Gå til innhold

Hva har vært din vanskeligste periode så langt i livet?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Jeg har selv fått diagnosen alvorlig/sterk depresjon. Kan være flere ting som har gjort at jeg "endte her", men nå interesserer jeg meg ikke lenger for omverdenen. Alt jeg vil, er å ligge i sengen, ingenting gir glede. Om jeg hadde vunnet millioner på lotto, om alle tidligere ønsker hadde gått i oppfyllelse... jeg ville fremdeles helst bare ligget i sengen, helst under sengen, lengst bort fra verden... Det siste året har jeg isolert meg, trukket meg vekk fra venner. Det er selvsagt dumt, men har ikke orket å være sosial, føler ikke at jeg har lyst heller, ingenting interesserer meg.

Jeg har vært i kontakt med lege, fått noen tabletter. De hjelper litt, "smerte- riene" er borte. Men det meningsløse i alt føles like sterkt. Jeg håper å finne gleden igjen en dag. Har også fått time til psykolog. Har bestemt meg for å prøve, selv om jeg ikke helt tror det vil hjelpe meg.

Håpet om og en dag få lyst til å leve igjen er jo der, men det føles lite sannsynlig nå. Hadde vært fint å høre om andre som "har vært i kjelleren", og klatret opp igjen.

Hva har vært din vanskeligste periode i livet?

Hva gjorde du for å "komme ovenpå" igjen?



Anonymous poster hash: 9f409...302
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Mesteparten av 20 årene var helt jævlige for min del. Nå er jeg passert 30 og ting ser lysere ut. Har mye mer livslyst, men er veldig redd for å falle ned der jeg var igjen, for det var utrolig jævlig.

Skal ikke lyve og si at alt er fantastisk hele tiden osv, men har vel prøvd å finne lyspunkter i tilværelsen og holde meg opptatt med det. Ting som gir MEG glede, jeg blåser nå mye mer i hva andre måtte mene om ting eller hva jeg bedriver.

Hvis noen velger å ikke ha kontakt så tenker jeg nå at det er deres tap. Jeg tar også ting mye mindre personlig enn før. Som regel så er det den andre personen som har noen issues hvis de oppfører seg frekt, surt e.l. Når man er deprimert kan en sur kassadame f.eks gjøre livet enda mer mørkt og man kan tenke "ingen liker meg" og generalisere fryktelig.

Anonymous poster hash: 0b9f9...0d6

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var rundt 18 år var jeg veldig deprimert og så absolutt ingen lyspunkt og trodde aldri at noe skulle bli bra igjen. Det begynte begynnelsen av ungdomsskolen og toppet seg rundt 18. Etter det har det sakte, men sikkert godt oppover. Jeg har gått i terapi i flere år nå og har fortsatt perioder der ting er fryktelig vanskelig, men likvel ikke fullt så ille som da jeg var rundt 18 år. Det blir litt bedre for hvert år som går. Enten er det terapien som har hjulpet eller så er det bare tiden som har gått. Det har tatt tid å få det bedre, men jeg er glad jeg lever og at jeg har tatt livet mitt! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrolig kiipt å høre at du er syk TS, masse god bedring! :klemmer:

fra jeg var 11 til jeg var 16-17 var jeg deprimert og drev med selvskading. Det var tøft selvfølgelig, og det har preget meg mye som person at jeg brukte så mange av "de viktigste barneårene" på å vare overleve. Føler litt at det er noen milepeler jeg ikke var med på fordi jeg var syk. Samtidig tror jeg det har gjort meg litt fandeivoldsk. I møte med utfordringer kan jeg bli litt sånn "jeg har hatt det tøffere enn dette, når jeg overleve tenårene så overlever jeg alt!"



Anonymous poster hash: 0d645...200
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra jeg var 23 til jeg var 28 er nok den aller mørkeste tiden i livet mitt.. Vil nok påstå at det var en personlig krise, uten å gå inn i detalj i frykt for å bli gjenkjent..



