrere og dyrere med årene. Vi er begge i lavtlønnsyrker men driver selvstendig også og har god råd, men ingenting er sikkert i vår bransje og vi kan kanskje måtte belage oss på å jobbe f.eks som ufaglærte i helsevesenet om vår bedrift skulle gå dårlig.

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Ja, dobbelt så .. Poenget var at dere hadde da kjempegod økonomi med en. Så synes det var så rart at dere da måtte jobbe ekstra for et barn til. For et barn koster jo selvfølgelig sitt. Men la oss sine barn som går i barnehage koster i snitt 5000 kr i måneden. Og hvis dere har kjempegod råd nå, så går jeg utfra at dere sitter igjen med mye mer enn 5000 kr når alt er betalt av regninger/barnehage/mat/bensin osv.

For vi har nå litt dårlig råd for vi har to billån i tillegg til et mye større huslån og vi sitter igjen med 7 Tusen ca etter alt er betalt (inkludert mat og bensin). Jeg synes ikke vi har kjempegod råd...

Anonymous poster hash: 5fa08...6e9

[Gjest FuturePrimitive]

..

Endret 26. juli 2014 av FuturePrimitive

[AnonymBruker]

Ja, dobbelt så .. Poenget var at dere hadde da kjempegod økonomi med en. Så synes det var så rart at dere da måtte jobbe ekstra for et barn til. For et barn koster jo selvfølgelig sitt. Men la oss sine barn som går i barnehage koster i snitt 5000 kr i måneden. Og hvis dere har kjempegod råd nå, så går jeg utfra at dere sitter igjen med mye mer enn 5000 kr når alt er betalt av regninger/barnehage/mat/bensin osv.

For vi har nå litt dårlig råd for vi har to billån i tillegg til et mye større huslån og vi sitter igjen med 7 Tusen ca etter alt er betalt (inkludert mat og bensin). Jeg synes ikke vi har kjempegod råd...

Anonymous poster hash: 5fa08...6e9

Det hadde jo gått rundt med 2. Men poenget er at vi ikke da hadde hatt en romslig økonomi som nå..

Jeg er avhengig av romslig økonomi, derfor måtte jeg ha jobbet ekstra OG hatt ekstra å gjøre hjemme i og med at vi nå da hadde vært 4.

Vi sitter igjen med ca 25.000 i mnd, men poenget er at vi driver i en bransje som er usikker, og vi har ingenting å falle tilbake på. Vi har begge jobberfaring fra helsevesenet som ufaglærte og det er der vi ender opp om vi driter oss ut. Da MÅ man jobbe helger, kvelder og netter for å overleve.

ts

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

[AnonymBruker]

Det hadde jo gått rundt med 2. Men poenget er at vi ikke da hadde hatt en romslig økonomi som nå..

Jeg er avhengig av romslig økonomi, derfor måtte jeg ha jobbet ekstra OG hatt ekstra å gjøre hjemme i og med at vi nå da hadde vært 4.

Vi sitter igjen med ca 25.000 i mnd, men poenget er at vi driver i en bransje som er usikker, og vi har ingenting å falle tilbake på. Vi har begge jobberfaring fra helsevesenet som ufaglærte og det er der vi ender opp om vi driter oss ut. Da MÅ man jobbe helger, kvelder og netter for å overleve.

ts

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

25 000 kr som kan i utgangspunktet gå rett på sparekontoen? Så alt av bensin, mat, kommunalminister, nrk lisens og ufoutsette utgifter er lagt av i budsjettet utenom de 25 000 kr?

For hvis jeg var deg da, ville jeg ha lagt av de pengene hver måned og spart opp en del måneder og hatt på konto. For hvis du helt seriøst mener at dere er en så usikker bransje, så må dere tenke på det ene barnet dere har. Klarer dere å betale huslån osv hvis dere begge ender opp med ufaglært lønn i helsevesenet? For jeg jobber i en høy stilling i helsevesenet og vet hvor dårlig betalt dere kan få da...

Men hvis ting er så usikkert så forstår jeg tankegangen om kun ett barn.

Anonymous poster hash: 5fa08...6e9

[AnonymBruker]

25 000 kr som kan i utgangspunktet gå rett på sparekontoen? Så alt av bensin, mat, kommunalminister, nrk lisens og ufoutsette utgifter er lagt av i budsjettet utenom de 25 000 kr?

