Hund og depresjon

[AnonymBruker]

Hei! Jeg lider av diagnosen depresjon, og sliter mye med følelsen av å være ensom og alene. Jeg har masse folk rundt meg, men føler meg likevel veldig alene. Derfor tenkte jeg å skaffe meg en liten hund, av rasen pomeranian. Greia er at lillebroren min er allergisk, og han kommer ALLTID først. Jeg lurer på om noen har erfaringer med pomeranian og allergi på små barn? Og om noen har testet det produktet man smører på pelsen til hunden for å hindre/minske allergi?

Lillebror er selvfølgelig første prioritet, men hadde vært så fint å få en hund som kanskje kan gjøre meg blid igjen!

Anonymous poster hash: 9c32c...7a3

[AnonymBruker]

Orker du å gå lange turer de dagene du er helt på bunnen og deprimert? Hva med alle timene som må legges ned i trening av hunden? Det er et stort ansvar å ha hund, jeg er deprimert selv det er derfor jeg er skeptisk. Men jeg har sosial angst i tillegg - hadde jeg ikke hatt en samboer som stilte opp de dagene jeg ikke orker å gå ut døra, hadde hunden ikke hatt det noe bra.

Anonymous poster hash: b940f...13b

[AnonymBruker]

Melde deg som frivillig på fod gård, kattehus elns?

Hadde ikke skaffet hund med allergisk barn i hus.

Anonymous poster hash: c4390...eeb

[AnonymBruker]

Orker du å gå lange turer de dagene du er helt på bunnen og deprimert? Hva med alle timene som må legges ned i trening av hunden? Det er et stort ansvar å ha hund, jeg er deprimert selv det er derfor jeg er skeptisk. Men jeg har sosial angst i tillegg - hadde jeg ikke hatt en samboer som stilte opp de dagene jeg ikke orker å gå ut døra, hadde hunden ikke hatt det noe bra.

Anonymous poster hash: b940f...13b

Ja, det vet jeg at jeg hadde.

Anonymous poster hash: 9c32c...7a3

[AnonymBruker]

Så lenge du tydligvis bor hjemme så må du forholde deg til det foreldrene dine sier og jeg tviler på at de syns det er greit at du kjøper deg en hund så lenge lillebroren din er allergisk.

Og hvis du klarer å gå lange turer med en hund så kan du jo gå turer uten en hund også eller låne en nabohund eller noe.

Anonymous poster hash: 16c29...ebf

[AnonymBruker]

Melde deg som frivillig på fod gård, kattehus elns?

Hadde ikke skaffet hund med allergisk barn i hus.

Anonymous poster hash: c4390...eeb

Det er litt langt unna, men en veldig god tanke!

Så lenge du tydligvis bor hjemme så må du forholde deg til det foreldrene dine sier og jeg tviler på at de syns det er greit at du kjøper deg en hund så lenge lillebroren din er allergisk.

Og hvis du klarer å gå lange turer med en hund så kan du jo gå turer uten en hund også eller låne en nabohund eller noe.

Anonymous poster hash: 16c29...ebf

Greia er ikke at jeg trenger en hund for å gå tur? Jeg skrev jo at jeg føler meg ensom + at hunder er bevist at de kan hjelpe for depresjon

Anonymous poster hash: 9c32c...7a3

[AnonymBruker]

dytter

Anonymous poster hash: 9c32c...7a3

[Gjest Vevila]

Dere kan jo prøve å låne en og se hvordan han reagerer på den?

[AnonymBruker]

Dere kan jo prøve å låne en og se hvordan han reagerer på den?

Det går jo an! Jeg tenkte jo egentlig at hvis jeg hadde fått hund så hadde den kun bodd her 1 år (jeg flytter neste år), og jeg ville støvsugd hver dag og brukt det middelet!