Anonymous poster hash: 1dee0...343
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er inne i den akkurat nå dessverre. Er 25 år. :(



Anonymous poster hash: c8b3e...895
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Det var fra oktober 2012 til høsten 2013. Utrolig kjipt, fordi jeg opplevde egentlig så mye kjekt utenom som jeg sikkert kunne hatt mye mer glede av om jeg hadde hatt det jevnt bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min største krise traff som et lynnedslag for to år siden. Sterk angst og dyp depresjon. Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse, TS.

Jeg begynte på antidepressiva i et desperat forsøk på å slippe unna den verste smerten. Det hjalp til en viss grad. Jeg måtte slutte etter et halvt år pga helsemessige årsaker, men i dag er jeg glad for det. Jeg har alltid vært en person med veldig sterke følelser, på godt og vondt. Det føltes veldig fremmed å være så flat over tid.

I dag er jeg mye, mye bedre, selv om jeg tror jeg aldri vil bli den samme igjen. Det er noe med det å ha kjent på det verste hjernen har å tilby... Har man først vært der, er det ingen vei tilbake. Man må lære seg å leve med sine jævligste sider. På den annen side setter man mer pris på de gode sidene, de dagene man kjenner på dem.

Mitt beste råd er å ikke la deg skremme av tanker som "jeg vil aldri bli frisk igjen". Du vil bli frisk, men det kan ta lang tid. Ikke press deg selv. Ikke forvent mer av deg selv enn du egentlig er i stand til. Husk at psykisk sykdom er like mye en sykdom som kreft og diabetes.

Skriv ned alle positive tanker du har. Vær sammen med positive mennesker som vil deg godt. Finn en psykolog som du har riktig kjemi med, ikke vær redd for å bytte hvis det ikke funker.

Lykke til. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg vet hvordan du har det.



Anonymous poster hash: dd9a4...df4
  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fra juli 2012 og frem til nå nylig har vært skikkelig tøft!

Jeg fikk ME i 2009 og har i tillegg fått sterk angst (agora fobi) som er som en berg og dalbane..

i mai 12 begynte den å bli ille, men i juli så klikka magen i tillegg, i flere uker lå jeg bare rett ut og turte knapt og drikke vann, spiste bare tørr loff og marie kjeks..

Jeg gikk til legen etter 3-4 uker og var sikker på at jeg kom til å dø av mangel på mat/drikke. Istede tok hun noen blodprøver og sendte meg hjem, for å dø trodde jeg.. Formen var helt grusom akkurat da!

Magen ble sakte litt bedre, men jeg har utvikla problem med mat og måltider.etter mer eller mindre 1 1/2 år i senga hadde jeg en drøm i slutten av romjula.Jeg var nemlig på et rehabiliteringsopphold med to kjente fra barndommen og min ungdomsforelskelse.. Sakte og sikkert har lysten til å finne ungdomsforelskelsen hjulpet meg opp og ut av senga, daglig er jeg nå på kjøretur, i starten var jeg forferdelig dårlig bare ved å kjøre nedover gata, nå utvider jeg stadig horisonten:)

I morgen har jeg avtale på DPS, spent på om jeg klarer og komme meg dit.. Magen min er liksom det som stopper meg, for den gir meg vondt og følelsen av at jeg virkelig må på do:p Det høres så sykt teit ut, men det er et stort problem for meg.. Jobber hardt med å bli kvitt det da.



Anonymous poster hash: a0136...9bd
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dårlig fra jeg var 4 til jeg var 24 pga psykisk og fysisk mishandling. Nådde mitt absolutte bunnpunkt da jeg var 24 etter to hendelser jeg ikke vil gå innpå.

La i senga og kikket i taket i 5 mnd. Spiste kanskje en kvikklunsj om dagen, dersom jeg klarte å gå 10 min til butikken. På facebook var alt perfekt, selvfølgelig. Gikk til psykolog, men funket ikke, jeg var bare nummen. Nektet antidepressiva.

Etter 5 mnd måtte jeg bestemme meg om jeg skulle gi opp eller skjerpe meg. Gi opp var ikke et alternativ, så jeg bestemte meg for å skjerpe meg.

