Gå til innhold

Panikkangst


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Observerer at veldig mange sier de har angst, men når de forklarer hvordan det er, så kjenner jeg meg overhodet ikke igjen...

Derfor lurer jeg på, er det noen andre som har sånn angst som jeg har?:
- Hjertebank/urytme/hjertet dunker veldig hardt og fort
- Ekstrem kvalme (diarè/oppkast til tider)

- Svimmelhet (som om jeg er på en båt nesten av og til)
- Ukontrollert skjelving/frysing/kaldsvetting
- Føles ut som man ikke får puste/halsen er hoven etc

Jeg får det noen ganger helt ut av det blå, andre ganger av at jeg har et eller annet helseproblem eller leser om det og noen ganger hvis jeg vet jeg må være et sted lenge f. eks. osvosvosv. Hovedsaklig kommer det bare "skyllende" over meg ut av det blå som ekstrem kvalme med hjertebank, skjelving og jeg blir hysterisk (kan gråte/bli sint etc).

Har noen andre dette?
Syns de fleste har litt ubehag i sosiale sammenhenger liksom.. Det har jeg også (sosial angst), men syns ikke den typen angst kan sammenlignes med disse panikkanfallene (som jeg også kan få i sosiale sammenhenger altså).

Enda viktigere:
Er det noe som hjelper?

Har lært meg å takle det på egenhånd fordi psykologen sier jeg aldri blir kvitt det og jeg vet hva jeg skal gjøre og da er det ikke noe mer de kan hjelpe meg med. Så jeg bare puster, gjør logiske oppgaver, ringer/snakker med noen etc.

Før brukte jeg vival ved anfall, men ble avhengig og det ble stygt etterhvert...
Vet ikke om jeg har så lyst til andre medisiner mot det heller.. Det beste hadde vært om det fantes terapeutisk/annen type behandling for det.

Har gått til psykolog mye som barn hvor vi pustet bort rosa elefanter fra brystet og graderte angst for edderkopper, at jorden skulle eksplodere og at mamma skulle bli blåst bort av en tornado. Med andre ord ikke like aktuelt nå lenger.



Anonymous poster hash: 8b402...c6e
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Angst er en psykisk lidelse der man tror at man er redd for noe. Nøkkelordet er "tror".



Anonymous poster hash: ef863...b9a
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Angst er en psykisk lidelse der man tror at man er redd for noe. Nøkkelordet er "tror".

Anonymous poster hash: ef863...b9a

Ja? Og...?

Anfallene er der jo like fullt. All verdens rasjonalitet hjelper ikke meg ihvertfall. Vet jo at jeg ikke har svelgt et eple og satt det fast, men det kjennes jo like reelt ut at jeg ikke får puste.

Anonymous poster hash: 8b402...c6e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har diagnosert angst og kjenner meg igjen. Får helt ekstrem angst før skolen, og da får jeg som oftest diare også. Hjertebank hver gang. Det som gjør det bedre for meg er å gjøre det som er ubehagelig mest mulig. Angst er fullt mulig å bli kvitt!



Anonymous poster hash: dc545...c37
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har også hatt panikkangall et par ganger, og det er helt forferdelig. Har fått tips av psykolog: sett deg ned, fokuser på pusten(prøv å pust langsomt og dypt), og husk: det går over, angsten har også et "tak", som gjør at den stopper på et visst punkt. Et skikkelig angstanfall kan føles som om man holder på å dø. Da er det bra om man husker på at dette er ubehagelig, men ikke farlig. Men det er noe dritt ja, og jeg skal gjøre alt jeg kan for å bli kvitt det. To angstanfall er ikke mye, men jeg har ingen ønsker om å oppleve det igjen. Håper også at du klarer å blir kvitt det. Jeg tror ikke at dette er noe du må leve med. Bekymring og det å være redd ja, men ikke den sterke angsten.

Anonymous poster hash: e77a8...1d0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Riskjeks

Observerer at veldig mange sier de har angst, men når de forklarer hvordan det er, så kjenner jeg meg overhodet ikke igjen...

