noen som har mistet noen i lungekreft?

[AnonymBruker]

Gammel tråd, men jeg må lufte tankene mine.

Min onkel har lungekreft med spredning til hjernen og skjellett, og har drastisk blitt i dårligere form den siste uka. Han fikk vite det selv for under to uker siden. Han er bare i 50 årene.

Jeg har så mange tanker. Min bestemor må følge sin førstefødte i graven. Jeg ser for meg når han var baby og hvor glad hun var når hun fikk han, og hvor uvirkelig det må føles for henne.

Jeg tenker på min tante som mister ektemann gjennom 100 år omtrent. Alt hun styrer med, organiserer og sliter seg ut. Følelsen av total maktesløshet når alt man vil er å hjelpe. Og jeg tenker på mine snille søskenbarn som mister sin fantastiske far så alt for tidlig, på en grusom måte.

Jeg tenker på min mor som mister storebroren sin. Som skal se han visne bort og bli annerledes. Jeg ser for meg at han blir tynn, sliten og skallet. Jeg er så redd for hvor vondt alle får det nå fremover.

Og ikke minst tenker jeg på min onkel. Som nå forbereder seg til å forlate verden. Jeg er så redd for at han skal ha det vondt, og at han kanskje får grusom dødsangst. At han må si hadet for alltid til tante og barna. Dette er uvirkelig å forholde seg til selv, så jeg kan ikke forestille meg hvordan han har det.

Jeg tenker at jeg er så sint på det lokale legekontoret som sendte han hjem uten ordentlige undersøkelser. Kunne ting blitt annerledes? Synes det er så trist å måtte mase på å få hjelp ved så alvorlige syptomer som han opplevde.

Anonymous poster hash: 7b86f...7f3

[lillsunshine]

Trist å lese historiene om lungekreft. Jeg mistet begge mine besteforeldre på farssiden i lungekreft. Bestemoren min døde lenge før jeg ble født, og min bestefar i 1998. Jeg husker ikke så mye fra sykdomstiden hans. Foreldrene mine prøvde vel å skjerme meg for sykdommen. Men husket at han var på sykehus, så hjemme en periode, så plutselig ble innlagt og til slutt var det ikke mer å gjøre. Han ble pleietregende og tilbrakte den siste tiden på sykehjem og døde der. Jeg besøkte han ikke der, foreldrene mine ville ikke at jeg skulle se han. Savner han forferdelig og synes det er trist at min lillebror som ble født året etter aldri fikk oppleve denne gode bestefaren min.

Med besteforeldrene mine var lungekreften "uventet". Begge var sunne, røykte aldri eller hadde livsstidsykdommer. Men vi tror de kanskje fikk sykdommen ved f.eks. giftige kjemikaler som de har innåndet ved gardsarbeid, radon eller at kjøttet de spiste fra sauene som beitet langt opp i fjellet kunne ha stråling fra ulykken i Tsjernolbyl. Min bestemor var knapt 30 år da hun fikk lungekreft.

Har legene noen teori på årsaken til sykdommen hos de som fikk diagnosene? Skyldes det røyking eller har sykdommen oppstått hos relativt friske personer? Jeg blir så skremt av denne kreftformen og jeg håper ikke flere i familen får den.

Vil gi dere alle en god klem som har opplevd det samme og TS jeg ønsker deg masse lykke til. Det må være utrolig tøft å oppleve sykdommen på nært på og se at moren din er sliten og syk.

Endret 20. juni 2014 av lillsunshine

[Glis**_**]

Hei igjen alle sammen! Da er det lenge siden jeg har vært her... Jeg er igjen nede hos familien min, har vært her siden mai. Etter 3 forskjellige kurer(2 ganger samme type) på en serie med 4 behandlinger i hver kur, stråling mot hodet etter 1 kuren i fjor,og en begynndene 4 kuren, har hatt 2 så var det meningen med de 2 siste fra torsdag,kom beskjeden som man har fryktet. Cellegiften har hatt 0 effekt. Ct etter 2 behandlinger viser at selv med cellegift i kroppen er det spredning på de samme plassene og vokst, og at de desverre ikke kan hjelpe mamma mer og behandlingen er stoppet. Mamma er oppegående og er mye selvhjulpet,men det er nok snakk om mnd nå.det var det jeg orket og skrive for denne gang. Det har ikke gått opp og jeg svinger mellom å ikke ville innse det og det å være ei livredd liten jente. Jeg blir 25 og har absolutt ikke sett for meg noe sånt.føler meg absolutt ikke voksen, har ingen barn eller samboer og det plager meg at det er umulig for meg å gjøre noe med!😠😢 jeg så et bilde som jeg faktisk er enig i!: I WISH CANCER GET CANCER AND DIE! Så en spesiell og vond tid og ikke minst usikkerheten fremover! Vi snakkes! ♡ og takk for alle gode tanker og ord dere sender her!♡

[Avi]