For hvis jeg var deg da, ville jeg ha lagt av de pengene hver måned og spart opp en del måneder og hatt på konto. For hvis du helt seriøst mener at dere er en så usikker bransje, så må dere tenke på det ene barnet dere har. Klarer dere å betale huslån osv hvis dere begge ender opp med ufaglært lønn i helsevesenet? For jeg jobber i en høy stilling i helsevesenet og vet hvor dårlig betalt dere kan få da...

Men hvis ting er så usikkert så forstår jeg tankegangen om kun ett barn.

Anonymous poster hash: 5fa08...6e9

Vi har masse tilganger, aksjer, sparepenger, eiendom. Men poenget var ikke økonomi. Det er noe jeg kan mye om. Men som du er enig i , så er det viktig for oss å tenke på det og gjøre gode avgjørelser mtp økonomi. Det er noe jeg ser på som meget viktig spesielt når vi ikke har tunge stillinger og høye utdannelser å falle tilbake på. Takk for

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

[AnonymBruker]

Takk for innspill uansett

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

[AnonymBruker]

Vi har masse tilganger, aksjer, sparepenger, eiendom. Men poenget var ikke økonomi. Det er noe jeg kan mye om. Men som du er enig i , så er det viktig for oss å tenke på det og gjøre gode avgjørelser mtp økonomi. Det er noe jeg ser på som meget viktig spesielt når vi ikke har tunge stillinger og høye utdannelser å falle tilbake på. Takk for

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

For meg så virket det som et av de viktige poengene.

Så da Forstår jeg ikke hvorfor du nevner det, da dere har så mye sparepenger, eiendommer osv osv. Da vil det jo ikke vær ene problem for dere..

Anonymous poster hash: 5fa08...6e9

[AnonymBruker]

For meg så virket det som et av de viktige poengene.

Så da Forstår jeg ikke hvorfor du nevner det, da dere har så mye sparepenger, eiendommer osv osv. Da vil det jo ikke vær ene problem for dere..

Anonymous poster hash: 5fa08...6e9

Jo. For meg er det viktig å nettop ha mye penger og god økonomi. For meg/oss er det uaktuelt med en økonomi som kun går rundt eller litt bedre. Selv om vi har mye sparepenger og litt eiendom så kan vi ikke LEVE av det på sikt. Og man må også ta sikte på uforutsette utgifter. Min kones del av familien har dessuten ingen penger..vi vil ikke arve noe derfra, ingen hus ingenting. Og min familie er ikke superrike de heller..min far er riktignok rik men han sløser bort alt på biler, ferier og generelt forbruk. Så det er ekstremt viktig for meg(oss) å sikre framtiden. Og det er krevende og et stort ansvar når mye står og faller på noe man har bygget opp /driver og bygger opp selv.

Å jobbe netter i helsevesenet til jeg er 67 er ikke noe jeg drømmer om akuratt..

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

[AnonymBruker]

En ting som jeg syns gjør litt vondt er at jeg f.eks valgte å være åpen med min mor og min søster om hva som skjedde under fødselen, så jeg forhåpentligvis ville få litt forståelse fra dem for at jeg rett og slett ikke vil/tørr å få flere barn.

At det holdt på å gå virkelig galt, at jeg trodde jeg skulle dø, at jeg føler jeg frister skjebnen ved å få en til (jeg føler at jeg ikke kan være så heldig at det går bra tross alt en gang til), at jeg har mareritt om fødselen.

Nå har vi god råd, masse tid til den lille, overskudd til å ta vare på hverandre/finne på mye moro med barnet.

Min mor og min søster avfeier alle mine følelser som om de var ingen ting. De sier ting som at jeg kommer til å angre, at min datter kommer til å hate meg for at hun ikke får søsken, at "folk har hatt det vanskeligere enn deg og klart det fint". De mener at jeg bare må gi det litt tid, og så vil jeg plutselig, helt magisk, få lyst på barn nummer to.

Jeg gjentar at nei, jeg vil ikke det. Hør på hva jeg sier. Så svarer de bare "vent å se", eller at jeg "bare får bite det i meg og ta meg sammen". Det er virkelig ikke så lett åbbare ta seg sammen. Det er min kropp, jeg som utsetter meg for fare en gang til, jeg som må ta konsekvensene. Kan de ikke bare respektere det jeg sier?

