Positive opplevelser med helsevesenet

[AnonymBruker]

Synes det kan være godt å få frem litt av det positive også, jeg har noen jeg vil rose for god hjelp.

Har slitt med depresjon helt fra ungdommen, men da jeg var veldig lukket fikk jeg lite hjelp og oppfølging. Da jeg til slutt som voksen gikk til fastlegen og ba om henvisining til psykolog ga han meg henvisining, men ba meg slå opp i gule sider og finne meg psykolog der. I min situasjon var det det siste jeg følte at jeg klarte.

Men over til rosen.

Jeg byttet fastlege pga flytting, og hadde ikke så store forhåpninger etter den gamle. Så gikk jeg helt under, og måtte kreke meg avgårde og be om hjelp. Fikk akuttime og møtte opp. Inne hos legen hostet jeg opp alt sammen i en salig røre av snørr og tårer. Han lyttet til meg. Han tok seg tid til å snakke med meg om hvordan jeg hadde det. Før jeg forlot kontoret den dagen var jeg henvist til DPS, og hadde fått ny time hos han om det par dager. Lang historie kort: Han satte meg opp til time minst to ganger i uken frem til jeg begynte hos DPS (flere måneder!). Timene kunne vare helt opp til en klokketime, helt til jeg fikk sagt det jeg trengte. Jeg fikk til og med et telefonnummer jeg kunne nå han på hele døgnet fordi han var bekymret for at jeg kunne skade meg selv. Ringte så klart aldri, men for en flott tanke!

Fantastiske fantastiske lege!!

Så tok vikariatet hans slutt, og jeg fikk en annen fastlege. Hadde sluttet på DPS, fordi jeg var så flink til å late som om alt var bra (Psykologen virket så fornøyd når det jeg bedre, og jeg ville instinktivt glede henne. Bjørnetjeneste de lux).

Denne gangen var jeg riktig langt nede. Vendte meg til fastlegen igjen, og gruet for om den nye legen ville hjelpe meg. Ramlet igjen inn på legekontoret i en ball av snørr og tårer. Sa rett ut av jeg tenkte på å ta livet av meg. Og ble tatt alvorlig igjen....!!!! Før jeg gikk fra kontoret var jeg henvist akutteamet på DPS, og jeg fikk time på dagen. Han hadde meg oppsatt på jevnlige timer mens jeg kom meg.

Og akutteamet på DPS også. De satt med meg og snakket rolig inn på problemene og holdt meg i ro med kaffe og samtale når jeg fikk lyst til å gripe jakka og springe ut. De tilbød meg innleggelse, og viste respekt når jeg takket nei. De kontaktet samboeren min og ba han passe ekstra godt på meg, og sørge for at jeg fikk i meg medisinen min.

De hadde helt sikkert rett i at jeg burde vært innlagt. Jeg hadde nesten ikke sovet på måneder og var helt på felgen. Men for meg ville det bety å miste den siste tryggheten og kontrollen jeg hadde, og de hjalp meg å finne en annen løsning.

Nå er jeg bra, og har vært det i flere år. Jeg er så takknemlig for all den gode hjelpen jeg fikk.

Anonymous poster hash: 91db7...039

[Gjest iGirl]

Flott å lese at du føler deg ivaretatt av både fastlegen og DPS.

[AnonymBruker]

Jepp. Håper andre har hatt positive opplevelser å dele også.

Som regel hører man bare om det negative, og det kan skremme livet av noen og en hver.

Tenkte å få inn litt andre nyanser også

Anonymous poster hash: 91db7...039

[AnonymBruker]

Få se her, hmmm... Var det når jeg ble født med keisersnitt og legen skar så dypt at han kuttet i siden på ansiktet mitt så jeg har et arr som følger meg for resten av livet? Nei.

