Bryllup og angst..

[AnonymBruker]

Hør... Jeg har hatt angst i 17 år. Haha, nå høres jeg gammel ut, men jeg er 22 år og fikk mitt første panikkanfall som 5-åring. Jeg kan bare ikke la angsten styre meg og det jeg egentlig ønsker. Derfor har jeg valgt å ha det bryllupet jeg EGENTLIG ønsker, også har jeg jobbet siden vi bestemte oss for det målrettet fremover. Jeg vet etter all denne tiden hva som fungerer for meg og hva som ikke fungerer. Kunne sikkert skrevet en hel bok om dette. Men altså, jeg har både panikklidelse, generalisert angst og sosial angst. I tillegg til det har jeg en slags form for tvangslidelse (oppfyller ikke kravene for OCD, men er veldig avhengig av rutiner for å kunne takle angsten).

Likevel, så er jeg og har alltid vært veldig bestemt på at jeg har angst, men angst er ikke meg. Det er ikke mitt liv, det ønsker jeg ikke og jeg lar det ikke få være det.

Noen av tingene jeg gjør for å øve: Går ut så mye som mulig når jeg har gode dager, for å begynne å "trene" på dårlige dager, er helt bortkastet. Jeg sørger alltid for at opplevelsene blir positive med å kontrollere så mye av omgivelsene som jeg kan. Jeg tenker på tidspunkter, aldre på de som er der jeg skal osv. Jeg har vært på flere konserter, går på kino, går på show, blir med i familiebesøk hvor enn jeg går, jeg har begynt å gå på fest (drikker ikke) - men sørger likevel for å danse og havne i oppmerksomhetssonen for å øve på den delen og jeg har øvd meg på å gå i kjole på senter f. eks. Altså fordi jeg syns det er flaut å gå i kjole, så har jeg latet som jeg er innom for å kjøpe noe på vei til en event. Lol, høres selvfølgelig helt tåpelig ut, men hvis noen andre der ute har det som meg forstår de kanskje.

Jeg kan gå rundt i 2 timer på et senter bare for å øve, jeg prøver meg på smalltalk med kundebehandlerne når det passer, jeg spør folk på gaten hva klokken er. Alt mulig.

Gjør selvfølgelig ikke dette bare fordi jeg skal gifte meg, men fordi jeg ikke ønsker å bure meg inne resten av livet. Jeg nekter å la angsten ta meg.

Jeg kommer ikke til å være full i angst. Det er jeg helt sikker på. Det må jeg være, for ellers vinner angsten. Jeg har forresten hele livet, siden jeg fikk angst (utenom da det var som verst), jobbet bevisst med den. Jeg har valgt å holde taler i mine foreldres bryllup, på bursdagene deres og alt sånn, selvom det er det verste jeg vet, nettopp for å hele tiden holde angsten en armlengde unna. Om jeg så får angst, så tenker jeg jo "ja, men jeg gjorde det! Jeg gjorde noe som mange andre som IKKE har angst en gang ikke ville klart". Og det gir mestringsfølelse. Hver gang. Og av alle de gangene jeg trener bevisst, så går det som regel bra. Da er jeg jo innstilt på å klare det. Når jeg blir kastet inn i situasjoner, er det verre - men bryllup er jo noe man planlegger og har ganske god kontroll over. Jeg har også gjort dagen sånn at den blir best mulig og lettest mulig for MEG å takle.

Ikke for å være frekk, men.... Da gjør du noe feil. Hva med å bytte strategi for å få den bedringen som uteblir? Jeg har prøvd og feilet masse selv, så det er ikke sånn ment - men det er ingen som har like mye angst hele livet. Jeg får selvsagt dårlige perioder jeg også. For et halvt år siden +/- turte jeg omtrent ikke være alene hjemme, men jeg turte heller ikke å gå i butikken. Nå er jeg ute av huset hver dag, kanskje flere ganger om dagen. Jeg har fått nye venner og jeg har fått kjempemange positive kommentarer på hvordan jeg er. Da må jeg fokusere på dette og ikke sånn det var for et halvt år siden. Da ville jeg vært der enda.

Anonymous poster hash: 931ac...a5f

Jeg har hatt angsten i 20 år. De siste 10 årene har jeg jobbet beinhardt med den, og utsetter meg selv for ting jeg er redd for 3-6 dager i uken. Jeg reiser meg opp hver gang, og har kommet meg ut av panikkangst. Jeg lar ikke angsten styre hverdagen min, men jeg ønsker et bryllup hvor jeg ikke trenger å føle på den. Nå har jeg en personlighetsforstyrrelser som gjør at angsten henger ekstra godt i, men allikevel syns jeg du bør være forsiktig med å tenke at det som virker for deg, virker for alle andre. For slik er det desverre ikke.