Anonymous poster hash: 9c32c...7a3

[AnonymBruker]

hm

Anonymous poster hash: 9c32c...7a3

[AnonymBruker]

Meld deg som fosterhjem for en hund fra Dyrebeskyttelsen? da forplikter du deg ikke til noe, men kan overta den dersom alt fungerer helt greit.

Anonymous poster hash: a1018...756

[AnonymBruker]

lange turer? med pomeranian?

nei nei, jeg er selv deprimert har 4 hunder, 3 små en stor, de trenger ikke lange turer til dagen, men rusle turer og mental trening

og ja hundene hjelper virkelig på psyken min <3

Anonymous poster hash: 3bfed...eff

[AnonymBruker]

Meld deg som fosterhjem for en hund fra Dyrebeskyttelsen? da forplikter du deg ikke til noe, men kan overta den dersom alt fungerer helt greit.

Anonymous poster hash: a1018...756

De har bare veldig store hunder, noe verken jeg eller lillebroren min er så glad i.

lange turer? med pomeranian?

nei nei, jeg er selv deprimert har 4 hunder, 3 små en stor, de trenger ikke lange turer til dagen, men rusle turer og mental trening

og ja hundene hjelper virkelig på psyken min <3

Anonymous poster hash: 3bfed...eff

Åhh, det hørtes skikkelig kost ut!

Anonymous poster hash: 9c32c...7a3

[The Kitten]

Hvis du registrerer deg på www.finnenhundepasser.no kan du finne hunder som trenger pass. Noen trenger dagpass, andre helger/ferier og noen igjen trenger en som kan ta hunden med på en luftetur i ny og ne. Det er helt gratis og du kan også melde deg som hundepasser der.

[Brukerfeil]

Ser du skriver at du skal flytte neste år.. Da vil jeg bare opplyse deg om at det kan være veldig vanskelig å få finne plass å leie der det er lov med dyr.

Jeg kjøpte meg en liten tibbe da jeg var 16 år, og iløpet av disse årene jeg har studert skole litt omkring i Norge har jeg måttet etterlatt han til mine foreldre i flere måneder i slengen - kun fordi jeg ikke fant leilighet som hadde en ok leiepris og tillatt med hund, og måtte velge hybel. Hybel blir også for lite å boltre seg på for en hund, selv om han er liten, så da hadde han det bedre i huset til foreldrene mine

Nå i høst skal jeg gå ny skole som varer fra august til desember, i en annen by, men han må flytte til foreldrene mine imellom tiden siden jeg ikke har økonomi til å leie en ok leilighet der det er tillatt med hund. Heldigvis var det foreldrene mine som ga tilbudet om å passe han, og siden de har tid til det. Men det er jo trist... Ikke for å avspore hele tråden, men det er bare for å gi deg en liten heads up at det kan ende opp med at du får litt "problemer" senere, og siden lillebroren din er syk kan ikke foreldrene dine passe hunden. Hva blir valget da? Omplassering eller la noen venner passe han? Det er såå mye å tenke på! Ønsker jeg tenkte mer på det da jeg var 16, men jeg var jo bare 16..

Uansett, som sagt fikk jeg hunden min som 16 åring, var faktisk i en begynnelse av depresjon og han har hjulpet meg såå mye i de siste årene

Lykke til!

[AnonymBruker]

lange turer? med pomeranian?

nei nei, jeg er selv deprimert har 4 hunder, 3 små en stor, de trenger ikke lange turer til dagen, men rusle turer og mental trening

og ja hundene hjelper virkelig på psyken min <3

Anonymous poster hash: 3bfed...eff

Nå vet ikke jeg hva du mener med tusleturer, men alle hunder bør få i alle fall en time til dagen. Det kan være tungt om man er dypt deprimert.

Anonymous poster hash: 45c25...2d6

[AnonymBruker]

Hvis du registrerer deg på www.finnenhundepasser.no kan du finne hunder som trenger pass. Noen trenger dagpass, andre helger/ferier og noen igjen trenger en som kan ta hunden med på en luftetur i ny og ne. Det er helt gratis og du kan også melde deg som hundepasser der.