Derfor lurer jeg på, er det noen andre som har sånn angst som jeg har?:

- Hjertebank/urytme/hjertet dunker veldig hardt og fort

- Ekstrem kvalme (diarè/oppkast til tider)

- Svimmelhet (som om jeg er på en båt nesten av og til)

- Ukontrollert skjelving/frysing/kaldsvetting

- Føles ut som man ikke får puste/halsen er hoven etc

Jeg får det noen ganger helt ut av det blå, andre ganger av at jeg har et eller annet helseproblem eller leser om det og noen ganger hvis jeg vet jeg må være et sted lenge f. eks. osvosvosv. Hovedsaklig kommer det bare "skyllende" over meg ut av det blå som ekstrem kvalme med hjertebank, skjelving og jeg blir hysterisk (kan gråte/bli sint etc).

Har noen andre dette?

Syns de fleste har litt ubehag i sosiale sammenhenger liksom.. Det har jeg også (sosial angst), men syns ikke den typen angst kan sammenlignes med disse panikkanfallene (som jeg også kan få i sosiale sammenhenger altså).

Enda viktigere:

Er det noe som hjelper?

Har lært meg å takle det på egenhånd fordi psykologen sier jeg aldri blir kvitt det og jeg vet hva jeg skal gjøre og da er det ikke noe mer de kan hjelpe meg med. Så jeg bare puster, gjør logiske oppgaver, ringer/snakker med noen etc.

Før brukte jeg vival ved anfall, men ble avhengig og det ble stygt etterhvert...

Vet ikke om jeg har så lyst til andre medisiner mot det heller.. Det beste hadde vært om det fantes terapeutisk/annen type behandling for det.

Har gått til psykolog mye som barn hvor vi pustet bort rosa elefanter fra brystet og graderte angst for edderkopper, at jorden skulle eksplodere og at mamma skulle bli blåst bort av en tornado. Med andre ord ikke like aktuelt nå lenger.

Anonymous poster hash: 8b402...c6e

Jeg har hatt slike episoder du beskriver. Får hjertebank, høy puls, får vanskelig for å puste, blir nummen i kroppen, svimmel, uforklarlig nervøs, kvalm osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Har diagnosert angst og kjenner meg igjen. Får helt ekstrem angst før skolen, og da får jeg som oftest diare også. Hjertebank hver gang. Det som gjør det bedre for meg er å gjøre det som er ubehagelig mest mulig. Angst er fullt mulig å bli kvitt!

Anonymous poster hash: dc545...c37

Fikk det før skolen før jeg også (når jeg gikk på skole). Enig i det med å gjøre det ubehagelige, men når jeg ikke vet hva som er ubehagelig (angst ut av det blå) er det litt vanskeligere... :-p Var helt angstfri i 4 år, men slapp ikke unna så lett nei...

Jeg har også hatt panikkangall et par ganger, og det er helt forferdelig. Har fått tips av psykolog: sett deg ned, fokuser på pusten(prøv å pust langsomt og dypt), og husk: det går over, angsten har også et "tak", som gjør at den stopper på et visst punkt. Et skikkelig angstanfall kan føles som om man holder på å dø. Da er det bra om man husker på at dette er ubehagelig, men ikke farlig. Men det er noe dritt ja, og jeg skal gjøre alt jeg kan for å bli kvitt det. To angstanfall er ikke mye, men jeg har ingen ønsker om å oppleve det igjen. Håper også at du klarer å blir kvitt det. Jeg tror ikke at dette er noe du må leve med. Bekymring og det å være redd ja, men ikke den sterke angsten.

Anonymous poster hash: e77a8...1d0

To anfall... Hehe, jeg hadde hatt to før jeg fylte 5 år.. :-P

Men ja, de tingene du sier er tips jeg pleier å følge. Dog, ikke alltid det funker så bra når det er som verst.

Jeg har hatt slike episoder du beskriver. Får hjertebank, høy puls, får vanskelig for å puste, blir nummen i kroppen, svimmel, uforklarlig nervøs, kvalm osv.

Uff da :/

Anonymous poster hash: 8b402...c6e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Observerer at veldig mange sier de har angst, men når de forklarer hvordan det er, så kjenner jeg meg overhodet ikke igjen...

Derfor lurer jeg på, er det noen andre som har sånn angst som jeg har?:

- Hjertebank/urytme/hjertet dunker veldig hardt og fort

- Ekstrem kvalme (diarè/oppkast til tider)

- Svimmelhet (som om jeg er på en båt nesten av og til)

- Ukontrollert skjelving/frysing/kaldsvetting

- Føles ut som man ikke får puste/halsen er hoven etc

Jeg får det noen ganger helt ut av det blå, andre ganger av at jeg har et eller annet helseproblem eller leser om det og noen ganger hvis jeg vet jeg må være et sted lenge f. eks. osvosvosv. Hovedsaklig kommer det bare "skyllende" over meg ut av det blå som ekstrem kvalme med hjertebank, skjelving og jeg blir hysterisk (kan gråte/bli sint etc).