Var det når jeg ble påkjørt som ni-åring, fikk hele ansiktet mitt revet opp, legen fikk beskjed om at jeg var resistent mot medisiner og derfor trengte større dose sovemedisiner enn normalt? Nei, da fikk jeg så lite at jeg våknet med en gang legen åpnet døren for å komme inn i rommet igjen for å ta meg med til operasjonsrommet. Var det når legen lappet meg sammen igjen, sydde igjen hullet i kinnet mitt og kuttet i pannen? Nei, da sydde han med feil tråd (min mor er sykepleier) slik at jeg fikk en gråfarge som satt der for evig.

Men en positiv opplevelse var da jeg fikk kosmetisk kirurgi for å fjerne de arrene, den fargen, som ble igjen etter tråden som legen brukte den gangen. Men det var ikke i Norge, det var i et annet land. Hurra for helsevesenet i utlandet!

Var det når jeg som 21-åring tok en overdose paracet i håp om å ende mitt liv? Nei, da fikk jeg noen form for anti-toksider jeg ikker husker navnet på gjennom iv, siden ble jeg overført til akuttpsyk hvor jeg ble plassert i flere dager uten å få vite noe om når jeg ble utskrevet eller hvor lenge jeg skulle være der. Jeg måtte fortelle min livshistorie for i alt tre forskjellige leger. Den fjerde forsto meg når jeg klaget på situasjonen og sa at hun kunne skrive meg ut på dagen, men lurte på om jeg ikke ville være der bare en dag til? Nei, ikke h... heller! Det var jernstenger for vinduene så vinduene ikke kunne åpnes. Og etter å ha vært der i en ukes tid så holdt jeg på å bli så gal at jeg for fullt alvor vurderte å kjøre hodet mitt gjennom et vindu bare for at det skulle skje noe. Jeg husker også muskelbunten som heldigvis bare jobbet der en kveld jeg var der som slo av tv'en en kveld ved 20-tiden og sa med et glis at nå var det leggedags, med et håp om at noen ville motsette seg. Det var tydelig at den personen var der bare fordi vedkommende fant glede i å tråkke på svake mennesker i utsatte situasjoner, ikke fordi vedkommende ønsket å hjelpe noen. Husker han heiet på nyhetene før på kvelden på folk som kriget og drepte hverandre, han håpet at de fikk drept mange - husker ikke hvem.

Var det når jeg gikk til en psykiatrisk sykepleier og hadde en samtale i en og en halv time etter den episoden? Nei, han pratet i mer enn 70 av de minuttene og fortalte meg sin livshistorie, om hvordan han hadde kommet fra krigen i Jugoslavia og egentlig skulle til en kusine, fetter, eller et eller annet, som bodde i Canada, men så endte vedkommende her av noen årsak jeg ikke husker lenger. Etter å ha betalt for den timen følte jeg meg snytt og satt igjen med et inntrykk av at sykepleieren hadde et større behov for å få psykisk omsorg enn jeg hadde.

Var det når jeg et halvannet år senere gikk til lege for å få henvising til psykolog? Nei, legen var helt apatisk men skrev nå en henvisning til meg. Noen psykolog fikk jeg ikke. I stedet fikk jeg gå til en psykiatrisk sykepleier. Hvor jeg gikk i et halvt år før Trygdekontoret ønsket en uttalelse i sammenheng med en trygdesøknad gjennom A-Etat. Hos A-Etat pratet jeg med en arbeidspsykolog som var en fantastisk fin fyr! Han var både forståelsesfull overfor meg og optimistisk. Men A-Etat er jo ikke en del av helsevesenet så kan ikke gi helsevesenet æren for det.

Etter at Trygdekontoret maste så fikk jeg prate med en psykolog. I en time og et kvarter. Han stilte en diagnose på meg. Først flere år senere fikk jeg lest diagnosen og epikrisen hos trygdekontoret. Rent tilfeldigvis. Det var egentlig noe annet papir jeg var der og spurte om og de åpnet mappen min på et kontor sammen med meg. Der lå epikrisen og jeg ble nysgjerrig på om jeg fikk lese den. Ja, ikke bare det, jeg fikk en kopi av den så jeg kunne ta den med meg.