Hei igjen alle sammen! Da er det lenge siden jeg har vært her... Jeg er igjen nede hos familien min, har vært her siden mai. Etter 3 forskjellige kurer(2 ganger samme type) på en serie med 4 behandlinger i hver kur, stråling mot hodet etter 1 kuren i fjor,og en begynndene 4 kuren, har hatt 2 så var det meningen med de 2 siste fra torsdag,kom beskjeden som man har fryktet. Cellegiften har hatt 0 effekt. Ct etter 2 behandlinger viser at selv med cellegift i kroppen er det spredning på de samme plassene og vokst, og at de desverre ikke kan hjelpe mamma mer og behandlingen er stoppet. Mamma er oppegående og er mye selvhjulpet,men det er nok snakk om mnd nå.det var det jeg orket og skrive for denne gang. Det har ikke gått opp og jeg svinger mellom å ikke ville innse det og det å være ei livredd liten jente. Jeg blir 25 og har absolutt ikke sett for meg noe sånt.føler meg absolutt ikke voksen, har ingen barn eller samboer og det plager meg at det er umulig for meg å gjøre noe med! jeg så et bilde som jeg faktisk er enig i!: I WISH CANCER GET CANCER AND DIE! Så en spesiell og vond tid og ikke minst usikkerheten fremover! Vi snakkes! ♡ og takk for alle gode tanker og ord dere sender her!♡

Selv om jeg ikke kjenner deg, så vil jeg sende gode tanker i en tung tid <3

[Glis**_**]

Selv om jeg ikke kjenner deg, så vil jeg sende gode tanker i en tung tid <3

TUSEN TAKK! ♡

[AnonymBruker]

Min stemor døde av lungekreft med spredning til skjelettet for halvannet år siden. Hun gikk med diagnosen i rundt halvannet år før hun døde, men har nok hatt kreft i skjelettet lenge før det. Klaget ofte på mye smerter i beina.

Stemoren min var en sånn som ikke ville innse hva som skjedde. Da hun lå på Radiumhospitalet, snakket hun hele tiden om "når hun kom hjem igjen". Hun nektet å forholde seg til fakta. Det gjorde det nok vanskeligere for pappa, som sikkert desperat trengte å snakke om det som faktisk holdt på å skje.

De to siste ukene falt hun inn og ut av bevissthet, og fikk til slutt så store doser morfin og beroligende at hun var bevisstløs (uten de høye dosene hadde hun smerter som gjorde at hun ikke greide å ligge rolig). Hun lå der så fredelig. Vi holdt henne i hånden, hun hadde de mykeste og varmeste hender helt til siste slutt.

De siste dagene var imidlertid ikke så fredelige, med terminalsymptomer som de fleste som har sett noen dø på nært hold vil kjenne seg igjen i (gapende munn, ralling i brystet osv). Jeg fikk veldig sjokk da jeg så det, jeg trodde ikke det var sånn å dø i det hele tatt. Men det som er fint er at når (hvis) de kommer så langt, er de allerede så langt borte at de vet det ikke selv. De er et annet sted, et bedre sted. Sykepleierne fortalte meg også at personer i terminalfasen kjenner ikke lenger sult eller tørst, at de har slim i lungene eller noe annet som ellers ville plaget dem.

Det var både grusomt trist og underlig å se noen dø foran øynene på meg for første gang. Fra de koblet vekk intravenøs næring og til hun døde, gikk det hele 11 dager. Det er de lengste dagene i mitt liv, og vakuumet som oppstår i ventingen er ekstrem. Men etterpå var vi bare takknemlige alle sammen, for at hun endelig fikk slippe

Det som var spesielt med stemoren min, var at den nest siste dagen, så satt pappa nede hos henne og holdt henne i hånden. Hun hadde ikke vært bevisst på over en uke. Men plutselig rykker hun til og åpner øynene. Hun ser rett på pappa, smiler og sier "kjempeglad". Også glir hun bort igjen. Jeg tror hun endelig ikke var redd døden lenger.

Det viste seg i etterkant, at pleieren hadde glemt å gi henne den ene dosen med beroligende, slik at hun hadde vært høyere oppe i bevisstheten enn planlagt.

Ifølge sykepleierne var er det heller ikke helt uvanlig at noen kvikner til litt rett før de forsvinner for godt. Jeg er sjeleglad for at pappa fikk oppleve det, for da fikk han sett henne i øynene en siste gang og tatt farvel.

TS: Trist å høre om moren din! Håper du greier å glede deg over at dere i det minste kommuniserer godt sammen, i motsetning til stemoren min, som ikke ville høre snakk om døden engang. Håper dere benytter anledningen til å si alt dere ønsker til hverandre og leve dagene i full ærlighet og åpenhet

Anonymous poster hash: e5638...db1

[AnonymBruker]

Mistet flere eldre slektninger til kreft, men ingen til lungekreft. Ønsker virkelig det beste for deg og moren din!

Anonymous poster hash: 60a3b...ac4

[Glis**_**]

Hei igjen! Det er en stund siden sist og jeg kan meddele at mamma sovnet stille inn for noen dager siden. Takk for all omtanke, støtte, historier og klemmer. Hun fikk leve i 1 år og nesten 9 mnd sykdommen. Noe som føles ufattelig urettferdig!

[lillemeg90]

Hei igjen! Det er en stund siden sist og jeg kan meddele at mamma sovnet stille inn for noen dager siden. Takk for all omtanke, støtte, historier og klemmer. Hun fikk leve i 1 år og nesten 9 mnd sykdommen. Noe som føles ufattelig urettferdig!

Så trist å høre at det fikk en slik slutt!