Har noen andre dette?

Syns de fleste har litt ubehag i sosiale sammenhenger liksom.. Det har jeg også (sosial angst), men syns ikke den typen angst kan sammenlignes med disse panikkanfallene (som jeg også kan få i sosiale sammenhenger altså).

Enda viktigere:

Er det noe som hjelper?

Har lært meg å takle det på egenhånd fordi psykologen sier jeg aldri blir kvitt det og jeg vet hva jeg skal gjøre og da er det ikke noe mer de kan hjelpe meg med. Så jeg bare puster, gjør logiske oppgaver, ringer/snakker med noen etc.

Før brukte jeg vival ved anfall, men ble avhengig og det ble stygt etterhvert...

Vet ikke om jeg har så lyst til andre medisiner mot det heller.. Det beste hadde vært om det fantes terapeutisk/annen type behandling for det.

Har gått til psykolog mye som barn hvor vi pustet bort rosa elefanter fra brystet og graderte angst for edderkopper, at jorden skulle eksplodere og at mamma skulle bli blåst bort av en tornado. Med andre ord ikke like aktuelt nå lenger.

Anonymous poster hash: 8b402...c6e

Jeg "har" panikkangst, har vært plaget i mange år. Det begynte med kortpustethet, anspenthet - og endte en dag med at jeg plutselig følte at jeg ikke klarte å puste, det kjentes umulig å trekke inn pust. Helt forferdelig var det! Var sikker på at jeg kom til å dø... Etter hvert har panikkanfallene blitt litt annerledes, men jeg føler fremdeles hver eneste gang at noe fælt kommer til å hende, til tross for at jeg har vært gjennom samme mølja enormt mange ganger.

Mine symptomer:

- Hjertebank, uregelmessig hjerterytme (noen ganger er jeg så redd at jeg ikke engang kjenner at hjertet dunker, og så blir jeg enda mer redd av det :P )

- Kvalme, magesmerter, trang til å gå på do

- Svimmelhet (samme som deg, nautisk svimmelhet, følelsen av å være på en båt - hjelper å legge meg)

- Kaldsvetter (blir iskald i hender og på føtter, klam)

- Skjelver litt

- Kortpustet/mild hyperventilering, føler at jeg ikke får puste, får ikke nok luft, må anstrenge meg for å puste etc.

- Det strammer til i halsen, noen ganger kjenner jeg en "klump" i halsen, andre ganger kjennes det som om noen strammer noe rundt halsen min. Blir redd for å kveles...

- Blir veldig anspent i alle muskler

- Det prikker i hender og føtter, noen ganger i ansiktet

I tillegg går jeg gjennom en følelsesmessig berg-og-dal-bane hver gang jeg har et panikkanfall. Er ufattelig redd, vil rømme, vil skaffe hjelp, føler meg enormt ensom og hjelpesløs, vil gråte - men får ikke til fordi jeg er for redd.

Jeg har nok hatt angst siden jeg var ei lita jente, antakeligvis fra 5-årsalderen, men panikkanfall fikk jeg ikke før jeg var 19. Har innsett at jeg neppe blir fri fra angsten noensinne, men har gode perioder og dårlige perioder. Det som fungerer best for meg er å være sosial, arbeide og ha noe annet å tenke på enn meg selv. Har ikke begynt å trene enda, men satser på å gjøre det fra og med høsten.

Angsten min er hovedsakelig helseangst; jeg er redd for å dø og redd for alvorlig sykdom, og som deg kommer ofte panikken om jeg er syk/tror jeg er syk og/eller leser om sykdom jeg tror jeg kan ha. Det har blitt verre etter at jeg fikk barn, nå har jeg liksom enda mer å miste ved å dø... Jeg sliter også med generalisert angst, slik at jeg i (dårlige) perioder er nervøs og uvel hele døgnet.

