Gå til innhold

Hvorfor gikk jeg ikke..? Holder på å forgå av smerte


Rakel

Anbefalte innlegg

Takk for svar. (har slettet litt så det ikke blir gjenkjent så lett)

Nei, det er ikke godt å si hva som egentlig skjedde den gangen.

Men han var kun 19-20 år da han ble fratatt all menneskelighet, dopet ned og voldtatt sjelsmessig. Han hadde ingen sjel lenger, den ble kneblet av ødeleggende medisiner som gjorde ham til en hvileløs vandrer, urolig og angstfull. Kroppen forfalt raskt i all utprøvingen, tenner råtnet, oppblåst, diabetes, høyt blodtrykk. Den siste spikeren i kisten ble satt da han ble akutt syk med nyresvikt og ikke fikk nødvendig helsehjelp.

Tvangsinnleggelse og medisinering er selvsagt nødvendig og viktig i visse perioder og i noen tilfeller.

Men dette som skjedde med min bror er ikke god helsehjelp, men regelrett en oppskrift på hvordan ta livet av selv en hardbarka mann.

Det er jo umulig å vite hvordan disse pasientene, våre kjære, ville vært uten medisiner og opphold på tvang. Jeg tviler ikke på at mye skjer som ikke burde skjedd. Men alt er jo også individuelt. Ingen tviler vel på at "Per" kan tåle dårligere lik behandling som "Pål". Men man kan ikke vite før det er prøvd. Jeg tror også at det meste som skjer i behandlingen er gjort i beste mening. (Må understreke at nå snakker jeg om den initielle behandlingen). Hva som skjer videre(og som har skjedd i din brors tilfelle) er vel opp til den enkelte kommune å legge til rette for og følge opp... Men er enig i at samarbeidet burde være tettere og mer strømlinjeformet. Dette er en gruppe mennesker som stiller svakest. De burde absolutt hatt bedre og tettere oppfølging!!!

Varme klemmer til deg :hug:

Endret av Blackbird
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Fortsetter under...

Takk for klem :)

Blackbird, slik tenkte jeg også før, det var akkurat denne "forståelsen" som gjorde at vi holdt ut å se ham når han satt helt neddopet eller vandret desperat i ring som onkel skrue på en dårlig dag.

Det som også ble sagt var at det var viktig med tidlig behandling fordi hjernen kunne bli skadet uten.

Jeg var nylig på Schizofrenidagene i Stavanger der mange av de fremste forskerne møttes og viste frem det siste på området inne sitt felt.

Bent Høye åpnet konferansen med å si at psykisk syke dør opp mot 25 år før resten av befolkningen. Dette er nå kjent og allmenn kunnskap. Det har også kommet studier nå som viser at tallene er stigende, så dette er skremmende.

Noen andre fakta:

- Placebo har stor effekt, ofte like god som medisiner

- Korttidseffekt kan være god, langtidseffekt er svært dårlig og til og med dødelig.

Medisiner er helt nødvendige i noen tilfeller og de kan være nyttige i perioder, roe ned systemet. Men det å sette mennesker på disse medisinene krever et stort ansvar for den fysiske helsen. Det må man begynne å ta stilling til omgående, spesielt nå når man kjenner til dødeligheten og skadevirkningene på kroppen syns jeg.

Jeg er nå med i en del råd og utvalg innen psykisk helsevesen og Helse Vest.

Det har vært surrealistisk å ha privat omvisning på det nye, flotte DPS bygget av en stolt leder samtidig som jeg vet at min tante sitter på sykehjemmet like over veien - 5 meter bortenfor, 60 år og helt ødelagt av behandlingen i den samme psykiatrien.

Hun har ikke slått seg i hodet, men kun mottatt psykiatrisk behandling i rundt 30 år og er redusert til en pasient på et sykehjem med en målt IQ på 50. Dette er helt skremmende!!
Hun sitter vis a vis den nye "hotellbygningen" som er reist opp i psykiatrien, så flott. Denne sitter hun nå og ser på fra vinduet sitt uten å kunne forstå eller registrere hva det er, helt ødelagt allerede i 40-årene.
Det er ikke alle som kjenner min historie, men jeg vet at jeg er nødt til å formidle dette på en eller annen måte. Innholdet i bygningen må også forandres før det virkelig kan kalles nytt, flott og imponerende.
Endret av Rakel
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har enda ikke fått svar fra Fylkeslegen, men ei som hjelper oss litt oppdaget noe nettopp, de siste blodprøvesvarene mangler i legejournalen.

Vi fant jo ut at blodverdiene av kreatinin og GFR det siste året viste tydelig tegn på nyresykdom da vi satte dem i system.