Anonymous poster hash: 0936d...684

[Gjest Vevila]

Synd at du skal kjenne slik på dette i forhold til en så stor dag TS. Verken jeg eller samboeren min er særlig glad i store forsamlinger så her har vi bestemt oss for å ha en liten middag med de aller nærmeste, for så å invitere resten til en uformell fest. Gjerne det er en løsning som hadde fungert for dere?

Ellers synes jeg det er trist at slike tråder alltid skal fylles med "bedrevitere" som har kommet gjennom angst selv, og derfor mener at andre burde klare det samme. Har selv kommet meg gjennom angst og har i dag en veldig ok hverdag, min mor derimot har slåss mot angsten i over 40 år og må nok innse at hun ikke kommer til å bli noe særlig bedre. Det hadde aldri falt meg inn å si at hun gjorde noe feil, eller ikke jobbet hardt nok, for det gjør hun virkelig. Håper du tar det til deg TS, aldri mist håpet uansett. Så håper jeg dagen deres blir fin tross alt.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt angsten i 20 år. De siste 10 årene har jeg jobbet beinhardt med den, og utsetter meg selv for ting jeg er redd for 3-6 dager i uken. Jeg reiser meg opp hver gang, og har kommet meg ut av panikkangst. Jeg lar ikke angsten styre hverdagen min, men jeg ønsker et bryllup hvor jeg ikke trenger å føle på den. Nå har jeg en personlighetsforstyrrelser som gjør at angsten henger ekstra godt i, men allikevel syns jeg du bør være forsiktig med å tenke at det som virker for deg, virker for alle andre. For slik er det desverre ikke.

Anonymous poster hash: 0936d...684

Jeg har asperger som forverrer mine problemer selv.

Jeg mente ikke at det som virket for meg, virket for deg. Det var derfor jeg skrev det sånn her:

"Hva med å bytte strategi for å få den bedringen som uteblir? Jeg har prøvd og feilet masse selv, så det er ikke sånn ment"

Alle får jo effekt av forskjellige ting, men hvis bedring har uteblitt i 10 år selvom du har gjort en innsats, tenker jeg at du burde prøve noe nytt?

Anonymous poster hash: 931ac...a5f

[AnonymBruker]

Synd at du skal kjenne slik på dette i forhold til en så stor dag TS. Verken jeg eller samboeren min er særlig glad i store forsamlinger så her har vi bestemt oss for å ha en liten middag med de aller nærmeste, for så å invitere resten til en uformell fest. Gjerne det er en løsning som hadde fungert for dere?

Ellers synes jeg det er trist at slike tråder alltid skal fylles med "bedrevitere" som har kommet gjennom angst selv, og derfor mener at andre burde klare det samme. Har selv kommet meg gjennom angst og har i dag en veldig ok hverdag, min mor derimot har slåss mot angsten i over 40 år og må nok innse at hun ikke kommer til å bli noe særlig bedre. Det hadde aldri falt meg inn å si at hun gjorde noe feil, eller ikke jobbet hardt nok, for det gjør hun virkelig. Håper du tar det til deg TS, aldri mist håpet uansett. Så håper jeg dagen deres blir fin tross alt.

Hvis denne var myntet på meg har det enten kommet veldig dårlig frem hva jeg mener ellers så har du misforstått noe. Jeg har angst fortsatt. Det er jo derfor jeg ligger i hardtrening.............................

Anonymous poster hash: 931ac...a5f

[Gjest Vevila]

Hvis denne var myntet på meg har det enten kommet veldig dårlig frem hva jeg mener ellers så har du misforstått noe. Jeg har angst fortsatt. Det er jo derfor jeg ligger i hardtrening.............................

Anonymous poster hash: 931ac...a5f

Det er godt mulig. Har jeg missforstått beklager jeg

[Wonderbitch]

Men det er jo forskjell på å ønske seg et stort bryllup, men ha angst for det, og å ønske seg et lite bryllup men velge et stort for å ikke la angsten "vinne". Man blir jo en erfaring rikere uansett, og det en slags terapi, men det er dagen deres, og jeg synes dere bør velge det dere hadde gledet dere mest til, uavhengig av angsten.

Til deg over som trener masse ( på kjøpesentre , så flott at du har opplevd bedring og funnet noe som fungerer for deg! Stå på! )

[AnonymBruker]

Synd at du skal kjenne slik på dette i forhold til en så stor dag TS. Verken jeg eller samboeren min er særlig glad i store forsamlinger så her har vi bestemt oss for å ha en liten middag med de aller nærmeste, for så å invitere resten til en uformell fest. Gjerne det er en løsning som hadde fungert for dere?