Det gikk så radig oppover at jeg ble helt skremt og det har ikke stoppet enda. Nå, noen år etter, har jeg det så bra at jeg ikke kjenner igjen personen jeg var da.

For meg gjaldt det bare å bestemme meg for å ta kontroll over eget liv. Jeg har fremdeles "blaff" av følelsesløshet og håpløshet, men det positive er så utrolig mye sterkere.



Anonymous poster hash: 70c81...6d3
  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da min søster og beste venn døde brått og uventet. :( Det året skulle være det lykkeligste i mitt liv med bryllup, husbygging og baby, men i stedet gråt jeg meg gjennom mesteparten av det. I tillegg hadde vi store utfordringer med sykdom i familien som gjorde det ekstra tøft.

Anonymous poster hash: 0ccac...e8d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min mørkeste periode var fra jeg var ca 11 år til jeg fylte 18. Jeg hadde dype depresjoner, spiseforstyrrelser og var selvskader. Det var et dypt dypt mørke.. Jeg fant ingen glede, og ville som du TS, bare ligge i sengen og aldri stå opp. Det ble bare verre og verre, og til slutt bestemte jeg meg for å ende alt. Jeg så ingen vits med å leve slik jeg gjorde, ingen vits i at jeg var i denne verden. Jeg fikk "hjelp" hos BUP, men det hjalp jo ingenting. Alle ville vite hva som var problemet, men problemet var jo at jeg var deprimert.

Men så, noen uker før mitt planlagte selvmord begynte mørket å lette. Kanskje det bare var det at jeg var så nær døden som gjorde at jeg begynte å savne alt? Det var som en kappe som løftet seg vekk fra sinnet mitt og jeg begynte å finne glede i ting igjen. Veldig klisje, jeg vet, men jeg fant glede i de små tingene. Som å høre fuglene kvitre, sitte med beina i vannet, ta meg en røyk, gå en tur i naturen, se en film, bake og spise.. Hverdagen. Litt etter litt gikk tiden og jeg kjente ikke meg selv igjen. Hvem var jeg egentlig, jeg uten sykdommen? Jeg hadde vært syk så lenge at jeg av og til savnet det. Jeg måtte jo omtrent bygge meg selv opp på ny.

Men jeg gjorde det. Og i dag er jeg LYKKELIG. Ja, jeg har møtt mange tunge tider etter det, men det er ingenting jeg ikke kan klare å jobbe meg gjennom. Hva som gjorde meg frisk aner jeg virkelig ikke, det skjedde ganske plutselig og uten at jeg gjorde noe spesielt.

Så det finnes håp TS, du må bare aldri i verden gi opp! Det er nok like mange måter å bli frisk på som det er mennesker som er syk, men en dag finner du din måte.

En klem til deg :)



Anonymous poster hash: 3c3d2...811
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres tungt ut.

Jeg har vært der selv. Lå i sengen, sov opptil 18 timer i døgnet, droppet ut av skolen, kranglet med foreldrene mine og ble banket opp, skøv vennene mine vekk fra meg, alle sammen. Sluttet nesten å spise, så ble ganske tynn og mager. Holdt meg på rommet mitt hele tiden. Holdt på å gi opp alt, men så møtte jeg kjæresten min. Han hjalp meg opp av det sorte hullet...

Men tidvis er jeg der enda. Tidvis har jeg de mørke tankene og følelsen av håpløshet, 7 år etterpå.

Det er ikke en kamp man kjemper én gang, men man må kjempe hele livet, og man må ha et lite lysglimt langt der inne, et lite ønske om å ikke ha det sånn. Hvis ikke, blir man ikke bedre. Noen liker å være deprimerte. Noen synes det er unormalt å føle seg glad, fordi det har blitt så vanlig å føle seg deppa og lei seg.

Men dette var ikke det vanskeligste jeg gikk gjennom.

Endel år senere, ble jeg alvorlig syk med store fysiske smerter. Lå innlagt på synehuset i en mnd tilsammen, som sagt store smerter, sterk panikkangst pga lege/sykepleierskrekk som utviklet seg pga inkompetente leger/pleiere, og psyken ble brutt helt ned. Jeg var helt på bunnen av alt.

