Fortell meg mer om sjenerte jenter?

[Gjest HowardRoark]

Ut i fra det du beskriver hadde ikke jeg tatt kontakt igjen, men det virker jo som hun ikke var direkte avvisende så dersom du ønsker å ta opp igjen kontakten, synes jeg du skal gjøre det

Anonymous poster hash: 4aed0...c65

Hvorfor hadde du ikke tatt kontakt?

Det er vel snart et år siden, så er kanskje litt sent nå, dessuten har jeg egentlig en annen jente i kikkerten (se over).

Hun var faktisk mye penere enn hun andre som hadde invitert meg ut, men hun andre gav så mye mer av seg selv og var generelt mer morsom å være sammen med og kjemien man har sammen er jo det som betyr noe. Samtidig innser jeg jo at med en sjenert jente, så vil det uansett ta mer tid før hun tør å åpne seg og faktisk være seg selv rundt en ny mann, så om man er interessert, må man være klar over dette og være tålmodig.

Det er litt det samme med hun jeg har nevnt her i tråden. Kjemien er ikke akkurat fantastisk, men jeg mistenker at det er fordi vi tross alt fortsatt er fremmede for hverandre. Og ettersom jeg føler at det er noe mer der, så har jeg tenkt å være tålmodig.

[AnonymBruker]

Skal gjøre det om noe skjer.

Selv om en spesifikk jente inspirerte tråden, er jeg like fullt interessert i generelle betraktninger når det gjelder sjenerte jenter, da deres verden fortsatt er litt obskur for meg.

Jeg var for eksempel på date med en jente jeg hadde truffet på byen for en tid tilbake. Vi hadde ikke kysset eller noe på byen, kun snakket og utvekslet nummer. Vi møttes like ved hvor jeg bor og jeg tok henne med til en plass jeg liker godt. Drakk et par øl og stemningen var god, men jeg merket at hun var noe sjenert og reservert.

Etter et par timer hadde jeg lyst å invitere henne med hjem til meg. Av hensyn til hennes sjenanse og fordi jeg var redd hun ikke turte å si nei, la jeg det opp på en måte hvor det hadde vært veldig lett for henne å ikke bli med meg. Jeg sa noe som, "Hva med at vi heller går en liten tur bort til meg og tar noen glass vin der? Eller blir det for sent ettersom du skal tidlig opp på jobb i morgen?"

Men hun sa ja og ble med. Dessverre følte jeg ikke at kjemien var helt den store når vi var hjemme hos meg og heller ikke på daten forøvrig for den saks skyld. Hun virket noe forknytt og det ble en del stillheter. Normalt liker jeg stillhet ettersom de fleste kvinner holder øyekontakt og det derfor blir fin ting, men når hun gjerne så vekk eller ned, så ble det ikke helt det samme.

Etter en stund fulgte jeg henne til bussen og vi gav hverandre en klem. Sendte henne en melding og spurte om hun var trygt hjemme. Fikk raskt svar hvor hun sa ja og at hun hadde hatt en fin kveld. Jeg svarte og gjengjeldte sentimentet hennes.

Men, ettersom jeg følte at kjemien ikke var helt den store, jeg var usikker på om hun egentlig likte meg og at jeg hadde blitt spurt ut av en annen jente like før som jeg hadde god kjemi med, så valgte jeg å ikke ta mer kontakt. Etter noen måneder angret jeg litt, men jeg følte det ble for dumt så lenge etterpå.

Ville en sjenert jente tørre å ta kontakt selv i en slik situasjon? Sende en enkel melding? Eller ville det bli for mye?