Det ble ikke tatt noen målinger de siste 6 månedene ut fra journalen, men jeg kan huske at han garantert tok prøver da jeg var med ham ved minst en anledning etter den tid. Disse oppdaget vi at mangler i journalen.

Min bror ringte legekontoret og fikk bekreftet av sekretær at det stemte som jeg husket, han hadde foretatt en måling der etterpå som hun kunne se og som var sendt ut. Min bror ringte selv laboratoriet som kunne bekrefte at de hadde mottatt prøver og sendt tilbake analysene til legekontoret.

Disse mangler helt i journalen som vi og fylkeslegen har fått tilsendt av legen. Vi fikk også bekreftet at det var andre/økende verdier på kreatinin/GFR, men laboratoriet kunne ikke si verdiene over telefon.

Dette betyr jo enten at legen ikke har lest eller fulgt opp blodprøvemålingene til min bror eller at han har fjernet resultatene fra journalen.

Er ikke dette merkelig?

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig merkelig! Det har tydeligvis skjedd en forferdelig (og kanskje skjebnesvanger) glipp! :(

Jeg tok noen biopsier en gang og ventet på svar som aldri kom. Jeg hadde hodet over vannet og purret på. Nei svarene var ikke kommet enda. Det var da merkelig, de sa 2 uker, nå er det gått 5. De MÅ vel ha kommet nå?? Etter litt leting fikk jeg beskjed om at de var blitt feilplassert i en annens journal.... Min glipp var ikke skjebnesvanger men din bror hadde nok ikke kapasitet tilå husker på og purre på svarene. Og så lenge ingen andre gjorde det... intet annet enn en tragedie og skandale! :( :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Legen burde nok purret før det gikk 5 måneder uten svar, spesielt når han mottok bekymring om hans helsetilstand både muntlig og skriftlig. Vi visste jo ikke at han ikke leste svarene før nå i ettertid.

(Laberatoriumet har bekreftet å ha sendt ut resultatene til legekontoret)

Jeg har aldri stolt 100% på lege eller helsepersonell etter dette og følger med på alt nå, og det ble til fordel for mine foreldre. Begge ble sterkt redusert og alvorlig syke etter å ha funnet sin sønn død og mistet ham på slik traumatisk vis. De er knapt over 60 år.

Legen sa at min mor hadde bihulebetennelse og hun gikk slik i et halvt år med flere antibiotikakurer osv. Til slutt tvang jeg henne og fraktet henne til legevakten der det til slutt ble konstatert hjerneblødning (ville sende henne hjem først, tenkte det var depresjon). Hun ble operert og er tilbake til livet.

Min far på samme vis, skyhøyt blodtrykk og organsvikt. Får hjelp nå, men ser at vi må ha et våkent blikk hele tiden.

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herregud - så mye rart som skjer..

Fant nettopp ut at et helsepersonell ringte og avbestilte legen som skulle komme hjem til min bror 3 uker før han døde. Leste det i journalen - "undertegnede ringte legen og avlyste det planlagte hjemmebesøket i dag klokken 15.30"

Alle meldingene våre hadde gitt resultater og det var planlagt hjemmebesøk av lege og Ambulant akutt team kan vi lese.

Et notat sier: "søster tror hennes bror er alvorlig syk. Hun ønsker at vi går hjem til ham sammen med en lege for å se til ham. Han er ikke motivert å få med seg til lege i hans tilstand. Den siste tiden har han vært mye trett sovnet og kastet opp. På Søndag fikk søster se på føttene hans, de var hovne og gav et søkk i foten "

Men når dagen kommer til hjemmebesøket så avlyser en sykepleier fra AAT legebesøket fordi hun mener at det ikke er behov.

Denne personen har sittet på stolen rett ved siden av meg i utvalget jeg ble medlem i for nesten 1 år siden for å forsøke å forbedre systemet! Vi er bare 6-7 personer og har møttes ca 1 gang i måneden. Jeg kan ikke tro det er sant, hvilken tilfeldighet. :hakeslepp:

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

:hakeslepp: :hakeslepp: :hakeslepp:

Får du ikke en dårlig smak i munnen? :(

Herregud! At h*n ikke skjems! Tydeligvis en jobb å gjøre i forhold til hvilke vurderinger som tas!!!

Her må alle sikkerhetshull tettes slik at dette aldri skjer igjen! Det håper jeg noe av arbeidet deres har bestått av...