Jeg gikk så langt som til å si at hvis de skulle fortsette å ta det opp så ville jeg ikke treffe dem, for fra min side er det ikke mer å diskutere. Først da sluttet de.

Anonymous poster hash: 6fd92...a0d

[Edie]

Dette er som å lese om oss. I dag er vi en familie på tre (fire hvis man inkludere bikkja..). Sønnen vår er nå blitt fem år.

Jeg hadde et svangerskap fra helvete og en enda verre fødsel. Jeg var nær ved å dø under fødselen, og ble av sykehuset jeg fødte på anbefalt å ikke få flere barn. Lokalsykehuset og andre leger, mener derimot at det ikke vil være noe problem med flere fødsler for meg.

I noen år etter fødselen (fra 1-3 år) var jeg verpesjuk igjen. Mannen sa blankt nei. Han var redd for å miste meg. Som han sier; heller én kone og ett barn, enn ingen kone og to barn... I dag har gutten vår blitt fem år, og jeg har innstilt meg på vi kommer til å ha enebarn. På mange måter er det tungt å svelge, særlig pga dette "stakkars enebarn"-styret. Tenker jo på dette at han kommer til å få eneansvar for oss da vi blir gamle osv.. Føler også at det ikke er akseptert fullt i samfunnet å ha ett barn, frivillig.

Allikevel er jeg glad for hvordan det har blitt. Vi har en frisk, skjønn gutt som vi elsker. Ingen garanti for at neste barn blir friskt. Vi har forholdsvis god økonomi, og har god råd til å ha det barnet vi har. Vi har tid til å gi han den oppfølgingen vi har lyst til å gi. Neste år begynner han på skolen, og jeg ser at det blir flere og flere fritidsaktiviteter etter hvert som de blir eldre. Vi ser andre i nærmiljøet sjonglere mellom mange forpliktelser og henting og levering osv.. (tror vi er de eneste med kun ett barn i hele bygda).

Jeg liker også å være voksen og ha tid til meg. Jeg liker jobben min, har mye ansvar og føler det er en del av min personlighet. Jeg har ikke lyst til å gi opp dette. Jeg trenger å være noe annet enn bare mamma innimellom (selv om det er som å banne i kjerka her inne..)

Folk maste MYE i starten. Når kommer nestemann? Både familie, venner, kollegaer og fremmede (!!) spurte om dette. Nå har det begynt å roe seg. Virker som folk har innsett at vi er en av disse sære familiene som har enebarn

Vet ikke om du fikk noe ut av dette jeg.. Forteller bare min historie. Som du leser så var nok jeg ganske lik din kone og ønsket meg en til. Men med tiden forsvant mer og mer av denne biologiske tvangslysten, og er i dag glad for at vi har kun ett barn. Tanken på et spedbarn nå, med søvnløse netter, grining, hyling, bleieskift, dotrening osv virker avskrekkende. Nei, takk for en femåring som blir mer og mer selvstendig. Jeg har aldri vært noe barnemenneske, og enda mindre babymenneske, så kanskje derfor det er mye mer moro for meg når han blir eldre, viser sin egen personlighet og vokser opp til å bli seg selv.

[lulle]

Jeg synes det er fult av motstridende opplysninger i innleggene dine. Du opplyser at dere har ekstremt god økonomi, samtidig som du i neste omgang sier at du må jobbe ekstra hvis det kommer et barn til. Du beskriver deg med en ressurssterk og flott familie, samtidig som du ikke kan snakke med familien din om opplevelser knyttet til fødselen. Du beskriver dere som ressurssterke , samtidig uten utdannelse (ikke at jeg mener utdannelse er synonymt med å være ressurssterk)... Det er noe med hele bildet du gir......

[AnonymBruker]

Dette er som å lese om oss. I dag er vi en familie på tre (fire hvis man inkludere bikkja..). Sønnen vår er nå blitt fem år.

Jeg hadde et svangerskap fra helvete og en enda verre fødsel. Jeg var nær ved å dø under fødselen, og ble av sykehuset jeg fødte på anbefalt å ikke få flere barn. Lokalsykehuset og andre leger, mener derimot at det ikke vil være noe problem med flere fødsler for meg.

