Bryllup og angst..

[AnonymBruker]

Hvordan gjør dere med sosial angst i forhold til bryllupet deres? Jeg ønsker bare å ha 6 stk fra min side, mens mannen vil ha over 20... Skjønner ikke helt hvordan vi skal gjøre det.

Anonymous poster hash: 0936d...684

[AnonymBruker]

Nå er det ingen som har fridd til meg enda vel og merke, men jeg har tenkt mye på det samme.

Jeg vil helst bare dra på ferie langt bort og bare gjøre det oss to, men det tviler jeg på går hjem hos "svigerfamilien".

Anonymous poster hash: 826ff...cd4

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst, men vi skal ha stort bryllup. Har lagt meg i hardtrening

Anonymous poster hash: 931ac...a5f

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst, men vi skal ha stort bryllup. Har lagt meg i hardtrening

Anonymous poster hash: 931ac...a5f

Uff, det høres forferdelig ut. Har du en plan for hvordan du skal gjøre det?

Anonymous poster hash: 0936d...684

[Bolla!]

Dette grubler jeg også mye over.. Vi skal gifte oss, men har ikke satt en dato enda pga angsten. Jeg vil at jeg skal være såpass frisk (hvis man kan si det) fra angsten at jeg vil kunne være kapabel til å nyte både forberedelsene og selve dagen uten alt for mye stress og ødeleggende angst.

Drømmer om bryllup og søker inspirasjon til alt fra kjole og blomster, mat og bryllupskake til solosang i kirken... Blir jo nesten deprimert av det med tanke på at det kan bli en stund til enda.

[AnonymBruker]

Jeg har ikke sosial angst men panikkangst. Den banker dessverre alltid på døra når det det passer som dårligst.

Jeg vet dette er verdens kjipeste råd, men kognitiv terapi og eksponeringstrening er veldig effektivt, gjerne sammen med samtaleterapi dersom du synes veien ut av angsten er tøff.

For meg handler det mye om å være i øyeblikket og ikke vruke energi på å grue meg for alt som kan skje i framtiden.

Skal gifte meg om et år og prøver å se på bryllupet som et positivt mål å jobbe mot

Anonymous poster hash: bb94b...6f5

[AnonymBruker]

Uff, det høres forferdelig ut. Har du en plan for hvordan du skal gjøre det? Anonymous poster hash: 0936d...684

Hvorfor høres det forferdelig ut? Det er jo en ypperlig anledning til å trene seg opp til å få en hverdag hvor man ikke begrenses av angst.

Anonymous poster hash: dbdd5...c02

[AnonymBruker]

Hvorfor høres det forferdelig ut? Det er jo en ypperlig anledning til å trene seg opp til å få en hverdag hvor man ikke begrenses av angst.

Anonymous poster hash: dbdd5...c02

Det høres forferdelig ut å gå gjennom en av de dagene du skal se tilbake på med glede, full i angst. Er det vanskelig å forstå?

Anonymous poster hash: 0936d...684

[AnonymBruker]

Jeg har sosial angst. Har valgt å dra til utlandet med kun foreldre søsken+partner og gode venner. Stortsett bare folk jeg er trygg på.

Anonymous poster hash: 578f6...6bd

[AnonymBruker]

Det høres forferdelig ut å gå gjennom en av de dagene du skal se tilbake på med glede, full i angst. Er det vanskelig å forstå? Anonymous poster hash: 0936d...684

Men brukeren sier jo at h*n ligger i hardtrening nettopp for å kunne takle den dagen bedre slik at dagen ikke blir full av angst.

Anonymous poster hash: dbdd5...c02

[AnonymBruker]

Men brukeren sier jo at h*n ligger i hardtrening nettopp for å kunne takle den dagen bedre slik at dagen ikke blir full av angst.

Anonymous poster hash: dbdd5...c02

Jeg har ikke blitt noe særlig bedre de siste ti årene, så å ha slike forhåpninger til bryllupet vil være urelaistisk.