Men tydeligvis mange hull i helsevesenet, mtp det du fortalte om dine foreldre. Nylig døde en ung kvinne (3 barnsmor) på Sørlandet som hadde hjerneblødning fordi de mente hun hadde migrene.. Det hjalp ikke hva hun eller mannen sa - at dette var noe annet. Forferdelig at det skal være sånn!!!! Jeg blir rasende! 😠

Endret av Blackbird
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Blackbird: Jeg vet ikke hva jeg skal føle. Tror nok at vedkommende har gjort dette i beste mening, men det blir helt feil å ta slike store avgjørelser alene. Dette er en svikt, enten av henne personlig eller en systemsvikt. Dette får vi snart svar på fra Fylkesmannen. Alt er veldig rart, merkelige tilfeldigheter. Føles som jeg er i en film.

Jeg ble nylig valgt inn i et viktig prosjekt, det første møte var utrolig nok samme dagen min bror døde (og min bursdag). Her fikk jeg i oppgave å holde et fremlegg for direktør og ledere i psykiatrien og i kommunen hvordan de kan samhandle bedre og på hvilke områder samhandling bør foregå

Kan nesten føles som min bror står og trekker i noen tråder mange ganger. Hvordan går det an?

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fylkeslegen sa til oss i oktober at vi ville få svar på saken innen 1 måned. Dernest at det ville komme svar innen 1 uke. Etterpå ble legen syk, så de måttet vente på svaret fra han.

Og nå på lille julaften fikk vi dette svaret:

"Fylkesmannen viser til din e-post av xx.11.2014 hvor du bl.a. spør om når vi regner med at tilsynssaken vi har opprettet er ferdigbehandlet. I e-post av xx.11.2014 svarte vi deg at vi regnet med at den ville bli ferdig om ikke så lenge. Fylkesmannen har imidlertid besluttet at vi trenger å få saken bedre opplyst. Vi har derfor sendt brev til XXX kommune og bedt om ytterligere opplysninger i saken. Vi mottok svar fra kommunen den 18.12.2014. Det kan også bli aktuelt å innhente flere opplysninger fra fastlegene som vi har startet tilsynssak mot. Dette innebærer at saken vil ta lengre tid"

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 5 måneder senere...

Etter snart 2,5 år og 3 ulike saksbehandlere kom endelig svaret vi har ventet på.

Det var 3 ulike svar.

1. Den helsehjelp som ble ytt av lege xxxx var uforsvarlig. Dette er brudd på helsepersonelloven 4. Det er ikke grunnlag for vurdering av reaksjoner. Saken blir derfor ikke sendt statens helsetilsyn for videre behandling av saken.

2. Fylkesmannen konkluderer med at helsehjelpen ytt av Stavanger kommune var forsvarlig.

3. Fylkesmannen finner at det ikke er dokumentert at lege (danske) opptrådte uforsvarlig

Han fikk nettopp ny saksbehandler, og det virker som om det er en hastig avslutning. Det var kun noen få ark og navnet hans er skrevet feil imellom. Vondt at de ikke engang oppdager at navnet hans er skrevet feil før de sender konklusjonen til oss etter snart 2,5 år.

Jeg fikk også klump i magen da jeg så at han som selv har vært involvert og IKKE tok bekymringen min på alvor da jeg ringte og ba om hjelp mens min bror levde, han har skrevet under på konklusjonene.

Jeg ringte jo til fylkesmannen og klaget på denne legen og var svært bekymret for at han ikke gjorde noe når min bror som bare ble verre. Jeg sa at vi ser at det kommer til å å galt, men ble avfeid med at jeg måtte bare stole på legen.

Nå har de konkludert at denne legen HAR opptrådt uforsvarlig, men min bror er død uten at de gjorde noe for å gripe inn. Jeg skrev t.o.m en skriftlig bekymring til fylkesmannen som jeg aldri fikk svar på.

Det de sier her er altså:

1. Legen har brutt loven og opptrådt uforsvarlig slik at en person døde.

2. Dette får ingen konsekvenser

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 uker senere...

Må bare dele noe her, det er så fantastisk  :rosaengel:

 

Jeg fikk plutselig en sterk trang om å hente det gamle utstyret hans på loftet til min bror, kan ikke forklare det. Det var flere gamle kassetter fra 80 tallet og en diger kassettspiller som jeg hentet ned. 

I kveld satte jeg meg for å høre, og på den ene kassetten hører jeg gitarspillet til min bror. Han har spillet inn flere sanger som han antagelig har laget selv. Det er helt fantastisk gitarspill, jeg er i sjokk   :sjokkert:   Dette er virkelig ettermælet hans, jeg er så glad  :hjerte:

Endret av Rakel
  • Liker 3
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder svaret fra fylkesmannen så reagerte pasientforeningen kraftig og sa at det var helt elendig rapport, de var helt sjokkert. Det samme er pasientombudet, de sier at de mangler ord. 