Det viste seg at psykologen hadde skrevet om på den livshistorie jeg fortalte han for å få meg til å passe inn i en diagnose som var helt feil. Så nei, det var ikke den gangen heller.

Var det når jeg ble lagt inn på en psykiatrisk institusjon? Nei, der ble jeg behandlet som et utskudd. Ikke fikk jeg prate med noen psykolog, ikke fikk jeg pratet med noen om mine følelser, opplevelser, fra før jeg kom inn der. Jeg skulle bare skrive ned de tanker jeg hadde om det jeg opplevde der i løpet av uken og fortelle det på et ukesmøte en gang i uken. Men noen behandling ut over det fikk jeg ikke. Jeg ble benyttet som gratis arbeidskraft til å bygge på noe byggeprosjekt i stedet på eiendommen til han som eide bygningene og grunnen som denne institusjonen var på. Pasientene som slet om natten med tanker, som trengte noen å sove med, ble ikke henvist til nattevakten for å prate med vedkommende, de fikk i stedet utskrevet sovemedisiner av psykiatrikeren. Jeg ble utskrevet uten noen form for bedring, mot min vilje. Så nei, det var ikke den gangen heller.

Var det den gangen jeg ble henvist til psykolog av psykisk helse her jeg bor - fordi de mente at det at jeg klagde på en av deres medarbeidere var et tydelig tegn på at jeg hadde asperger? Nei.

Var det den gangen psykologen undersøkte meg for å se om jeg hadde asperger? Nei, for psykologen konkluderte med at jeg ikke hadde asperger men siden han ikke fant noen annen diagnose som passet så skrev han at jeg hadde asperger likevel. Det står det ordrett i epikrisen. Min fastlege skjønner ikke bæret av epikrisen og mener den er verdiløs.

Var det etter det, når jeg gikk til en psykolog i litt over et halvt år for å få hjelp med det jeg sliter med? Nei, for den psykologen skjønte ikke alvoret i min situasjon, lo av meg og gjorde det klart gang på gang at vedkommende ikke skjønte hva jeg slet med. Vedkommende oppfattet meg som syk men frisk samtidig. Når jeg uteble en gang kalte han meg ikke inn til flere timer. Etter det etterlyste psykisk helse en epikrise fra han, på vegne av det som nå het NAV. Der, endelig, fikk jeg korrekt diagnose. I tillegg gjorde vedkommende det klart for psykisk helse, ikke i epikrisen men gjennom samtale med dem, at vedkommende ikke var vant ved å jobbe med pasienter som har så alvorlig diagnose som min. Vedkommende pleide bare å jobbe med folk som trengte hjelp med å holde ro under taler og lignende.

Men jeg fikk altså endelig min diagnose. DET var jeg glad for! Og det kan jeg takke helsevesenet for!

Anonymous poster hash: 710e0...0fa

[AnonymBruker]

Jeg har fulgt to av mine nærmeste gjennom alvorlige kreftbehandlinger og jeg er full av takknemlighet og beundring for de flotte legene og sykepleierne vi har truffet på.

De har vanvittig travle arbeidsdager, men har allikevel alltid tid til å prate og svare på spørsmål. Har de vært travel opptatt på dagtid så har de ringt oss opp på kveldstid

Anonymous poster hash: a4bdf...93e

[AnonymBruker]

Jeg har en veldig hyggelig og forståelsesfull lege. Hun spør om andre ting jeg har vært inne for, og lurer oppriktig hvordan det går. Jeg sliter psykisk og hun er alltid interessert i å hjelpe og tviler ikke på meg når jeg forteller henne om ting.