Anonymous poster hash: 0936d...684

[AnonymBruker]

Jeg har ikke blitt noe særlig bedre de siste ti årene, så å ha slike forhåpninger til bryllupet vil være urelaistisk. Anonymous poster hash: 0936d...684

Det var jo god motivasjon til den andre brukeren her i tråden som trener seg opp.

Anonymous poster hash: dbdd5...c02

[AnonymBruker]

Det var jo god motivasjon til den andre brukeren her i tråden som trener seg opp.

Anonymous poster hash: dbdd5...c02

Jeg må jo være ærlig? Det er min tråd, og jeg undrer meg over om andre her har måter å komme gjennom dagen på uten at den blir for fæl.

Anonymous poster hash: 0936d...684

[AnonymBruker]

Hvordan har dere som har så sterk sosial angst klart å treffe en kjæreste?

Anonymous poster hash: d7e04...2f2

[AnonymBruker]

Jeg må jo være ærlig? Det er min tråd, og jeg undrer meg over om andre her har måter å komme gjennom dagen på uten at den blir for fæl. Anonymous poster hash: 0936d...684

Ja, og den måten for den brukeren er å ligge i hardtrening. Om du virkelig er intr.i å høre om hvilke "metoder" andre med angst har for å komme seg igjennom dagen så responderer du ikke med at det er urealistisk.

Hva vil du høre da? At du bare skal sulle deg inn i angsten, ta imot den med åpne armer og stenge deg inne?

Anonymous poster hash: dbdd5...c02

[Bolla!]

Hvordan har dere som har så sterk sosial angst klart å treffe en kjæreste?

Anonymous poster hash: d7e04...2f2

Han traff jeg 8 år før jeg fikk kraftig sosial angst og panikkangst.

[AnonymBruker]

Ja, og den måten for den brukeren er å ligge i hardtrening. Om du virkelig er intr.i å høre om hvilke "metoder" andre med angst har for å komme seg igjennom dagen så responderer du ikke med at det er urealistisk.

Hva vil du høre da? At du bare skal sulle deg inn i angsten, ta imot den med åpne armer og stenge deg inne?

Anonymous poster hash: dbdd5...c02

Hva feiler det deg da? Jeg spurte brukeren hva planen hennes var, og sa at et stort bryllup for meg høres grusomt ut. Det er urealistisk for meg og jeg lurer på om det er måter å sette bryllupsdagen opp på som kan gjøre det lettere..

Anonymous poster hash: 0936d...684

[Atea]

Den som har angst skal selvsagt få bestemme om det blir et lite eller stort bryllup. Man må drite i andres forventninger. Man er sin egen sjef.

[AnonymBruker]

Hva feiler det deg da? Jeg spurte brukeren hva planen hennes var, og sa at et stort bryllup for meg høres grusomt ut. Det er urealistisk for meg og jeg lurer på om det er måter å sette bryllupsdagen opp på som kan gjøre det lettere.. Anonymous poster hash: 0936d...684

Jeg forstod det slik at det å trene seg opp til å håndtere angsten på den store dagen var urealistisk i dine øyne. Om det ikke var det du mente så beklager jeg.

Anonymous poster hash: dbdd5...c02

[AnonymBruker]

Uff, det høres forferdelig ut. Har du en plan for hvordan du skal gjøre det?

Hør... Jeg har hatt angst i 17 år. Haha, nå høres jeg gammel ut, men jeg er 22 år og fikk mitt første panikkanfall som 5-åring. Jeg kan bare ikke la angsten styre meg og det jeg egentlig ønsker. Derfor har jeg valgt å ha det bryllupet jeg EGENTLIG ønsker, også har jeg jobbet siden vi bestemte oss for det målrettet fremover. Jeg vet etter all denne tiden hva som fungerer for meg og hva som ikke fungerer. Kunne sikkert skrevet en hel bok om dette. Men altså, jeg har både panikklidelse, generalisert angst og sosial angst. I tillegg til det har jeg en slags form for tvangslidelse (oppfyller ikke kravene for OCD, men er veldig avhengig av rutiner for å kunne takle angsten).