Fikk (og tok) Sobril da jeg begynte å få panikkanfall som 19-åring, men det hjalp bare til en viss grad. Brukte det ikke i mer enn to uker, og tok maks tre tabletter daglig (som anbefalt). Begynte så på Cipralex 10 mg, som jeg fremdeles bruker daglig. I begynnelsen var det en fantastisk hjelp, men nå er jeg ikke så sikker på om den fungerer så godt lenger. For meg er nok det aller viktigste å komme meg ut av huset :)

Anonymous poster hash: 352fb...10d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg "har" panikkangst, har vært plaget i mange år. Det begynte med kortpustethet, anspenthet - og endte en dag med at jeg plutselig følte at jeg ikke klarte å puste, det kjentes umulig å trekke inn pust. Helt forferdelig var det! Var sikker på at jeg kom til å dø... Etter hvert har panikkanfallene blitt litt annerledes, men jeg føler fremdeles hver eneste gang at noe fælt kommer til å hende, til tross for at jeg har vært gjennom samme mølja enormt mange ganger.

Mine symptomer:

- Hjertebank, uregelmessig hjerterytme (noen ganger er jeg så redd at jeg ikke engang kjenner at hjertet dunker, og så blir jeg enda mer redd av det :P )

- Kvalme, magesmerter, trang til å gå på do

- Svimmelhet (samme som deg, nautisk svimmelhet, følelsen av å være på en båt - hjelper å legge meg)

- Kaldsvetter (blir iskald i hender og på føtter, klam)

- Skjelver litt

- Kortpustet/mild hyperventilering, føler at jeg ikke får puste, får ikke nok luft, må anstrenge meg for å puste etc.

- Det strammer til i halsen, noen ganger kjenner jeg en "klump" i halsen, andre ganger kjennes det som om noen strammer noe rundt halsen min. Blir redd for å kveles...

- Blir veldig anspent i alle muskler

- Det prikker i hender og føtter, noen ganger i ansiktet

I tillegg går jeg gjennom en følelsesmessig berg-og-dal-bane hver gang jeg har et panikkanfall. Er ufattelig redd, vil rømme, vil skaffe hjelp, føler meg enormt ensom og hjelpesløs, vil gråte - men får ikke til fordi jeg er for redd.

Jeg har nok hatt angst siden jeg var ei lita jente, antakeligvis fra 5-årsalderen, men panikkanfall fikk jeg ikke før jeg var 19. Har innsett at jeg neppe blir fri fra angsten noensinne, men har gode perioder og dårlige perioder. Det som fungerer best for meg er å være sosial, arbeide og ha noe annet å tenke på enn meg selv. Har ikke begynt å trene enda, men satser på å gjøre det fra og med høsten.

Angsten min er hovedsakelig helseangst; jeg er redd for å dø og redd for alvorlig sykdom, og som deg kommer ofte panikken om jeg er syk/tror jeg er syk og/eller leser om sykdom jeg tror jeg kan ha. Det har blitt verre etter at jeg fikk barn, nå har jeg liksom enda mer å miste ved å dø... Jeg sliter også med generalisert angst, slik at jeg i (dårlige) perioder er nervøs og uvel hele døgnet.

Fikk (og tok) Sobril da jeg begynte å få panikkanfall som 19-åring, men det hjalp bare til en viss grad. Brukte det ikke i mer enn to uker, og tok maks tre tabletter daglig (som anbefalt). Begynte så på Cipralex 10 mg, som jeg fremdeles bruker daglig. I begynnelsen var det en fantastisk hjelp, men nå er jeg ikke så sikker på om den fungerer så godt lenger. For meg er nok det aller viktigste å komme meg ut av huset :)

Anonymous poster hash: 352fb...10d

Det høres ut som du har det veldig likt som meg! Jeg fikk panikkanfall fra 5-årsalderen, men ellers tror jeg sånn ca alt utenom siste avsnittet og det om barn stemmer.

Jeg føler også at det hjelper å komme seg ut, gjøre noe etc... Prøver å gjøre noe hver dag, men har uheldigvis kroniske sykdommer i tillegg så er ikke arbeidsfør og er derfor mer hjemme enn andre :-/ Ikke alltid jeg er i form til å gå ut. Men prøver iallefall å gjøre ting så jeg ikke tenker for mye/legger merke til kroppen min. Føler at angst er litt som å være overbevisst på egen kropp.. Kjenner liksom alt inni den sykt godt hele tiden når jeg er i "angstmodus"...

