Føler meg ødelagt

[AnonymBruker]

Beklager langt innlegg, men håper dere orker å lese det likevel.

 

Jeg føler meg helt ødelagt. Har på følelsen at jeg har gjort et eller annet som gjør at noe overnaturlig vil straffe meg. Jeg er 21 år og har allerede mistet to personer ++ som har betydd veldig mye for meg, og jeg er helt overbevist om at det er for at livet mitt skal bli så surt som mulig.

 

Har ei tante som alltid har stilt opp for meg og sett hvordan jeg har hatt det. Sist jeg møtte henne sa hun at hun ikke skjønte at jeg kunne være så sterk etter alt jeg har opplevd, siden det alltid har vært noe, og fordi jeg måtte bli voksen så tidlig.

 

Da jeg var 8-9 år ble jeg utsatt for seksuelt overgrep av faren til en tidligere kompis av meg. Han tok på meg nedentil og da jeg sa "nei" og "slutt", tok han hånda innenfor trusa mi og begynte. Den dag i dag klarer jeg ikke at gutter er borti meg der nede med fingrene. 

______________________

 

Da jeg var 15 år tok en kompis av meg livet sitt ved å hoppe på toget. Han var 17 år da. Jeg var veldig forelsket i han, men turte ikke si noe til han fordi han var noen år eldre enn meg, noe jeg angrer forferdelig mye på den dag i dag.

Dette gjør at jeg har begynt å si at jeg er glad i folk litt for ofte, bare for at de skal vite at jeg faktisk er det før det er for sent. Samtidig er jeg veldig forsiktig med å la folk bli glad i meg, er ofte ikke meg selv, bare så de ikke skal bli det. Er også veldig redd for å bli glad i noen eller bli sammen med noen, fordi jeg er redd for at de plutselig skal forsvinne. Selv om jeg uansett blir utrolig glad i folk. Er til og med glad i de jeg ikke liker som personer, fordi jeg ser det beste i folk.

 

Jeg reagerte veldig da jeg fant ut at han var borte.
Det kom som et sjokk først. Jeg visste ikke at han hadde det så ille. Gjennom samtale med hans bestekompis, fikk jeg vite at han ikke hadde hatt det så bra, og at han hadde slitt lenge. Jeg visste heller ikke helt hvordan jeg skulle reagere, siden jeg fant det ut via nettby - den gang det fantes. Ingen ringte meg eller sendte meg melding for å si i fra, noe jeg ble veldig skuffet over - spesielt de nærmeste. Jeg ville ikke tro på det, det var vanskelig å forstå at han aldri var å se mer.

Så ble jeg lei meg. Jeg gråt og gråt, fikk ikke til å stoppe. Jeg gråt nesten hele kvelden. Dagene etterpå lå jeg i senga under dyna.

Etter en stund reagerte jeg med et voldsomt sinne, fordi jeg ikke kunne fatte at han kunne dra så fort, uten å si noe og fordi jeg da på en måte innså at han var borte.

Jeg fikk tilbud av bestekompisen hans om å være med på syning, men siden jeg aldri hadde vært på det og jeg hadde på følelsen av at det kom til å bli enda verre, takket jeg nei. Dette angrer jeg også på den dag i dag.

 

I dag plages jeg fortsatt av dette.
Jeg er fortsatt skuffet over de vennene som ikke sa i fra, som bare lot meg være, selv om jeg vet de angrer på det. Dette er noe som gjør at jeg ikke har så mange venner den dag i dag, fordi jeg har den erfaringen at alle bare svikter, og jeg ikke tør å åpne meg helt for de.

Jeg bærer på en enorm sorg som baller på seg og eksploderer nå og da. Noe som gjør at jeg ikke er noe bedre i et forhold, fordi jeg lett braser ut i gråt under en diskusjon, hvis noen hever stemmen litt osv.

Jeg bærer på et sinne og et enorm temperament som jeg ikke vet hvor kommer fra og som jeg ikke hadde tidligere. Dette gjør meg også veldig dårlig egnet i et parforhold, fordi jeg ikke vet når disse utbruddene kommer. Jeg tar helt av, kløner meg selv og slår med dører. Og den minste ting kan få meg til å eksplodere der og da.

