MÅ man involvere seg i kjærestens barn?

[RockyRose]

Ts, du er ikkje interessert i å vere reservemor som du seier... Kvifor vart du ilag med ein med born då? Eg er ikkje interessert i å vere det heller(av mange grunnar du nemner), og dermed er eg det ikkje, fordi eg velviten har valgt menn utan born. Du er nødt å prate med kjæresten din, så han veit korleis du føler det. Elles kjem du til å bli den onde stemora, utifrå måten du beskriv tankane dine om samvær med sonen hans.

Og eg trur kanskje det vert lettare for deg å møte foreldra hans med bornet der. Då vert ikkje alt fokuset på deg, og du kan lettare halde ein samtale så dei vert kjend med deg

[AnonymBruker]

Forsvinner diskusjonen tror du TS om du tar bort innlegget i starten? 

 

Anonymous poster hash: 24c1b...ccb

[AnonymBruker]

At folk ikke skammer seg. Synke ned på et nivå og kaller opp TS og sier nesten rett ut at hun er et dårlig mennesker... Skam dere.

Jeg har vært sammen med en mann med barn. Jeg gjorde det klart at jeg ikke ville bli kalt reserve-mamma. Jeg var delaktig i barnets liv, men han var ikke mitt ansvar. Det var far som aktiviserte gutten, og planla tiden deres sammen. Vi gjorde det klart for gutten at når han var hos oss var det han og pappan som skulle ha kvalitetstid sammen. Dette forstod gutten godt. Jeg var med på div aktiviteter, men de var og en del alene på tur sammen. Vi hadde det bra vi! Og jeg følte meg ikke som reserve mamma i det hele tatt, aksepterte gutten og likte han godt og han meg. Desverre viste det seg at det var noe underliggende i sinnet til far som gjorde at han ble kontrolerende og voldelig mot meg. Han fikk behandlign for det, men det ødela forholdet. Hadde det ikke vært for det hadde nok vi fortsatt i samme bane. Så TS det er bare å lufte tankne for kjæresten så skal du se det løser seg! Ønsker deg all verdens lykke til både med kjæresten og disse folka på KG.

Anonymous poster hash: 30219...b0f

[AnonymBruker]

Forstår godt ts jeg, det er jo ikke som om hun mener hun skal komme foran barnet eller noe, hun vil bare ikke ha ansvar over et barn som ikke er hennes.

Om de hadde flyttet sammen og han hadde spurt om hun kunne kjørt ungen hit eller dit en gang i blant når han ikke har mulighet så vil hun vel gjøre det som en tjeneste for å være hyggelig.

 

Men når man selv har valgt å ikke få barn, hvorfor skal man da plutselig måtte bli reservemor bare fordi man kanskje har funnet mannen i sitt liv, så lenge hun ikke kommer mellom forholdet deres så er jo greit.

 

Det med å ta med barnet når du skal möte foreldrene første gangen skjønner jeg også kan være litt rart, men jeg tenker at gutten kanskje ikke får sett besteforeldrene så ofte når han bare er med faren annenhver helg, og det også er litt av grunnen? 

Ikke tenk på han som bevis for forholdet kjæresten din og eksen din hadde, det blir ødelggende i lengden

Anonymous poster hash: 92a29...832

[AnonymBruker]

Det ligger ganske klare forventninger til at man skal og må tre inn i en stemorrolle her, for eksempel:

 

Det er ingenting i sitatene dine som betyr dette:

 

110% stemor, se på barnet som ditt eget, alltid stille opp, ta ansvar, involvere deg (men uten å tråkke noen på tærne...)?

 

Ingen har skrevet man skal se på barnet som sitt eget, alltid stille opp etc. Hva er poenget med å overdrive så vanvittig? Ja, man deltar selvfølgelig på skoleavslutninger når man kan. Betyr det at man alltid skal stille opp? Nei! Det er så latterlig å diskutere med folk som alltid skal overdrive det andre sier, det er ingen her som har sagt man skal være "110% stemor og alltid stille opp". Forklar deg vennligst!

Anonymous poster hash: 516fb...f64

[AnonymBruker]

Det er ingenting i sitatene dine som betyr dette:

110% stemor, se på barnet som ditt eget, alltid stille opp, ta ansvar, involvere deg (men uten å tråkke noen på tærne...)?