Anonymous poster hash: 8b402...c6e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres ut som du har det veldig likt som meg! Jeg fikk panikkanfall fra 5-årsalderen, men ellers tror jeg sånn ca alt utenom siste avsnittet og det om barn stemmer.

Jeg føler også at det hjelper å komme seg ut, gjøre noe etc... Prøver å gjøre noe hver dag, men har uheldigvis kroniske sykdommer i tillegg så er ikke arbeidsfør og er derfor mer hjemme enn andre :-/ Ikke alltid jeg er i form til å gå ut. Men prøver iallefall å gjøre ting så jeg ikke tenker for mye/legger merke til kroppen min. Føler at angst er litt som å være overbevisst på egen kropp.. Kjenner liksom alt inni den sykt godt hele tiden når jeg er i "angstmodus"...

Anonymous poster hash: 8b402...c6e

Kan jeg spørre hvor gammel du er? Jeg er født i 1987 :)

Jeg er student og har enda ikke kommet meg inn i arbeidslivet forutenom korte perioder på mellom 1 og 6 måneder, og merker at det hadde vært godt å ha en jobb å gå til. Som student har jeg alt for lett for å bli sittende hjemme i stedet for å dra på forelesninger, og dermed blir angsten verre - og jeg ender opp med å ikke fullføre semesteret... Hele dette siste skoleåret har vært totalt bortkastet for min del. Ikke får jeg jobb heller med en elendig CV.

Anonymous poster hash: 352fb...10d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan jeg spørre hvor gammel du er? Jeg er født i 1987 :)

Jeg er student og har enda ikke kommet meg inn i arbeidslivet forutenom korte perioder på mellom 1 og 6 måneder, og merker at det hadde vært godt å ha en jobb å gå til. Som student har jeg alt for lett for å bli sittende hjemme i stedet for å dra på forelesninger, og dermed blir angsten verre - og jeg ender opp med å ikke fullføre semesteret... Hele dette siste skoleåret har vært totalt bortkastet for min del. Ikke får jeg jobb heller med en elendig CV.

Anonymous poster hash: 352fb...10d

Jeg er født i 1993.

Skjønner deg veldig godt der... :/

Anonymous poster hash: 8b402...c6e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 3 år senere...

Jeg bumper denne. Jeg sliter veldig enda, jeg altså. Denne gangen tar det helt knekken på meg. Tør ikke gå ut alene, tør ikke være alene hjemme så lenge om gangen osv... Og jeg ble redd når jeg så hvor lenge siden jeg faktisk skrev dette. Prøvde meg på DPS i to omganger, men blitt avsluttet fordi "de ikke kan gjøre noe" begge gangene. Noen som har noen tips til meg? Blir mye vival for tiden...

Anonymkode: 5297f...83a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

On 27.7.2014 at 1:31 AM, AnonymBruker said:

Angst er en psykisk lidelse der man tror at man er redd for noe. Nøkkelordet er "tror".

 


Anonymous poster hash: ef863...b9a

 

Man behøver ikke være redd for noe spesielt.

Anonymkode: a9f2e...916

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

On 27.7.2014 at 1:29 AM, AnonymBruker said:

Observerer at veldig mange sier de har angst, men når de forklarer hvordan det er, så kjenner jeg meg overhodet ikke igjen...

Derfor lurer jeg på, er det noen andre som har sånn angst som jeg har?:
- Hjertebank/urytme/hjertet dunker veldig hardt og fort
- Ekstrem kvalme (diarè/oppkast til tider)

- Svimmelhet (som om jeg er på en båt nesten av og til)
- Ukontrollert skjelving/frysing/kaldsvetting
- Føles ut som man ikke får puste/halsen er hoven etc

Jeg får det noen ganger helt ut av det blå, andre ganger av at jeg har et eller annet helseproblem eller leser om det og noen ganger hvis jeg vet jeg må være et sted lenge f. eks. osvosvosv. Hovedsaklig kommer det bare "skyllende" over meg ut av det blå som ekstrem kvalme med hjertebank, skjelving og jeg blir hysterisk (kan gråte/bli sint etc).

Har noen andre dette?
Syns de fleste har litt ubehag i sosiale sammenhenger liksom.. Det har jeg også (sosial angst), men syns ikke den typen angst kan sammenlignes med disse panikkanfallene (som jeg også kan få i sosiale sammenhenger altså).

Enda viktigere:
Er det noe som hjelper?

