Har pappa ødelagt mye av bilde mitt av menn? Destruktiv kvinne trenger hjelp

[AnonymBruker]

Jeg er oppvokst i et hjem der pappa har herjet og laget mye bråk. Han er vel svaret på den klassiske tyrann i hjemme, og jeg har siden den gang tiltrukket meg menn som ikke har vært bra for meg. Enten driver de med dop, er utro, slåss, eller annet destruktivt sånn som pappa er/var før. Jeg var heldig å fant meg en stødig kar når jeg var 16, men jeg klarte aldri å godta at han elsket meg, så han skremte jeg bort.

Nå har jeg sett at jeg tiltrekker meg menn som overhode ikke er bra for meg. Jeg begynner nesten å tro at jeg liker menn som ikke er bra for meg, men at jeg innerst inn vil ha en mann som er oppegående samt snill. Nå har jeg etter 3 år som singel med veldig mye destruktiv oppførsel funnet ut at jeg nesten bare må gi opp letingen etter den rette. Jeg har blitt såret veldig mye, også fordi menn ser på meg som den slemme jenta som alle vil knulle, men jeg er så mye mer. Jeg er på vei til å få god utdanning samt jobber med meg selv hver dag samt skal begynne å gå til psykolog. Jeg har de siste året prøvd å finne kjærligheten men jeg klarer ALLTID å rote meg bort i feil menn, samt overse menn som er bra for meg.

Og nå etter mye fram og tilbake ser jeg at jeg ikke kan drive på slikt lengre. Jeg har virkelig lyst til å finne meg en mann som er bra, samt er snill og som tar ansvar. Jeg er ikke lenger interessert i menn som kun utnytter meg eller som drar meg inn i farlige miljøet, og jeg har klart å få tilbake kontakten med en veldig bra fyr jeg møtte i fjor. Han er egentlig alt for bra for meg, da han studerer til å bli psykolog og er mye mer oppegående enn meg. Da jeg møtte han sist klarte jeg å drikke meg full på den 4 daten samt ble redd så jeg backet ut. Jeg "forlot" han på fest, og jeg har siden den gang ikke hatt mer kontakt med han. Nå snakker vi sammen igjen og han sier han er i tvil om å møte meg igjen, noe jeg absolutt forstår. Men han ville tenke på saken, så jeg håper på det beste! Alle mine gode venner sier at de ikke skjønner hvorfor jeg ikke ville ha han, da han både er kjekk og ikke minst veldig snill samt vil noe med livet unntak av å ruse seg og gjøre kriminelle handlinger. Jeg lurer derfor på om jeg unnlater meg å møte slike menn fordi jeg innerst inne tenker at jeg ikke fortjener slike menn, og at jeg derfor satser på menn som jeg vet er dårlige for meg. Vi er begge 23!

Noen som kan gi mer noen råd?

Anonymous poster hash: 79ada...d69

[gjest 321]

Jeg er oppvokst i et hjem der pappa har herjet og laget mye bråk. Han er vel svaret på den klassiske tyrann i hjemme, og jeg har siden den gang tiltrukket meg menn som ikke har vært bra for meg. Enten driver de med dop, er utro, slåss, eller annet destruktivt sånn som pappa er/var før. Jeg var heldig å fant meg en stødig kar når jeg var 16, men jeg klarte aldri å godta at han elsket meg, så han skremte jeg bort.

Nå har jeg sett at jeg tiltrekker meg menn som overhode ikke er bra for meg. Jeg begynner nesten å tro at jeg liker menn som ikke er bra for meg, men at jeg innerst inn vil ha en mann som er oppegående samt snill. Nå har jeg etter 3 år som singel med veldig mye destruktiv oppførsel funnet ut at jeg nesten bare må gi opp letingen etter den rette. Jeg har blitt såret veldig mye, også fordi menn ser på meg som den slemme jenta som alle vil knulle, men jeg er så mye mer. Jeg er på vei til å få god utdanning samt jobber med meg selv hver dag samt skal begynne å gå til psykolog. Jeg har de siste året prøvd å finne kjærligheten men jeg klarer ALLTID å rote meg bort i feil menn, samt overse menn som er bra for meg.