Men i motsetning til den første episoden da jeg var deprimert og stengte meg inne på rommet mitt, og ønsket å dø, så ba jeg til Gud om å overleve. Hver dag omtrent. Jeg gråt, jeg ba, jeg ville hjem. Hjem til det jeg kjente, hjem og vekk fra smertene og marerittet.

Og jeg kom hjem, etter en måned. Etter den episoden lærte jeg å sette pris på livet. Javisst er det tung å leve, men er det ikke deilig også? Er det ikke deilig å kunne gå seg en tur i ro og fred, høre på fuglesangen, og se nok en soloppgang? Jo! Jeg trengte denne opplevelsen for å sette pris på det jeg har, det jeg var nær ved å miste. Man lever kun én gang her på jorden, og det er synd å kaste tiden bort med å være deprimert.

Lykke til, TS, håper du kommer deg opp av hullet og karer å kjempe kampen.

Anonymous poster hash: 077f4...8bb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Fra jeg var 17-20 år. Slet med alvorlig depresjon, angst og hadde selvmordstanker. Jeg hadde en svært utagerende og selvdesteuktiv adferd. Det var ting helt fra oppveksten min som kom tilbake til minnet da jeg selv ble mor. Ting jeg hadde glemt og fortrengt. Med andre ord kom resultatet av en oppvekst i rus og mishandling da jeg selv skulle starte voksenlivet.

Ting sitter enda, men jeg er virkelig et annet menneske i dag. Det har vært en sykt stor forandring på bare to år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar alle sammen! Jeg har lest innlegg fra hver og en av dere. Fint å lese om deres historie. Føler meg ganske alene om dette, absolutt ingen jeg kan snakke med om dette rundt meg.

Jeg har fått time til psykolog, og er ikke "større" enn at jeg googlet denne personen som skal fungere som min psykolog. Jeg fant ut at hun var 24 år! Burde sikkert ikke vært noe problem, men for meg føles hun alt for ung. Jeg har litt panikk for å måtte ha det sånn her lenge, for jeg orker ikke dette veldig mye lengre. I.f.t. psykolog håpet jeg på noen som var eldre, i alle fall eldre enn 24. Men jeg vil ikke klage på dette, føler jeg har laget nok styr med å få en time der. Hun er sikkert nyutdannet, og har jo krav på pasienter henne og. Føler meg skikkelig vanskelig når jeg skriver det, men jeg tror det vil være vanskelig for meg å snakke med ei som er så ung, to år yngre enn meg.

Jeg vil selvsagt prøve dette, selv om ikke troen er så stor. En av dere nevnte at man kan bytte om kjemien ikke passer. Hvordan går man frem da, om jeg opplever det?



Anonymous poster hash: 9f409...302
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk gjennom et helvete fra mars 2013 og fram til nå. Ble dumpet av mitt livs kjærlighet. Virker kanskje latterlig for noen at jeg blir så utafor av å bli dumpet, men for meg kom det som et sjokk og har tatt meg LANG tid å komme ovenpå. Jeg ville bare dø, hadde 0 interesse av noe som helst, og gråt nonstop i nesten 1 år i strekk. Endte med psykolog og antidepressiva her. Nå begynner jeg sakte men sikkert å føle meg bedre. Min kjærlighetssorg endte i en veldig alvorlig depresjon.

Anbefaler å prøve psykolog. Er bare å bytte om du føler at kjemien ikke er der ts. Du kan enten velge en offentlig eller en privat (jeg hadde en delvis privat). For min del hjalp det ikke så mye med psykolog, jeg fikk mest beskjed om å "jobbe med meg selv" og lignende svada-snakk. Det som har hjulpet har vært tid..

