Barn med storken - Erfaringer og meninger

[AnonymBruker]

har funnet mannen, men han er steril og virker ikke spes ivrig på donasjon.Så hvis det blir slutt md han tror jeg neppe jeg klarer å finne en ny mann. Er det da feil om jeg går for storken ?

Anonymous poster hash: 01599...aac

[Harlekin]

Jeg tør påstå at hvor vondt det er å vokse opp uten far, kommer helt an på årsaken til at man vokser opp uten. Det er klart at det er tøft og vondt for et barn å vite at faren ikke ønsker noen kontakt med det, og at faren derfor er fraværende. Eller for et barn å vite at faren er f.eks. kriminell, voldelig, har alvorlige sinnslidelser, har gitt det bort gjennom adopsjon eller andre årsaker til at far ikke er til stede under barnets oppvekst. Men her snakker vi om barn som aldri har hatt en far; kun en biologisk en. Faren har ikke forlatt barnet; moren fikk kun hjelp til å lage det. Jeg kjenner ikke til at det er gjort noen spesiell forskning på "stork-barna", men for meg virker det logisk at å vokse opp i vissheten om at mamma ønsket seg barn så intenst at hun ville gjøre hva som helst for å få det, ikke fører til mye smerte for barnet. Moren kan forklare barnet hvordan det ble til og hvor inderlig høyt ønsket det var. Barnet vokser ikke opp med noen følelse av å være forlatt av far og har kanskje andre farsfigurer. Kanskje vil barnet være nysgjerrig på sitt genetisk opphav, men gjennom åpen donasjon kan barnet få den informasjonen.

Vi blir nok ikke enige her, men jeg mener fortsatt at kvinner som velger inseminasjon, er tøffe, modige kvinner som nok kommer til å bli fantastiske mødre. De oppfyller kanskje ikke kravet om "kjernefamilien", men hvor mange gjør egentlig det i dag? Er det bedre om de hadde blitt gravide på et one-nights-stand og lurt en tilfeldig mann til å bli far? Det er nok av kvinner som gjør dette også; er det bedre? Eller skal de måtte forbli barnløse, fordi de ikke har funnet en mann å dele livet med? Hvem er egentlig vi til å bestemme hvem og hvordan andre skal få barn?

Anonymous poster hash: b6952...4c8

Dette var et godt innlegg, og jeg er helt enig i det. Det er ikke slik at alle som ikke har en far av ulike grunner, vokser opp som bunnløst ulykkelige mennesker. De fleste har det nok helt fint. Ja, de mangler noe som andre har, men slik er det da med alle - ingen har det helt likt, ingen har det beste av alt - det aller viktigste er at man har noen i livet som er glade i en. Og her vil barnet vokse opp i visshet at han eller hun var morens aller høyeste ønske - det er kjærlighetserklæring, det.

[AnonymBruker]

Jeg hadde aldri kunnet dra til Storken og født fram et barn uten far.For meg er det sidestilt med en ONS på byen,på ferie til Tyrkia eller lignende.

Skal jeg ha barn er det mer enn kun mine egne behov for barn som betyr noe.Jeg må ha møtt en mann som jeg ser for meg kan bli en god far,og som har lyst på barn sammen med meg.Jeg er i 30-årene og har hittil ikke møtt den rette.Da slår jeg meg til ro med at jeg kanskje aldri kommer til å få barn og det lever jeg fint med.Å frarøve et menneske en far er ikke aktuelt for meg,bare for å få barn og passe inn i A4-boblen.

Anonymous poster hash: 77692...071

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som ville gjøre dette dersom hun nærmet seg 35 år og enda ingen mann å få barn med. Hun prøvde å bli gravid i mange år (i forhold), men det slet nok for mye på dem og forholdet tok slutt.. Jeg hadde støttet henne 100% om hun ville fått barn med donert sæd. Ønske om barn var så utrolig stort, hun er også enebarn.

Nå er hun noen og 30 og gravid, med en kompis.. Litt uheldig, men begge visste at hun ikke gikk på prevensjon og at det kunne gå den veien. De gleder seg nå begge to.

Syns kanskje det er litt tidlig når man er 28 år (jeg er også 28 år, og er langt ifra å nærme meg tanken på at dette er noe jeg vil gjøre dersom jeg ikke finner en å få barn sammen med nå). Du har jo enda mange år på å finne en partner og få barn sammen med ham det passer meg også fint å få barn nå, men det passer nok like fint om noen år, kanskje enda bedre dersom jeg finner en mann

Dette er helt klart noe jeg ville støttet mine venner/familie i å gjøre, men ville nok rådet til å vente noen år.

Om du går for dette, gjør det med stolthet og rak rygg og ikke bry deg om hva andre mener om ditt valg. Lykke til

Anonymous poster hash: 45389...f97

[AnonymBruker]

Jeg har en venninne som ville gjøre dette dersom hun nærmet seg 35 år og enda ingen mann å få barn med. Hun prøvde å bli gravid i mange år (i forhold), men det slet nok for mye på dem og forholdet tok slutt.. Jeg hadde støttet henne 100% om hun ville fått barn med donert sæd. Ønske om barn var så utrolig stort, hun er også enebarn.

Nå er hun noen og 30 og gravid, med en kompis.. Litt uheldig, men begge visste at hun ikke gikk på prevensjon og at det kunne gå den veien. De gleder seg nå begge to.

Syns kanskje det er litt tidlig når man er 28 år (jeg er også 28 år, og er langt ifra å nærme meg tanken på at dette er noe jeg vil gjøre dersom jeg ikke finner en å få barn sammen med nå). Du har jo enda mange år på å finne en partner og få barn sammen med ham det passer meg også fint å få barn nå, men det passer nok like fint om noen år, kanskje enda bedre dersom jeg finner en mann

Dette er helt klart noe jeg ville støttet mine venner/familie i å gjøre, men ville nok rådet til å vente noen år.

Om du går for dette, gjør det med stolthet og rak rygg og ikke bry deg om hva andre mener om ditt valg. Lykke til Anonymous poster hash: 45389...f97

Rettelse: du skriver ikke 28 år, men slutten av 20årene. Rekner med forskjellen ikke er så stor

Anonymous poster hash: 45389...f97

[AnonymBruker]

har funnet mannen, men han er steril og virker ikke spes ivrig på donasjon.Så hvis det blir slutt md han tror jeg neppe jeg klarer å finne en ny mann. Er det da feil om jeg går for storken ?

Anonymous poster hash: 01599...aac

Nei det synes jeg absolutt ikke.

Anonymous poster hash: d640e...31b