Personlig synes jeg at alt som har med dating og menn å gjøre, er kjempeskummelt! Det er gjerne med menn jeg liker veldig godt, at jeg blir ekstra sjenert, finner ikke på ting å si, kan virke uinteressert osv. Så jeg tror nok jeg kan gi miksede signaler, selv om jeg i virkeligheten er hodestups forelska. Ikke lett å skjønne seg på oss sjenerte jenter, men det er jammen ikke lett å forstå seg på sjenerte menn heller

Anonymous poster hash: 88263...daa

[AnonymBruker]

Jeg er blitt litt småinteressert i en i kullet på studiet mitt, og ble sittende å småkikke på ham i timen i dag. Men så så han plutselig opp fra boken og vi fikk øyekontakt. Jeg skiftet blikkretning i full panikk og kjente jeg ble kjempeflau, men måtte bare late som ingenting.

Er jo egentlig helt idiotisk, da det er mer tydelig at det "er noe" når jeg kikker bort så fort som overhodet mulig, i stedet for å la det gli sakte bort som om blikkene våre bare helt tilfeldig møttes. Kjenner fortsatt på suget i magen bare jeg tenker på det, så sjenert er jeg! Men han er jo såå kjekk, og siden øynene hans er helt vilt vakre var det jo de jeg stirret på. Så da ble det temmelig flaut når det plutselig ble en veldig direkte øyenkontakt...

Anonymous poster hash: d2c21...ad9

[Gjest HowardRoark]

Personlig synes jeg at alt som har med dating og menn å gjøre, er kjempeskummelt! Det er gjerne med menn jeg liker veldig godt, at jeg blir ekstra sjenert, finner ikke på ting å si, kan virke uinteressert osv. Så jeg tror nok jeg kan gi miksede signaler, selv om jeg i virkeligheten er hodestups forelska. Ikke lett å skjønne seg på oss sjenerte jenter, men det er jammen ikke lett å forstå seg på sjenerte menn heller

Anonymous poster hash: 88263...daa

Søtt.

Jeg vet ikke om dere sjenerte jenter har planer om å gjøre noe med sjenansen deres, men jeg tenker tilbake på hvordan jeg selv var for en god del år tilbake. Særlig husker jeg en gang en pen jente tok kontakt med meg i USA og jeg rett og slett ikke visste hva jeg skulle gjøre fordi det var så uvant. Ja, jeg ble nervøs og satt ut.

Tror kanskje mennesker har en tendens til å tenke at alle er akkurat som de selv, så det kan kanskje være lett for meg å glemme at andre faktisk kan bli nervøse i situasjoner hvor jeg selv ikke er det. I tillegg det at jenter kan bli nervøse rundt meg, noe som tidligere var en absurd tanke for min del. Jeg har også tidligere feilaktig tenkt at jenter ikke blir nervøse.

Så jeg prøver å huske på det og ta hensyn til det.

Jeg er blitt litt småinteressert i en i kullet på studiet mitt, og ble sittende å småkikke på ham i timen i dag. Men så så han plutselig opp fra boken og vi fikk øyekontakt. Jeg skiftet blikkretning i full panikk og kjente jeg ble kjempeflau, men måtte bare late som ingenting.

Er jo egentlig helt idiotisk, da det er mer tydelig at det "er noe" når jeg kikker bort så fort som overhodet mulig, i stedet for å la det gli sakte bort som om blikkene våre bare helt tilfeldig møttes. Kjenner fortsatt på suget i magen bare jeg tenker på det, så sjenert er jeg! Men han er jo såå kjekk, og siden øynene hans er helt vilt vakre var det jo de jeg stirret på. Så da ble det temmelig flaut når det plutselig ble en veldig direkte øyenkontakt...

Anonymous poster hash: d2c21...ad9

Søtt. Men hvorfor er det flaut egentlig?

Om du har lyst å innlede noe mer eller gjøre det enklere for han å gjøre det, så bør ikke du se vekk neste gang, men holde blikket og gi han et smil.

Gud som jeg elsker slike øyeblikk. Dessverre har jeg blitt nesten immun, da jeg er i et miljø hvor det er overflod av kvinner og det ikke går en dag uten smil og blikkontakt.

Endret 2. oktober 2014 av HowardRoark

[AnonymBruker]

Søtt. Men hvorfor er det flaut egentlig?