Depresjon er noe dritt, det vet jeg alt om. Sommeren 2013 er en av de verste somrene jeg har hatt. Jeg var bare sur da det var fint vær. Regn og overskyet gjenspeilte på en måte mitt humør.. Det man må fokusere på er å se framover. Livet går opp og ned, og man må gi seg selv roen til å bli bedre. Kan hjelpe å prøve visualisering kanskje? For min del så jeg for meg at jeg satt nederst i en brønn og tittet opp, på verden utenfor, på alle mennesker som var normale og glade. Også har jeg sett for meg at jeg sakte men sikkert klatrer oppover brønnen, mot lyset. Og nå føler jeg at jeg sitter oppå brønnen og dingler med beina. Virker kanskje veldig teit, men for min del hjelper det å se det på den måten :)

Lykke til ts, og god bedring!



Anonymous poster hash: 238af...15b
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Takk for svar alle sammen! Jeg har lest innlegg fra hver og en av dere. Fint å lese om deres historie. Føler meg ganske alene om dette, absolutt ingen jeg kan snakke med om dette rundt meg.

Jeg har fått time til psykolog, og er ikke "større" enn at jeg googlet denne personen som skal fungere som min psykolog. Jeg fant ut at hun var 24 år! Burde sikkert ikke vært noe problem, men for meg føles hun alt for ung. Jeg har litt panikk for å måtte ha det sånn her lenge, for jeg orker ikke dette veldig mye lengre. I.f.t. psykolog håpet jeg på noen som var eldre, i alle fall eldre enn 24. Men jeg vil ikke klage på dette, føler jeg har laget nok styr med å få en time der. Hun er sikkert nyutdannet, og har jo krav på pasienter henne og. Føler meg skikkelig vanskelig når jeg skriver det, men jeg tror det vil være vanskelig for meg å snakke med ei som er så ung, to år yngre enn meg.

Jeg vil selvsagt prøve dette, selv om ikke troen er så stor. En av dere nevnte at man kan bytte om kjemien ikke passer. Hvordan går man frem da, om jeg opplever det?

Anonymous poster hash: 9f409...302

Gi det en sjans kjære deg. Møt iallfall opp på første time.

En psykolog kan være 40 år i væremåten.

Hun skal prate med deg som er 2 år eldre - men også med de som er 40-50 og 60 år.

Så ikke la dette stoppe deg !!!

Anonymous poster hash: 1c26d...eeb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt flere vanskelige perioder, og tvunget meg selv igjennom det. Det har tatt sin tid, og den siste vanskelige perioden er jeg begynt med å bli ferdig med. Men som sagt, det tar tid. Mye følelser, mye sorg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde en tøff periode da jeg var sytten... Jeg hadde en ME lignende sykdom ingen klarte finne ut av, og få trodde på at jeg var syk. Mistet venner og familie. Alt det gjorde meg deprimert, jeg begynte å skade meg selv (noe jeg ble avhengi av og forsatte med i ett og et halvt år) og prøvde også å ta mitt eget liv, noe jeg nå er utrolig glad for at jeg misslyktes med!

Stå på ts! Ikke gi opp! God :klem: til deg!



Anonymous poster hash: d551c...2a5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min aller tøffeste periode var de årene jeg var ufrivillig barnløs og holdt på med prøverør, som mislyktes gang på gang. Jeg var så langt nede at jeg flere ganger planla hvordan jeg skulle ta livet mitt, noe jeg heldigvis aldri prøvde på. Jeg håpet å dø i en ulykke og holdt flere ganger på å forårsake en selv.

Ingen så at jeg var så deprimert, ihvertfall så var det ingen som sa noe. Det var jo helt normalt å være lei seg når man var i den situasjonen som jeg var i. Derfor forsto jeg ikke selv hvor langt det hadde godt. Å ikke få oppfølging av helsepersonell i en slik situasjon er underlig synes nå jeg.

Heldigvis så har jeg en fantastisk mann som forsto meg og som jeg kunne prate med.

Det var virkelig grusomt å være så deprimert, og ikke føle noe glede eller klare å se en lys fremtid. Det virker som om det er få grunner som er gode nok til å være deprimert, fra folk på utsiden.



Anonymous poster hash: 2ecee...7dd
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...