Ingen har skrevet man skal se på barnet som sitt eget, alltid stille opp etc. Hva er poenget med å overdrive så vanvittig? Ja, man deltar selvfølgelig på skoleavslutninger når man kan. Betyr det at man alltid skal stille opp? Nei! Det er så latterlig å diskutere med folk som alltid skal overdrive det andre sier, det er ingen her som har sagt man skal være "110% stemor og alltid stille opp". Forklar deg vennligst!

Anonymous poster hash: 516fb...f64

Ironisk hvordan anti-stemor mobben alltid vrir seg etter vinden.."jeg liker barnet å ser på han som mitt eget" =du stjeler far!det er ikke ditt barn, flytt ut,stakkars barn,ikke bland deg, du er ingenting annet enn ett møbel.

"det er hans barn å ikke mitt så jeg vil ikke involvere meg for mye" = du stjeler far!du må være en bonus mor! Elsk han som din egen, helst mer! Behandling han som din egen! Flytt ut! Stakkars unge!

Bare...hjelp...for ett hylekor.

Anonymous poster hash: da84d...9f4

[Gjest Mythic]

Jeg orker ikke mer "stemordebatt" her inne, og har kun et spørsmål til folk som ikke liker barn, ikke vil forholde seg til barn, og ikke ønsker å være delaktig et barns hverdag: Hvorfor, bare hvorfor i all verdens dager blir dere sammen med noen med barn fra før? 

[AnonymBruker]

Nei du har ikke lest. TA MED BARNET FØRSTE GANG HAN PRESENTERER MEG FOR FORELDRENE SINE

Bor foreldrene langt unna? Slik at barnet sjelden treffer besteforeldrene? Kanskje det er derfor han ogsåbvilbta med barnet om dere først skal dit?

Anonymous poster hash: 97a66...e62

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke dere har lest det jeg skrev. Det var vel aldri et spørsmål om hvem som kommer først? Sønnen kommer først, og jeg har aldri motsatt meg det. Sette han vekk som et møbel? Hva i all verden?? Dette er et spørsmål om hvor mye jeg forventes å involvere meg når kjæresten har samvær med sønnen sin annenhver helg hjemme i sitt eget hjem, hvor jeg ikke bor. Og om det er akseptabelt at jeg ikke har noe særlig interesse av å være der med dem, men heller er i mitt eget hjem, og kommer på besøk til dem av og til?!

Vet du, jeg syns det er greit at du holder avstand. På den måten får de dyrbar far/sønn tid- som de ikke hadde hatt om du var der 24/7. Det er viktigere enn at sønnen blir veldig godt kjent m deg.

Anonymous poster hash: 5b945...254

[AnonymBruker]

Altså. Dette kommer nok an på hva slags menneske man er, hvordan man vil ha det, hvor gamle barna er osv. Mennesker som har barn og mennesker som ikke har barn er faktisk forskjellige mennesker. 

 

Har en venninne som har et forhold til en mann som vil at hun skal involvere seg veldig i livet til barna hans. Hun er 38 år og har to barn selv som nærmer seg 18 - hun har lyst til å bruke tiden fremover på andre ting enn familieliv i den forstand. Selvfølgelig er hun der og er hyggelig og vennlig mot barna hans, som hans kjæreste. Men hun er ikke en bonusmor og bruker tiden sin på ting hun ikke hadde tid til før. Rart? Nei, jeg synes det høres helt OK ut, sett ut i fra det perspektivet.

 

Har en annen venninne som også har et forhold til en som har barn fra før. De har fått et barn sammen nå og dyrker familielivet. 

 

Det finnes ikke noe fasitsvar! Det går faktisk an å være i et forhold med et menneske med noen som har barn i fra før og samtidig involvere seg mindre i barnet. Som bonusmamma/pappa er det vanvittig mange skarpe klør av et hylekor med bessewissere. Hjelp.

Anonymous poster hash: 3c9e7...48c

[Tuva80]

Tusen takk til dere som har gitt konstruktive tilbakemeldinger! :-) (Det utelukker ganske så mange av dere)

 

Det er veldig fint å lese at det er andre som har fått det til å fungere med et slikt samliv, der man er venner med partnerens barn men ikke har forpliktelser eller ansvar ovenfor det :-)

 

Nei, jeg tror ikke at tråden forsvinner dersom jeg sletter det første innlegget mitt, men det signaliserer at jeg har trukket meg ut av denne diskusjonen nå og avslutter det hele her. Så kan hetserne gjøre akkurat som de vil med det.