Ellers synes jeg det er trist at slike tråder alltid skal fylles med "bedrevitere" som har kommet gjennom angst selv, og derfor mener at andre burde klare det samme. Har selv kommet meg gjennom angst og har i dag en veldig ok hverdag, min mor derimot har slåss mot angsten i over 40 år og må nok innse at hun ikke kommer til å bli noe særlig bedre. Det hadde aldri falt meg inn å si at hun gjorde noe feil, eller ikke jobbet hardt nok, for det gjør hun virkelig. Håper du tar det til deg TS, aldri mist håpet uansett. Så håper jeg dagen deres blir fin tross alt.

Jeg synes det er trist at ulike velmente råd (i en tråd hvor noen lurer på hvilke metoder andre bruker) skal bli tolket som at enkelte prøver å være "bedrevitere".

Og man sier det ikke for å påpeke at noen gjør det feil, man sier det for å fortelle at det finnes flere metoder. At noen velger å tolke det som et angrep og noe negativt viser vel kanskje bare hvordan tankegangen er..

Anonymous poster hash: dbdd5...c02

[AnonymBruker]

Hvordan klarer dere å jobbe når dere har så sterk angst at dere ikke orker et bryllup? Jeg har hatt angst i årevis selv, men jeg har klart både å gifte meg og jobbe i alle år.

Anonymous poster hash: 9f3aa...6dc

[Gjest Vevila]

Jeg synes det er trist at ulike velmente råd (i en tråd hvor noen lurer på hvilke metoder andre bruker) skal bli tolket som at enkelte prøver å være "bedrevitere".

Og man sier det ikke for å påpeke at noen gjør det feil, man sier det for å fortelle at det finnes flere metoder. At noen velger å tolke det som et angrep og noe negativt viser vel kanskje bare hvordan tankegangen er..

Anonymous poster hash: dbdd5...c02

Det er vel heller måten det blir skrevet på. Jeg er absolutt for velmente råd, og gir selv råd hele tiden, men jeg synes det er viktig å være ydmyk å forstå at andres angst ikke trenger å være lik som min. Jeg skjønner ikke hvorfor du drar opp tankegangen min her? Som sagt har jeg kommet veldig langt og har ikke problemer med egen fremgang. Jeg evner allikevel å se at andre kan ha det.

[Gjest Vevila]

Hvordan klarer dere å jobbe når dere har så sterk angst at dere ikke orker et bryllup? Jeg har hatt angst i årevis selv, men jeg har klart både å gifte meg og jobbe i alle år.

Anonymous poster hash: 9f3aa...6dc

Står det noen plass at de jobber?

[AnonymBruker]

Det er vel heller måten det blir skrevet på. Jeg er absolutt for velmente råd, og gir selv råd hele tiden, men jeg synes det er viktig å være ydmyk å forstå at andres angst ikke trenger å være lik som min. Jeg skjønner ikke hvorfor du drar opp tankegangen min her? Som sagt har jeg kommet veldig langt og har ikke problemer med egen fremgang. Jeg evner allikevel å se at andre kan ha det.

Jeg drar ikke opp din personlige tankegang. Jeg sier at om man (generelt) tolker velmente råd negativt så er det noe i tankegangen der som butter imot tenker jeg. Nevnte ikke deg selv om det muligens kan tolkes slik siden jeg siterte deg..

Anonymous poster hash: dbdd5...c02

[AnonymBruker]

Men det er jo forskjell på å ønske seg et stort bryllup, men ha angst for det, og å ønske seg et lite bryllup men velge et stort for å ikke la angsten "vinne". Man blir jo en erfaring rikere uansett, og det en slags terapi, men det er dagen deres, og jeg synes dere bør velge det dere hadde gledet dere mest til, uavhengig av angsten.

Til deg over som trener masse ( på kjøpesentre , så flott at du har opplevd bedring og funnet noe som fungerer for deg! Stå på! )

Jeg ønsket meg et stort bryllup innerst inne (hvis jeg kunne tatt bort angsten) og mitt dilemma var derfor: skal angsten vinne denne eller skal jeg? Jeg valgte meg selv. Angsten får drite og dra. Litt cocky kanskje, men det SKAL bare gå. Og jeg pleier å klare det jeg vil.

Takk for det forresten (regner med det var meg, er vel ikke så mange andre idioter som trener på kjøpesentre her )!

Hvordan klarer dere å jobbe når dere har så sterk angst at dere ikke orker et bryllup? Jeg har hatt angst i årevis selv, men jeg har klart både å gifte meg og jobbe i alle år.