Godt tips!

(ikke ts forresten)

Anonymous poster hash: a1018...756

[Tabris]

Jeg ville tenkt nøye gjennom om du er klar for å ha hund når du lider av depresjon. Det kommer jo selvsagt an på hvordan depresjonen er for deg, men ofte så vil man i tunge stunder ha mer enn nok med seg selv. Da kan hunden bare bli en byrde fordi man ender opp med dårlig samvittighet fordi man ikke har energi til å gi hunden hva den krever.

Små hunder krever også mosjon og aktivisering. Det er en stor misforståelse å tro at små hunder helst skal bo i sofaen. De er ikke firbeinte teddybjørner, de er hunder og har samme behov som hunder flest. De skal oppdras, følges opp, og ha både fysisk og mental aktivisering. Helst en time så og si hver eneste dag.

Du må tenke nøye gjennom om det er noe du klarer å gi med den lidelsen du har. Du bør ikke skaffe deg hund fordi den skal fungere som middel mot din depresjon. Du bør kunne skaffe deg hund hvis du oppriktig er klar for å gi en hund hva den trenger.

[Majott]

Jeg ville tenkt nøye gjennom om du er klar for å ha hund når du lider av depresjon. Det kommer jo selvsagt an på hvordan depresjonen er for deg, men ofte så vil man i tunge stunder ha mer enn nok med seg selv. Da kan hunden bare bli en byrde fordi man ender opp med dårlig samvittighet fordi man ikke har energi til å gi hunden hva den krever.

Små hunder krever også mosjon og aktivisering. Det er en stor misforståelse å tro at små hunder helst skal bo i sofaen. De er ikke firbeinte teddybjørner, de er hunder og har samme behov som hunder flest. De skal oppdras, følges opp, og ha både fysisk og mental aktivisering. Helst en time så og si hver eneste dag.

Du må tenke nøye gjennom om det er noe du klarer å gi med den lidelsen du har. Du bør ikke skaffe deg hund fordi den skal fungere som middel mot din depresjon. Du bør kunne skaffe deg hund hvis du oppriktig er klar for å gi en hund hva den trenger.

Enig i dette! Det er ganske fælt å føle på dårlig samvittighet overfor en hund som trenger tur, men som man ikke føler seg i stand til å gå tur med. Regner med det kan oppstå ganske ofte om man lider av depresjon. Da er det bedre å kun ha seg selv å tenke på.

Jeg har to hunder som vanligvis får mye tur. Men akkurat nå ligger jeg hjemme med feber og influensa på 3. dag, og jeg kjenner på den dårlige samvittigheten med at hundene ikke får tur og heller ikke aktivisering. Det hjelper ikke mye på dagens situasjon at de ellers får gode turer, når jeg ser hvor rastløse de er, og jeg knapt klarer å ta dem med ut for å tisse.

Jeg er glad for at dette ikke skjer mer enn 1-2 ganger i året. Hadde jeg stadig følt dårlig samvittighet over at hundene ikke fikk nok tur og aktivitet, hadde det vært bedre å være uten hund.

Jeg har store og rolige hunder. Ser ofte at små hunder krever mer enn mine gjør når det gjelder aktivisering og tur.

[Aurora M.]

Det er riktig at omgang med dyr er sunt både for kropp og sjel, men mange er ikke klar over hvor mye jobb og ikke minst ansvar det er å ha omsorgen for et dyr resten av dets liv. Vi snakker tross alt kanskje om 15-20 år fram i tid der man er bundet i større eller mindre grad.

Du er i en alder der du enda bor hjemme hos foreldrene dine. Dagen kommer da du skal flytte for deg selv. Leiemarkedet er slik at utleiere kan velge og vrake, og de med dyr står aller lengst nede på listen. Det er uhyre vanskelig å finne seg et sted å bo når man har dyr, og man kan slett ikke velge, men må ta det en får!