Om du har lyst å innlede noe mer eller gjøre det enklere for han å gjøre det, så bør ikke du se vekk neste gang, men holde blikket og gi han et smil.

Gud som jeg elsker slike øyeblikk. Dessverre har jeg blitt nesten immun, da jeg er i et miljø hvor det er overflod av kvinner og det ikke går en dag uten smil og blikkontakt.

Det er flaut fordi vi har gått i samme kull i snart 3 år, og det først nå i det siste interessen min for han har oppstått. Jeg tenker derfor at det kan bli veldig rart og kleint om jeg plutselig viser interesse nå, ikke minst dersom det ikke skulle vise seg å være gjensidig (noe det garantert ikke er) mtp. de kommende årene. Grøss!

Selvfølgelig skulle jeg gjerne ønske at det ble til noe med ham, men jeg tror rett og slett ikke jeg våger. Er redd for avvisning, at det skal bli ubehagelig for han, eller at noen syns jeg er teit som innbiller meg at jeg har sjans eller noe. Er så mange bekymringer . Dessuten er adrenalinkicket jeg får under øyekontakt med ham så sterkt at det er vanskelig å tenke klart nok til å eventuelt skulle huske på å holde blikket...

Da er du i grunn heldig. Jeg er jo livredd for å flørte, eller vise noen som helst form for interesse. Temmelig slitsomt, og man kommer jo heller aldri lengre enn dagdrømming

Anonymous poster hash: d2c21...ad9

[Gjest HowardRoark]

Det er flaut fordi vi har gått i samme kull i snart 3 år, og det først nå i det siste interessen min for han har oppstått. Jeg tenker derfor at det kan bli veldig rart og kleint om jeg plutselig viser interesse nå, ikke minst dersom det ikke skulle vise seg å være gjensidig (noe det garantert ikke er) mtp. de kommende årene. Grøss!

Selvfølgelig skulle jeg gjerne ønske at det ble til noe med ham, men jeg tror rett og slett ikke jeg våger. Er redd for avvisning, at det skal bli ubehagelig for han, eller at noen syns jeg er teit som innbiller meg at jeg har sjans eller noe. Er så mange bekymringer . Dessuten er adrenalinkicket jeg får under øyekontakt med ham så sterkt at det er vanskelig å tenke klart nok til å eventuelt skulle huske på å holde blikket...

Da er du i grunn heldig. Jeg er jo livredd for å flørte, eller vise noen som helst form for interesse. Temmelig slitsomt, og man kommer jo heller aldri lengre enn dagdrømming

Anonymous poster hash: d2c21...ad9

Hvem vet, kanskje han tenker nøyaktig det samme om deg?

Dessuten hadde jeg også en ganske smal komfortsone selv, men den har blitt enormt mye større rett og slett ved at jeg har gått ut av den, til tross for at det til tider har generert både adrenalin og nervøsitet. Og hver gang jeg nå møter på noe som gjør meg nervøs, så vet jeg at nettopp det er det jeg må gjøre. Hver eneste gang.

Slik jeg ser det er jeg snart død uansett. Og det er helt uaktuelt at jeg en dag skal sitte og angre på alt jeg hadde lyst å gjøre, men ikke turte å gjøre. Hva tenker du om det?

Til helvete med frykten og til helvete med slike små problemer som dette. Vær villig til å le litt av deg selv og frykten din.

Endret 2. oktober 2014 av HowardRoark

[AnonymBruker]

Hvem vet, kanskje han tenker nøyaktig det samme om deg?

Dessuten hadde jeg også en ganske smal komfortsone selv, men den har blitt enormt mye større rett og slett ved at jeg har gått ut av den, til tross for at det til tider har generert både adrenalin og nervøsitet. Og hver gang jeg nå møter på noe som gjør meg nervøs, så vet jeg at nettopp det er det jeg må gjøre. Hver eneste gang.

Slik jeg ser det er jeg snart død uansett. Og det er helt uaktuelt at jeg en dag skal sitte og angre på alt jeg hadde lyst å gjøre, men ikke turte å gjøre. Hva tenker du om det?