Jeg fikk beskjed av juristen der om at "det var sjeldent hun mente det var lurt å gå til media, men i denne saken tenkte hun det selv". 

 

Det er tankevekkende at etterlatte etter overgrep, svikt og feil skal måtte kjempe i 2,5 år bare for å få en unnskyldning, i vårt tilfelle fikk vi aldri oppleve det engang. Det var hjerteskjærende å se min mor, som er blitt så redusert, sitte med de få arkene, den viktige vurderingen etter alle disse årene og si: "Jaja, det ble ikke noe med det" 

Ingen unnskyldning skulle hun oppleve å få engang.

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må bare dele noe her, det er så fantastisk :rosaengel:

Jeg fikk plutselig en sterk trang om å hente det gamle utstyret hans på loftet til min bror, kan ikke forklare det. Det var flere gamle kassetter fra 80 tallet og en diger kassettspiller som jeg hentet ned.

I kveld satte jeg meg for å høre, og på den ene kassetten hører jeg gitarspillet til min bror. Han har spillet inn flere sanger som han antagelig har laget selv. Det er helt fantastisk gitarspill, jeg er i sjokk :sjokkert: Dette er virkelig ettermælet hans, jeg er så glad :hjerte:

Sååå fantastisk!!! Noe så nydelig! Godt å ha noe etter han! Var dette noe dere visste eller var det helt overraskende at han var så flink?

:) :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Når det gjelder svaret fra fylkesmannen så reagerte pasientforeningen kraftig og sa at det var helt elendig rapport, de var helt sjokkert. Det samme er pasientombudet, de sier at de mangler ord.

Jeg fikk beskjed av juristen der om at "det var sjeldent hun mente det var lurt å gå til media, men i denne saken tenkte hun det selv".

Det er tankevekkende at etterlatte etter overgrep, svikt og feil skal måtte kjempe i 2,5 år bare for å få en unnskyldning, i vårt tilfelle fikk vi aldri oppleve det engang. Det var hjerteskjærende å se min mor, som er blitt så redusert, sitte med de få arkene, den viktige vurderingen etter alle disse årene og si: "Jaja, det ble ikke noe med det"

Ingen unnskyldning skulle hun oppleve å få engang.

Hei Rakel. Jeg har vært borte fra forumet noen måneder. Det er ikke annet å si enn at det er veldig nedslående at en ikke engang kan få en beklagelse fra det offentlige. De holder hånda over hverandre og beskytter hverandre. Det skal tydeligvis enda mer ekstreme ting til enn å indirekte sørge for et menneskes død. Hvis De hadde beklaget, så KUNNE jo det ha vært det samme som å innrømme feil og skyld - og dere pårørende KUNNE ha saksøkt dem. Det finnes tydeligvis ingen anstendighet og medmenneskelighet i redsel for hva konsekvensene kan bli. Feigt!!!

Lovverket er i tillegg laget slik at en i praksis gjenstår med lite mulighet for tvang om pasienten motsetter seg feks blodprøver. Hvordan de da kan sjekke helsen til en alvorlig psykisk syk pasient uten tvang er for meg ulogisk. Medisinene er jo som du har beskrevet ikke uten risiko. Det er til å bli redd og søvnløs av. Føler med deg og dere! <3

Hvordan går det med boken? Er den ute?

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...

Takk for svar Blackbird! Du skal vite at det betyr mye å få tilbakemeldingene fra deg   :hug:

 

Det er ikke alltid jeg klarer å svare tilbake eller skrive her med en gang. Dette har blitt en plass der jeg har "tømt meg", et fristed for alle mørke og vonde tanker så har alltid pauser imellom. 

 

Hva skjer nå? Jeg tar master i helsevitenskap - psykisk helse selvfølgelig ;)

Har også muligens fått påvirket til fokus på kosthold og ansettelse av ernæringsfysiologer i psykisk helsevern nå. Skal legge link dersom det blir en realitet. 

Ellers holder jeg foredrag om fysisk helse, og hva som skjedde med min bror. 

 

Jeg har det veldig bra nå, føler meg glad og at jeg har det godt. Det har tatt meg nesten 3 år før jeg kunne "puste" igjen. Tenke klarere, se lyset over tåkeskyen som har ligget og klemt og presset i alle disse årene.

Det føles som jeg har fått styrke tilbake og kan stole på min egen forstand. 

 

Jeg har vel vært i en boble, prøvd å leve med strømmen uten at hodet har vært med. Som å befinne seg i en brønn og bare se veggen rundt, deretter i en tåke, og nå endelig er det klarnet opp og det er deilig å leve, deilig å være med på det som skjer - med hele meg.