Og nå etter mye fram og tilbake ser jeg at jeg ikke kan drive på slikt lengre. Jeg har virkelig lyst til å finne meg en mann som er bra, samt er snill og som tar ansvar. Jeg er ikke lenger interessert i menn som kun utnytter meg eller som drar meg inn i farlige miljøet, og jeg har klart å få tilbake kontakten med en veldig bra fyr jeg møtte i fjor. Han er egentlig alt for bra for meg, da han studerer til å bli psykolog og er mye mer oppegående enn meg. Da jeg møtte han sist klarte jeg å drikke meg full på den 4 daten samt ble redd så jeg backet ut. Jeg "forlot" han på fest, og jeg har siden den gang ikke hatt mer kontakt med han. Nå snakker vi sammen igjen og han sier han er i tvil om å møte meg igjen, noe jeg absolutt forstår. Men han ville tenke på saken, så jeg håper på det beste! Alle mine gode venner sier at de ikke skjønner hvorfor jeg ikke ville ha han, da han både er kjekk og ikke minst veldig snill samt vil noe med livet unntak av å ruse seg og gjøre kriminelle handlinger. Jeg lurer derfor på om jeg unnlater meg å møte slike menn fordi jeg innerst inne tenker at jeg ikke fortjener slike menn, og at jeg derfor satser på menn som jeg vet er dårlige for meg. Vi er begge 23!

Noen som kan gi mer noen råd?

Anonymous poster hash: 79ada...d69

Det er veldig mulig at du er litt relasjonskadet her, og har tilknytningsproblemer..

Hvis foreldrene dine har hatt et destruktivt forhold og dette da er normalen for deg. Så vil du sannsynligvis søke etter noe lignende, dette er da det "trygge" for deg. (Dette gjelder såklart ikke alle)

I tillegg så har du et bilde av at menn skal være på den måten din far var, hvis din far var ditt eneste mannlige rollemodell som liten. Så er det også en god grunn til at du søker til personer som er litt "ustabile" og ikke helt A4. De fleste søker til det de kjenner igjen fra før av.

Eneste muligheten for å snu på dette er å prøve å være litt fornuftig i valg av partner uten å bli styrt helt av følelser, og ikke bare la deg drive med inn i forhold som er så destruktive som du beskriver. Da fortsetter du bare den onde sirkelen du har kommet inn i.

Når du føler du har funnet en person som faktisk er bra for deg (som f.eks. han du nevner i teksten), så må du rett og slett bare satse.

For meg kan det høres ut som om du prøver å avvise de som er bra for deg Fortest mulig, for å slippe at de skal avvise deg?

[AnonymBruker]

Du er bare 23 år. Det har knapt begynt ditt voksne liv og har ikke mye datingerfaring. Det er altfor tidlig å dra noen som helst konklusjoner. Hvem du valgte da du var 16 handler antakelig mye mindre om hvordan faren din er enn det faktum at du var - vel, 16. Man har som regel ikke utviklet sin smak eller preferanse enda, og de aller fleste dater mennesker i tenårene som de senere aldri ville funnet på å date senere (uavhengig av om de er dårlige mennesker).

Foreldre påvirker utvilsomt våre valg men ingenting er "gitt". F.eks. kan det å ha mistet en far bety at man leter etter bekreftelse - enten fra godt voksne menn eller alle menn. Barn av alkoholikere kan selv treffe slike partnere, mens mange vil bare treffe mennesker som ikke drikker i det hele tatt.

Jeg tror du overanalyserer dette litt og skal ta det med ro. Hold deg unna miljøder det i det hele tatt er dop, slåsskamper osv., disse menneskene omgir seg med hverandre.

Ta ting sakte når du dater noen, ikke ha sex tidlig, se etter signaler på genuin interesse. Husk at handling teller mer enn ord.

Jeg ville heller ikke ledet med dette at faren din var en "tyrann" overfor gutter du treffer, eller overhodet nevnt det. Du kan snakke om det når dere er et par, ellers ville jeg ikke latt det bli et tema.

Lykke til.

Anonymous poster hash: 92c81...5fd

[AnonymBruker]

Kanskje du tiltrekkes av menn som ligner din far fordi du tror ubevisst at du kan endre dem og lege sårene fra barndommen?

Anonymous poster hash: 9c255...e12

[AnonymBruker]

Det er veldig mulig at du er litt relasjonskadet her, og har tilknytningsproblemer..

Hvis foreldrene dine har hatt et destruktivt forhold og dette da er normalen for deg. Så vil du sannsynligvis søke etter noe lignende, dette er da det "trygge" for deg. (Dette gjelder såklart ikke alle)

I tillegg så har du et bilde av at menn skal være på den måten din far var, hvis din far var ditt eneste mannlige rollemodell som liten. Så er det også en god grunn til at du søker til personer som er litt "ustabile" og ikke helt A4. De fleste søker til det de kjenner igjen fra før av.

Eneste muligheten for å snu på dette er å prøve å være litt fornuftig i valg av partner uten å bli styrt helt av følelser, og ikke bare la deg drive med inn i forhold som er så destruktive som du beskriver. Da fortsetter du bare den onde sirkelen du har kommet inn i.

Når du føler du har funnet en person som faktisk er bra for deg (som f.eks. han du nevner i teksten), så må du rett og slett bare satse.

For meg kan det høres ut som om du prøver å avvise de som er bra for deg Fortest mulig, for å slippe at de skal avvise deg?

Ts her. Ja, det kan stemme.