Til helvete med frykten og til helvete med slike små problemer som dette. Vær villig til å le litt av deg selv og frykten din.

Det tviler jeg på

Ja, tenker min smale komfortsone på dette området har litt å gjøre med at jeg var sammen med samme personen fra jeg var 15-24 og slikt sett aldri lærte meg å snakke og å flørte med det motsatte kjønn. Så begynner liksom på et fjortisstadium i en alder av 25 Vet jo at jeg må komme i gang for å komme ut av denne situasjonen, men det oppleves utrooolig vanskelig, særlig med et temmelig lavt selvbilde.

Ja, vi er jo døde hele gjengen snart. Slikt sett er jo dette en bagatell. Og det er mitt ansvar og ingen andres å sørge for at jeg får det jeg ønsker meg her i livet. Så jeg må bli litt flinkere til å handle etter dette

Anonymous poster hash: d2c21...ad9

[AnonymBruker]

Søtt.

Jeg vet ikke om dere sjenerte jenter har planer om å gjøre noe med sjenansen deres, men jeg tenker tilbake på hvordan jeg selv var for en god del år tilbake. Særlig husker jeg en gang en pen jente tok kontakt med meg i USA og jeg rett og slett ikke visste hva jeg skulle gjøre fordi det var så uvant. Ja, jeg ble nervøs og satt ut.

Tror kanskje mennesker har en tendens til å tenke at alle er akkurat som de selv, så det kan kanskje være lett for meg å glemme at andre faktisk kan bli nervøse i situasjoner hvor jeg selv ikke er det. I tillegg det at jenter kan bli nervøse rundt meg, noe som tidligere var en absurd tanke for min del. Jeg har også tidligere feilaktig tenkt at jenter ikke blir nervøse.

Så jeg prøver å huske på det og ta hensyn til det.

Jeg var enda verre før, så heldigvis er det i ferd med å komme seg. Men å tenke at noen kan like meg så godt at de faktisk blir forelska, det er nesten en absurd tanke for meg. Har opplevd så lite initiativ fra menn, at jeg en stund ga litt opp. Nå er jeg vannvittig forelska i en mann, og jeg har aldri hatt så sterke følelser for noen. Har bestemt meg for at nå skal jeg ikke gi opp, for han her vil jeg ha! Så sjenertheten får bare gå og legge seg en stund

Anonymous poster hash: 88263...daa

[Chicken!]

Slet litt med sjenanse før, og hadde bl.a. problemer med å holde blikkontakt osv med gutter (spesielt jeg likte/syntes var kjekke). Hos meg tror jeg det var mest pga litt dårlig selvtillit, men nå når jeg fått litt bedre selvtillit går sjanansen nesten over av seg selv. Tør fortsatt f.eks ikke å spørre en gutt om hans tlfnr, men kan f eks tilby han mitt ("Hvis du vil kan du få nummeret mitt så kan vi snakkes siden"), og har funnet ut at livet er mye morsommere nå enn før :D

Hvis denne jenta også har dårlig selvtillit, kan det kanskje hjelpe med å gi henne komplementer? Ikke overdriv, men syntes du f eks hun er fin på håret eller har en fin latter, si det.

Hos meg var også sjanansen værst da jeg ikke kjente gutten og/eller ikke var trygg på han. Regner med at hun evt kommer til å slappe litt mer av etter de første datene.

Lykke til!

[AnonymBruker]

Slet litt med sjenanse før, og hadde bl.a. problemer med å holde blikkontakt osv med gutter (spesielt jeg likte/syntes var kjekke). Hos meg tror jeg det var mest pga litt dårlig selvtillit, men nå når jeg fått litt bedre selvtillit går sjanansen nesten over av seg selv. Tør fortsatt f.eks ikke å spørre en gutt om hans tlfnr, men kan f eks tilby han mitt ("Hvis du vil kan du få nummeret mitt så kan vi snakkes siden"), og har funnet ut at livet er mye morsommere nå enn før :D

Hvis denne jenta også har dårlig selvtillit, kan det kanskje hjelpe med å gi henne komplementer? Ikke overdriv, men syntes du f eks hun er fin på håret eller har en fin latter, si det.

