Miste noen brått, eller etter langvarig sykdom - hva er verst?

[AnonymBruker]

Noe av grunnen er kanskje at for meg så betyr brå dødsfall at noen har dødd som ikke skulle det. Små barn, ungdommer, unge voksne for eksempel.

De du nevner kan jo også bli langvarig syke, og så dø..

Å bli helt forberedt, kan man vel ikke. Og alle vet jo at alle skal dø. Ingen vet når. Så man bør jo handle deretter hele tiden, ikke bare når noen blir alvorlig syke, eller angre etter at noen brått dør....

Anonymous poster hash: e6152...0f5

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd begge deler. pappa døde brått da jeg var 10 år, det var helt uforståelig for meg og min søster, og en helt jævlig tid. jeg har også mistet mormor over lenger tids sykdom.

jeg tror det kommer an på alder og relasjon til vedkommende.. selv synes jeg det er verst med brått dødsfall fordi man ikke er forberedt og får tatt farvel. det blir mer som et sjokk, selv om sjokk kommer ved dødsfall uansett..

Anonymous poster hash: 05ff0...09d

[AnonymBruker]

Jeg fikk nesten to døgn å si "farvel" til mamma, hun lå i medisinsk koma så var jo ikke tilstede. Pappa døde i søvne. Begge veldig tidlig og brått. Ikke "ventet" på at noen skal dø før, men tror jeg hadde foretrekket litt mer tid fremfor sjokk.

Anonymous poster hash: 19c06...1f8

[AnonymBruker]

De du nevner kan jo også bli langvarig syke, og så dø..

Å bli helt forberedt, kan man vel ikke. Og alle vet jo at alle skal dø. Ingen vet når. Så man bør jo handle deretter hele tiden, ikke bare når noen blir alvorlig syke, eller angre etter at noen brått dør....

Anonymous poster hash: e6152...0f5

Ja, såklart. Men mente at jeg assosierer brå dødsfall med barn/unge mest.

Anonymous poster hash: 5feb6...a87

[secretjane]

Jeg vet ikke helt. Jeg mistet tanta mi som stod meg veldig nær(men som bodde langt unna meg) i sommer. Hun har hatt kreft i tilsammen 10 år, noe som er over halvparten av livet mitt. Hun var frisk sist jul, men i januar/februar fikk hun altså kreften "tilbake".

Jeg fikk ikke vite det med en gang. Jeg hadde en mistanke om det, da jeg overhørte foreldrene mine snakke om tanta mi. De sa ingenting til meg, før bestemor spurte meg om jeg viste det. Når jeg fikk vite det tenkte jeg at hun skulle greie det denne gangen også, som alle de andre 10 årene. Jeg var veldig optimistisk. Tiden gikk, og i mars kom tante på besøk. Hun så ikke ut på grunn av medisinene, og jeg fikk vondt inni meg. Tante fikk hjerneblødning når jeg var på besøk til henne i vår. Hun ble lagt inn på sykehuset, og ble skrevet ut noen dager senere. Kanskje to uker etter det ble hun lagt inn igjen, noe hun ønsket selv. Dette fikk ikke jeg vite av familien med en gang. Plutselig 5 dager etter hun ble lagt inn, ringte søskenbarnet mitt (sønn av tante) til pappa, og fortalte at legene hadde sagt at hun hadde ikke lenge igjen. Det kunne være alt fra 1 dag til 1 mnd. På dette tidspunktet var mamma i syden. Jeg og pappa fikk i oppdrag å fortelle det til besteforeldrene mine (foreldrene til tante) da søskenbarnet mitt ikke greide å gjøre det selv. Vi dro dit, og det knuste hjerte mitt å se besteforeldrene mine så knust. Hele familie samlet seg, og pappa, begge brødrene mine og ene onkelen min bestemte seg for at neste dag skulle de dra å besøk tante for å ta et siste farvel. De kom aldri så langt. Morgene etter, kl 6, kom pappa på rommet mitt å fortalte at tante hadde sovnet inn.

Jeg var ikke forbredt på det, men det var ingen i familien min. Tante hadde holdt inni seg hvor ille hun faktisk hadde det, og vi vet at hun viste selv at hun kom til å dø snart. Hun planla hele begravelsen sin selv, og hadde søkt til fylkesmannen om at asken hennes skulle bli spredd på hjemmeplassen hennes. Alt av informasjon hadde hun samlet i en konvolutt til sønnen sin. Det er trist å tenke på at hun hadde så store smerter og at hun viste hun skulle dø, men ikke sa det til noen.

Derfor vet jeg ikke hva som er best. Jeg fikk jo aldri tatt farvell, men samtidig fant jeg fred med at tante slapp alle smertene når hun døde, da hun tilslutt var neddopet på medisin.

[Jodi]

Jeg har opplevd begge deler.

Faren min døde etter kortere tids sykdom (fikk dødsdommen en uke før han døde), men stefaren min døde i en bilulykke. Sistnevnte var helt klart verst for meg...

[AnonymBruker]

Jeg har mistet på begge måter.

Lillebror til kreft og smerter/angst før døden kom og min far brått med en tlf tidlig en morgen om at han var borte. Verst, aner ikke? Første dødsfall, min bror - ingen ubesvarte spm, men ekstremt vanskelig å være søster den siste tiden. Se lidelsene, forsøke å være støtte for noen som vet at døden kommer og frykter den. Et sant h'. Pappa, sjokk og ubesvarte spm som hvordan hadde han det der han døde alene. Jeg vet at han var redd for døden. Alt usnakket osv. Samme h'- selv om det var et annerledes h'.

Jeg har forsøkt å tenke gjennom hva som var vanskeligst og det var nok å være med min bror den siste tiden. Å være sterk med ham, men vite at døden kommer. Å se ham lide og være så redd uten å kunne si eller gjøre noe for å ta bort noen av delene. Det var verst. Sorgprossesen etter døden har vært like tung med begge.

Føler med dere som har mistet...

Anonymous poster hash: 04787...529