Anonymous poster hash: 9f3aa...6dc

Jeg for min del jobber ikke. Jeg har kronisk sykdom utenom som gjør at jeg er ufør, uavhengig av angsten. Selvfølgelig et kjempeproblem, for ellers ville jo angsten "utfordret" seg selv bare med å jobbe hver dag. Ekstra dritt i bagasjen.

Anonymous poster hash: 931ac...a5f

[Wonderbitch]

Jeg synes det er trist at ulike velmente råd (i en tråd hvor noen lurer på hvilke metoder andre bruker) skal bli tolket som at enkelte prøver å være "bedrevitere".

Og man sier det ikke for å påpeke at noen gjør det feil, man sier det for å fortelle at det finnes flere metoder. At noen velger å tolke det som et angrep og noe negativt viser vel kanskje bare hvordan tankegangen er..

Anonymous poster hash: dbdd5...c02

Det er vel heller måten det blir skrevet på. Jeg er absolutt for velmente råd, og gir selv råd hele tiden, men jeg synes det er viktig å være ydmyk å forstå at andres angst ikke trenger å være lik som min. Jeg skjønner ikke hvorfor du drar opp tankegangen min her? Som sagt har jeg kommet veldig langt og har ikke problemer med egen fremgang. Jeg evner allikevel å se at andre kan ha det.

Jeg tolket det i hvertfall sånn at hun ville fortelle om en metode som hun hadde hatt god fremgang med, ikke noe mer eller verre enn det. Mer som et positivt innspill om at det faktisk går ann å bli bedre, men at det kan kreve litt jobbing. (Ikke at det er den eneste metoden, at det funker for alle eller at andre gjør noe feil) Bare litt motivasjon på en måte

Jeg ønsket meg et stort bryllup innerst inne (hvis jeg kunne tatt bort angsten) og mitt dilemma var derfor: skal angsten vinne denne eller skal jeg? Jeg valgte meg selv. Angsten får drite og dra. Litt cocky kanskje, men det SKAL bare gå. Og jeg pleier å klare det jeg vil.

Takk for det forresten (regner med det var meg, er vel ikke så mange andre idioter som trener på kjøpesentre her )!

Jeg for min del jobber ikke. Jeg har kronisk sykdom utenom som gjør at jeg er ufør, uavhengig av angsten. Selvfølgelig et kjempeproblem, for ellers ville jo angsten "utfordret" seg selv bare med å jobbe hver dag. Ekstra dritt i bagasjen.

Anonymous poster hash: 931ac...a5f

Høhø, ja det var deg jeg mente Tenkte at det sikkert krever mot men også må være en fin måte å "trene" på.

[AnonymBruker]

Det var voldsomt som tråden min sporet av.. Takk til dere som har svart i henhold til spørsmålet. Akkurat på bryllupet mitt får jeg bare la "angsten min vinne" da jeg ikke orker at det skal bli følelsen av et nederlag slik som et hvert annet familieselskap er for meg..

Anonymous poster hash: 0936d...684

[AnonymBruker]

Det var voldsomt som tråden min sporet av.. Takk til dere som har svart i henhold til spørsmålet. Akkurat på bryllupet mitt får jeg bare la "angsten min vinne" da jeg ikke orker at det skal bli følelsen av et nederlag slik som et hvert annet familieselskap er for meg..

Anonymous poster hash: 0936d...684

Og det er selvfølgelig helt i orden. Hvis du "vet" at angsten vinner, så gjør den jo det. Du kjenner deg selv.

Tenker uansett at 6 fra din side og over 20 fra hans side vil bli et problem. For det første er det jo veldig mange med hans inviterte, og for det andre føles det sikkert rart for deg? Hva sier han da? Vil han ikke ta hensyn til angsten din?

Anonymous poster hash: 931ac...a5f

[Bokdamen]

Hvordan gjør dere med sosial angst i forhold til bryllupet deres? Jeg ønsker bare å ha 6 stk fra min side, mens mannen vil ha over 20... Skjønner ikke helt hvordan vi skal gjøre det.

Anonymous poster hash: 0936d...684

Min kommende ektemann har slitt lenge med sosial angst (dog i bedring), men vi har kommet til et kompromiss med lite bryllup med foreldre, søsken og aller nærmeste venner (de han føler seg aller mest trygg på), og så tar vi en veldig uformell fest i etterkant med venner av begge.

Bryllupsdagen blir det høyt fokus på oss begge med taler og bilder ++, mens festen er mindre uformell uten bordsetting og oss i noen form for høysete. For oss er dette et godt kompromiss der jeg får feire med alle jeg vil, mens selve bryllupsdagen er mer intim og tilpassset ham.

Håper dere finner en løsning som passer for begge!