Har lært meg å takle det på egenhånd fordi psykologen sier jeg aldri blir kvitt det og jeg vet hva jeg skal gjøre og da er det ikke noe mer de kan hjelpe meg med. Så jeg bare puster, gjør logiske oppgaver, ringer/snakker med noen etc.

Før brukte jeg vival ved anfall, men ble avhengig og det ble stygt etterhvert...
Vet ikke om jeg har så lyst til andre medisiner mot det heller.. Det beste hadde vært om det fantes terapeutisk/annen type behandling for det.

Har gått til psykolog mye som barn hvor vi pustet bort rosa elefanter fra brystet og graderte angst for edderkopper, at jorden skulle eksplodere og at mamma skulle bli blåst bort av en tornado. Med andre ord ikke like aktuelt nå lenger.
 

 


Anonymous poster hash: 8b402...c6e

 

Høres ut som klassisk panikkangst. En solid dose SSRI kan funke,

Anonymkode: a9f2e...916

Lenke til kommentar
Del på andre sider

22 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg bumper denne. Jeg sliter veldig enda, jeg altså. Denne gangen tar det helt knekken på meg. Tør ikke gå ut alene, tør ikke være alene hjemme så lenge om gangen osv... Og jeg ble redd når jeg så hvor lenge siden jeg faktisk skrev dette. Prøvde meg på DPS i to omganger, men blitt avsluttet fordi "de ikke kan gjøre noe" begge gangene. Noen som har noen tips til meg? Blir mye vival for tiden...

Anonymkode: 5297f...83a

Har du prøvd andre medisiner enn benzo?

Anonymkode: a9f2e...916

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det første som skjer når jeg får angstanfall (panikkangst) er at jeg føler for å trekker pusten dypt og føler da at jeg ikke får det til. Blir mer og mer stressa for plutselig kjenner jeg klumpen i halsen også som gjør alt litt vanskeligere. 

Så blir pusten kortere og raskere (mer overfladisk) og pulsen blir raskere og kan slå hardt. Kaldsvetter på hender og føtter, det prikker også i hendene. Så presser tårene seg på og jeg står på et kjøpesenter helt alene og gråter mens jeg hyperventilerer. 

Så får jeg satt meg ned et sted hvor det ikke er så mange mennesker, får tvunget igjennom pusteøvelser og etterhvert blir jeg bedre. Fullfører shoppingen og drar hjem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Høres ut som klassisk panikkangst. En solid dose SSRI kan funke,

Anonymkode: a9f2e...916

Syns det er så enormt med bivirkninger på disse. Har ikke angst hele tiden, bare når jeg skal ut/være alene hjemme lenge, så har ikke så lyst til å ta de. De kolliderer også med andre medisiner jeg bruker.

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har du prøvd andre medisiner enn benzo?

Anonymkode: a9f2e...916

Nei, ikke i nyere tid. Har gått på Tolvon og en eller to antidepressiver da jeg var yngre og hadde mye angst, uten at det hjalp.

Anonymkode: 5297f...83a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er i ferd med å legge bak meg 3 år med panikkangst, agorafobi og ekstrem helseangst som kom i forbindelse med PTSD. For meg var det akkurat som du beskriver. Etter første anfallet ble livet mitt forandret over natten og jeg trodde jeg aldri skulle bli frisk. Jeg gikk til psykolog, var gradert sykmeldt, hadde Sobril og Vival til de verste dagene men følte at ingenting fungerte. Jeg las bøker, forum, blogger, podcast og ingen «gode råd» fungerte på meg. Legen min sa at jeg måtte akseptere at ting tok tid og at jeg måtte være tålmodig. Etterhvert ble jeg henvist til DPS og samtaleterapi en gang i uken. Jeg skal ikke gå i detalj om mine issues men vi gikk uke for uke gjennom alt som var vanskelig, og til slutt hadde jeg ikke mer og fortelle. Hva nå?? Jo en dag bare sluttet jeg å være redd.. jeg hadde vent meg til angsten og alle plager som følger med (dessverre alt som du sliter med hadde jeg også) og jeg sluttet å bry meg. Visste hvordan jeg kunne stoppe et anfall, og fikk jeg det ikke til så visste jeg at det gikk over på et tidspunkt. Dette er nå 3-4 mnd siden og jeg skal passe meg for å friskmelde meg enda. Jeg er fremdeles under DPS (men sjeldnere på besøk) og jeg kjenner ennå på gamle følelser. Forskjellen er at de ikke eier meg lenger. Og det hadde jeg ALDRI trodd skulle skje.. nå skal jeg snart prøve ta livet mitt tilbake og kanskje prøve jobbe litt.. noe sier meg at det skal bli mye utfordringer, men hei, jeg har faen meg vært gjennom verre.. hang in there, jeg heier så sinnsykt på deg!! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Showmustgoon skrev:

