Misunnelse og sorg

[AnonymBruker]

I dag var det første gang, siden vi har prøvd juli 2014, at en bekjent av meg kom og fortalte at hun var gravid. Jeg kjente med en gang et sjokk, men så kom sorgen og misunnelsen. Hun så sikkert at jeg reagerte, men var heldigvis ikke spørrende om vi prøver å få barn. Jeg fikk bare lyst til å dra hjem fra jobben og gråte over det vi ennå ikke har fått til. Kjenner jeg ikke kan glede meg over andres vegne, den blir bare falsk. Det blir bare en mer bunnløs sorg for hver måned som går. Babybilder er bare en lengsel, og bekjente som poster bilder av sine barn får ikke mine klikk. Jeg orker det bare ikke. Hvordan holder dere ut alle?

Anonymous poster hash: 07dbb...ad7

[AnonymBruker]

Annonsert graviditet = fjernet fra newsfeeden på Facebook.

Anonymous poster hash: 36814...132

[Anglofil]

Jeg har kjent på det samme. Jeg er som regel oppriktig glad for den det gjelder, samtidig føles det også veldig sårt. Jeg prøver å holde det inni meg, det er ikke den som har blitt gravid sin feil. Men det er absolutt veldig vanskelig.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Jeg har sluttet å bry meg. Etter 3,5 år med prøving uten resultat kjenner jeg at jeg er helt tom og alt jeg lirer av meg blir tomme gratulasjoner, før jeg går hjem og gråter til jeg kaster opp.

Jeg har også gitt folk dårlig samvittighet for at de har annonsert graviditeten, men jeg tenker at det får de bare tåle. Det er i situasjoner der folk har annonsert at de "endelig" er gravide, 2-3 mnd etter at de sluttet med prevensjon og begynte å prøve.
Jeg pleier riktignok å si det på en pen måte, og si at de kanskje ikke skal si at de har "sliti" med å bli gravide når de i grunnen har fått klaff med en gang.

Anonymous poster hash: 0d187...19b

[AnonymBruker]

Ei god venninne av meg er gravid. Nyheten slo meg i bakken. Heldigvis bor vi ikke i samme by. Jeg har fjernet henne fra newsfeeden på fb, slettet henne fra snap og insta. Vil ikke se hennes voksende mage. Vi har prøvd i 4 år, hun brukte spiral og hadde vært sammen med typen i 1 mnd når hun ble gravid...

Anonymous poster hash: 21da8...d63

[AnonymBruker]

Ei god venninne av meg er gravid. Nyheten slo meg i bakken. Heldigvis bor vi ikke i samme by. Jeg har fjernet henne fra newsfeeden på fb, slettet henne fra snap og insta. Vil ikke se hennes voksende mage. Vi har prøvd i 4 år, hun brukte spiral og hadde vært sammen med typen i 1 mnd når hun ble gravid...

Anonymous poster hash: 21da8...d63

Da må eg virkelig si du ikke er noe god venninne...

Kjenner selv veeeldig på den følelsen selv, men sletter ikke "gode" venninner fra insta, snapp osv...

Anonymous poster hash: 4d1d9...fe4

[AnonymBruker]

Da må eg virkelig si du ikke er noe god venninne...

Kjenner selv veeeldig på den følelsen selv, men sletter ikke "gode" venninner fra insta, snapp osv...

Anonymous poster hash: 4d1d9...fe4

Man kan da fint være en god venninne selv om man ikke er "venner" på instagram eller snapchat?

Anonymous poster hash: e83ac...fb0

[Gjest Gjest_Idja]

Føler glede på deres vegne, jeg. Jeg er glad i barn, så det er jo bare flott at det kommer flere barn i omgangskretsen.

Jeg kan forstå at man sliter med vonde følelser når man har vært langtidsprøver. Men å reagere med sorg ved andres graviditet når man bare har prøvd et halvt år? Nei, akkurat det klarer jeg ikke helt å sette meg inn i...

[miore]

Føler glede på deres vegne, jeg. Jeg er glad i barn, så det er jo bare flott at det kommer flere barn i omgangskretsen.

Jeg kan forstå at man sliter med vonde følelser når man har vært langtidsprøver. Men å reagere med sorg ved andres graviditet når man bare har prøvd et halvt år? Nei, akkurat det klarer jeg ikke helt å sette meg inn i...

Enig. Vi prøvde i 2.5 år før det klaffet med IVF, men jeg ble likevel glad på venners vegne når de fortalte at de skulle få barn. Tidvis følte jeg litt oppgitthet på egne vegne ("hvorfor fungerer ikke kroppen?"), og ikke sjelden var det følelser av misunnelse blandet inn i gleden, men TS og flere av ABene her høres veldig dramatiske ut, synes jeg. Hvis man ikke tåler synet av en gravid mage, har man et ganske stort handicap i hverdagen. Hvis man ikke klarer å glede seg over venners lykke høres man ikke ut som en spesielt god venn.

Til slutt: TS, du har jo bare prøvd i et drøyt halvår! Det er helt normalt å prøve mye lengre før man får barn naturlig, som du garantert vet. Blir du gravid i løpet av de neste tre-fire pp, hadde jeg tenkt at du var en av de heldige som klarte det fort.

[AnonymBruker]

Hvis man ikke klarer å glede seg over venners lykke høres man ikke ut som en spesielt god venn.

Enig, men når det gjelder dette med Facebook/instagram o.l. så følte iallefall jeg (prøvde i fire år) at det var enklest for meg å skjule oppdateringer om store mager og nyfødte babyer. Ikke fordi jeg ikke gledet meg på deres vegne, men fordi jeg skulle fungere i hverdagen også og det føltes vanskelig å bli påminnet det når jeg ikke var forberedt. Når jeg dro på kafe med de samme folkene eller på barselbesøk visste jeg hva jeg gikk til og kunne forberede meg mentalt.