Jeg bærer også en skyldfølelse, fordi jeg alltid i etterkant har tenkt "Om han visste at jeg var glad i han, ville han da fortsatt vært her?". Dette er en tanke som gnager meg. Men jeg vet jo at det ikke var min feil.

 

Hvert år, den datoen, blir jeg helt rar. Jeg blir stille, usikker, trist og sint. Dette har jeg lært meg å leve meg den ene dagen i året. Det er den verste dagen i året - fram til i år.

___________________________

 

Noen måneder etter dette døde min høyt elskede mormor. Noe jeg også tok utrolig tungt, fordi hun sto meg så nær. Noen måneder etter dette døde min oldefar (far, som vi kalte han), så døde min oldemor (bestemor, som jeg kalte henne). Alle døde da de hadde levd et fint og langt liv, men så svak som jeg da var - var dette dråpen. Jeg tok det kjempehardt. Begynte å skulke skolen, måtte inn på samtaler med PPT osv.

___________________________

 

10. januar i år fikk jeg telefon fra en av mine venninner som var min bestevenninne på barne- og ungdomsskolen. Hun begynte samtalen med å si "Jeg har noe å fortelle deg og jeg tror du kommer til å ta det ganske tungt... Sitter du? Er du alene?". Da jeg svarte at jeg sto og at jeg hadde noen venner der ved siden av meg, fikk jeg til svar at det var bra at jeg ikke var alene. Videre husker jeg bare bruddstykker, verden ble helt svart. Jeg husker hun sa "(Navn) er død" og jeg ble meget irritert og ga streng beskjed om at man ikke tullet med slike ting. Da begynte hun å gråte, som fikk meg til å forstå at det ikke var tull. Han var død. Min gode barndomsvenn som jeg så på som en storebror, som alltid var der, alltid var morsom, alltid muntret meg opp. Hennes storebror.

 

Jeg ble helt kald, begynte å skjelve. Hun fortalte meg hvordan og hvorfor. Han hadde vært syk en tid, men de visste ikke hva det var. Han døde av hjertestans.. av blodpropp.

 

Igjen braste verden sammen. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. 

Hvorfor skulle han dø? Hvorfor skulle Gud ta fra meg enda en? Hvorfor ta de som er så gode...

 

Etter dette har jeg hatt det vanskelig. En ting jeg husker veldig godt fra vår barndom var at han likte å utforske. Og da han ble litt eldre, han gikk vel på ungdomsskolen, og jeg i slutten av barneskolen, kom han bort til meg da jeg satt ved datamaskinen. Han kom bak meg og spurte "Tenner det deg når noen kysser deg på halsen?" og begynte å stryke meg nedover halsen og kysset meg mykt. Jeg lo og sa at det var ekkelt, men egentlig var det jo ganske godt. Haha.  Han lo også.

 

Etter hans død klarte jeg ikke at han jeg var sammen med kysset meg på halsen mer. Føler jeg må kaste opp.    

 

 

 

Jeg føler meg aldri bra nok. Lar meg aldri gå for nummer 1. og har aldri hatt noen gutter etter meg så vidt jeg vet. Lar meg alltid gå for nummer 2 og trøstepremie.

Har aldri følt meg elsker, aldri..

 

Noen som har noe tips til hvordan jeg kan bli bedre? Hvordan jeg kan roe ned tårene og temperamentet mitt?

Ikke kom med svar som "oppsøk hjelp" "psykolog" osv, for det har jeg prøvd.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 042c2...478

[AnonymBruker]

Noen som har noe tips til hvordan jeg kan bli bedre? Hvordan jeg kan roe ned tårene og temperamentet mitt?

Ikke kom med svar som "oppsøk hjelp" "psykolog" osv, for det har jeg prøvd.

Anonymous poster hash: 042c2...478

Hei.