I noen år etter fødselen (fra 1-3 år) var jeg verpesjuk igjen. Mannen sa blankt nei. Han var redd for å miste meg. Som han sier; heller én kone og ett barn, enn ingen kone og to barn... I dag har gutten vår blitt fem år, og jeg har innstilt meg på vi kommer til å ha enebarn. På mange måter er det tungt å svelge, særlig pga dette "stakkars enebarn"-styret. Tenker jo på dette at han kommer til å få eneansvar for oss da vi blir gamle osv.. Føler også at det ikke er akseptert fullt i samfunnet å ha ett barn, frivillig.

Allikevel er jeg glad for hvordan det har blitt. Vi har en frisk, skjønn gutt som vi elsker. Ingen garanti for at neste barn blir friskt. Vi har forholdsvis god økonomi, og har god råd til å ha det barnet vi har. Vi har tid til å gi han den oppfølgingen vi har lyst til å gi. Neste år begynner han på skolen, og jeg ser at det blir flere og flere fritidsaktiviteter etter hvert som de blir eldre. Vi ser andre i nærmiljøet sjonglere mellom mange forpliktelser og henting og levering osv.. (tror vi er de eneste med kun ett barn i hele bygda).

Jeg liker også å være voksen og ha tid til meg. Jeg liker jobben min, har mye ansvar og føler det er en del av min personlighet. Jeg har ikke lyst til å gi opp dette. Jeg trenger å være noe annet enn bare mamma innimellom (selv om det er som å banne i kjerka her inne..)

Folk maste MYE i starten. Når kommer nestemann? Både familie, venner, kollegaer og fremmede (!!) spurte om dette. Nå har det begynt å roe seg. Virker som folk har innsett at vi er en av disse sære familiene som har enebarn

Vet ikke om du fikk noe ut av dette jeg.. Forteller bare min historie. Som du leser så var nok jeg ganske lik din kone og ønsket meg en til. Men med tiden forsvant mer og mer av denne biologiske tvangslysten, og er i dag glad for at vi har kun ett barn. Tanken på et spedbarn nå, med søvnløse netter, grining, hyling, bleieskift, dotrening osv virker avskrekkende. Nei, takk for en femåring som blir mer og mer selvstendig. Jeg har aldri vært noe barnemenneske, og enda mindre babymenneske, så kanskje derfor det er mye mer moro for meg når han blir eldre, viser sin egen personlighet og vokser opp til å bli seg selv.

Tusen takk for et innlegg som jeg skal lese om igjen

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

[AnonymBruker]

Jeg synes det er fult av motstridende opplysninger i innleggene dine. Du opplyser at dere har ekstremt god økonomi, samtidig som du i neste omgang sier at du må jobbe ekstra hvis det kommer et barn til. Du beskriver deg med en ressurssterk og flott familie, samtidig som du ikke kan snakke med familien din om opplevelser knyttet til fødselen. Du beskriver dere som ressurssterke , samtidig uten utdannelse (ikke at jeg mener utdannelse er synonymt med å være ressurssterk)... Det er noe med hele bildet du gir......

Takk for at du går meg i sømmene, Sherlock..

Ja, jeg har ressurssterk familie som jeg er glad i som det ikke er så lett å snakke med ting om..rart..?

Vi kan ikke være ressurssterke selv om vi ikke har mastergrader? OK..

Hva er det mer med bildet jeg gir som ikke stemmer helt synes du?

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

[sjøhest]

Det er jo deres valg dette her, ikke bry dere om andre. Men hvis det primært er fødselsopplevelsen som gjør at dere ikke vil kan dere jo ha keisersnitt neste gang. Vil tro dere får det innvilget hvis det var så ille som du sier. Og så må dere tenke på at gutten deres må ha selskap av andre barn, søsken eller andre. Jeg tenker også på når dere blir gamle og det kun er en sønn til å ta seg av dere.

[AnonymBruker]

Omtrent før vi forlot sykehuset med nummer 1 (som er ett år nå) så begynte sykepleierene å mase om nummer to.

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Det er ikke det at jeg ikke forstår følelsene dine. Og det er sikkert ikke det svaret du vil ha. Samtidig ser du jo det selv: At barnet får et søsken er så viktig at det vekter nesten 50% for deg. Jeg ville ha strukket meg langt for å gi barnet et søsken. Det handler om relasjon, tilhørighet. Det handler om å ikke være alene om alt når du og moren blir gamle. Det handler om å ha noen med felles minner. Om legene ber dere la være å få barn, er det noe annet. Jeg mener det er svært viktig å gi barnet et søsken - innen rimelighetens grenser, selvsagt.