Anonymous poster hash: e83ac...fb0

[AnonymBruker]

Vi har prøvd i 2,5 år vi da....under fertilitetsklinikken. Så kom to gode venninner og fortalte meg at de var blitt gravide på 1 pp. Ikke bare lykke jeg følte da altså.....Iallefall når hun ene venninnen lurte på om jeg kunne ta gravidbilder av henne.....

Anonymous poster hash: f5214...3db

[AnonymBruker]

Jeg prøvde i 1 år før det ble full klaff. En gledes dag. Men så mager og babyer over alt, søteren min viste om dette og ba meg ikke tenke på det. Det er ikke lett.

Mannen sjekka sædkvaliteten, ikke noe feil der.

Noen sa at slimløsende hostesaft skal hjelpe, prøvde ikke dette selv, men kjøpte eggløsningstester og lå med beina høyt.

Det høres tullete ut nå, men ikke når du står i det.

Nr 2 kom på 2 pp

Lykke til dere som sliter

Anonymous poster hash: 6ce40...917

[Gjest Solstråla88]

Det er vanskelig å glede seg på andres vegne om man har vært prøver lenge. Vi prøvde i 2 år og hver gang noen annonserte en graviditet stakk det i hjertet. Men jeg gratulerte og var glad på vedkommendes vegne

[AnonymBruker]

Du har jo ikke prøvd så fryktelig lenge da..

Anonymous poster hash: d7d09...a8e

[AnonymBruker]

Da må eg virkelig si du ikke er noe god venninne...

Kjenner selv veeeldig på den følelsen selv, men sletter ikke "gode" venninner fra insta, snapp osv...

Anonymous poster hash: 4d1d9...fe4

Hun vet ikke om det da. Jeg gratulerte henne når hun fortalte meg det og vi snakket i telefonen i sikkert 30 minutter. Noe som forresten er utrolig mye for oss. Jeg har ikke blokkert henne på snap så hun sender til meg, jeg bare får de ikke. Jeg vil ikke ha noe med graviditeten hennes å gjøre, jeg er så langt nede nå fordi jeg ikke kan bli gravid. Om hun sender meg melding eller ringer så svarer jeg selvfølgelig. Jeg vil bare ikke få slengt i tryne at hun er gravid og ikke jeg.

Anonymous poster hash: 21da8...d63

[AnonymBruker]

Kjenner følelsen! Vært prøvere i 2 år og vi er ganske lei, selvom vi ikke har prøvd så lenge som andre. Men det er vondt å se at folk som er yngre enn meg, får barn. Folk sa til meg, de som ble gravid. Slutt å prøv, ikke tenk på det og bare gjør det når dere vil. Men det skjedde jo ingenting forde.

Vi snakket om det i går, så sa ei at "De som ikke får barn, er ikke ment til å få det. Og når de går over til en annen pga brudd, blir de gravide. Og de er ment til å være sammen." Da ble jeg sjokkert og tenkte på det med meg og samboer..

Anonymous poster hash: 0d648...a25

[AnonymBruker]

Vi snakket om det i går, så sa ei at "De som ikke får barn, er ikke ment til å få det. Og når de går over til en annen pga brudd, blir de gravide. Og de er ment til å være sammen." Da ble jeg sjokkert og tenkte på det med meg og samboer..

Anonymous poster hash: 0d648...a25

For en latterlig og dum påstand hun kom med. Dette må du virkelig bare se forbi.

Anonymous poster hash: ce05c...01d

[AnonymBruker]

Jeg er singel,men kjenner på mange av disse såre følelsene.Har vært uheldig med menn jeg har møtt,og ikke truffet den rette enda.Så gikk venninnen min,som er sammen med en mann som mishandler henne fysisk og psykisk i gang med IVF og jeg bare venter på at hun blir gravid med denne destruktive mannen. Det er så urettferdig

Anonymous poster hash: ddc18...598

[Anglofil]

Du har jo ikke prøvd så fryktelig lenge da..

Anonymous poster hash: d7d09...a8e

Det spiller egentlig ikke så stor rolle. Er ønsket sterkt er det vanskelig uavhengig av hvorvidt man har prøvd i 3 mnd eller 2 år. Jeg har følt på dette fra vi startet å prøve. Det betyr derimot ikke at jeg ikke unner andre graviditet, men jeg føler selvfølgelig at det er sårt fordi ønsket er så vanvittig sterkt. Og det er heller ikke noe jeg var helt forberedt på må jeg innrømme siden jeg ikke hadde særlig lyst på barn tidligere.

Mvh Yvonne

[AnonymBruker]

Vet ikke om det er en trøst akkurat, men er ikke alle gravide som går rundt og er hoppende glade fordi de venter barn. Jeg og kjæresten min ble gravide ved et uhell. Tanken på barn går bedre nå, og særlig han har vel lært seg å like tanken. Men jeg tenker fremdeles "hvorfor meg"?? Er ingen av de andre nære vennene mine som har barn, og jeg føler meg faktisk ikke så høy i hatten. Jeg føler at jeg sitter med mange bekymringer som personer uten barn ikke har, og er faktisk litt misunnelig andre veien.

Samtidig forstår jeg jo sorgen over å ikke få barn. Min mor prøvde i over ti år før det klaffet, og har beskrevet det som en besettelse.

Jeg tror mange av dere som sitter her inne kommer til å bli gravide med tiden (sikkert de fleste), og det at dere har ventet en stund kan på mange måter gjøre barnet til en mye større gave. Dere ØNSKER det - sterkt. Og sitter i hvert fall ikke med blandende følelser over noe som "bare skjedde".

Anonymous poster hash: 74014...731