Likevel, så er jeg og har alltid vært veldig bestemt på at jeg har angst, men angst er ikke meg. Det er ikke mitt liv, det ønsker jeg ikke og jeg lar det ikke få være det.

Noen av tingene jeg gjør for å øve: Går ut så mye som mulig når jeg har gode dager, for å begynne å "trene" på dårlige dager, er helt bortkastet. Jeg sørger alltid for at opplevelsene blir positive med å kontrollere så mye av omgivelsene som jeg kan. Jeg tenker på tidspunkter, aldre på de som er der jeg skal osv. Jeg har vært på flere konserter, går på kino, går på show, blir med i familiebesøk hvor enn jeg går, jeg har begynt å gå på fest (drikker ikke) - men sørger likevel for å danse og havne i oppmerksomhetssonen for å øve på den delen og jeg har øvd meg på å gå i kjole på senter f. eks. Altså fordi jeg syns det er flaut å gå i kjole, så har jeg latet som jeg er innom for å kjøpe noe på vei til en event. Lol, høres selvfølgelig helt tåpelig ut, men hvis noen andre der ute har det som meg forstår de kanskje.

Jeg kan gå rundt i 2 timer på et senter bare for å øve, jeg prøver meg på smalltalk med kundebehandlerne når det passer, jeg spør folk på gaten hva klokken er. Alt mulig.

Gjør selvfølgelig ikke dette bare fordi jeg skal gifte meg, men fordi jeg ikke ønsker å bure meg inne resten av livet. Jeg nekter å la angsten ta meg.

Det høres forferdelig ut å gå gjennom en av de dagene du skal se tilbake på med glede, full i angst. Er det vanskelig å forstå?

Jeg kommer ikke til å være full i angst. Det er jeg helt sikker på. Det må jeg være, for ellers vinner angsten. Jeg har forresten hele livet, siden jeg fikk angst (utenom da det var som verst), jobbet bevisst med den. Jeg har valgt å holde taler i mine foreldres bryllup, på bursdagene deres og alt sånn, selvom det er det verste jeg vet, nettopp for å hele tiden holde angsten en armlengde unna. Om jeg så får angst, så tenker jeg jo "ja, men jeg gjorde det! Jeg gjorde noe som mange andre som IKKE har angst en gang ikke ville klart". Og det gir mestringsfølelse. Hver gang. Og av alle de gangene jeg trener bevisst, så går det som regel bra. Da er jeg jo innstilt på å klare det. Når jeg blir kastet inn i situasjoner, er det verre - men bryllup er jo noe man planlegger og har ganske god kontroll over. Jeg har også gjort dagen sånn at den blir best mulig og lettest mulig for MEG å takle.

Jeg har ikke blitt noe særlig bedre de siste ti årene, så å ha slike forhåpninger til bryllupet vil være urelaistisk.

Ikke for å være frekk, men.... Da gjør du noe feil. Hva med å bytte strategi for å få den bedringen som uteblir? Jeg har prøvd og feilet masse selv, så det er ikke sånn ment - men det er ingen som har like mye angst hele livet. Jeg får selvsagt dårlige perioder jeg også. For et halvt år siden +/- turte jeg omtrent ikke være alene hjemme, men jeg turte heller ikke å gå i butikken. Nå er jeg ute av huset hver dag, kanskje flere ganger om dagen. Jeg har fått nye venner og jeg har fått kjempemange positive kommentarer på hvordan jeg er. Da må jeg fokusere på dette og ikke sånn det var for et halvt år siden. Da ville jeg vært der enda.

Anonymous poster hash: 931ac...a5f