[AnonymBruker]

Tusen takk til dere som har gitt konstruktive tilbakemeldinger! :-) (Det utelukker ganske så mange av dere)

Det er veldig fint å lese at det er andre som har fått det til å fungere med et slikt samliv, der man er venner med partnerens barn men ikke har forpliktelser eller ansvar ovenfor det :-)

Nei, jeg tror ikke at tråden forsvinner dersom jeg sletter det første innlegget mitt, men det signaliserer at jeg har trukket meg ut av denne diskusjonen nå og avslutter det hele her. Så kan hetserne gjøre akkurat som de vil med det.

Kall det gjerne hets om du vil. Men jeg tror mange er overrasket over holdningene dine.

Anonymous poster hash: 97a66...e62

[AnonymBruker]

Tusen takk til dere som har gitt konstruktive tilbakemeldinger! :-) (Det utelukker ganske så mange av dere)

 

Det er veldig fint å lese at det er andre som har fått det til å fungere med et slikt samliv, der man er venner med partnerens barn men ikke har forpliktelser eller ansvar ovenfor det :-)

 

Nei, jeg tror ikke at tråden forsvinner dersom jeg sletter det første innlegget mitt, men det signaliserer at jeg har trukket meg ut av denne diskusjonen nå og avslutter det hele her. Så kan hetserne gjøre akkurat som de vil med det.

 

Hets? Du starter en tråd, viser dårlige holdninger og får litt motbør, og da trekker du deg ut? Minste motstands vei virker å være ditt livsmotto. Hvis du ikke kan stå for meningene dine, bør du ikke starte en tråd i utgangspunktet. 

Anonymous poster hash: 24cb7...6a4

[AnonymBruker]

Jeg skjønner deg veldig godt, og jeg ville aldri involvert meg med noen som hadde barn i det hele tatt. Det kompliserer så mye, at man ikke har "fri" når han skal ha barnet, måtte forholde seg til eksen, og hvis man får barn sammen vil dette være en lillebror/lillesøster selvom man selv ikke har barn. Ønsker deg all lykke til her - virkelig ikke en drømmesituasjon.

Anonymous poster hash: 7c7c5...fcb

[AnonymBruker]

 

Hets? Du starter en tråd, viser dårlige holdninger og får litt motbør, og da trekker du deg ut? Minste motstands vei virker å være ditt livsmotto. Hvis du ikke kan stå for meningene dine, bør du ikke starte en tråd i utgangspunktet. 

Anonymous poster hash: 24cb7...6a4

 

 

Hun gjorde som forhuden, trakk seg stille tilbake  På en måte kan jeg forstå ts, det ER utfordrende å være i et forhold med en mann som har barn fra før. Det kan jeg virkelig sette meg inn i. MEN. Om dette er noe man er klar over.. hvorfor ikke finne seg en mann som er fri? Jeg takler virkelig ikke barn, er allergisk mot de, så kunne aldri vært sammen med en mann med barn. Kanskje ts burde ta en prat med denne mannen, for jeg tror ikke de passer sammen rett og slett. Å være i et slikt forhold krever at man er en raus person. 

Anonymous poster hash: 97287...5cd

[AnonymBruker]

 

Hun gjorde som forhuden, trakk seg stille tilbake  På en måte kan jeg forstå ts, det ER utfordrende å være i et forhold med en mann som har barn fra før. Det kan jeg virkelig sette meg inn i. MEN. Om dette er noe man er klar over.. hvorfor ikke finne seg en mann som er fri? Jeg takler virkelig ikke barn, er allergisk mot de, så kunne aldri vært sammen med en mann med barn. Kanskje ts burde ta en prat med denne mannen, for jeg tror ikke de passer sammen rett og slett. Å være i et slikt forhold krever at man er en raus person. 

Anonymous poster hash: 97287...5cd

 

 

 

Nettopp det tenker jeg og. Man bør virkelig ikke gå inn i forhold hvor det er barn fra før, hvis man ikke ønsker å ha noe forhold til barnet. Eller ikke liker barn i utgangspunktet. Det blir rett og slett bare for dumt.

Anonymous poster hash: 24cb7...6a4

[LittleBabyBlue]

Med eller uten TS, som absolutt ikke er ond, bare urealistisk. Det er ganske opplagt her at skille går ved samboerskap.

Ja, man kan velge å ikke ta del i barnets liv så lenge man ikke bor sammen og ser barnet på fast basis.