I hvert fall nesten.. broren min har tatt en bit av meg og vil alltid følge meg overalt  :hjerte:

 

Tusen takk for støtten! 

Det har også vært en støtte, en trøst og et håp å lese historier fra mennesker som opplever så mange vonde ting, grusomme ting,  mye verre enn det jeg har opplevd, og som allikevel kommer seg gjennom det og klarer å leve videre   :rosaengel:

Endret av Rakel
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 10 måneder senere...

I går fikk vi svar fra Norsk Pasientskade om at vi har vunnet saken og er tilkjent erstatning. Sakkyndig lege sier at min bror hadde fått uvanlig høye doser medikamenter. Sakkyndig spesialist i psykiatri sier at min brors død kunne vært forhindret dersom man hadde hørt på de pårørende og han hadde fått hjelp. 

De skriver at han "med stor sannsynlighet ville levd i dag dersom de hadde lyttet til pårørende. Og at helsetjenesten hadde flere muligheter for pårørende varslet flere ganger".

Han ble fysisk syk og fikk hjertesvikt - ingen ville høre på oss og hjelpe ham. I ettertid ser vi at fastlegen frarådet legen han ga over ansvaret til å dra hjem til min bror. Det står svart på hvitt. Dette skjedde etter at vi endelig hadde fått til et legebesøk sammen med AAT. Vi ble lovet dette, men ingenting skjedde. Nå forstår vi hvorfor. 

I dag gikk jeg ned til politikammeret og anmeldte legen og fylkeslegen som nektet å gripe inn og hjelpe når vi nærmest tryglet om hjelp. 

Endret av Rakel
  • Liker 3
  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Lykke til videre med anmeldelser og godt å høre at dere vant fram med saken hos Norsk Pasientskade.

:klem:

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 år senere...
På 5.7.2016 den 12.21, Rakel skrev:

I går fikk vi svar fra Norsk Pasientskade om at vi har vunnet saken og er tilkjent erstatning. Sakkyndig lege sier at min bror hadde fått uvanlig høye doser medikamenter. Sakkyndig spesialist i psykiatri sier at min brors død kunne vært forhindret dersom man hadde hørt på de pårørende og han hadde fått hjelp. 

I dag gikk jeg ned til politikammeret og anmeldte legen og fylkeslegen som nektet å gripe inn og hjelpe når vi nærmest tryglet om hjelp. 

Hvordan gikk det med anmeldelsen?

❤️

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ts til deg en stor KLEM!

Jeg har opplevd noe som kan minne om denne historien, og det får meg på nytt til å stille store spørsmålstegn ved hvor god oppfølging (mange?) Schizofreni pasienter får?? Sånn ifht justering medisiner.

Min mor, som din bror, fikk en lignende liste med medisiner- og hennes sykdomsbilde er svært lik din brors. Mistet tenner, fikk ukontrollerbar diabetes, måtte ha oppkastbøtte ved siden av seg i alle år da hun stadig vekk måtte kaste opp.  Hun la på seg minst 80 kg, hadde hyppige hjertesvikt og innleggelser på sykehus. Av medisinene fikk hun også cushings og fikk dermed skjegg og mistet håret, diabetesen var helt ute på tur.. umulig å stabilisere. På slutten hovnet bena opp og ble nummene, hadde vansker med å gå. Var inne de siste 3 årene av sitt liv uten å gå utenfor døra. Desverre turte hun ikke å ringe etter lege da hun følte seg ekstra dårlig og falt sammen plutselig, innen legen kom var det for sent å forsøke gjenoppliving (samboern hennes ringte 113). Jeg var, som deg, på reise- og klandret meg selv enormt for dette i ettertid. Men ikke nå lenger. Det nytter ikke, for jeg innser at jeg sannsynligvis ikke hadde kunne gjort noe for å redde henne fra dette tidspunktet. Sykdomsbildet hadde, uten at jeg hadde innsett Det, blitt for kompleks og alvorlig. 

Jeg prøvde i MANGE år og hjelpe mamma, med å gå ned i vekt, justere kosthold, kjøpe klær, oppmuntre, få henne til å slutte og røyke og jeg sendte lange brev til legen hennes. Noe hjalp, i en periode. Men det gikk som det gikk likevel og må bare bevare det gode i hjertet sitt. 

Håper at det på en måte kan være en slags trøst i å lese en lignende historie..du er ikke alene (desverre så er det nok store mørketall på antall pasienter med ødelagt liv pga anti psykotika)

  • Hjerte 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...