Anonymous poster hash: 79ada...d69

[AnonymBruker]

Du er bare 23 år. Det har knapt begynt ditt voksne liv og har ikke mye datingerfaring. Det er altfor tidlig å dra noen som helst konklusjoner. Hvem du valgte da du var 16 handler antakelig mye mindre om hvordan faren din er enn det faktum at du var - vel, 16. Man har som regel ikke utviklet sin smak eller preferanse enda, og de aller fleste dater mennesker i tenårene som de senere aldri ville funnet på å date senere (uavhengig av om de er dårlige mennesker).

Foreldre påvirker utvilsomt våre valg men ingenting er "gitt". F.eks. kan det å ha mistet en far bety at man leter etter bekreftelse - enten fra godt voksne menn eller alle menn. Barn av alkoholikere kan selv treffe slike partnere, mens mange vil bare treffe mennesker som ikke drikker i det hele tatt.

Jeg tror du overanalyserer dette litt og skal ta det med ro. Hold deg unna miljøder det i det hele tatt er dop, slåsskamper osv., disse menneskene omgir seg med hverandre.

Ta ting sakte når du dater noen, ikke ha sex tidlig, se etter signaler på genuin interesse. Husk at handling teller mer enn ord.

Jeg ville heller ikke ledet med dette at faren din var en "tyrann" overfor gutter du treffer, eller overhodet nevnt det. Du kan snakke om det når dere er et par, ellers ville jeg ikke latt det bli et tema.

Lykke til.

Anonymous poster hash: 92c81...5fd

Ts her.

Jeg har tilgitt pappa, og jeg har faktisk kontakt med han men mye sitter igjen enda. Uansett så skal jeg ikke la hans feil ødelegge for meg, da jeg vet at han selv hadde en destruktiv barndom. Men som du nevner, så nevner jeg aldri dette med familie til menn jeg dater. Min familiebakgrunn er kun noe jeg forteller til nære venner.

Tusen takk for svar:)

Anonymous poster hash: 79ada...d69

[AnonymBruker]

Kanskje du tiltrekkes av menn som ligner din far fordi du tror ubevisst at du kan endre dem og lege sårene fra barndommen?

Anonymous poster hash: 9c255...e12

Ts her.

Hm, mulig.. Det har jeg faktisk aldri tenkt på, men jeg vil ikke bli sammen med noen som er slik.

Anonymous poster hash: 79ada...d69

[-Missi-]

Jeg forstår deg TS Jeg er litt av samme type selv ser du. Har hatt en rimelig fucked up oppvekst, men her var det mor som var mer tyrann, og en av mine stefarer rimelig drøy. Min egen far døde mens jeg var i mors mage. Han brant inne i huset sitt. Han var vist ikke så god han heller, snill som edru men banket mamma da han var full, har vært i fengsel, var med i en gjeng osv osv.. mammas siste partner var alkoholiker, han stjal fra mamma, forfalsket papirer og ranet den lokale kirka

Så man kan ikke akkurat si jeg har hatt gode forbilder, bodde i avlastningsfamilie da jeg var lita i perioder, i den ene familien var de superkristne og jeg ble tvunget til å be flere ganger for dag. I den andre familien ble jeg vitne til at far i huset prøvde å drepe mor i huset i en bekk som rant ved siden av der. Vi barna, mine fosterbarn søsken og jeg så på.. .

Jeg rømte hjemmefra som 16 åring da min mor forsøkte å drepe meg med kniv.

Var da kjæreste med mitt barns far, ble gravid som 18 åring, og etter det kom hans tyrann vesen frem. Ikke direkte vold, men voldtekter ja, og fullstendig kontrollering.

Det samboerskapet tok slutt da jeg var 22. Etter det hadde jeg en episode med fullstendig crazyness, møtte mange menn, var fullstendig evil og lot mitt indre monster komme frem i 2 år.

Nå har jeg tatt avstand fra menn, satt inn p-stav som hjelper meg med å ha stabile lyster og lever ganske normalt. Men jeg holder meg unna alkohol og menn som er en svært farlig kombinasjon for meg.

I motsetning til min mor og søster klarte jeg etter 1. samboerskap å avvise alle menn jeg kom borti som enten var voldelige, kriminelle eller totally fucked på alle vis. Men jeg stoler alikevell ikke på meg selv, for jeg blir jo kjent med disse mennene, innser hvem de er og dumper de. Så selv om jeg klarer å dumpe de så tiltekkes jo de av meg og jeg av dem.

Noe av grunnen er at #vanlige a4-menn# blir fort for kjedelige, de forstår meg overhodet ikke på noe vis, mens de mennene som er mere ødelagt og har mere problemer har jo nettop ofte hatt lignende barndom. De forstår automatisk mine problmer og trenger ikke forklare for dem på samme måte.

Har insett at det er bedre da å være singel, og prøve å ha sølibat.