Hva er deres største utfordringer i forholdet?

[AnonymBruker]

Jeg har vært i et forhold i 2,5 år nå. Ting har vært fantastisk, men absolutt ingen dans på roser. Vi (jeg) sliter med tillit i forholdet, noe som gjør at jeg ikke klarer å slappe helt av. Han har ikke vært så åpen og ærlig mot meg som jeg skulle ønske (tendenser til å lyve og skjule ting), og det har resultert i at jeg har problemer med å stole 100% på han. Han har skjerpet seg betraktelig de siste månedene, men tilliten er lett å bryte, men vanskelig å bygge.

Et forhold er sjeldent perfekt, og som alt annet, er det mange opp- og nedturer. Så da lurer jeg på hva dere sliter med i forholdet? Jeg går ut ifra at jeg ikke er den eneste som ikke alltid synes et forhold er så lett.. Dere kan selvfølgelig være anonyme om dere ønsker det.

Anonymous poster hash: 5ce2c...08b

[AnonymBruker]

De største utfordringene går på personlighet. Jeg er veldig åpen og nysgjerrig av meg. Jeg trenger mye mental motstand og utfordring. Der er han lite interessert. Det blir desverre ofte til at han blir litt kjedelig for meg og jeg søker ut til andre. I tillegg har jeg behov for å bli sett som person før jeg viser sexuell interesse. Der er han helt ulik meg. Han kan ha sex når som helst og hvor som helst. Når jeg ikke føler noen nærhet klarer jeg ikke å gi eller være til stede mentalt. Det blir veldig lite sex av denne kombinasjonen, desverre, selv om begge er glade i sex. Akkurat på dette området savner jeg eksen. Vi hadde mye og god sex, i tillegg til mange gode samtaler. Men min nye kjøreste gir meg mye på andre områder.

Om det er tillit som er problemet i et forhold er det dødsdømt. Du bør sterkt vurdere å gå.

Anonymous poster hash: 042a5...aad

[sjøhest]

Krangler om småting, glemmer å være kjærlige og respektfulle.

[AnonymBruker]

De største utfordringene går på personlighet. Jeg er veldig åpen og nysgjerrig av meg. Jeg trenger mye mental motstand og utfordring. Der er han lite interessert. Det blir desverre ofte til at han blir litt kjedelig for meg og jeg søker ut til andre. I tillegg har jeg behov for å bli sett som person før jeg viser sexuell interesse. Der er han helt ulik meg. Han kan ha sex når som helst og hvor som helst. Når jeg ikke føler noen nærhet klarer jeg ikke å gi eller være til stede mentalt. Det blir veldig lite sex av denne kombinasjonen, desverre, selv om begge er glade i sex. Akkurat på dette området savner jeg eksen. Vi hadde mye og god sex, i tillegg til mange gode samtaler. Men min nye kjøreste gir meg mye på andre områder.

Om det er tillit som er problemet i et forhold er det dødsdømt. Du bør sterkt vurdere å gå.

Anonymous poster hash: 042a5...aad

Dødsdømt er det kanskje, men folk har klart å komme seg gjennom svik og tillitsbrudd etter utroskap, så da tenker jeg at dette er noe vi skal klare. Vi har det for bra sammen generelt, til at jeg skal klare å la han gå. Han har skuffet meg veldig, men jeg elsker han, og tror jeg vil angre om jeg gjør det slutt. Han er den beste personen jeg noen gang har møtt. Han må bare lære seg at det ikke er greit å lyve/skjule til for meg, selv om han mener at det bare er for å skåne meg.

TS

Anonymous poster hash: 5ce2c...08b

[AnonymBruker]

Og takk for at du/dere deler

TS

Anonymous poster hash: 5ce2c...08b

[AnonymBruker]

Vi var begge "evig single" til vi var passert 30, og dette er første ordentlige forhold for oss begge. Vi har begge bodd alene i mange mange år, og har lagt oss til våre egne særheter og rutiner. Vi er begge introverte, og veldig glad i rutiner og systemer. Så vi sliter litt med at vi begge freaker litt ut når det blir kluss i rutinene våre. I tillegg til at vi er vant til mye alenetid, og rett og slett sliter litt med overgangen til å skulle være sammen med en annen person så ofte. 

 

Nå, etter ett år sammen, har vi eskalert til å være sammen 1-2 ukedager, da en av dagene med overnatting, og så sover vi sammen lørdag til søndag. Han drar hjem rett etter søndagsfrokosten. 

 

Jeg sliter med at jeg er redd for å være klengete og innpåsliten. 