Hos meg var også sjanansen værst da jeg ikke kjente gutten og/eller ikke var trygg på han. Regner med at hun evt kommer til å slappe litt mer av etter de første datene.

Lykke til!

Pleier også å "tilby" gutter nummeret mitt

Anonymous poster hash: 19095...415

[Gjest HowardRoark]

Det tviler jeg på

Ja, tenker min smale komfortsone på dette området har litt å gjøre med at jeg var sammen med samme personen fra jeg var 15-24 og slikt sett aldri lærte meg å snakke og å flørte med det motsatte kjønn. Så begynner liksom på et fjortisstadium i en alder av 25 Vet jo at jeg må komme i gang for å komme ut av denne situasjonen, men det oppleves utrooolig vanskelig, særlig med et temmelig lavt selvbilde.

Ja, vi er jo døde hele gjengen snart. Slikt sett er jo dette en bagatell. Og det er mitt ansvar og ingen andres å sørge for at jeg får det jeg ønsker meg her i livet. Så jeg må bli litt flinkere til å handle etter dette

Anonymous poster hash: d2c21...ad9

Det er bare å begynne!

All erfaring er god erfaring og gjør deg bedre rustet for fremtiden i lignende situasjoner.

Ja, bekymringene dine er en bagatell, men de holder deg vekke fra noe som potensielt kan bli en stor ting i livet ditt.

Lykke til!

Jeg var enda verre før, så heldigvis er det i ferd med å komme seg. Men å tenke at noen kan like meg så godt at de faktisk blir forelska, det er nesten en absurd tanke for meg. Har opplevd så lite initiativ fra menn, at jeg en stund ga litt opp. Nå er jeg vannvittig forelska i en mann, og jeg har aldri hatt så sterke følelser for noen. Har bestemt meg for at nå skal jeg ikke gi opp, for han her vil jeg ha! Så sjenertheten får bare gå og legge seg en stund

Anonymous poster hash: 88263...daa

Ja, jeg synes lenge det var en absurd tanke selv og hadde lenge problemer med å innse at jenter liker meg. Fortsatt tror jeg ikke helt på det og særlig ikke når det er noen jeg faktisk liker, men jeg gir faen og kjører på uansett.

Lykke til.

Hvis denne jenta også har dårlig selvtillit, kan det kanskje hjelpe med å gi henne komplementer? Ikke overdriv, men syntes du f eks hun er fin på håret eller har en fin latter, si det.

Hos meg var også sjanansen værst da jeg ikke kjente gutten og/eller ikke var trygg på han. Regner med at hun evt kommer til å slappe litt mer av etter de første datene.

Lykke til!

Aldri i livet om hun hadde gitt meg nummeret sitt. Seriøst. Har opplevd at jenter tilbyr nummeret sitt, men det er alltid ute på byen eller noen få ganger når jeg har fått en lapp på pulten min på lesesalen.

Jeg har veldig lyst å gi henne komplimenter, men jeg gir det kun når du føles naturlig og jeg tror det hadde skremt henne om et hadde kommet ut av det blå.

Hun har en nydelig latter, så kanskje jeg skal nevne det neste gang jeg ser henne.

[Gjest HowardRoark]

Spørsmål:

Om en fremmed mann jevnlig smiler til deg og holder øyekontakt, for så å begynne å hilse på deg og senere stopper og snakker med deg når han ser deg - ville du sett på dette som interesse eller er han bare sosial?

Jeg har dessverre vært utilgjengelig den siste tiden, så jeg har ikke fått muligheten til å møte på henne og det går fort en uke til. Håper ingen prøver seg i mitt fravær. Var nesten fristet til å legge henne til på Facebook, men jeg kan bare ikke gjøre det. Det må skje i virkeligheten.