Har også gode opplevelser med dps her. Alltid hyggelige og profesjonelle

Må også ta med gynekologen jeg var til da jeg skulle sette inn spiral. Jeg var mildt sagt nervøs da jeg kom dit, men ble veldig beroliget for alt virket bare så naturlig. Jan pratet i vei og vil nesten kunne si at det var litt koselig der haha. Han fortalte meg også med stor entusiasme at det stod veldig bra til inni der. Ikke på en slesk måte, men på en måte som gjorde at jeg forstod at han var engasjert i faget sitt

Anonymous poster hash: 153f1...387

[AnonymBruker]

Har dessverre ikke noe positivt å komme med men godt deler av helsevesenet fungerer litt i allefall.

Anonymous poster hash: f21a0...9ed

[AnonymBruker]

Har vært hos sommervikar for fastlegen og ble til og med oppringt etter timen fordi hun hadde tenkt på meg og diskutert meg med kollega og de hadde konkludert med at jeg burde få en medisin til.

Det var fint og positivt synes jeg.

Anonymous poster hash: 94961...7da

[AnonymBruker]

Få se her, hmmm... Var det når jeg ble født med keisersnitt og legen skar så dypt at han kuttet i siden på ansiktet mitt så jeg har et arr som følger meg for resten av livet? Nei.

Var det når jeg ble påkjørt som ni-åring, fikk hele ansiktet mitt revet opp, legen fikk beskjed om at jeg var resistent mot medisiner og derfor trengte større dose sovemedisiner enn normalt? Nei, da fikk jeg så lite at jeg våknet med en gang legen åpnet døren for å komme inn i rommet igjen for å ta meg med til operasjonsrommet. Var det når legen lappet meg sammen igjen, sydde igjen hullet i kinnet mitt og kuttet i pannen? Nei, da sydde han med feil tråd (min mor er sykepleier) slik at jeg fikk en gråfarge som satt der for evig.

Men en positiv opplevelse var da jeg fikk kosmetisk kirurgi for å fjerne de arrene, den fargen, som ble igjen etter tråden som legen brukte den gangen. Men det var ikke i Norge, det var i et annet land. Hurra for helsevesenet i utlandet!

Var det når jeg som 21-åring tok en overdose paracet i håp om å ende mitt liv? Nei, da fikk jeg noen form for anti-toksider jeg ikker husker navnet på gjennom iv, siden ble jeg overført til akuttpsyk hvor jeg ble plassert i flere dager uten å få vite noe om når jeg ble utskrevet eller hvor lenge jeg skulle være der. Jeg måtte fortelle min livshistorie for i alt tre forskjellige leger. Den fjerde forsto meg når jeg klaget på situasjonen og sa at hun kunne skrive meg ut på dagen, men lurte på om jeg ikke ville være der bare en dag til? Nei, ikke h... heller! Det var jernstenger for vinduene så vinduene ikke kunne åpnes. Og etter å ha vært der i en ukes tid så holdt jeg på å bli så gal at jeg for fullt alvor vurderte å kjøre hodet mitt gjennom et vindu bare for at det skulle skje noe. Jeg husker også muskelbunten som heldigvis bare jobbet der en kveld jeg var der som slo av tv'en en kveld ved 20-tiden og sa med et glis at nå var det leggedags, med et håp om at noen ville motsette seg. Det var tydelig at den personen var der bare fordi vedkommende fant glede i å tråkke på svake mennesker i utsatte situasjoner, ikke fordi vedkommende ønsket å hjelpe noen. Husker han heiet på nyhetene før på kvelden på folk som kriget og drepte hverandre, han håpet at de fikk drept mange - husker ikke hvem.

Var det når jeg gikk til en psykiatrisk sykepleier og hadde en samtale i en og en halv time etter den episoden? Nei, han pratet i mer enn 70 av de minuttene og fortalte meg sin livshistorie, om hvordan han hadde kommet fra krigen i Jugoslavia og egentlig skulle til en kusine, fetter, eller et eller annet, som bodde i Canada, men så endte vedkommende her av noen årsak jeg ikke husker lenger. Etter å ha betalt for den timen følte jeg meg snytt og satt igjen med et inntrykk av at sykepleieren hadde et større behov for å få psykisk omsorg enn jeg hadde.