Jeg er i ferd med å legge bak meg 3 år med panikkangst, agorafobi og ekstrem helseangst som kom i forbindelse med PTSD. For meg var det akkurat som du beskriver. Etter første anfallet ble livet mitt forandret over natten og jeg trodde jeg aldri skulle bli frisk. Jeg gikk til psykolog, var gradert sykmeldt, hadde Sobril og Vival til de verste dagene men følte at ingenting fungerte. Jeg las bøker, forum, blogger, podcast og ingen «gode råd» fungerte på meg. Legen min sa at jeg måtte akseptere at ting tok tid og at jeg måtte være tålmodig. Etterhvert ble jeg henvist til DPS og samtaleterapi en gang i uken. Jeg skal ikke gå i detalj om mine issues men vi gikk uke for uke gjennom alt som var vanskelig, og til slutt hadde jeg ikke mer og fortelle. Hva nå?? Jo en dag bare sluttet jeg å være redd.. jeg hadde vent meg til angsten og alle plager som følger med (dessverre alt som du sliter med hadde jeg også) og jeg sluttet å bry meg. Visste hvordan jeg kunne stoppe et anfall, og fikk jeg det ikke til så visste jeg at det gikk over på et tidspunkt. Dette er nå 3-4 mnd siden og jeg skal passe meg for å friskmelde meg enda. Jeg er fremdeles under DPS (men sjeldnere på besøk) og jeg kjenner ennå på gamle følelser. Forskjellen er at de ikke eier meg lenger. Og det hadde jeg ALDRI trodd skulle skje.. nå skal jeg snart prøve ta livet mitt tilbake og kanskje prøve jobbe litt.. noe sier meg at det skal bli mye utfordringer, men hei, jeg har faen meg vært gjennom verre.. hang in there, jeg heier så sinnsykt på deg!! 

Jeg har følt det akkurat som deg, men det kommer alltid tilbake. Jeg har nå hatt angst i 20 år, så jeg har nok mistet troen på at det blir bra. Mulig jeg har flaks og kan slippe det i noen år som jeg har gjort før, men frisk blir jeg vel aldri.

Anonymkode: 5297f...83a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 uker senere...

Hva betyr alle de forkortede ordene dere nevner? PTSD, DPS, var egentlig ett ord til, men fant det ikke igjen.

Men hvertfall, jeg har hat sosial angst så lenge jeg kan huske(er i 20-årene nå) og fikk mitt første panikkangst «anfall» for 2 år siden. Da endte det opp med at jeg dro til legevakta fordi jeg trodde jeg skulle død. Etter den hendelsen har jeg vel hat 3 «anfall» til, og noen litt mindre.

Jeg blir svimmel og blir livredd for at jeg skal besvime da jeg har besvimt en god del ganger i livet tidligere. Men jeg svimer som regel ikke av ved «anfallene» det er jo bare følelse av og være svimmel. Veldig ubehagelig. Også blir jeg kvalm, føles ut som kroppen skjelver, og begynner alltid å gråte, tårene bare presser på- vet ikke om jeg gråter som en reaksjon pga selve angsten eller fordi jeg blir så veldig oppgitt over selve «anfallet». Jeg vet veldig godt at det ikke er farlig og jeg kommer heler ikke til å død. Men jeg klarer ikke og kontrollere «anfallene». Har heler ikke gått til psykolog eller annen hjelp for dette, men føler det er på tide i håpet om at jeg kan få tilbake kontrollene over egen hjerne. Jeg lærte meg og leve med sosial angst og for meg er den sosiale angsten ingenting ifht panikkangst! Jeg orker virkeligelig ikke annen på og skulle leve med slike anfall resten av livet. De kan jo oppstå når som helst, når jeg er på jobb, hjemme, i butikken o.l.

Er det noen som har noen råd mot anfallene? Hva kan man gjøre når anfallet oppstår?

Anonymkode: f6a95...078

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...