[AnonymBruker]

Spørsmål:

Om en fremmed mann jevnlig smiler til deg og holder øyekontakt, for så å begynne å hilse på deg og senere stopper og snakker med deg når han ser deg - ville du sett på dette som interesse eller er han bare sosial?

Jeg har dessverre vært utilgjengelig den siste tiden, så jeg har ikke fått muligheten til å møte på henne og det går fort en uke til. Håper ingen prøver seg i mitt fravær. Var nesten fristet til å legge henne til på Facebook, men jeg kan bare ikke gjøre det. Det må skje i virkeligheten.

Jeg hadde nok håpet at det var interesse og kanskje tenkt litt i de baner. Men jeg er nok litt sånn at jeg må bli fortalt at noen er interessert i meg for at jeg virkelig skal tro på det.

Kult at du vil ta det i virkeligheten! Psyker meg selv opp til å gjøre det samme snart

Anonymous poster hash: 88263...daa

[Gjest HowardRoark]

Jeg hadde nok håpet at det var interesse og kanskje tenkt litt i de baner. Men jeg er nok litt sånn at jeg må bli fortalt at noen er interessert i meg for at jeg virkelig skal tro på det.

Kult at du vil ta det i virkeligheten! Psyker meg selv opp til å gjøre det samme snart

Anonymous poster hash: 88263...daa

Ja, det må skje i virkeligheten føler jeg, men frykter at hun er opptatt innen jeg ser henne igjen. Godt mulig hun alt er opptatt.

Du også? Du vet at jenter ikke gjør sånt?

[AnonymBruker]

Ja, det må skje i virkeligheten føler jeg, men frykter at hun er opptatt innen jeg ser henne igjen. Godt mulig hun alt er opptatt.

Du også? Du vet at jenter ikke gjør sånt?

Haha, stemmer Men skal det skje noe her, er det jeg som må ta initiativ. Så da får det bare være at jeg er jente

Anonymous poster hash: 88263...daa

[Gjest HowardRoark]

Det er virkelig ikke enkelt å lese sjenerte jenter, men jeg mistenker at hun egentlig ikke er så interessert. Eller så er hun virkelig sjenert, men jeg får ikke helt det til å stemme heller.

[Gjest Haaploes]

Venner av meg stusser ofte over at jeg er så mye varmere, ler mer og er generelt mer avslappet rundt dem enn i nye settinger. Spesielt i situasjoner som auditorium, seminarsamlinger og store lunsjbord kan jeg trekke meg langt inn i skallet mitt og bli ekstremt klein. Kjæresten min snakker om "offisielle Carali" og "uoffisielle Carali", der han mener at han er den eneste som egentlig kjenner sistnevnte.

Han sendte en FB-melding etter at vi hadde sittet i samme sofakrok en hel kveld, og sakte, men sikkert utviklet ting seg videre. Det skal sies at på ett tidspunkt spurte han om jeg faktisk var interessert, iom at jeg aldri tok kontakt først. I mitt hode handlet det bare om at jeg ikke ville være til bry - det var det teiteste han hadde hørt noen gang.

Men ja, jeg klassifiserer meg selv som en sjenert jente rundt mennesker jeg ikke kjenner, spesielt hvis det er mennesker jeg har lyst til å imponere. Nøkkelordene er tid, omsorg og pågangsmot for å få meg i tale, tror jeg

[Gjest HowardRoark]

Spesielt i situasjoner som auditorium, seminarsamlinger og store lunsjbord kan jeg trekke meg langt inn i skallet mitt og bli ekstremt klein.

Men ja, jeg klassifiserer meg selv som en sjenert jente rundt mennesker jeg ikke kjenner, spesielt hvis det er mennesker jeg har lyst til å imponere. Nøkkelordene er tid, omsorg og pågangsmot for å få meg i tale, tror jeg

Selv om du er sammen med venninnene dine i en fullsatt kantine?