Siden du har en bror som er allergisk, kan du ikke regne med å kunne overlate hunden til foreldrene dine hverken for kortere eller lengre opphold.

Og om du nå skulle være så heldig å finne deg et akseptabelt sted å bo som tillater hund, så kan du ikke bare overlate den til seg selv store deler av dagen. Livet forandrer seg hele tiden. Og du er i en alder der livet forandrer seg fort! Så ung som jeg forstår du er, er muligheten stor(heldigvis!) for at psyken din endrer seg. Flytter du hjemmefra og får nye impulser samtidig som du blir friskere, er sjansen stor for at du får nye venner og dermed lyst til helt andre ting etter skole/jobb enn å tilbringe resten av tiden sammen med hunden din.

Jeg sier ikke dermed at du vil slutte å elske den, for det vil du nok ikke. Men med kjærligheten kommer ansvarsfølelse (for de aller fleste), og med ansvarsfølelsen kommer skyldfølelse når man ikke klarer/orker å gi så mye som en vet en burde. Det er ingen følelse som er så vond som den man får når man ser noen man elsker ikke har det godt, og en vet det er ens egen skyld (om det er villet eller ikke)! Og det i seg selv er svært belastende for psyken.

Jeg er selv en godt voksen dame, veletablert med god økonomi og en stabil livsstil. Jeg er svært glad i friluftsliv, og i mine gode perioder er jeg nok en "drømmemamma" for en hund. Jeg skriver "gode perioder" fordi jeg har noen fysiske plager som i varierende grad hemmer meg. For om lag 8 år siden (da jeg hadde hatt en lang god periode) vurderte jeg å få hund. Jeg satte med grundig inn i hundehold, og mente jeg hadde tatt alle de verst tenkelige scenarioer i betraktning. Jeg så heller ikke for meg en hund som trengte timelange fjellturer og masse trim hver dag, men en liten kropp som ikke ville lide noen nød om jeg ikke orket så mye enkelte dager.

Gud, så glad jeg er her jeg sitter for at jeg valgte det bort! Jeg sitter her nå med 2 store prolapser i rygg, en røket menisk i et kne, og har evig nok med å følge Pusina mi ned trappene når hun skal ut. I tillegg venter jeg på operasjon av noe bihulestyr, og vet jeg vil være immobil i lang tid. Jeg har ikke familie i nærheten, og venner har nok med egne dyr, familie og jobb så jeg ville ikke hatt samvittighet til å belaste noen av dem over lang tid. Så hvor skulle bissevovven ha vært da? Pensjonat? hundepasser? Hos fremmede i mange måneder..? Aner ikke, og er såå glad jeg slipper å tenke på det.

Hadde det vært et "familieforetak" det var snakk om ville jeg svart deg annerledes, men siden du er i den alderen du er (skal flytte hjemmefra om 1 års tid) og vil få hele ansvaret alene, kan jeg ikke annet enn å fraråde deg det. Jeg ville nok ha frarådet det selv om du ikke led av depresjon, i alle fall bedt deg vente til du var vel installert i en bolig der hunden var hjertelig velkommen, og du også hadde en sikker backup-plan for de dagene/periodene du event. måtte trenge pass.

Som jeg startet med, det å ha omgang med dyr er sunt for kropp og sjel, og det gjelder faktisk enten man selv eier dyret eller ikke!

Selv har jeg hatt stor glede av å være sammen med andres hunder, og har noen sånne "kjærester" rundt om. Selv om vi ikke treffes hver dag, er gleden like stor hver gang vi møtes. Da koses og lekes det over en lav sko, og av og til vandrer i timevis sammen på fjellet. Det er til glede og avlastning for eierne, og for min del er det udelt glede og kos! Så hvis hund er favorittdyret, anbefaler jeg så varmt å finne en eller to slike som du kan knytte bånd til og kose deg sammen med, uten at du påtar deg hovedansvaret med alt det innebærer, for mange år fram i tid.