Hvis du VIRKELIG vil bli bedre så tror jeg ikke det er noen vei utenom. At du har prøvd psykolog betyr ikke at det ikke fungerer. Du må legge godviljen til og forsøke å ta inn over deg det de sier. Det er jo ikke sånn at de på magisk vis tryller vekk alt det vonde. Du må gjøre jobben selv. De kan bare hjelpe deg å sortere tankene, og gi deg noen verktøy til å håndtere ting videre.

Når det er sagt så har du mistet flere personer som du er glad i. Og det er selvsagt vondt og trist! Men du har (så vidt jeg husker) ikke mistet noen primærpersoner i livet ditt! Altså mor/far/søsken/kjæreste/barn?

Det virker som du har hengt deg opp i alt det vonde som "skjer deg"! Det vonde skjer ikke deg! Det skjer de andre rundt deg. Dette er en del av livet. Det er vondt å miste de en er glad i. Men livet kan ikke stoppe opp for det. At du lar dette prege deg i den grad at du ikke slipper folk inn på deg og ikke tillater deg å bli glad i folk, samt at du føler deg som en trykkoker som eksploderer for ingenting, tyder på at du har mye ubearbridende følelser og trenger mer hjelp enn du kan få av oss her på forumet. Derfor er mitt beste råd: Søk hjelp!!!

Anonymous poster hash: 94b41...69e

[AnonymBruker]

En ting til....

Det at du bærer på så mye skyldfølelse og angrer så voldsomt (på egentlig små ting) at det gnager deg opp innvendig åresvis etterpå er veldig usunt! Det er på tide å gå videre!

Du var 15 år og nå et du 21. Det er på tide å innse at dere var purunge ungdommer som ikke visste og tenkte lenger. Det at de ikke tok kontakt med deg... Kanskje de hadde nok med sitt eget sjokk til å tenke på andre/deg? På tide å tilgi og gå videre.

Det at din barndomsvenn kysset deg på halsen for 10 år siden - hvorfor skulle det gjøre at du avskyr at kjæresten din gjør det nå? Han døde i januar - 6 mnd burde være nok tid for å komme over en barndomsvenns død.

Jeg sier ikke disse tingene for å være stygg med deg. Jeg sier der for å få deg til å skjønne at det nytter ikke å "sulle" seg inn i at alt dette fæle har skjedd meg. Her må du ta grep og søke hjelp så du ikke ender opp med store psykiske problemer.

Jeg har vært gjennom store sorger i livet selv. Jeg har vært utsatt for overgrep i åresvis fra jeg var 10. Jeg har klart meg gjennom livet og fått meg utdanning selv om jeg har vært alene med barn. Jeg har vært utsatt for flere større ulykker. Jeg har mistet min elskede i alvorlig sykdom. Jeg har opplevd en enorm sorg ved at mitt elskede barn ble alvorlig psykisk syk med alt det medfører av stress og sorg i mange år... er på din alder.

Dette er ikke en konkurranse om å ha det værst. Men det er en plikt å gjøre det beste ut av livet vi faktisk har fått og leve det etter beste evne! Du kunne hatt det MYE værre! Min elskede døde ung. Han elsket livet og visste i nesten 2 år at han skulle dø.. det var bare å "vente"...

Kjære deg - søk hjelp! Det er ingen grunn til at du ikke skal kunne ha et godt og friskt liv foran deg. Men her har du en stor jobb å gjøre. Det er ingen grunn til at de tingene du har opplevd i livet skal prege deg i den grad det gjør pr i dag!! Men jeg tror du trenger støtte for å komme helskinnet gjennom. Søk hjelp...! lykke til

Anonymous poster hash: 94b41...69e

[AnonymBruker]

Det var nesten som å lese om seg selv. Jeg vet akkurat hvordan du har det. Etter mange år med aggresjon, sinne sorg og mange timer hos psykolog så har jeg per idag et fantastisk liv. Det kommer til å gå bra med deg. Tro meg. Du er sterkere enn du tror. Sender deg mange klemmer.

Anonymous poster hash: 4d327...fbd