Var det når jeg et halvannet år senere gikk til lege for å få henvising til psykolog? Nei, legen var helt apatisk men skrev nå en henvisning til meg. Noen psykolog fikk jeg ikke. I stedet fikk jeg gå til en psykiatrisk sykepleier. Hvor jeg gikk i et halvt år før Trygdekontoret ønsket en uttalelse i sammenheng med en trygdesøknad gjennom A-Etat. Hos A-Etat pratet jeg med en arbeidspsykolog som var en fantastisk fin fyr! Han var både forståelsesfull overfor meg og optimistisk. Men A-Etat er jo ikke en del av helsevesenet så kan ikke gi helsevesenet æren for det.

Etter at Trygdekontoret maste så fikk jeg prate med en psykolog. I en time og et kvarter. Han stilte en diagnose på meg. Først flere år senere fikk jeg lest diagnosen og epikrisen hos trygdekontoret. Rent tilfeldigvis. Det var egentlig noe annet papir jeg var der og spurte om og de åpnet mappen min på et kontor sammen med meg. Der lå epikrisen og jeg ble nysgjerrig på om jeg fikk lese den. Ja, ikke bare det, jeg fikk en kopi av den så jeg kunne ta den med meg.

Det viste seg at psykologen hadde skrevet om på den livshistorie jeg fortalte han for å få meg til å passe inn i en diagnose som var helt feil. Så nei, det var ikke den gangen heller.

Var det når jeg ble lagt inn på en psykiatrisk institusjon? Nei, der ble jeg behandlet som et utskudd. Ikke fikk jeg prate med noen psykolog, ikke fikk jeg pratet med noen om mine følelser, opplevelser, fra før jeg kom inn der. Jeg skulle bare skrive ned de tanker jeg hadde om det jeg opplevde der i løpet av uken og fortelle det på et ukesmøte en gang i uken. Men noen behandling ut over det fikk jeg ikke. Jeg ble benyttet som gratis arbeidskraft til å bygge på noe byggeprosjekt i stedet på eiendommen til han som eide bygningene og grunnen som denne institusjonen var på. Pasientene som slet om natten med tanker, som trengte noen å sove med, ble ikke henvist til nattevakten for å prate med vedkommende, de fikk i stedet utskrevet sovemedisiner av psykiatrikeren. Jeg ble utskrevet uten noen form for bedring, mot min vilje. Så nei, det var ikke den gangen heller.

Var det den gangen jeg ble henvist til psykolog av psykisk helse her jeg bor - fordi de mente at det at jeg klagde på en av deres medarbeidere var et tydelig tegn på at jeg hadde asperger? Nei.

Var det den gangen psykologen undersøkte meg for å se om jeg hadde asperger? Nei, for psykologen konkluderte med at jeg ikke hadde asperger men siden han ikke fant noen annen diagnose som passet så skrev han at jeg hadde asperger likevel. Det står det ordrett i epikrisen. Min fastlege skjønner ikke bæret av epikrisen og mener den er verdiløs.

Var det etter det, når jeg gikk til en psykolog i litt over et halvt år for å få hjelp med det jeg sliter med? Nei, for den psykologen skjønte ikke alvoret i min situasjon, lo av meg og gjorde det klart gang på gang at vedkommende ikke skjønte hva jeg slet med. Vedkommende oppfattet meg som syk men frisk samtidig. Når jeg uteble en gang kalte han meg ikke inn til flere timer. Etter det etterlyste psykisk helse en epikrise fra han, på vegne av det som nå het NAV. Der, endelig, fikk jeg korrekt diagnose. I tillegg gjorde vedkommende det klart for psykisk helse, ikke i epikrisen men gjennom samtale med dem, at vedkommende ikke var vant ved å jobbe med pasienter som har så alvorlig diagnose som min. Vedkommende pleide bare å jobbe med folk som trengte hjelp med å holde ro under taler og lignende.