Anonymous poster hash: 4b67c...f0f

[AnonymBruker]

Det er jo deres valg dette her, ikke bry dere om andre. Men hvis det primært er fødselsopplevelsen som gjør at dere ikke vil kan dere jo ha keisersnitt neste gang. Vil tro dere får det innvilget hvis det var så ille som du sier. Og så må dere tenke på at gutten deres må ha selskap av andre barn, søsken eller andre. Jeg tenker også på når dere blir gamle og det kun er en sønn til å ta seg av dere.

Tror du at barn i noe større grad enn i dag vil ta seg av foreldrene sine i framtiden?

I dag er det jo gamlehjem og sykehjem som tar seg av de eldre..primært da.

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

[AnonymBruker]

Det er ikke det at jeg ikke forstår følelsene dine. Og det er sikkert ikke det svaret du vil ha. Samtidig ser du jo det selv: At barnet får et søsken er så viktig at det vekter nesten 50% for deg. Jeg ville ha strukket meg langt for å gi barnet et søsken. Det handler om relasjon, tilhørighet. Det handler om å ikke være alene om alt når du og moren blir gamle. Det handler om å ha noen med felles minner. Om legene ber dere la være å få barn, er det noe annet. Jeg mener det er svært viktig å gi barnet et søsken - innen rimelighetens grenser, selvsagt.

Anonymous poster hash: 4b67c...f0f

Takk for meningen din. Jeg er ikke umiddelbart helt enig, men skal tenke over det.

ts

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

[lulle]

Takk for at du går meg i sømmene, Sherlock.. Ja, jeg har ressurssterk familie som jeg er glad i som det ikke er så lett å snakke med ting om..rart..? Vi kan ikke være ressurssterke selv om vi ikke har mastergrader? OK.. Hva er det mer med bildet jeg gir som ikke stemmer helt synes du? Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Jeg mener ikke at man trenger mastergrad for å være ressurssterk, eller at man er ressurssterk fordi man har en mastergrad. Jeg lurer likevel på om dine ressurser er med på å opprettholde den traumen du følte i forbindelse med fødselen. Jeg vil tro at en svært ressurssterk person ville funnet en mulighet for å få hjelp til å bearbeide den vonde opplevelsen på. Ikke bare godta at dere ikke fikk oppfølging.

[AnonymBruker]

Tror du at barn i noe større grad enn i dag vil ta seg av foreldrene sine i framtiden? I dag er det jo gamlehjem og sykehjem som tar seg av de eldre..primært da. Anonymous poster hash: 6bcfc...02d

Det er ikke gamlehjem lenger. Det heter sykehjem og du må være blandt de sykeste for å få plass der.

Anonymous poster hash: 240e3...954

[AnonymBruker]

Jeg mener ikke at man trenger mastergrad for å være ressurssterk, eller at man er ressurssterk fordi man har en mastergrad. Jeg lurer likevel på om dine ressurser er med på å opprettholde den traumen du følte i forbindelse med fødselen. Jeg vil tro at en svært ressurssterk person ville funnet en mulighet for å få hjelp til å bearbeide den vonde opplevelsen på. Ikke bare godta at dere ikke fikk oppfølging.

Siden det ikke ble snakket så mye om av helsepersonell, og at det hele gikk veldig fort og at vi fikk et barn å ta oss av, så ble det bearbedet av oss selv når vi hadde tid til å snakke. Selv om jeg hadde gått til psykolog nå i ettertid så er det vel ikke sikkert jeg hadde vært så veldig mye mer positiv til svangerskap for det?

Jeg lever et ellers veldig bra liv nå, og det går bra. Men som sagt, jeg har fått et panikkanfall etter dette, men det var noe som trigget det, så jeg får ikke "anfall" uten noen grunn.

Men jeg ville helst ikke diskutere så mye rundt min psykiske helse og vår økonomi. Jeg vil vite hvordan andre tenker om dette på generellt grunnlag. Kan vi sette strek på dette nå? Om vi er ressurssterke eller ikke er vel uvesentlig. Vi har god råd og er intelligente nok. Det får vel holde.

Anonymous poster hash: 6bcfc...02d