ensom, men ok med det ?

[AnonymBruker]

Det har vært en uke siden sist jeg snakket med noen. Jeg er ensom, men trives i min egen selskap. Jeg er blakk, men har heldigvis mat i fryseren. Flyttet fra alle og hver så hvis jeg skulle dø nå, så er det ingen som kommer til merke det før på tirsdag. men jeg føler meg friere en det jeg har vært i hele mitt liv. er dette normalt? altså at jeg tenker sånn ?

Anonymous poster hash: f4973...462

[94happy]

Dette tror jeg ikke er helt normalt, uten å sitte på noe fakta. Jeg ville kanskje tatt kontakt med noen profesjonelle?

[AnonymBruker]

vanskelig å avgjøre

for meg er det helt normalt å være alene i en uke,savner ikke kontakt med andre

Anonymous poster hash: 8f588...f85

[Duckie]

Jeg vil si det kommer an på omstendighetene. At ingen ville finne deg før tirsdag, er vel ikke akkurat noe jeg ville tenkt på som frihet og positivt... Ensom er heller ikke noe jeg forbinder med noe positivt. Jeg er ofte alene, og trives slik, men vil ikke karakterisere meg som ensom. Å trives i sitt eget selskap - normalt. Resten av det du skriver - uten å ha noe mer informasjon rundt, ikke normalt.

[AnonymBruker]

Dette tror jeg ikke er helt normalt, uten å sitte på noe fakta. Jeg ville kanskje tatt kontakt med noen profesjonelle?

Kontakte profesjonelle? Hvorfor? Jeg er også ensom, har noen få venner bare. Hadde noe skjedd meg hele ferien, så ville det tatt tre uker, og kanskje mer, før noen hadde savnet meg. Jeg har familie, venner, men har ikke daglig eller ukentlig kontakt med dem. Sånn er det for noen.

Anonymous poster hash: 47022...322

[Ego]

Forskjell på å være ensom og å 'bare' være alene. Stor forskjell.

[Okapi]

Jeg skjønner forsåvidt hva du mener. På mange måter er det langt mer behagelig å nesten aldri snakke med folk, enn å gjøre det sånn et par ganger i uka. Det blir vel litt som med de fleste behov; dersom de ikke dekkes i det hele tatt, forsvinner også savnet etter en tid. På den annen side spørs det hvor sunt sånt er i lengden.

[AnonymBruker]

Jeg skjønner forsåvidt hva du mener. På mange måter er det langt mer behagelig å nesten aldri snakke med folk, enn å gjøre det sånn et par ganger i uka. Det blir vel litt som med de fleste behov; dersom de ikke dekkes i det hele tatt, forsvinner også savnet etter en tid. På den annen side spørs det hvor sunt sånt er i lengden.

Kan du fortelle mer om dette?

Anonymous poster hash: e64c6...832

[AnonymBruker]

Jeg skjønner forsåvidt hva du mener. På mange måter er det langt mer behagelig å nesten aldri snakke med folk, enn å gjøre det sånn et par ganger i uka. Det blir vel litt som med de fleste behov; dersom de ikke dekkes i det hele tatt, forsvinner også savnet etter en tid. På den annen side spørs det hvor sunt sånt er i lengden.

Noen mennesker er mindre avhengige av mye sosial kontakt enn andre. Det betyr ikke at de har et undertrykket/fortrengt behov. De har det bare ikke i like sterk grad som andre.

Anonymous poster hash: a6994...fb4

[Okapi]

Kan du fortelle mer om dette?

Anonymous poster hash: e64c6...832

Jeg har hatt perioder der jeg har levd mer eller mindre isolert på grunn av, skal vi si, labre sosiale evner. I disse periodene har jeg på en måte klart å glemme meg selv, siden jeg ikke hadde andre mennesker å sammenligne meg selv med, og det var for meg veldig behagelig, siden jeg da slapp de med følgende negative tankene. På den annen side, om man lever på den måten klarer man jo heller aldri å løse de underliggende problemene, noe jeg forsåvidt hadde og har et ønske om.

Om man derimot er helt komfortabel med å leve mer eller mindre alene for resten av livet er vel forsåvidt greit å drive på sånn, men jeg liker personlig ikke tanken på det, så velger å heller prøve videre, selv om det er vanskelig og tidvis smertefullt.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt perioder der jeg har levd mer eller mindre isolert på grunn av, skal vi si, labre sosiale evner. I disse periodene har jeg på en måte klart å glemme meg selv, siden jeg ikke hadde andre mennesker å sammenligne meg selv med, og det var for meg veldig behagelig, siden jeg da slapp de med følgende negative tankene. På den annen side, om man lever på den måten klarer man jo heller aldri å løse de underliggende problemene, noe jeg forsåvidt hadde og har et ønske om.

Om man derimot er helt komfortabel med å leve mer eller mindre alene for resten av livet er vel forsåvidt greit å drive på sånn, men jeg liker personlig ikke tanken på det, så velger å heller prøve videre, selv om det er vanskelig og tidvis smertefullt.

Jeg håper at det går bedre med deg fremover

Takk for at du deler!

Anonymous poster hash: e64c6...832