Det jeg synes er frustrerende med min sjenerte jente er at jeg opplever det som vanskelig å forstå om hun ønsker mer kontakt eller ikke. De gangene jeg har stoppet opp for å snakke med henne synes jeg hun har virket veldig glad for å snakke med meg og hun har også engasjert seg i samtalen og spurt spørsmål i retur. Men i ettertid sitter jeg igjen med følelsen av at hun ignorerer meg. I hvert fall de gangene vi har vært nær hverandre i det siste og når hun er sammen med venninner. Hun inviterer i hvert fall ikke direkte til mer kontakt, men jeg skjønner jo at det kan være vanskelig.

Samtidig kan det jo være at hun tenker jeg bare har vært hyggelig og at jeg ikke mente noe mer enn bare det. Hun har sikkert sett meg sammen med andre jenter også, så det kan jo være at det gjør henne usikker. Eller så er det hennes måte å si at hun er totalt uinteressert.

Men det er mulig jeg overanalyserer. Jeg har dog ikke lyst å påtvinge meg noen mitt nærvær om det ikke er ønsket. Er ikke alltid så lett for oss menn heller dette og når vi ikke får noe hjelp på veien blir det ikke enklere. Men det er et eller annet ved henne jeg liker veldig godt, så jeg har ikke resignert enda.

[AnonymBruker]

Selv om du er sammen med venninnene dine i en fullsatt kantine?

Det jeg synes er frustrerende med min sjenerte jente er at jeg opplever det som vanskelig å forstå om hun ønsker mer kontakt eller ikke. De gangene jeg har stoppet opp for å snakke med henne synes jeg hun har virket veldig glad for å snakke med meg og hun har også engasjert seg i samtalen og spurt spørsmål i retur. Men i ettertid sitter jeg igjen med følelsen av at hun ignorerer meg. I hvert fall de gangene vi har vært nær hverandre i det siste og når hun er sammen med venninner. Hun inviterer i hvert fall ikke direkte til mer kontakt, men jeg skjønner jo at det kan være vanskelig.

Samtidig kan det jo være at hun tenker jeg bare har vært hyggelig og at jeg ikke mente noe mer enn bare det. Hun har sikkert sett meg sammen med andre jenter også, så det kan jo være at det gjør henne usikker. Eller så er det hennes måte å si at hun er totalt uinteressert.

Men det er mulig jeg overanalyserer. Jeg har dog ikke lyst å påtvinge meg noen mitt nærvær om det ikke er ønsket. Er ikke alltid så lett for oss menn heller dette og når vi ikke får noe hjelp på veien blir det ikke enklere. Men det er et eller annet ved henne jeg liker veldig godt, så jeg har ikke resignert enda.

Jeg er sjenert og synes det er vanskelig å skjønne at noen kan være interesserte i meg. Hadde jeg vært jenta du snakker om og sett deg sammen med andre jenter, hadde jeg tenkt at de var mye finere enn meg og utelukket at du kunne vært interessert. Så "enkelt" kan det (dessverre) være

Synes det er flott at du ikke vil gi opp! Noen må jobbes litt ekstra for

Anonymous poster hash: 88263...daa

[Gjest HowardRoark]

Jeg er sjenert og synes det er vanskelig å skjønne at noen kan være interesserte i meg. Hadde jeg vært jenta du snakker om og sett deg sammen med andre jenter, hadde jeg tenkt at de var mye finere enn meg og utelukket at du kunne vært interessert. Så "enkelt" kan det (dessverre) være

Synes det er flott at du ikke vil gi opp! Noen må jobbes litt ekstra for

Anonymous poster hash: 88263...daa

Jeg har også problemer med å innse at noen er interessert i meg. Blir like overrasket hver gang!

De jentene jeg omgås der er ganske pene, men jeg synes selvsagt hun er langt penere. Dessuten ser jeg bare på de som venner, men det kan jo kanskje se annerledes ut utad. Uansett er vel ikke dette en grunn til å eventuelt overse meg?

Nå er det jo ikke sikkert hun gjør det heller, men jeg må innrømme at jeg har fått litt den følelsen og nesten tenker at jeg burde tatt et hint og la henne være i fred.