Men jeg fikk altså endelig min diagnose. DET var jeg glad for! Og det kan jeg takke helsevesenet for!

Anonymous poster hash: 710e0...0fa

Du måtte få frem all det negative i en tråd som skulle være positivt ladet?

Anonymous poster hash: 9bfda...ea5

[AnonymBruker]

Du måtte få frem all det negative i en tråd som skulle være positivt ladet?

Anonymous poster hash: 9bfda...ea5

Det er viktig å sette ting i perspektiv for at en skal kunne forstå det positive, ja.

Anonymous poster hash: 710e0...0fa

[AnonymBruker]

Det er viktig å sette ting i perspektiv for at en skal kunne forstå det positive, ja.

Anonymous poster hash: 710e0...0fa

Nå er det faktisk en tråd her med motsatt fortegn. Bruk den du.

Anonymous poster hash: 91db7...039

[AnonymBruker]

Nå er det faktisk en tråd her med motsatt fortegn. Bruk den du.

Anonymous poster hash: 91db7...039

Den handler om de negative opplevelsene. Jeg tenkte jeg skulle skrive om de positive opplevelsene jeg hadde.

Du vet, en pessimist sier, "nei, nå kan det ikke bli verre". En optimist sier at, "jo da, det kan det!". Jeg er en optimist.

Anonymous poster hash: 710e0...0fa

[AnonymBruker]

Den handler om de negative opplevelsene. Jeg tenkte jeg skulle skrive om de positive opplevelsene jeg hadde.

Du vet, en pessimist sier, "nei, nå kan det ikke bli verre". En optimist sier at, "jo da, det kan det!". Jeg er en optimist.

Anonymous poster hash: 710e0...0fa

Men da kunne du ha delt opp innlegget ditt.Tatt alt det negative(som mesteparten av tråden din innholdt) der,og det positive her. Og den første delen handlet ikke gang om det norske helsevesnet.Og du forstår vel at det er det det er snakk om her.

Anonymous poster hash: 9bfda...ea5

[AnonymBruker]

Min fantastiske fastlege som jobbet hardt for å gi meg diagnose slik at jeg kunne starte å leve ordentlig igjen.

Anonymous poster hash: 24a01...64c

[Gjest brutal_mann]

Har kun positive opplevelser med sykehusene. Fastlengene litt mer variabelt. Sykepleierne på det lokale universitetssykehuset har imponert meg veldig. At de klarer å jobbe med det humøret og den omsorgen som de gjør gir jeg dem all honnør for.

[mandel92]

Jeg har og en fantastisk fastlege. Jeg skal flytte fra hjembyen nå snart, og utrolig kjipt å ikke ha han som fastlege lenger.

Har slitt psykisk og han har alltid tatt meg på alvor og sørget for at jeg har fått ordentlig hjelp. De fleste jeg har møtt på i helsevesent har jeg hatt en positiv erfaring med, jeg har noen negative også, men det er heller unntaket. Jeg er så utrolig takknemlig for all hjelpen jeg har fått og hadde nok ikke vært der jeg er i dag uten den hjelpen

[AnonymBruker]

Fantastisk flotte opplevelser hos privat tannlege som voksen... i motsetning til opplevelser hos off. tannklinikk som barn...

Anonymous poster hash: b04c5...f2f

[AnonymBruker]

Har fått omfattende livreddene behandling 2 ganger så alt annet blir bagateller for meg.

Anonymous poster hash: bada9...648

[Silfen]

Sykepleierne på barneklinikken var helt fantastiske. Skikkelige gode medmennesker.

Ellers har jeg vært mest fornøyd med privat helsehjelp. Blant annet gått til privat jordmor og det er absolutt verdt det.

[AnonymBruker]

Jeg har en fantastisk fastlege. Dette året har han hatt en vikar og jeg var veeeldig skeptisk når jeg fikk vite det. Men han er om mulig, enda mer fantastisk. Så omsorgsfull og tar seg god tid, helt utrolig!

Anonymous poster hash: 188a4...ead