 

Vi er begge dårlig på å si rett ut hva vi vil. Jeg klarer ikke si at jeg vil han skal være hos meg lengre hos søndagen, at det er litt sårt at han haster ut døren så snart han har fått hevet i seg litt mat, til tross for at han ikke har noen planer den dagen. Jeg klarer ikke si hva jeg liker og hva som må til for at det skal være godt for meg i sengen, noe som fører til et litt lite tilfredsstillende sexliv til tider. 

Anonymous poster hash: 84ba8...e3e

[AnonymBruker]

Vi har forskjellig "love languages". Jeg viser kjærlighet gjennom berøring og ord; han gjennom handlinger og kvalitetstid. Det var ikke før jeg leste om de "Five love languages" at jeg klarte og akseptere at han virkelig elsker meg. Jeg klarte ikke å se hans uttrykk for kjærlighet som noe ekte. Jeg klarte heller ikke å føle kjærligheten ettersom jeg ikke snakket hans språk. Så det har ført til mange problemer for oss, men heldigvis så går det den rette veien:)

Anonymous poster hash: 764c4...771

[nordlending]

Er i et avstandsforhold, og kjenner at nettopp avstanden er tung (håper det blir lettere etter hvert som tiden går). Jeg har vært en del usikker på hva jeg skal gjøre med diverse ting (har ikke med han å gjøre), og merker det er så godt å være med han når det er sånn. Eneste gangene jeg klarer å ikke tenke på så mye...

[dillyduzit]

Jeg er et brent barn når det kommer til å stole på folk, og deres ord. Både når det kommer til kjærlighet og jobb o.l. 

 

Min største utfordring er å tro på det han sier. Får jeg følelsen av noe "kaldt" endrer jeg meg, og gir svært lite av meg selv. Jeg søker ikke kjærlighet eller kontakt, da lar jeg heller ting være. 

 

Jeg har også blitt brent på at mine eks partnere har vært utro, så dermed sitter det alltid en liten tanke i bakhodet at en dag, skjer dette med denne mannen også, uansett hvor mye nærhet og intimitet jeg gir ham. 

 

Jeg jobber dog med meg selv, men noen dager er verre enn andre. 

[AnonymBruker]

Den største utfordringen for meg er at han ikke snakker om forhold og fremtid med meg. Det er alltid jeg som må dra i gang praten og "ta opp" de mer seriøse tingene med ham. Han er over 30 år, og i mitt hode burde han da begynne å tenke på ting som barn, bryllup etc. Hvor han vil, rett og slett. Er det meg han vil satse på, liksom? Men han viser ingen tegn til å tenke på det, eller vite hvor han vil. Lever veldig i nuet, med andre ord. Jeg derimot, liker å planlegge og se fremover. 

 

I tillegg er det noen greier atm som er ganske utfordrende. Han har begynt å kommentere noe jeg gjør, og da begynner jeg å tenke om jeg er bra nok for ham osv. Men akkurat dét tror jeg skal løse seg. Hvis jeg klarer å snakke rett fra levra da, kjæresten tar ikke hint   

Anonymous poster hash: 7cc1c...1c9

[AnonymBruker]

Han lever veldig i nuet, har ikke behov (?) for å snakke så mye fremover i tid. Jeg derimot elsker å planlegge og drømme. Har prøvd å dele mine håp og drømmer med han, men får lite tilbake føler jeg.Vi snakker lite om forholdet generelt, har f.eks aldri snakket om giftemål eller å få barn sammen noen gang i løpet av snart 4 år. Det eneste han er sagt er at han ikke er klar for barn og da eksisterer vel ikke det temaet i hodet hans.

Anonymous poster hash: 15bd2...156

[AnonymBruker]

Takk for at dere deler, det setter jeg pris på. Da føler jeg meg mindre alene om å ikke ha et "plettfritt" forhold. Jeg er nemlig ikke så flink til å snakke med samboeren min om hvor vanskelig jeg synes ting kan være til tider, og holder dermed mye inne.

TS

Anonymous poster hash: 5ce2c...08b

[altflyter]

Jeg er ikke i et forhold nå lenger, men det største problemet til meg og x-en var at han var så ufattelig rotete. Det at han aldri ryddet opp etter seg og kunne la oppvasken stå i en uke gikk meg på nervene. Etter hvert ble unnskyldningen "Jammen den ble svidd så den må ligge i bløt" litt tynn

 

Absolutt alt av kopper og kar må ikke ligge i bløt i over en uke for at man skal kunne vaske dem!