Nei, man kan ikke holde avstand og fraskrive seg ethvert ansvar hvis man bor sammen. Man trenger ikke bli reservemamma, men man er da tross alt familie.

Kan ikke se et eneste svar til TS om at samboerskap med minimal interaksjon er greit. Alle som har sagt at man kan si at barnet er fars ansvar har også sagt at de stiller opp med kjøring, møter opp på skoleavsluttninger hvis de kan osv.

Ser for meg at neste års sommerferie kommer til å bli en utfordring...

Er jeg forutintatt? Ja, for jeg har sett dette så mange ganger og det har aldri gått bra.

[AnonymBruker]

Jeg er veldig enig i at skillet går ved samboerskap, og jeg har ikke sett at ts har skrevet noe om å flytte sammen. Hun har heller ikke møtt foreldrene hans ennå.

 

Det å involvere seg veldig med så små barn, og så kanskje bare forsvinne ut av livet deres fordi forholdet til faren/moren ikke fungerer lenger, det er da mye verre enn å være en som omgås barnet litt på en middag eller en kino eller ... en gang i blandt? Og som ellers ikke stjeler samværstid fra far og sønn?

 

Jeg synes ikke sommerferien bør være et problem heller så lenge faren prioriterer å gi sønnen en fin ferie.

Man trenger ikke feriere sammen som kjærester. I alle fall ikke hele tiden. Det kan også være det er rom for å reise bort helger sammen resten av året.

 

Jeg synes mange leser mye rart inn i ts sine innlegg, selv om jeg synes hun har formulert seg litt uheldig noen steder og virker litt låst i sine vurderinger.

 

Dersom ts ser for seg å flytte sammen, så blir situasjonen helt annerledes i min verden. Men egentlig tror jeg det kan være lurt for barn å ikke bli involvert for mye med noen som kanskje forsvinner ut av livet deres om to eller fem år. Det er alt for mange som ikke tenker over det ansvaret det er (mener jeg i alle fall) å bli en viktig person i et barns liv.

Anonymous poster hash: e79c5...48e

[AnonymBruker]

Slik jeg ser det har alle barn rett til å vokse opp i hjem der de er genuint ønsket av de voksne som er der, og i hjem hvor de voksne oppfører seg som voksne og kan sette egne behov til siden.

Kan man ikke tilby barna det så bør man ikke eksistere i dens liv. Barnet har ikke valgt å være "mine, dine, våre".

Du har all rett til å velge bort å ha barn i ditt liv, men du kan ikke velge bare en del av en familie.

Anonymous poster hash: 4ce28...cf0

[LittleBabyBlue]

Jeg er veldig enig i at skillet går ved samboerskap, og jeg har ikke sett at ts har skrevet noe om å flytte sammen. Hun har heller ikke møtt foreldrene hans ennå. Det å involvere seg veldig med så små barn, og så kanskje bare forsvinne ut av livet deres fordi forholdet til faren/moren ikke fungerer lenger, det er da mye verre enn å være en som omgås barnet litt på en middag eller en kino eller ... en gang i blandt? Og som ellers ikke stjeler samværstid fra far og sønn? Jeg synes ikke sommerferien bør være et problem heller så lenge faren prioriterer å gi sønnen en fin ferie.Man trenger ikke feriere sammen som kjærester. I alle fall ikke hele tiden. Det kan også være det er rom for å reise bort helger sammen resten av året. Jeg synes mange leser mye rart inn i ts sine innlegg, selv om jeg synes hun har formulert seg litt uheldig noen steder og virker litt låst i sine vurderinger. Dersom ts ser for seg å flytte sammen, så blir situasjonen helt annerledes i min verden. Men egentlig tror jeg det kan være lurt for barn å ikke bli involvert for mye med noen som kanskje forsvinner ut av livet deres om to eller fem år. Det er alt for mange som ikke tenker over det ansvaret det er (mener jeg i alle fall) å bli en viktig person i et barns liv. Anonymous poster hash: e79c5...48e

Hun snakket om at de flytter kanskje sammen en dag og at hun ville føle det samme da. Hun har møtt barnet, og foreldrene står for tur, så da er det ikke lenge til spørsmålet dukker opp. Ellers er jeg helt enig i tankegangen din, men nå hadde ikke jeg introdusert et barn for noen jeg dater før det var seriøst uansett. Sommerferien blir et problem når far vil at de skal tilbringe mest mulig tid sammen og TS vil tilbringe minst mulig tid med barn.