 

Og så var han mye mer glad i fester og alkohol. Det var en stor utfordring for oss rett og slett fordi jeg ble bekymret for helsen hans

[AnonymBruker]

De største utfordringene våre som jeg kan komme på er nok at vi har litt forskjellig døgnrytme. Det har jo ikke noe å si siden vi ikke har noe å stå opp til, men jeg synes det er forferdelig slitsomt noen ganger å våkne 10 ganger i løpet av natta fordi han aldri legger seg. Og det ender også med at jeg sover til langt utpå dagen.

Også er jeg ekstreeemt rotete og jeg "ser" ikke rot. Han liker å ha det ryddig og blir noen ganger litt lei.

Anonymous poster hash: 6a8a0...09c

[AnonymBruker]

"Jammen den ble svidd så den må ligge i bløt"

Det pleier kjæresten min også å si av og til. Med et glimt i øyet, og så vasker han som regel i løpet av et par timer.

 

Den største utfordringen vi har er at vi ikke er helt strøkne i hverandres morsmål. Begge tror at vi forstår hva den andre sier, men det er ikke alltid rett. Går som regel greit da..

Anonymous poster hash: 9fb6d...f75

[altflyter]

 

Det pleier kjæresten min også å si av og til. Med et glimt i øyet, og så vasker han som regel i løpet av et par timer.

 

Den største utfordringen vi har er at vi ikke er helt strøkne i hverandres morsmål. Begge tror at vi forstår hva den andre sier, men det er ikke alltid rett. Går som regel greit da..

Anonymous poster hash: 9fb6d...f75

 

Det høres jo faktisk litt morsomt ut   Sikkert litt frustrerende til tider, men man blir jo god på kroppspråk da OG man får muligheten til å lære et annet språk

[Hexenbiest]

Han lyver mye og skjuler ting. Det er vår utfordring. Vært sammen i 2,5 år. 

Kan si tillit er et stort problem fra min side. Samme som deg TS. Forstår hvordan du har det :-)

[AnonymBruker]

Aiai, det er mange elementer som skaper liv og røre i vårt forhold! Noe av det som irriterer meg mest, er måten vi krangler på. Vi håndterer konflikter på veldig forskjellige måter. Jeg er veldig intenst sint (men kortsint). Han er mer langsint/seig. Jeg vil snakke ut om ting, helst snakke det i hjel! Han vil bare legge ting bak seg og glemme det uten å prate. Jeg vil ordne opp i krangelen med en gang, han vil sove på det og prate om det i morgen når vi har roet oss ned. Problemet er jo at jeg ikke roer meg ned før vi har ordnet opp..! Han sovner på sekundet mens jeg ligger der og ikke får sove fordi jeg er lei, sint og opprørt. Så ja, i stedet for å ordne opp i krangelen eskalerer det og vi krangler mer. Jeg blir jo fly forbanna fordi han ikke viser vilje til å ordne opp og han bare "avviser" meg enda mer, mener jeg må roe meg, tar det heeeelt piano, viser ingen tegn til å være opprørt i det hele tatt.. 

Synes det er fint at vi kan være åpne om sånt Ofte så viser man jo bare den perfekte siden av forholdet til andre.. Fint å se at alle har sitt å stri med  

Anonymous poster hash: 9d290...f97

[AnonymBruker]

Han er så gnien med penger, mens jeg er mer raus. Jeg er økonomisk, men han skal helst ikke bruke en krone på noe i huset og syns alt er såååå dyrt og unødvendig. Er skrekk og gru hver gang vi må fikse noe hjemme eller trenger noe nytt.

Anonymous poster hash: 94f76...9e3

[AnonymBruker]

Vår utfordring er at vi begge er litt for konfliktskye; vi drøyer altfor lenge med å ta opp ting som burde vært drøftet, Det blir en verkebyll som blir unødvendig stor fordi ingen av oss liker å krangle, og så er vi redde for å "skade forholdet" med krangling fordi vi begge så inderlig vil få dette til å funke...Begge har langvarig forhold bak seg som havarerte, og kjenner på at vi ikke takler en til slik smell i livet.

 

Ellers; jeg syns vi skal rydde etter hvert og vaske hver uke.  Han er mer skippertak og skaper kaos og rot på de mest utrolige steder. Jeg er nok mer disiplinert og strukturert enn ham sånn jevnt over, og kan irritere meg grønn over at han ikke får ting unna. Samtidig irriterer nok han seg over at jeg er så opptatt av at ting må gjøres da og da og på bestemte måter og at jeg er litt for lite fleksibel hvis planlagte ting ikke går helt som forutsatt.

Anonymous poster hash: 520a0...dee